mandag 10. desember 2012

Hjem til jul..



En sang som har hengt seg fast I ørene mine de siste dagene, er Maria Menas vemodige julesang: Home for Christmas. Den handler om relasjoner som er i ferd med å brytes, om smerten og ensomheten som ligger under overflaten for mange, og som forsterkes i julen. Lengsel etter fellesskap, skuffelse over at ting ikke ble som en hadde håpet. Julen er en tid der kontrastene kommer tydelig frem. Flere enn noensinne forteller om at de gruer seg til jul. Det som skulle være nærhet, godhet, glede og fred, ble ikke slik vi hadde tenkt. Isteden ble det avstand, fiendskap, tristhet og uro. Tiden for fellesskap er inne, men innsatsen er høy og fallhøyden er stor. Her ligger kanskje vår dypeste lengsel og vår største skuffelse: Å komme nær.. Nær hverandre og nær meg selv. Hvorfor er det så vanskelig å bli forstått, mottatt og godtatt? Og hvorfor er det så vanskelig å forstå, motta og godta seg selv og de andre? Smertelindring oppleves livsnødvendig i disse tider, i alle dets former. Men det fører bare med seg en dypere ensomhet. For hvor er mitt hjem, hvis jeg ikke lenger er nær mine nærmeste? Hvor er mitt hjem, når relasjonene hjemme er brutt?.. Hvor er hjemme hvis ingen rom i huset er trygge? Hvor er hjemme når jeg er alene i verden? Sukket fra Maria Menas sang kommer dypt innenfra, og det ligger i oss alle: «I want to go home for christmas.» Vi lengter hjem til jul, til det kjente, det trygge, det stedet der vi blir mottatt og ansett som nok, og i møte med disse forventninger har jeg ærlig talt problemer allerede i møte med meg selv.

Hjem til jul.. kanskje henger lengselen i dette sammen med julens sanne budskap? Kanskje skulle vi denne julen våge å lytte til den hviskende tonen fra Betlehemsmarkene: «Ære være Gud i det høyeste og fred på jorden blant mennesker Guds velbehag.»Mottatt. Velkommen. Nok.

Julens utspring, og historielinjens før og etter ligger her: Gud fikk et hjem blant menneskene. Han sa sitt store JA og AMEN til helheten av mennesket: Ånd, sjel og kropp. Begrensninger, gråt, latter, sinne, kjøtt og blod, fikk alt sitt JA og AMEN, der Gud selv steg ned i alt dette. Og den natten, i en stall i Betlehem, midt i dyrelukt og skitt, ble invitasjonen klargjort og sendt ut til alle mennesker: Invitasjon til fellesskap med den høyeste Gud, vår livgiver, vårt opphav.. Den lyder slik: «Kom hjem til jul, Elisabeth!»

mandag 26. november 2012

Eg vil gå- uansett..

Eg lar meg fasinere og inspirere av dette faktum: Midt i vår verden, med alle dens muligheter og teknologi, med alle systemer, alle formler og maskinerier, er det fortsatt mennesker som sitter med evne og mulighet til å forandre verden rundt seg. Enkeltmennesker, som med et hjerte som deles, kan være med å starte bevegelse i sine omgivelser. Et enkeltmenneske kan rett og slett bety en forskjell! 

Eg undrer meg over ka drivkraften e, hos mennesker som våger.. De som våger å tenke: Uansett om ingen andre går, så vil eg gjøre det. Uansett om ingen andre taler saken for de svake, kjemper for rettferdighet, e en stemme for det ufødte liv, uavhangig av ka andre gjør – så VILjeg kjempe! Å, dette utfordrer meg! Mennesker som går så totalt mot strømmen, som velger å gå der andre hverken følger dem eller tar imot dem! Det finnes mange eksempler på sånne folk, både i vår historie og i vår nåtid, mennesker som har forandret sin verden. Her må eg nevne noen..

William Wilberforce: Denne modige mannen, som kjempet med hele seg, hele sitt liv, for å sette andre i frihet. Han gav livet sitt for å få slutt på slavehandel i Storbritannia. Han gikk mot strømmen. Han ble ikkje hørt, han ble latterliggjort, ja han ble syk av kampen. Men på tross av utallige nederlag, utallige mislykkede forsøk på å se glimt av endring, glimt av lys, anså han kampen som verd å kjempe, alene eller sammen med en stor gruppe, i smått og i stort. Hvorfor? Eg tror det var fordi det var en kamp om Guds rettferdighet, og ved å fortsette der andre ville gitt opp, levde han midt i Jesu ord: Han søkte først Guds rike og HANS RETTFERDIGHET... Han møtte nakenhet, angst, fare og sverd, men ingenting av dette skilte ham fra hans dypeste drivkraft: Guds kjærlighet. Tre dager før sin død fikk Wilberforce oppleve at hans livskamp endret et helt land og til dels en hel verden: Slaveri ble vedtatt avskaffet i Storbritannia. For han som hadde begynt en god gjerning i ham, hadde og lovet å fullføre den. FOR en mann..

Marie Monsen drog som ung kvinne fra sine trygge omgivelser i Bergen, på den lange reisen til Kina. Hun var skjelvende og redd og det var med gråt og savn, men hun reiste: For at lammet som ble slaktet skulle motta gevinsten av sin lidelsen. Denne ene kvinnen, kom i berøring med mennesker, og hun ble til forandring. Det snakkes om at 30 millioner mennesker i dagens Kina kan spores tilbake til denne lille, store kvinnen og et nettverk rundt henne. 30 millioner har fått sine liv forvandlet, har gått fra fangenskap til frihet, fordi EN kvinne var lydig til å gå, til å handle, til å trosse omstendigheter og andres ønsker, til å gå mot strømmen og kjempe kampen for Guds rettferdighet.

John Knox, reformator av Skottland, hadde et rop i sitt hjerte, et rop som drev han. Han elsket Skottland, og lengtet etter å se et Skottland i frihet. Folk som hørte han be, forteller om disse ordene: «Gud, gi meg Skottland, ellers dør jeg». Han våget å være en stemme mot urett, han våget å gå, selv om ingen andre gjorde det. Han satt i fengsel og ble gjort til slave, men ved sine valg og sitt hjertets rop, fikk han beveget sine omgivelser, noe som førte til endring av et helt land. EN mann ble til forandring..

Christian X av Danmark skal og få sin plass her. Han som våget, selv om det satt han selv i fare. På Holocaust -museumet i Jerusalem e det en egen stasjon for Danmark og deres konge. I vårt naboland reddet de nemlig nesten alle sine jøder under andre verdenskrig, der våre tall e stusselige og triste. I ledelse av sin konge, identifiserte de seg med sine egne, de utgjorde et stort VI, og når tyskerne krevde at alle jøder skulle gå med davidstjerne, gikk kong Christian selv med stjerne, sammen med titusner fra det danske folk. En mann, villig til å sette sitt eget liv i fare for å kjempe for Guds rettferdighet, og nesten 8000 jøder ble reddet ut av Danmark..

Det er utrolig mange navn som kunne vært nevnt her, både fra fortid og nåtid. Mor Theresa, Aung San Suu Kyi, Nelson Mandela, Mamma Maggie, Hans Nilsen Hauge, Jan Hus og mange andre. Noen våger. Noen våger å kjempe, å leve som frie, på tross av omstendigheter. Noen velger å stå for sin tro selv om de blir drept for det. Noen våger å tro at den lille lysningen til det neste skrittet e nok, det e nok til å velge rett uansett hva andre velger, og uansett hvilke konsekvenser det får. 

Hvilke valg tar eg? Velger eg til frihet for meg sjøl og andre? Våger eg, når det koster? Å, eg håper det! Men eg e urolig, for at eg setter min egen komfort høyt, at eg ofte tar enkle valg. Eg har en vedvarende bønn på innsiden om at Gud må knuse mitt hjerte for det som knuser hans hjerte. Men våger eg det, på ordentlig? Våger eg å ta del i Guds hjerte for mennesker? Det var jo akkurat dette som førte han til Golgata, til døden. Men det dvelende mørket og den lange natten ble til en gryende morgen av liv.. Den største og mest omfattende seier som noensinne har funnet sted, det som gir liv, ble født gjennom den dypeste smerte. Kanskje er det sånn at de billige tingene i livet ofte ikke er så mye verd, mens det som kjøpes dyrt, har sin pris basert på verdi. Det som koster mye, er også mye verd.

 «Dere er dyrt kjøpt, bli ikke mennesketreller.»

Min bønn e at eg skal våge. Og no skriver eg, i håp om at Guds ord må folde ut sin skapermakt i mitt liv: Eg vil gå, uansett!

mandag 12. november 2012

Å salige stund uten like..

Og det skjedde i de dager: Den sterke alliansen Ludvigsen/Våge tok med seg folk fra nord, øst og sør, og de drog avgårde til det landet som flyter med melk og honning, det lovede land, det Hellige land: Israel! Og hvilken festreise det skulle vise seg å bli! De ville aldri tatt ordene i sin munn selv, men mange vil si at guidene var av ypperste klasse: kunnskaprike, detaljorienterte, oppdaterte og velkledde. Tripadviisorsitatene strømmer på: "The most interesting and actually also beautifull guides in the contry, yes maby in the world". Eg blir så ydmyk..

Turen startet for noen av oss i Galilea, der vi fikk nyte den vakre Genesaretsjøen i fulle drag. Enkelte i reisefølget hadde tydeligvis en veldig forutinntatt forventning om hvordan det skulle bli å se Golan-høyden, og når man har tegnet seg et slikt urealistisk, ja nærmest utopisk bilde i forkant, blir det tilnærmet umulig for en stakkers guide å innfri, uansett hvor dyktig hun er. At man skulle sette så liten pris på de triveligste hverdagsanekdoter, det være seg om Lars Vaular eller andre aktuelle kunstnere, det stiller eg meg uforstående til:-)Toufh crowd..

Men koste oss gjorde vi helt klart, på sykkel, i bil, i vann og til fots. Videre gikk turen via Betlehem til Jerusalem.."Oj", tenker du kanskje. "Hvilken dag reiste dere dit da? Det kunne vært spennende å høre." Jo, nettopp, det var på den 4. november, Lisemoren hadde bursdag. Eg tenker at det e ryddig å få med detaljene, ikkje at det e nøye med meg altså.. Her ble det både lys, kake, sang og gave og rabalder, helt etter Lisemorens hjerte:-)

Videre ble det altså Jerusalem og omeng i all sin sjarm: Dødehavet og En Gedi, der den sistenevnte ørkenvandringen var på min toppliste hva aktivitetsliste angår. Vågale som vi e, satte vi ut på en strabasiøs ferd, der vi ikke ante hva som møtte oss: Farlige dyr, heteslag, torner og tistler og ikke minst: Flom.Ved hjelp av ren flaks kom vi oss helskinnet gjennom alt dette.
Solerois, terrasse, utsikt, Gordons Golgata, Vestmuren, god samtale, vannpipe, iskaffe, pruting,Fredrik Wisløff er noen stikkord for dagene i Jerusalem. I tillegg kan vi jo nevne Haralds påståtte "nattjogging", der vi stiller oss spørrende til om det har funnet sted, men hvis han begynner å fotelle detaljene her e mitt tips: Bare la han holde på. Smil imøtekommende underveis, og si innimellom: "Det høres kjekt ut Harald, så spennende å være ute på natten!"

Vi avsluttet turen i Tel Aviv, der det ble tydelig at en Ingrid med vondt i ryggen fortsatt e en like deilig Ingrid (ikkje at vi var i tvil), og på stranden i Tel Aviv måttenoen bli skuffet.. Denne gangen ble det både Rafael, Samuel, og trolig også Samson, Moshe og hans bror Gideon.. Sånn e livet.

Det ble veldig naturlig for oss å avslutte turen på Fiolinkonsert i et kulturhus i en fremmed by, i en bakgate, med vår venn Tomas på scenen, og oss fem + en håndfull entusiaster i salen. alle turer med respekt for seg sjøl bør avsluttes med fiolinkonsert i et kulturhus i en bakgate. TAKK for kulturopplevelsen, Harald!

Da gjenstår det egentlig å si en hel del, men eg nøyer meg i all min stillferdighet til å si: TAKK for en vidunderlig tur! Det var en fest å være på tur med dere Ingrid, Harald, Jon Arne og Ingjerd!

Next year in Jerusalem!

mandag 23. juli 2012

Dobre sommer!

Då e vel tiden inne for å skriv litt fra sommerens begivenheter. Å, no e man vel spent, ka har denne lurendreieren funnet på dette året? Har hun: 1. Reist avgårde kåre til Averøy for å sjekke ut om turistskiltet fungerer som det skal? 2. Vært på en omfattende norgesturne for å finne ut hvorfor Audun e et guttenavn, selv om det slutter på un og begynner på Aud. 3. Fulgt etter Bruce springsteen for om mulig å slikke han på øret?
Eller så kan det hende a hon ikkje har gjort noe av dette, men rett og slett helt andre ting, noe som kanskje blir mest riktig, får man skal da ikkje lyge.
La meg fortelle at eg har vært på en staselig festreise til Tsjekk republikk, der eg koste meg glugg ihjel sammen med en svært så gøyal gjeng: Anettn, Milly, Veggis,Bettan og Maggo (Alle som en var svært fornøyet med tilnavnet sitt, og vi setter pris på om de kan brukes aktivt fra no av:-) Anettn var som vanlig en tøffing, og hon kruset rundt i...Polen? Tsjekkia? Slovakia? Østerreich? This is difficult, excuce me, wich contry are we in? Noen ganger må man rett og slett spørre seg for. Forstå meg rett, det gjelder kun de gangen man e litt usikker, og det skjer da den beste innimellom. Man kan ikke alltid ha full kontroll på sted/tid /rom, og alle har vi vel spurt spørsmål som: Unnskyld, hvilket årstall e vi i no? eller komt med de typiske forespørslene i forhold til hvilken planet man e på, det e så lett å ta feil..
Eg har sjelden ledd så mye på en uke i hele mitt liv eg, det var rett og slett en fest. Vi hadde jo selvsagt litt tøysete men alvorlige regler på turen, for eksempel denne: Du har ikke lov å slikke på folkene rundt deg (gangske enkelt fordi det kan oppfattes ufint), men eg syns det ble forklart på en srålende måte av unge Sæbø, det virket som de fleste syns det var ryddig og greit, og eg tror ikkje det e mye rom for misforståelse når man sier på engelsk: "You are not allowd to lick another person and another person are not allowd to lick you". Den type intern humor fungerer aldeles ypperlig på tre språk, der man for sikkerhets skyld skulle oversette det til Tsjekkisk:-) (Eg ler når eg tenker på det, det var så flaut at det nesten ikkje går an..)Eg må og smile av andre småting: Som at Anettn greiet ut om Guds tanga, at enkelte av oss fikk denne forsiktige forespørselen etter at vi hadde vært på et sigøynersenter: "Elisabeth, did you curse the gipsy children?" Dette ble sagt med en mild og god stemme, som om det var helt i orden hvis eg gjorde det. Eg ler av Bolak, som rett og slett var en supermorsom og fin type, eg ler av Adam som var "a litle suprised" over at eg hadde evnen til å tenke. Hele turen var full av lott og løye, full av gode folk, god stemning og masse spennende og flotte historier og møter med mennesker. TAKK for en digg tur!






















Turen gikk rett videre for Lisemoren, til Fredrikstad og oase. Det var superdupert, teltliv og tjenlig vær (som omfatter alt:-)), fine folk i tillegg til pittelitt stressende festivalliv. De spesielle ordene fra Oase må gå til familien Hellerud, som eg bare har sånn sansen for rett og slett, både store og små. Is, vollyball og balanserte samtaler var helt supert for en indremisjonsjente på et sådan sted..

Å, fortell mer fra sommeren din da, Elisabeth! Det var da voldsomt til interesse, i detaljer? Enda mer? Oki då: Hytteliv, båtliv, familie, spill og god stemning.

I tillegg fikk eg gleden av å sykle Rallarveien med min svært flotte venninne Siril. Dog var det strevsomt å dra syklene gjennom snå og dårlig vær, men det var fantastisk å sove i et tørt telt uten å fryse, det var helt vidunderlig å se på fossene og fjellene mens vi rullet nedover til Myrdal. For dere som ikkje visste det er Siril en usedvanlig fin samtalepartner, hun vet så mye om så mangt. Hon kan fortelle meg at eg e en ekstrovert føler som slapper best av når ingenting er planlagt.. Overraskende.. Hon e litt dårligere enn meg i Canasta, men vi kan kalle det nybegynneruflaks for ordens skyld. GØY tur, gøy sommer..

fredag 22. juni 2012

Mesterskapsentusiasme og sånn

Eg syns det e stas med mesterskap! Eg, som syns engelsk fotball e definisjonen på kjedsomhet, som e av den illojale typen som kun heier på brann når de e god, eg lar meg rett og slett begeistre av EM, VM, OL og alle sånne ting som har to bokstaver. IS, PS, KP, MB,US (Mer Elisabeth, mer!). Det e gøy rett og slett. Eg tror nok det e forskjellige ting som begeister meg, og det e kanskje ikkje først og fremt det at det e god fotball. Det blir perifert, det regner eg med at de fleste e enig i.. Det e gøy å høre nasjonalsanger, se på følelsesreaksjoner, for eksempel til en superglad liten gutt på tribunen. Det e gøy å se en kar som plutselig sitter igjen i regnet alene, mutt og våt. Det e gøy å få bekreftet at lyn og torden e SÅ farlig at man må stenge av en hel stadion om noe så fryktinngytende skulle forekomme.(Nettopp, KUN naive idioter tenker at dette e ufarlig..) Det e gøy å tippe, det e gøy å invitere til middag og marengskake, det e gøy med småbarn i hus, det e gøy å heie på de som ligger under. Også e det andre finurlige ting man kan kose seg med i en sådan stund. Man kan for eksempel undre seg over hvorfor Nederland spiller i orange, og i tillegg kan man lure litt på hvorfor gjør det så dårlig akkurat dette året, når de endelig kan skryte av å være en del av motebildet 2012, istedenfor bare å ha de styggeste draktene i mesterskapet.
Man kan og smile litt over sånne ting som navn. Noen har morsomme navn, andre har trivelige navn. Også har vi de med navn som ligner:-). Det virker som det e litt sånn at i østeuropa har de helten Andriy Shevchenko, og dermed heter de fleste en eller annen variant av enko-navnet. I Portugal er det Ronaldo som gjelder, og dermed prøver man å komme nærmest mulig uten å bli beskyldt for å herme. Rolando syns eg forsåvidt e en fin variant, og eg skal begynne å vurdere hvilket navn eg skal ta til meg, når eg syns Zlatan Ibrahimovic e den tøffeste spilleren i EM. Noen gode forslag til tilnavn på lisemoren?;-)

Eg har i tillegg hatt gleden av å se og høre en enorm kvinne i løpet av uken som har gått. Aung san suu kyi i Bergen rett og slett. Det var stas. For et liv, for et perspektiv: Midt i en virkelighet med mørke på alle kanter har hun hatt nok lys til et lite skritt, skrittet foran seg. I 1991 var det vanskelig å tenke at situasjonen skulle se annerledes ut i Burma, men hun valgte skritt for skritt, uten å vite fortsettelsen. Da hennes egen mann ble alvorlig syk i 1997, stod hun overfor et umulig valg, der hun visste at hvis hun reiste ut av landet, fikk hun aldri komme tilbake. Hun ble og mannen døde uten at hun fikk treffe han. For et sår,for et offer fra dem begge! Også kan denne kvinnen i 2012 se et gryende håp, et Burma i endring, og hun er en del av parlamentet. Det e så inspirerende! Hun sa det slik i talen i Oslo: "I Burma, når vi lengter etter noe, sammenligner vi denne lengselen med de første menneskers lengsel etter tilbakevendelsen av solen. De var aldri sikker på at natten ville bli til dag igjen."
Eg kommer stadig tilbake til ordningen i 1. Mosebok, der det står om jordens og menneskenes tilblivelse. Det står om at Gud skaper, dag for dag. Men, som alltid er Guds virkelighet annerledes og hel, og der vi går fra morgen til kveld og natt, går skapelsesberetningen fra kveld og natt til morgen. "Det ble kveld og det ble morgen.." Morgenen VIL komme, en eller annen gang. En eller annen gang vil knoppene av snøklokker greie å bryte gjennom en frosset jord. HÅP. Håp om at ting EN DAG vil se annerledes ut. HÅP om at en dag vil LIVET se annerledes ut. Håp er et kort ord, men det er enormt kraftfult. HÅP kan endre et ekeltmenneske, et ekteskap, en familie, en by, et land, ja kanskje en hel verden. Det ER håp for Burma. Det ER håp for Norge. Ennå er det håp! Dette er mottoet til evangeliesenteret, etter min mening nydelig: For de svakeste, de mest sønderknuste, de som ikkje ser noen utvei: Det e ennå håp. Og eg tror at håpet har et navn: Jesus Kristus.

Ojda, her tok eg helt på vei. Det e så digg å komme over mennesker som bare har gitt jernet. Og med en sånn historie som Aung San Suu kyi har, kan hon si ka hon vil om Bergen og Masjipan. kem e eg til å kverulere? Eg har aldri vært i husarrest, har knapt nok hatt "et kvarter på rommet":-).

torsdag 24. mai 2012

En litt skuffet menig-Lisen
















Dette var dagen som kunne blitt så spennende for menig-lisen. Tekstmeldingen fra det norske sivilforsvar kom tikkende inn: STRAKS-tiltak, det brenner på Sotra! Eg tok opp telefonen og ringte til hovedsetet på Midttun, der vi avtalte at eg skulle stille på Sotra kl 24.00. Også var det hodet rett inn i tenkeboksen, der eg måtte finne løsninger på noen småproblemer: Milde var min adresse, eg måtte hente uniform og denslags i Møllendal, for deretter å lokalisere en eller annen brann på Sotra. Hmmm.. Sykkel? Sparkehjul? Kajakk? Taxi var oppe som forslag, men det måtte eg etter all erfaring betalt av egen lomme, så det utgikk. MEN, eg hadde svært hjelpevillige folk i min nærhet, superkatrine skulle være min skyss, pappsen var behjelpelig som alltid, her var det bare til å brette opp ermene. Eg kom meg hjem, kledde på meg prakten og ringte i min uvitenhet for å høre ka eg skulle ha med meg: Gassmasken min? vinterhue eller sommerhue? Hageslange? Vannpistol? Som dere forstår, utallige kloke spørsmål fra denne kanten.. Da damen på kontoret tok telefonen fortalte hun meg at eg kunne avvente frem til i morgen, også kaller de meg inn etter behov da.. Eg må innrømme at eg ble litt skuffet. Eg følte unektelig på en iver etter å for en gang skyld være der flammene e, være der det brenner liksom, også hørtes det så actionfylt ut å være der på nattestid, og som den ranglefanten eg e tenkte eg og: En unnskyldning til å rangle! Men no e det bare til å legge seg i en stusselig seng, og vente på en telefon.. E dette tilfeldig?Eg mener, at de først brukte strengetonen: Du skal herved stille straks... osv, for deretter å være så løs i snippen? Eller e det en sånn situasjon der de har søkt meg opp i arkivene og tenkt: Ups, ka har vi gjort? HON DER, hon kan jo knapt slukke en fyrstikk.. Her må vi bare la det feide ut i stillhet...:-)Eg så selvsagt for meg et helteaktig senario, der Lisen kom inn fra sidelinjen kl 24.00, nesten som Jack Bauer, reddet dagen med sine heltemodige stunts innen brannslukking, time for time, minutt for minutt. Typisk at det hadde vært en bombe i en buss utover mot Sotra og, sånn at eg typisk måtte innta Kenu Reves sin rolle i å holde speedometeret over 80.. (Og sånn går no dagene..) Eg holder fast ved at det e sånn det hadde blitt hvis eg hadde sluppet til. They will never know.. Men dokkar kan fortsatt få lov til å omtale meg som en helteskikkelse av rang. Hvis dokkar vil altså..
(Ojojoj, ikkje misforstå meg no dokkar rakkare fra Rodos, eg håper selvsagt at brannen blir trygt og godt slukket innen eg våkner i morgen tidlig..)

Eg må ta med noen bilder fra min perfekte sommerdag, med frokostpiknik på bryggen med reker, trivelig lunsjbesøk av Pål-Rune, kajakktur med soling, bok og bading og båttur med pappsen..












Okidoki, då e det bare til å pugge brannregler mens natten siger på, så får vi se i morgen:-)

tirsdag 15. mai 2012

Ute på galaien:-)

Brukte eg det rett no, Miriam? Uansett, då e det litt av hvert som har skjedd siden sist, noe som selvsagt må gjøres rede for i ordnede former, hvorpå eg velger å bruke listeform, siden det for meg blir mest ryddig.

1. Eg har nok en gang fått bekreftet at eg ikkje e noen kunstnerspire. Dette e noe som har fulgt meg gjennom livet, i ulike uttrykk. Når eg gikk på barneskolen, manglende talent og interesse frem gjennom at eg gjespet meg gjennom tegneformingstimene, i tilleg til å være svært motvillig på ymse juleverksted som Vakskjold og Milde stelte i stand. Etter dette lot eg det ligge en stund før eg for noen år siden ble så innspirert av et stavangerbesøk, der vakre Mariann hadde malt sitt eget kunstverk i stuen. Hm - tenkte eg, kor vanskelig kan det være? Dette var historieløst og uklokt tenkt, men eg gikk likevell til anskaffelse av alskens maleutstyr og satt igang med iver, helt til eg oppdaget følgende: Det e ikkje sånn at alt e fint bare fordi det kommer på et lerret, også der kan ting bli brunt. Likevel e det akkurat som eg glemmer litt fra gang til gang, og det ene fører fort til det andre, og plutselig en dag på bønn og lovsangsfelleskap i Norkirken, satte eg meg til å male, eg tenkte i utgangspunktet at det skulle bli et svært så åndelig bilde. Det ble det ikkje.. Rart som det høres ut, så hadde det rett og slett ikkje skjedd noen form for progresjon i løpet av årene uten maling. Og med dette kommer vi frem til nå-tiden, nærmere bestemt torsdag, der eg var på jobb i barnehagen. Eg var i den tro at man iallefall som 28-åring skal kunne dra i land det å lure en 5-åring til å tro at du kan tegne, Kan de vite bedre? Nok en gang slo mine teorier feil, der eg fikk passet mitt påskrevet i min iver etter å tegne alt deres hjerte lengtet etter: "Elisabeth, dette e du ikkje så god på. Du kan heller spisse blyanter." Eg syns tross alt det var fint at han ledet meg inn i annen sysselsetting, med tanke på at lediggang e en ugrei ting på mange forskjellige måter.

2. Eg har vært en tur i hovedstaden, noe som var en stor glede. Man kan jo spørre seg og undres i møte med folk som velger å bosette seg et sånt sted, om de vet sitt eget beste, men vi skal ikkje dvele ved sånt. Eg hadde en helt ypperlig helg hos frøken Våge, med akkurat passelig mengde urbanitet, bruktbutikker, gode samtaler, gøye folk og god stemning.
Det var en fryd å treffe igjen Martha Kristine den vakre, den tøffe kvinnen med det yndige ytre, som er en av de mest vittigste eg vet. Morsomme Nils Kåre, søte Johanne, kloke Jon Reidar, gøyale Jørgen og inspirerende Ingjerd var alle med å gjøre dette til en tilnærmet perfekt Oslohelg.
I tillegg må eg nevne Harald Ågedal, mannen som kan ta 15 armhevninger på en arm, som har blitt rangert i norgestoppen i orientering, han som elsker å sitte kontor, og som kan synes det e irriterende når andre (det være seg kem som helst) kommer med ydmyke og forsiktige innspill om å spille Bonanza istedenfor å sitte med bibeltekster i eksel-ark. Han e et kondisfenomen, en flinkis, langt over gjennomsnittlig trivelig og en ekte helt for en bergenser i storbyen:-)
Dette var intet annet enn stas.




















Det eneste som ble litt ugreit var det konstante presset i møte med det å spise sushi. Sushi meg her og sushi meg der. Noe så masete og spesielt. Man kan jo stille seg spørsmålet i sitt stille sinn: Når ble det godt med rå fisk? Det e greit nok å ta seg en ukokt gulrot før middag fordi man er småsulten, men fisken må man koke eller steike, og til og med da e det begrenset hvor god den er.. Spesielt..

















3. Eg har kjøp meg nye sko i storbyen, sko med høye heler. No har eg altså byttet ut converseskoene med skoletter og i fortsettelsen av det e eg spent på om eg kan fortsette livet som normalt, eller om eg må utvikle en ny personlighet, der det eneste eg gjør e å reise rundt på contryfestivaler, ha klubb og spise aspikk og tebrød. Dette vil tiden vise, umulig å si noe sikkert på dette tidspunktet.















No gjenstår det bare å telle ned til den gøyeste dagen i året: 17. mai! Det blir staselig, vi skal ha det moro fra morgen til kveld.. Gledelig nasjonaldag mine venner!

fredag 27. april 2012

"Break my heart for what breaks yours"

"Ve Israels gjetere, som bare gjeter seg selv!
Er det ikke sauene de skal gjete?
Dere spiser fettet
og kler dere med ullen
og slakter de beste dyrene,
men sauene gjeter dere ikke.

Ikke har dere styrket de svake,
ikke helbredet de syke,
ikke forbundet de skadde,
ikke hentet tilbake de fordrevne,
ikke lett etter de bortkomne,
men med makt har dere hersket over dem,
og med tvang.

Sauene ble spredt,
de hadde ingen gjeter.
De ble til føde for alle slags villdyr,
de ble spredt.

Sauene mine gikk seg vill
på alle fjell og høye hauger.
De ble spredt ut over hele jorden,
ingen spør etter dem
og ingen leter." Esekiel 34 1-6

Disse versene fra Esekiel har utfordret meg enormt den siste tiden. Hvordan kan våre hjerter slå i takt med Jesu hjerte, der hjerteslaget blir jevnt og klart: Søke, frelse, søke, frelse, søke, frelse - Det som er fortapt.
27 millioner slaver i verden, FLERE enn noen gang tidligere i historien. Flesteparten av disse er under 18 år og mange er barn. De er fortapte, nakne og fremmede - de er i fengsel.. Kvinner i vår verden, på vårt kontinent, i vårt land og i vår by blir utnyttet på det groveste, frarøvet sin verdighet, knust på alle måter: Knust hjerte, knust kropp, knust ånd. Mange blir utnyttet mellom 40 og 100 ganger i løpet av en dag, mange blir gravide, må gjennomgå smertefulle aborter fordi bakmennene bestemmer det, og får nærmest ingen tid til å komme seg igjen. Andre bærer fram barn som selges høstbydende, noe som godt kan være en pedofil mann fra Saudi Arabia (eller et annet land). Eg vil hyle, eg vil skrike, eg vil rope på hustakene! Vi lever i 2012, i "den moderne verden", slaverie ble avskaffet for lenge siden, ingen vil så mye som tenke i de baner. Iallefall ikkje på overflaten. Men i det skjulte kan vi ta oss rettigheter, utnytte, bruke, forkaste, nedgrave og knuse hverandre.
Heleri er en kjent forbrytelse, reguleres av straffelov 317: Det er straffbart å kjøpe en stjålet vare. TENK at tallene er så vanvittig høye når det gjelder etterspørsel etter å kjøpe noe som så til de grader er stjålet, men som er så uendelig mye mer verd en all slags tyvegods.! I Norge er tallene overveldende, der det sies at 1 av 5 norske menn har oppsøkt en prostiturt. I Hellas er dette 7 av 10. Er det ingen som spør seg: Hvem er denne 15-åringen som e eieren av kroppen eg no invaderer? Det e altså mannen i gaten i Norge, i Hellas og over hele Europa som kan være med å stoppe etterspørselen, stoppe forrotnelsen.
Under fotball EM i Tyskland ble det sendt inn titusenvis av jenter i fangenskap, det ble satt opp "bærbare" båser rundt om kring i utkantstrøk, slik at fotballsupporterne kunne få med seg mer enn en fotballkamp. Det var en braksuksess. Til sommeren er det OL i London, der dette trolig vil forekomme igjen. Og det skjer i tillegg hver eneste dag rundt omkring over alt.
Det er et mørke som er så mørkt og svart at man blir helt matt av å tenke på det.

MEN, når det e så tett på oss alle, så tror eg og at det ligger en mulighet for oss alle til å være med å gjøre pittelitt. Tenk hvor mye det kan bety med en Guds MANN på en arbeidsplass av menn, som sprer en holdning som forteller noe om kvinners verdighet. Tenk hvor mye det kan bety at en mann snakker fint om konen sin på arbeidsplassen.
Tenk hvor mye det kan bety om noen våger å heve røsten for det som er rett, i sitt nærmiljø. Tenk hvor mye det kan bety, med en MANN som våger å snakke om livet som det er, en som holder seg unna pornografi i det skjulte og i det åpenbare.
Tenk hva det kan bety med en mann som har møtt Guds nåde på disse tingene og som våger å snakke med sine kamerater og kollegaer om dette. TENK HVIS vi kan gjøre noen i det små?!


Tenk alle de menneskene som har gått foran og som har vært med å skrive historie. Enkeltmennesker har blitt forandret, nabolag har blitt forandret, land har blitt forandret - og det har alltid sitt utspring i enkeltpersoner, av og til mange og av og til få. Gud bruker fortsatt mennesker, ja enkeltpersoner til å skrive sin historie..






lørdag 14. april 2012

Hardanger - Vestlandets Rom

Det finnes noen ting i dette livet som man lurer på. Eller iallefall gjør eg det, eg lurer på både det ene og det andre: Hvorfor Gud skapte mygg, og for eksempel pinnedyr? Ka e det egentlig som e det mest unyttige yrket i hele verden, og ka e det kjedeligste? Ligner eg pittelittlitt på Ronja røverdatter, finnes det en mann i min fremtid(når man først undrer..:-), hvorfor har de fortsatt hallodamer på NRK? Hva het egentlig den lyse krølltoppen på nyttårsleir 1998, og ka gjør hon på i disse dager? Også lurer eg på alt innenfor data. Og bil. Også lurer eg på kordan i alle dager det kan være sånn at (nesten) uansett hvilken retning man kjører i fra Bergen kan man komme til Hardanger. "Å, på en regnværsdag som dette kunne det vært fint med en biltur, hva med en tur til Hardanger?" sier kanskje den ene til den andre på en helt vanlig tirsdag. Da svarer den andre, med en munter tone:"Jammen er du en lurifaks, det gjør vi!" Og dermed kjører de avgårde kåre fra sentrum og sørover mot Nesttun, og videre over Kvamskogen til Nordheimsund, også tar en gjerne fergen over til Jondal. Og ganske riktig, da er man i Hardanger. ELLER, man kan kjøre nordover, gjennom Åsane, til Voss og videre til f eks Ulvik, og hvor er man da? Jepsi pepsi, i Hardanger.. Også, om man er i et riktig så lystelig humør, kan man jo for eksempel ta turen til Os, for så å ta fergen over til Fusa, for så å ta en ny ferge slik at man kommer til Uskedal. Ja, nettopp - da er man straks i Hardanger. Det kan hende eg aldri forstår dette.

En annen snodig ting, som man og kan undre seg over av og til, e at når noen kommer flygende inn fra sidelinjen, altså fra England, så e vedkommende på en måte morsom og lur kun i kraft av sin britiske dialekt. Man må på en måte bevise at man ikkje e James Bond. Det kan fort bli veldig sjarmerende, rett og slett. En tilfeldig jente, for eksempel en på 28 år fra Fana (bare for å plukke et sted) kan tenkes å bli både fnisete og fjasete i møte med en av denne sorten, selv om han har både kone og barn. Ojda, dette så liksom litt verre ut enn det var ment, forstå meg rett e dokkar snill. (Det e egentlig en ganske snodig og sjarmerende befaling..)Ikkje lag hurlumhei no.

En liten filleting til: Når man er på jobb og har munnen full av snop, nærmere bestemt et stort dødningehode laget av lakris, er det problematisk å besvare seriøse forespørsler med stoltheten i behold. Det må man bare putte inn i beregningen ser det ut til. En liten sur frosk e bedre tror eg.

tirsdag 10. april 2012

Påske i Alta


Noen ganger e det sånn at man skal på jobb. Andre ganger har det seg på den måten at man har fri fra jobb. Begge deler har sin sjarm vil eg si. Noen dager går man i joggebukse, andre dager i kjole. Noen dager spiser man lam, andre dager spiser man havregrøt. Av og til e man på bybanen i Bergen, andre ganger e man i skiløypene i Alta. Kontrastene er livets eventyr..




Er det ikke lang til Alta, tenker kanskje du? Å, takk som spør, et godt stykke faktisk. Men helt klart verd en tur. Få ting er mer sjarmerende enn en liten tøtte på snart 2 som rett og slett e en ekte finnmarking, og sier på frisk nordnorsk: "Jon e en søring". Det må oppleves. Det må også innflyvningen til Alta flyplass, der eg eplekjekk snudde meg til min bror og sa: "eg tror eg e ferdig med flyskrekken no", for deretter å stresse max for å holde flyet i luften på innflygingen (det e en stor oppgave, men eg gjør det hoversaklig ved å hvese og spenne alle musklene i kroppen.) Flaksent nok funket det denne gangen og.


Jenteskitur uten feste, skills og passelige staver ble en overraskende hit.. Utsikt og snop e alltid bra og FOR en fin gjeng de e i familien Skjæret!! Alta anbefales varmt!

Også e altså påsken her.Hva skjedde egentlig der, i et lite land, i en liten by, blandt et egenrådig folk for 2000 år siden? Eg kan ikkje forstå noe annet enn at det spørsmålet blir reist når man i Norge i 2014 fotsatt har en nasjonal høytid som heter påske. Hva skjedde? Hvordan skjedde det og hva betyr det for mitt liv? Eg tror dette framfor noe e et påskemysterie å finne ut av. HVORFOR har en mann satt så dype spor i verdenshistorien? Hvorfor ble det et før og et etter, på en sånn måte at til og med vår beregning av tid regnes utfra dette? Før og etter KRISTUS. TENK HVIS det e sant. Tenk hvis Jesus virkelig e den han gav seg ut for å være. Tenk hvis det faktisk var sånn at Gud selv ble født inn i en familie og et hjem, på et faktisk sted, i en faktisk tid midt i vår historie?! Tenk hvis han kom til jorden for å dø, for å ta alle våre synder på seg? Tenk his vi står overfor en Gud som elsker oss og vil ha fellesskap med oss?

Eg tror at det e sant, og denne påsken har eg nok en gang fått møte det overveldende store og grensesprengende budskapet om Jesu kors, der han døde - men ikkje bare det: Han seiret over døden og stod opp igjen, gjorde død til liv!
I det gamle testamentet kan vi lese historien om Abraham og Isak, der Gud setter Abraham på prøve. Abraham tar med seg sin sønn opp på fjellet, der de har med seg ved og ild til offeret. Abraham har en klokkeklar tro på at Gud VIL stå ved sitt ord og sine løfter, og han handler utfra det. Når de skal til å gå opp på fjellet der Isak skal bli offret sier Isak: "Far, vi har ilden og veden, men HVOR ER LAMMET til brennofferet?" Helt fra historiens begynnelse har det vært et skrikende behov for forsoning mellom Gud og mennesker. ROPET etter lammet fra Isak sin munn e et rop som hele menneskeheten og hele skapningen på en måte har vært en del av. Hvor er lammet? Eg tror at det e et rop som e enormt reelt også i dag. Over alt tror eg at det finnes et rop, et rop etter lammet, et rop og et ønske om forsoning med Gud selv, vår livgiver, han som ER livet. Jesus var svaret på ropet i det gamle testamentet, og eg tror og han e svaret på ropet til mennesker i 2014. Så har dette blitt min utfordring. Ropet ligger over våre nabolag og familier, vår by, vårt land og vår verden. Kanskje skal eg, med en tydeligere røst få rope sammen med Jesus: Det e fullbrakt! Vi skal få bringe ordene som dypet av mennesket lengter etter: Kom, for alt e ferdig! Tenk at dette e sant, ikkje som en subjektiv og variabel sannhet, men som en sannhet som står fast gjennom alle tider og for alle mennesker. Tenk at det e dette, HAN, Jesus Kristus fra Nazaret som e SANNHETEN!


"For jeg ville ikke vite av noe annet hos dere enn Jesus Kristus og ham korsfestet."

onsdag 28. mars 2012

Til fjells

Jepsidu, da har eg altså vært på Hermon høyfjellssenter i helgen, med min fabelaktige familie, og det var storartet rett og slett! Det var strålende sol som møtte oss, der vi spankulerte rundt på gårdsplassen i søken etter snø, noe som kanskje var det eneste i løpet av helgen som det ikkje var rikelig av. MEN, vi fikk gått noen deilige turer, utfoldet oss i langrenn, og ikkje minst staking, der Ludvigsen-søstrene kommer til å stille sterkt i Vasaloppet 2013. Nåvel (for å bruke det ordet), det var vel kanskje mest nedover der vi staket når eg tenker meg om, men eg regner jo med at Vasaloppet e ni mil med nedoverbakke, ellers hadde vel ikkje folk giddet? Her tror eg alle tenker som meg..





























Eg har og fått gleden av å stå på snowbord, noe som eg har et blandet forhold til. 1. Eg syns det e veldig vanskelig, og strever med å bli trygg på det. 2. Eg syns det ser sinnsykt tøft ut, mellom oss sagt ser det mye tøffere ut enn alle de andre tingene i trekket. Det blir litt sånn som det å høre på Lars Vauler: Kan eg egentlig komme unna med dette? Og i så måte, må eg då skifte personlighet, eller iallefall slutte å gå med hue med dusk på? Dette må eg tenke litt på, også kommer eg tilbake til det.
Det hadde seg sånn at eg var i Furudalen og stod i trekket der sist helg, sammen med en svært så frisk damegjeng fra jobben. Ikkje for å skryte altså, men vi var enig om at vi helt klart lå i toppskiktet hva prestasjoner angikk, sett i forhold til de andre besøkende.. (Og det to eller tre blir enig om...:-) Det blir unødvendig å henge seg opp i at de andre som var der, var med på en skiskole for nybegynnere. Det som viste seg i ettertid, eller, som eg oppdaget når eg kom opp i skitrekket på Hallingskarve, var at Furudalen i virkeligheten er et barnetrekk. Og det hjelper visst ikkje så mye å føle at man "eier" barnetrekket, når man plutselig kommer i voksentrekket. Upsidupsidu, det som var flaks, og som meg og Ingelin var enig om, var at selv om vi ikkje eide bakken, så så vi lant tøffere ut en våre medsammensvorne, som vel kjørte fortere enn oss, men de hadde ikkje tittelen "snowbordchick" skrevet på passet. (Kem som skrev inn dette blir flisespikeri, og eg syns det blir både frekt å masete å påstå at det var meg sjøl.) Men etter en og en halv dag i det bratte voksentrekket må eg si at det var SUPERGØY, og eg har egentlig bare lyst til å reise på fjellet.

Hvis vi skal kunne tillate oss å gå over til noe helt annet sånn helt plutselig, så må eg si at eg både titt og ofte faller i drømmende tanker, om livets små og store ting. En ting eg har tenkt på i det siste e det å starte en sykkeltaxi. Eg har nemlig hatt gleden av å sykle folk hjem noen ganger i det siste, noe som har ført til at eg har boblet over av latter. Det høres kanskje ut som eg har veldig enkel humor, og det e sikkert sant, men det e få ting som e så morsomt som å sykle med noen bakpå! Billig moro rett og slett. Og tenk å lage et konsept ut av det då, det virker så nostalgisk og sjarmerende på samme tid, e ikkje dokkar enig? Eg ser for meg senariet: Eg sykler rundt på en sykkel med kurv, ja, la oss putte noen boller oppi for ordens skyld. En stakkers skolegutt er sliten etter en dag på skolen, og skal bare rett bort i Kalfare eller Sandviken (Det kan ikkje være så langt). Dialogen går som følger: "Hei på deg lurendrei, skal eg sykle deg hjem?" Også blir alle fornøyd og glad, og vi sykler og koser oss til han går av og sier "See you in a while crocodile":-)(Rim e alltid muntert.)
Det kan tenkes at dette kan kategoriseres med en tydelig merkelapp som sier SMÅ ting, men det må det være rom for tenker eg..

mandag 12. mars 2012

Feilaktige ekstrasko

Noen ganger må man le, eller eg må iallefall det. I dag har eg vært på kurs sammen med min flotte og fornøyelige kollega Trude. Det som ble gøyalt i dag var at vi i forkant forstod det sånn at vi skulle ha med oss gode sko. Eg visste ikkje helt ka eg skulle gjøre med det, og rett før eg skulle gå i morges rasket eg med meg noen joggesko, som eg egentlig ikkje hadde plass til i vesken. Den ene skoen falt stadig ut av vesken, og skoene var i det store og det hele et irritasjonsmoment for meg. Ikkje visste eg ka vi skulle bruke skoene til, men her må man vel bare gjøre som man får beskjed om. Når vi kom inn på kurset tok eg no på meg de der skoene, for så å sitte i ca fem timer i ro i en stol. Når kurset var ferdig boblet eg av latter. Her skal vi sitte i ro en hel dag, foredragsholder går nærmest i stillettheler, også har eg med meg ekstra sko. Og Trude har med seg crocks. Det e slettes ikkje sikkert at dokkar syns dette e fornøyelig i det hele tatt, men eg syns det e gøy, eg. Eg følte meg som to ting: 1. En dame på 80 år. 2. En 8 år gammel jente som går på turneren og har med seg gymsokker.

Eg har lært meg noe nytt denne uken. Eg har rett og slett komt over helt ny informasjon som fortalte meg at SUV e en type bil. Frem til no har eg ikkje ant at suv var et meningsbærende ord, men der skulle eg bli kraftig overrasket. Og rett som det var, det ble eg. No sitter eg og lurer på ka eg skal brukte denne nye informasjonen til i fortsettelsen. Eg har brukt den en gang i dag alt, det foregikk sånn: Det kjørte en bil forbi meg, eg så på den og tenkte: "Det var sikkert en suv". Som dokkar sikkert forstår virker det som om disse nyhetene vil få retningsendrende konsekvenser i mitt liv, noen vil gå så langt som å hviske om et paradigmeskifte. Eg vil jo si, i all ydmykhet, at det e å strekke det litt langt, kanskje mest fordi eg e pittelitt usikker på ka et paradigmeskifte egentlig innebærer i sin helhet. Her ser eg helst at belæringen foregår i ordnede former, helt uten overlegenhet tusen takk. Noen vil hevde at eg burde hatt en oversikt over både suver og paradigmeskifter innen eg bikket 25, og spør seg om det da også må være andre store hull på denne kanten. Andre synes det e helt ok at eg ikkje tidligere har vært i besittelse av denne informasjonen, andre igjen bryr seg svært lite om både det ene og det andre, ja de har rett og slett viktigere ting å tenke på. De om det.

Eg må vel sies å være under gjennomsnittlig interessert i det som handler om bil. Men det som lettere kan fange min interesse e for eksempel serier fra tidlig 1900-tall, med fine kjoler og god stemning. Og på dette feltet har eg en anbefaling fra dypet av mitt hjerte: Downton Abby! Denne sjarmerende serien e verd å få med seg for alle.. de som finner glede i denne kategorien:-) (Eg innser at det ikkje e alle, uforståelig nok..) Eg e iallefall begeistret.

Eg må og dele noen setninger om en to-åring som trolig e definisjonen på sjarme! Cathrine luringen var på besøk hos oss i helgen og hon vet å beholde den sosiale kontrollen i et fellesskap. Det e få ting som e mer sjarmerende enn når en to åring besvarer mitt ønske om en god natt-klem med et tydelig, verbalt: "kulan baby!". Det ble ingen klem på meg, eg måtte bare kule an, ikkje noe mer å gjøre med den saken (Utenom å fnise sjarmert). For en vidunerlig tøtte!

torsdag 8. mars 2012

Mandagsklipp


Noen dager får man så veldig lyst til å klippe håret. Har dokkar kjent på den følelsen? Den dukker opp med jevne mellomrom hos meg, og av og til gjør eg noe med det.. som  oftest på meg sjøl i så måte Eg kan nok med rett beskyldes for en hel del i dette livet, men noe hårsnobb e eg nok ikkje. Snarere e det blitt hevdet at eg har et vel lettsindig forhold til hår.  Eg har til stadighet undret meg over de folkene som driver å snakker om "frisøren min" i det vide og det breie: "Hun som kjenner håret mitt og vet ka som kler meg.." Som om dette skulle være en identifisert person i livet til et gjennomsnittsmenneske? Det syns eg e underlig.. Eg har frem til merkedagen mandag 05.03.2012 aldri hatt en egen frisør. Eg har levd i den naive, men dog lykkelige tro av at det stort sett holder å være sin egen frisør, også kan man gå til en eller annen frisørdame hvert tredje år. Om det da skulle te seg så at man dette året fikk sveis som Monica Levinsky, eller som Macgyver, så får man da være fornøyd med det. MEN, mandag var altså dagen da Elisabeth gikk fra å være frisørløs til å være frisørfast. Damen heter Ragnhild Lindås, hon e hårfin, gøyal og i besittelse av både hytte og en langt over gjennomsnittelig høy sosial intelligens, også klipper hon altså hår. Eg tror vi her ser mot en livslang forpliktelse.. (Her KAN eg være noe i forkant i forhold til frisørens egne ønsker.) Eg vil med dette rette en stor takk til frisøren MIN, for en fabelaktig ny klipp, og takk til Jorunn Dørdal, som hadde glemt en helt ypperlig hårsaks (det ble iallefall bruksområdet) igjen i Blomsterdalen bedehus, noe både meg og min frisør satt pris på. Som den ypperlige fotografen eg e, har eg selvsagt tatt bilder av min nye klipp(adresse Ingjerd), her e det bare til å lene seg tilbake og nyte bildeserien:-)



















Eg innser jo at det ikkje nødvendigvis e enormt interessant for mannen i gaten hvor ofte og hvor mye og hvordan eg har klippet meg, og til deg som e i den kategorien kan eg jo legge ved et klipp fra Ylvis som eg smiler og ler av, rett og slett sjarmerende og muntert..

onsdag 29. februar 2012

Skritt for skritt


"Du ser at jeg er sliten nå, men du veit jeg må fortsette å gå". Dette sitatet fra Stmorritz passer no.. Nei hva behager? Jo, Trude Arnesen, min argeste konkurrent i den svært så seriøse skrittkonkurransen gir seg ALDRI! Hon går og går og kommer aldri til døren, og eg må bare snuble heseblesende etter. Men akkurat i dag e det litt stress.. I går var det og litt stress, og i forgårds forsåvidt. Men eg husker at på forje lørdag gikk det lett som en lek. Jaja, det bare å fortsette å gå, men kanskje noen kan være så søt å sparke Arnesen ørlitegrann i leggen? Bare pittelitt altså, eller trakke hon på tåen bare..:-) (Sorry Trude!)

Eg har oppdaget en ting på min vandring: I Ibsensgate e det ingen som stopper for fotgjenger. Hvorfor det mon tro? Det kan jo være mange grunner til det og eg ser ingen grunn til ikkje å komme med åpenlyse spekulasjoner. 1. Man tenker på Henrik Ibsen i Ibsensgate. Også begynner man å tenke på hvordan man kan bli en av de fire store, det e klart man da får det travelt. 2. Men begynner å tenke på Ibsen, men synes igrunnen påde Villanden og Gjengangere var ganske kjedelig. Også begynner man å tenke på kjedsomhet. Også blir det kjedelig, og dermed begynner man å tenke på noe gøy, og hva er gøy? Jo, actionfilmen Speed. Der kjører de veldig fort, og kan egentlig aldri stoppe så koffor ikkje gjøre det samme i Ibsensgate.. (Mye tyder på at det e denne som holder statistikken oppe hva mangel på stopping angår). 3. De som kjører Ibsensgate e spesielt ofte forsinket. Her har eg ingen oppfølgende teori, de bare e det. Det blir umulig å komme med ET fastsatt svar her, men eg regner med at svarene som måtte ligge der ligner på disse..

Noen gang blir eg overrasket over at folk e annerledes enn meg. Eg har hatt en indre konflikt i møte med dette i noen situasjoner denne uken. Det gjelder hunder. For å oppnå mine ønskede skritt hver dag må eg stadig være på hugget i joggeverden. Men det e helt klart noen momenter som e uvelkomne for mitt vedkommende i dette som eg no har omtalt som en egen verden, noe eg allerede no ser at e en sterk overdrivelse. Men når eg e ute og jogger rundt store Lungårdsvann møter eg stadig på hundeeiere som går med hundene LØSE! Her e det mange misforståelser som kan oppstå, men den mest vanlige e at hundeeieren feilaktig tror at eg e av den samme oppfatning som de: At hunden deres e noe av det mest bedårende i verden. Dette e jo en helt åpenbar feil, noe de fleste også merker, ikkje så mye ved ord som ved handling, da eg går til lengder for å unngå kontakt. Ja, eg har også gått dit hen at eg foretrakk å løpe rett på et gjerde fremfor å forholde meg til to knøttsmå, glefsende hunder. "Hehe, de vil bare hilse på!" Om man skal hilse på noen e det normal høflighet å rekke frem hånden først, man begynner ikkje å sleike folk i fjeset ved første møte.. (Eg vet ikkje kor dokkar vil plassere denne, eg tror iallefall ikkje de sosiale kodene aksepterer det før møte nr fire eller fem..) Her kan eg jo sitte på avstand og reflektere og undre meg over evnen til forskjellighet, at det e en flott greie og sånn, men når eg e ute i felten vil eg komme med en sterk oppfordring: Gå med de derre hundene i bånd!

fredag 17. februar 2012

Du ser det ikkje før du tror det..

No ble det kanskje litt mye fra denne kanten, men eg e nødt til å skrive et nytt innlegg. I går var eg på Kvarteret i Bergen, der eg fikk høre om virkeligheten som handler om menneskehandel. Dette er bare så grovt, så mørkt og så omfattende at man kan bli helt slått i bakken. Tallene er svimlende høye, der det nå opereres med 27 millioner. 27 MILLIONER mennesker e SLAVER i verden i dag, dette e høyere tall enn noensinne! En bakmann som ble rettsforfulgt(1 av 100 000 blir tatt) uttalte noe sånt som dette: "Narkotika eller våpen kan man selge en gang. Mennesker man man selge om igjen og om igjen, så dermed e potensialet i økonomisk vinning nærmest ubegrenset." Det e kanskje den mørkeste setningen eg har hørt i mitt liv..
Tenk deg en kvinne som lever i fattigdom. Hun har ikkje mulighet til å brødfø hverken seg eller sin familie. Hun leiter febrislk etter noe, noe som kan gi håp for fremtiden. Hun er på sitt svakeste og griper tak i det halmstrå av trygghet som hun kan få tak i. Dette halmstrået, som blir sminket opp til et ganske fristende drømmebilde av en bedre virkelighet, viser seg å være den mest grusomme og mest nedverdigende form for fangenskap.
Se for deg jenten på 4 år, som akkurat har lært seg å skrive navnet sitt. Hun har enda ikkje møtt livets skuffelser, har fortsatt en barns tro på at voksne er til å stole på. En dag blir hun tatt av noen fremmede, og hun blir lagt under de verste lenker, der noen har røvet til seg en ufyselig rett til å eie henne. Foreldrene ser henne aldri igjen og hun blir solgt som sex-slave på verdens mest kyniske marked.
Dette skjer. DETTE SKJER! I vår bakgård, det skjer i Norge, ja i Bergen! En utrolig flott mann fra politiet i Bergen var der i går, og han sa noen ord som var så sanne: "Du ser det ikkje før du tror det..." Det e jo ingen grunn til ikkje å tro det, fakta e på bordet, tallenes tale e tydelig - Og om vi tror det, hvor skal vi da se? Det e jo fristende å se i en annen retning..

Hva er et menneske? Dette spørsmålet blir reist blandt annet i salmenes bok (i tillegg til mange andre steder). Det er et enormt dypt spørsmål, som har flere svar. Men det dypeste svaret på dette ligger sånn eg ser det i Gud selv, han som e opphavet til alt liv, han som er den som har definisjonsmakt over våre liv. Gjennom hele bibelen får vi lese om og erfare Guds enorme kjærlighet til den enkelte, der han på korset stempler hvert enkelt menneske med et verdistempel: Ubetalelig, verdifull og høyt elsket av Gud. Og Jesus gikk rett til de aller svakeste, de uten verdighet og rettigheter, de som var blitt fratatt eller hadde mistet alt. De som var i fangenskap. Til disse gikk han og ropte ut i ord, hjerte og handling:
"Herrens Ånd er over meg,
for han har salvet meg
til å forkynne et godt budskap for fattige.
Han har sendt meg for å rope ut
at fanger skal få frihet
og blinde få synet igjen,
for å sette undertrykte fri
og rope ut et nådens år fra Herren."

Som kristne e vi kalt til å søke Guds rike og HANS RETTFERDIGHET.Eg tror at Guds hjerte e knust for 27 millioner mennesker som lever som slaver i 2012. Eg tror at han lengter etter å la sin rettferdighet og sannhet overvinne den mørke ondskapen i denne forferdelig industrien.
Hillsong har startet en operasjon som retter seg mot denne urettferdigheten: A21 kalles den, sjekk den gjerne ut. http://www.thea21campaign.org/.
Vi tror på en Gud som gjør det umulige mulig, som gjør mørke til lys, som gjør død til liv. Eg vil begynne et sted, eg vil begynne med å be, og kanskje ta noen museskritt i en eller annen retning. Kanskje kan du gjøre det samme. Vi kan ikkje tåle dette. Også e det kanskje sånn og i møte med Guds gjerning i være liv og gjennom våre liv: Du ser det ikkje før du tror det. Vi har tilsynelatende lite å stille opp med i møte med 27 millioner mennesker, usynlige og farlige bakmenn, i møte med en hardhet og et mørke som er helt overveldende. Men vi har Jesus, han som e verdens HÅP, han som har et hjerteslag som handler om å reise opp mennesker, gi dem tilbake sin verdighet og sette dem i frihet. Ingenting e umulig for Gud.

Eg har stadig blitt minnet om en historie den siste tiden. Historien om Jesus som ris inn i Jerusalem. Folkemengden hyller han som konge, de roper HOSIANNA og legger palmeblad utover veien der han skal ri. Men mindre enn en uke senere hadde hosiannaropene stilnet. Det som da ble ropt var: "KORSFEST, KORSFEST". Mange av de samme folkene ropte, men denne gangen la de ikkje ut kappene sine, de la ikkje ut palmeblader. De påla han byrden av et tungt kors som han selv måtte bære gjennom folkemengden (den samme folkemengden) helt til det ble så tungt at det ikkje gikk lenger. Jesu liv og hans hjerteslag var enormt utfordrende og de var ikkje villig til å betale prisen. Det var mange billige hosiannarop som stilnet og det var mange lettvinte hosiannarop som ble til korsfestelsesrop. Det får meg til å tenke på mitt eget liv..
E det billige hosiannarop hos meg? E det sånn at når det virkelig gjelder, når eg tvinges til å handle, for eksempel i møte med urett, så stilner mine rop, eller eg endrer tone og begynner å rope om korsfestelse?

Kanskje kan vi alle begynne med å be..


"Hva er da et menneske – at du husker på det, et menneskebarn – at du tar deg av det?" Sal. 8, 5

"Hva er et menneske siden du akter det så høyt og bryr deg så mye om det?" Job 7, 17

torsdag 9. februar 2012

På skuldrene til kjemper..

Denne uken har eg blitt utfordret til dybder, i møte med en bok om livet til en pitteliten dame som levde et så stort liv at eg e helt stum. Denne Agnes fra Albania som vi kjenner som mor Teresa av Calkutta. Hun møtte Jesus i hver enkelt av de fattigste av de fattige i Indias gater, hun møtte Jesu legeme på sitt mest fryktinngytende i døende lepraofre som de fleste ikkje turde å nærme seg. Hun virket i stillhet, men ble likevel hørt av en hel verden. Hun ble en stemme for fred, overalt hvor hun gikk, der freden hadde ET navn: Jesus Kristus. Hun ble en stemme som gav mennesker tilbake sin verdi og sin VERDIGHET, en stemme som fortalte om Guds hjerte for de svake, utstøtte, avviste og fattige.
"Jeg tørster", sa Jesus da han hang på korset. Dette ble mor Teresa sitt kall. Han tørster etter at mennesker skal finne ham. Samtidig identifiserer han seg med mennesker, mennesker som TØRSTER. Han er sulten, tørst, naken, fremmed, syk, i fengsel- rundt om i hele verden, og i Norge. Noen ganger har eg lyst til å holde hendene for øynene og ørene og synge lalala og late som eg ikkje hører, late som det e greit å flyte med livet og være handlingslammet. Men så vet eg at det ikkje e greit. Eg e ikkje på noen måte ferdigtenkt her, som dokkar sikkert skjønner, så eg lar dette stå som en bokanbefaling, som skal få jobbe videre i mitt hjerte.


Dermed hopper eg galant videre til noen andre store helter, helter som både eg og mangfoldige andre får lov å stå på skuldrene til. Mine stolte røtter, mine stolte brødre og søstre. Eg har nemlig hatt gleden av å lese om Bergens indremisjons historie i dag, og det e så deilig lesning! Eg ble så fasinert at det ikkje ble noe livingroom på meg i dag, selv om eg egentlig hadde tenkt å gå der. For en gjeng! No skal dokkar få en kort (i forhold til hele boken:-) og lite fullstendig versjon av denne fyrverkerihistorien: Avholdstaleren Johan Petter Gjertsen fikk oppleve at det fantes verre ulykke enn brennevinet: Sjelelig og åndelig nød. "Guds ord måtte bringes fram, ikke bare som sed og skikk, men som LEVD LIV." Dermed ble han startknappen for Bergens indremisjon, en organisasjon og forsamling som har betydd enormt mye for Bergen by.
Et navn som helt klart må være med her e Jakob Traasdahl. Det ser ut til at han var et svært viktig navn i historieboken, i tillegg til å være et litt muntert navn for meg som leser. Grunnen til dette e så enkel som at det for meg virker som om dette var en skikkelig kjekkas av 1800-tallet. Eg sitere: "Snart ble de imponert over mannens ytre: En velvoksen, vakker skikkelse, et veldig fullskjegg, en klar og sterk røst, et livlig minespill, og et ernergisk ansiktsuttrykk."







Trolig sant på alle måter i tillegg til å være pittepittelitt gøyalt for en som meg.
Eg går rett videre: Etter hvert som årene gikk, og spesielt etter at vår venn Jakob kom inn i bildet, flommet det over av liv i Bergens indremisjon! Det strømmet på med folk på møter, det poppet stadig opp nye fellesskap, det var jo ikkje nok å være i Bergen, Sandviken, solheimslien og laksevåg. De måtte til Landås, til Åsane,til Fana! UT i bydelene, LIV i overflod. Det ble startet søndagskole der dette var forventningene: "De tenkte seg en beskjeden begynnelse. Storartet ville det være hvis 100 barn meldte seg." Det var ikkje hundre barn som meldte seg, det strømmet på med barn! I 1886 var det 1600 barn i søndagsskolen til BI, i 1895 var det 2724 og i 1900 var det over 3000 barn!
Det står om kjøpmann Tor Eriksen Frønsdal, en viktig skikkelse for Bergen by og for Bergens indremisjon. Han talte ikkje, men organiserte til det tøt ut ørene! Han var den tidens Kenneth Hjortland (som trolig er av samme kalliber som sin karaktersterke forgjenger og broder). Hør på dette: I 1880 var han kasserer i den indre sjømansmisjon, i 1890 var han med å starte Bergen havnemisjon, i 1998 var han grunnlegger for det vestlandske indremisjonsforbund, der han var kasserer i 23 år. I 1905 var han den sterke støtten i starten av redningshjemmet (hjem for alkoholikere), han kjøpte Strandgaten 53 til indremisjonskafe, han var hovedperson i bibelskolebygging, han startet sambåndet trykkeri, han var med å starte vestlandske bokhandel, var med å bringe frem avisen DAGEN, og han startet Bergen misjonshotell. I tillegg ståre det om han at han var "hjemmets mann"!:-) Gi meg styrke, snakk om liv i overflod!
Det fortelles om en sjømann som med fortvilelse og lengsel ber om en emissær som kan forkynne guds ord til sjøfolket, og hva skjer? Jo, Bergens Indremisjon med sitt livsoverflod, sender ikkje bare en mann, de starter en organisasjon! Det snakkes om tusenvis av husbesøk hvert år, tusen på tusen av mennesker i fysisk eller sosial nød blir møtt av mennesker utsendt av Gud fra Bergens Indremisjon. I 1910 står det om den tredje vekkelsen, der møtene er i Betlehem: "I april 1910 var tallene på frelste menn og kvinner kommet opp i 1000. Siden ble det så mange at han sluttet å holde tall på dem." For en dyptgripende og rik historie! Dissse modige menn og kvinner er de som vi no sitter på skuldrene til og går i fortsporene av. Eg e så utrolig stolt av mine røtter.

"Tusener og atter tusener har gjennom årenes løp gått den vegen, små og store, unge og gamle. Tusener har reist mil etter mil over Vestlandet til møte i det lokalet(Betlehem). Tusener er der blitt vakt og omvendt, frelst og frigjort. Der er nye avsnitt blitt skrevet i enkelte menneskeliv, og i hele landets misjonshistorie."

Jesus, la det skje igjen!!

tirsdag 31. januar 2012

Festival kan visst være gøy..

Eg må fortelle at eg har gjort noe som fikk meg til å føle meg litt forhistorisk. "Å, har du kvernet smør, laget din egen pølse, eller rett og slett sovet i en nattkjole som e lik en nittiåring sin?" De to første kan eg ikkje på noen måte svare ja på, merkelig at dokkar skulle tro noe sånt egentlig. Den siste der stemmer nok litt med sannheten, uten at vi skal gå for mye inn på hverandres undertøy - og nattkjolevaner, det blir for nærgående, eg ville aldri tenkt på å trakket over sånne grenser, å neineinei. Det som skjedde var rett og slett det at eg skulle reise til Impuls i Stavanger sammen med en utrolig fin ungdomsgjeng fra Arna. Eg tenkte, i et forsøk på å være i min mors ånd at eg skulle bake noen boller til gjengen. Som sagt så gjort, ikkje luftige og deilige som mamma (sine), men absolutt over gjennomsnittelig gode, sånn i all ydmykhet. Eg var jo såpass lat at eg valgte å bake de kvelden i forveien, noe min mor aldri ville funnet på, da de ikkje lenger kan kalles ferske. MEN for å gå videre så skulle jeg på jobb tidlig fredag, HVORPÅ eg skulle rett fra jobb til stavanger. 50 boller skulle fraktes i tillegg til litt bagasje til helgen. Eg fikk jo overraskende nok litt dårlig tid på morgenen der, noe som førte med seg det resultatet som dokkar no skal få se: En hvit kurv med orange sløyfe på, full av boller og en termos med kaffe der vi og kan plusse på et brunt foldeskjørt eg har arvet av mormor. Det var så deilig nostalgisk på et vis, og selv om eg følte meg litt snodig tenkte eg og: La meg feste en blomst frempå styret og gjøre dette hver dag!:-)





Og no må eg komme med en innrømmelse: Eg har lenge vært av den oppfatning at festivaler e ganske kjedelig og stressende.Mye folk, mye lyd: STRESS. I løpet av livet har eg vel kanskje vært på festival tre ganger, noe som inkluderer sommeren 2009, der eg ikkje gjorde på annet enn å festivelere. Eg e nok en leir-jente, det e bare gøyere liksom. Men noe skal eg komme med helt oppdatert informasjon fra 2012, året der eg var på mitt første impuls: Eg e helt begeistret! Det e bare håp for fremtiden i Norge, altså - den unge generasjonen reiser seg opp for fattige, for stemmeløse og svake og det e bare så BRA! Unge mennesker som vil overgi livene sine til en Gud som er den eneste som virkelig KAN forandre. Forandre hjerter, forandre liv, forandre livssituasjoner, forandre lokalsamfunn, forandre byer, forandre land, forandre land, forandre verden. Unge mennesker med pågangsmot og HÅP for fremtiden. Unge mennesker som vil tjene og tilbe en Gud som ER og som KAN, når det er så mye vi ikkje er og ikkje kan. David var ung.. Gideon var ung.. Maria var ung.. Peter var ung.. Gutten med nistepakken var ung.. Men de gav det de hadde og det var nok.
Det e noe genuint og noe digg med veldig mange i aldersgruppen tenåringer, noe som eg lengter etter sjøl: En tro på Guds storhet i MIN fremtid. Det har blitt et hjertesukk for meg, en bønn som eg stadig ber: Å ikkje la mine erfaringer og min fortid definere mine tanker og forventninger om Guds fremtid for meg. Gud KAN og han e tusen ganger større enn mine skuffelser, feil og mangler.

Okidoki, over til andre viktige ting: Mitt hotell i Stavanger. Her må eg få lov til å skryte litt av min gode venn Hans Kristian. Seint fredag kveld kom eg til han hjem, der eg fikk ferdig oppredd seng med håndkle, sjampo og alskens småplukk oppå dynen. Det var en fryd å krype under dynen, med en pittepeitteliten tanke i bakhodet om at andre lå på harde klasseromgulv rundt omkring i byen. Morgenen kom, og da fikk eg egg i valgfritt format, i tillegg til en minikonsert etter forespørsel i både fiolin og saksofon fra denne begavede karen. Også må eg jo og skryte av denne gjenges evne til å rangle, i så høy alder(:-)) her e det bare til å ta av seg hatter og lignende - Eg skulle ønske eg ranglet hver helg, men må innrømme at det blir sjeldnere og sjeldnere. Men det har altså forekommet denne fjerde helgen i 2012 og det var superdupert.

Eg skulle nok ha puttet inn litt flere ting her: Sosiale utfordringer når man bare kjenner noen ganske få av 2500 stykker, poengtering av at eg så ut som en 17 åring og at det ikkje var et kompliment, min flotte bror Øystein, Olav som reddet meg ut av noen tafatte situasjoner, usedvanlig trivelig middag med Anne Grete, min nye kompis Benjamin på to måneder, min gamle kompis Thore Søvik på 28 år.Eg stopper likevel her eg, for eg vil anta at mannen i gaten e rimelig lei no. Det var nok no rett og slett. Vi trenger ikkje mer.Det ville være lurt å gi seg. Klokt å sette strek der.Det e litt irriterende med folk som sier at de snart e ferdig, men så har de egentlig mye mer de vil si. Eg kjenner meg jo ikkje igjen i dette, her vil eg bare belære dokkar andre. (mer, mer)

søndag 22. januar 2012

Livets mange dager

Livet e mye forskjellig, det kan vi vel bare slå fast først som sist.
Noen dager e det sånn at man går rett på tryne. Dette kan helt klart forekomme som en fysisk opplevelse, enten man skulle gjøre den klassiske feilen å skli på et bananskall eller man skulle være så uheldig å stupe over styret på sykkelen. (Her kan eg selvsagt skyve all skyld over på noen andre enn meg sjøl.) Andre ganger kan man gå på tryne på en mer biledlig måte, gjerne i en stor forsamling foran mange folk, der man febrilsk gåt gjennom fjellvettreglene i hodet: «Husk å grav deg ned i tide, Elisabeth» «Det e ingen skam å snu» Men så e det liksom for seint. Eg skal ikkje gå videre inn på denne situasjonene (selvfølgelig helt hypotetisk:-), men noen dager føler man seg som en idiot.
Andre dager er sånn at man har besøk av staselige folk, reisende helt fra Oslo og de dagene pleier å være ganske stas.
Noen dager spiller man wordfeud, noen dager føler man seg som en tolvåring og noen dager er man sur rett og slett:-)
Også har vi typisk de dagene der man bare har en sko. Eg hater når det skjer. Meg og min vidunderlige nevø hadde en helt typisk dag av denne sorten på torsdag. Her blir sikkert forklaring unødvendig, men eg tar den med likevel: Tante skulle på lekeplassen med den tøffeste gutten i gata. Han fikk på seg dress hue, votter og to blå sko, i tillegg tror eg og han har en barnslig tro (st. Morritz -fan). Begge skoene var på når kompisen min ble løftet opp i vognen, men upsideisi, når vi kom til lekeplassen hadde han bare en sko igjen. Grunnen til at han bare hadde en blå sko igjen viste seg å være at den ene var blitt mistet i det øyeblikket tante Lisen ville susse på og tøyse med sin nevø idet hun løftet han oppi vognen, noe hun selvsagt skal slutte med ganske snart for å ikkje bli en sånn usjarmerende sussetante, men han e bare så grådig søt..
Man begynner veldig fort å tenke begrensninger med en sko, men vi var kommet for å leke og leke skulle vi. Vi hadde en fin og konstruktiv dialog hva løsninger angår, og vi kom frem til at det beste ville være å late som om Liam Daniel var en frosk. Alle skjønner jo at det er lurt, så eg tror ikkje eg trenger å forklare mer her, men dokkar kan få se bilde.














Noen dager e sånn at man må ut og fly, de dagene e ofte de eg ser minst frem til. Her kan man også risikere å sitte inni et stillestående fly i timesvis, for så å få en meningsløs tur fra bergen til Oslo og tilbake. Og noen dager er selvsagt sånn at man ser en sånn tolvtedelsfinale av norsk gradprix. Selvfølgelig kommer også de dagene, det e jo en klassiker:-)

Og noen dager e sånn som denne har vært – tvers igjennom god:-)







FOR en by, STOLT og KRY!

søndag 15. januar 2012

Elisabeth liker dette

Eg må jo innrømme at det finnes ting eg ikkje liker i dette livet. Eg liker for eksempel ikkje oppoverbakker på sykkel spesielt godt. Det syns eg e veldig stress. Eg later jo av og til som om eg en gang i livet har tenkt til å sykle Bergen – Voss, men mellom oss sagt så tror eg ikkje det kommer til å skje, mest på grunn av alle oppoverbakkene. Og litt på grunn av at eg e redd for å bli overkjørt. Og litt på grunn av at eg rett og slett ikkje liker fårepølse. Men man vet aldri.
Eg liker heller ikkje når noen kjører for fort, eg liker ikkje løse hunder... eller andre type hunder. Eg liker ikkje fluer inne i huset, ei heller fluer utenfor huset. Eg liker hverken sterkt innelys eller kalde rom og eg syns ikkje fisk e noe mer enn helt passe godt. Og ikkje har det har liksom ikkje potensiale til å bli det heller. Det e synd å si det, men ris kommer aldri til å bli festmat og eg kan styre min begeistring både for rødmalt stue og skinnstoler.

Men så finnes det ting eg liker veldig godt og overraskende nok skal eg komme med noe informason om dette og. Eg liker godt å sove, det må eg bare slå fast. Eg e utrolig glad for at soving e en del av min virkelighet rett og slett. Eg liker å bade, nok en sjarmerende luksusgode livet byr på, der man kan plaske og kose seg i vannet sånn uten videre. Eg liker glede og latter, eg liker min gode bror Jon Krister, eg liker gult og rødt, eg liker Linn Skåber, eg liker nelliker i en koselig termos. I tillegg til dette liker eg noen ting som har skjedd i dag, nemlig skitur og bål! For en deilig lørdag..









Vi satt oss i en fullstappet Polo litt før ti, der vi kjørte avgårde til Kvamskogen for å bestige fjell. Som sagt så gjort, vi gikk forbi Mødalen og opp til Såta, der det slett ikkje var mye klaging fra unge Pedersen, derimot var det en del vind, så vi randt ned igjen ganske snart etter at vi hadde komt opp. Vi fikk gode tips hva smøring angår, av noen trivelige parkeringsnaboer, noe som fungerte superdupert for alle. Eller, alle untatt de som fortsatt hadde noe nittitallssmørning igjen på skiene, men frøken Øyvang e slettes ikkje den som klager. Det kan hende at Miriam på enkelte tidspunkt følte på en viss flauhet i forhold til fremtoningen til gruppen i nedoverbakkene. Når eg bruker ordet gruppe i denne sammenhengen e det nok for å være solidarisk overfor enkelte , som nødig vil stilles i et dårlig lys i en sådan stund. Litt mer direkte kan det tenkes at dette var flauhet rettet i rening av min stil i nedoverbakken ned fra Såta, ute av kontroll med sekken på skjeve og rompen i været men såpass tåler vi fra hverandre:-) Bålet ble en braksuksess, pannekakene og kakaoen smakte digg, stemningen var god, serviettene var fortsatt like fine og Guds frie natur e som vanlig helt uten sammenligning. For en genial skaper vi har.. Hva som ellers var i sekken denne gangen får forbli et mysterium, men eg kan røpe at eg fant noe av interesse i en sidelomme da vi skulle pakke sammen..









Tiden e inne for å si: TAKK FOR TUREN!