Balansekunst

Eg skal gjøre et forsøk på en oppdatering no. Eg har begynt mange ganger i løpet av de siste månedene, men det virker som om eg har manglet noen ord. Selv om eg egentlig kan ganske mange.. (Også e det en del eg ikkje kan, eg måtte spørre Jeppe ka polemikk betyr for noen dager siden. Også synes eg egentlig hipster e vanskelig å gripe. Men det har eg ikkje turt å spørre noen om,..)

Det har vært en merkelig tid her nede de siste månedene. De åpne sårene viser seg på mange kanter. Dybden i konflikt og smerte har blitt mer virkelig. Hvert skudd, hvert granatsmell, hver knivspiss har med levende mennesker å gjøre, mennesker som har fått livets pust av en elskende Gud. Midt i dette har eg strevd med å finne et balansepunkt, der eg kan leve, i kaoset. Uten å forenkle. Uten å forstå. Noen dager virker det som om kynisme og hverdagsglede er i en "to for prisen av en- pakke". Eg ber hver dag om at kontrastenes Gud, Israels Gud må hjelpe meg å skille de to. At han kan gi av sitt myke hjerte OG av sin glede. 

Eg tenker ofte på Jesus ved nattverdsbodet for tiden. Disiplene (og mest sannsynlig flere) var samlet. Jesus visste ka som rørte seg i det rommet. En hadde allerede angitt han til jødiske ledere. En kom til å nekte for at han noengang hadde kjent han. Flere kranglet om kem som ville være størst i himmelens rike. Ingen hadde egentlig gjenkjent ham på dypet. Alle kom i løpet av denne kvelden til å vise troløshet og svik.  Også sitter de der i dette som kanskje kan beskrives som et relasjonelt kaos. Også velger Jesus dette øyeblikket til å sette ord på en ny pakt. Hans blod pumper gjennom våre årer. Vi får ta del i hans kropp. Ordet ble kjøtt og kom helt nær til mennesker. Han var ordet nær og mennesker nær. Han var sannheten tro i kjærlighet. Han var og e fortsatt ekspert på å bevege seg i kaos, komme tett på smerte og gråte, i sannhet. Å komme tett på glede og le, i sannhet. Dette e et mysterium for meg, men og en nøkkel tror eg. Å kunne følge etter han i tåken, og stole på at han gir nok lys til det neste skrittet. 

Det har skjedd ganske mange andre finurlige ting de siste månedene, eg skal komme med en kort oppsummering:

Det har vært blodmåne. Ikkje bare vanlig blodmåne altså, men iallefall trippel eller firpel. I den forbindelse valgte noen av oss å stå opp om natten for å se den fra oljeberget, i gode venners lag. Eg tenkte at vi kanskje kom til å være nesten aleine der oppe, det var tross alt midt på natten. Naivt! Det var et sirkus uten sidestykke der raritetene kom i busslass, med brudekjoler og ridderdrakter, sverd og shofar. Eg hadde så mye latter, både inni meg og en del utenpå, men eg kommer ikkje utenom: Eg var der, så eg var en del av pakken! En del av denne rare scenen fra Independenceday:-).

Succot: Vi får gleden av å være med på jødiske høytider når vi er her nede, det e stor stas! Det e både fasinerende og inspirerende å se hvordan de husker ved å leve og gjøre. Sukkot er løvhyttefest, der de skal huske, leve og gjøre at Gud tok bolig blandt sitt folk i ørkenen. Han var nær og er det fortsatt. Det man da gjør er å bygge en hytte på terassen, eller der man har mulighet for det, en succa. Det meste man gjør i løpet av uken skal foregå i succaen: Der skal man spise, lese, se film og gjerne sove. Også er Gud nær, som han var i ørkenen. Under succot er påbudet å glede seg! Glede kan virkelig være radikalt og grensesprengende! Et valg, der eg sier til min Gud: "I dag velger eg å glede meg over alt det gode du har gitt og gjort!" Vi må slippe bekymringer for å glede oss. Slippe taket i de stedene vi lures til å feste vår trygghet og gripe fast i hans trygghet. Vi må heve blikket fra egne omstendigheter, og se på livets Gud, som gir glede. Glede e radikalt!

Dansk språk: Det viser seg at sirka en tredjedel av danske ord handler om enten mannlig eller kvinnlig kjønnsorgan, og det gjør det vaskelig å ikkje ved en feiltagelse snakke om direkte upassende senarioer. Enkelte vil hevde at dette sier noe om dansk kultur, mens andre vil stille seg spørrende til dette:-). Eksempler på ting vi for all del ikkje må si: "Kossen gikk det i dag?" "Han knep meg" "Har du klippet luggen?". Fra no av skal eg bruke en annen taktikk: Eg skal anta at det meste e grisete, til det motsatte e bevist, bruke enkle ord som eg vet e trygge: "Hei". "Takk" "Sees". Det blir mange fine samtaler fremover..

The Office: Eg har begynt å se den amrikanske the office og eg e rett og slett hektet. Eg e begynt å drømme om Dwight Shrut (det høres ut som dette kunne blitt et eller annet ugreit på dansk.) og se etter the office-øyeblikk i hverdagen. Det e overraskende mange av de:-).

Ellers kan eg si at livet på de fleste måter e godt. Eg trives veldig godt på suppekjøkkenet (selv om eg kunne vært foruten et par av konspirasjonsteoriene. Men på annen side skaper det munterhet i hverdagen.), Eg har begynt med engelskundervisning for etiopiske ungdommer to kvelder i uken, noe som e veldig kjekt! Også e det utrolig fint felleskap i leiligheten, der vi stadig leiter etter unnskyldninger til å feire livet, og det finnes heldigvis mange. No har vi nettopp feiret thanksgiving med kalkun og full pakke og det e mye up and coming: Navnedager, dåpsdager og ikkje minst grunnlovsdager med tema fra verdens forskjellige land. Det neste på programmet blir julekonsert, der alle må delta med minst et kreativt sanginnslag. Det blir sterkt.

Yom Kippur

Så er vi altså midt inni høstens høytider her i Jerusalem. Eg har MYE å lære av jødiske tradisjoner generelt (som å søke å leve et helhetlig og balansert liv), men e det noe de kan, så e det feiring!! I går var vi på et levende eksempel på det: Vi feiret shabbat hos Rabbi Mordechai, og det var HELT ELLEVILLT! De trøkket 200 stykker inn i en begrenset leilighet, og delte ut den ene retten etter den andre. Rabbien underviste, og vi sang av hjertets lyst, uten noe forhold til tonen til den gitte sangen, her var det bare å kjøre på! Det var et kaos uten sidestykke og en opplevelse for livet! Når det gikk mot avslutning av måltidet og klokken hadde passert midnatt, var det akkurat komt in en "great Rabbi". Han  måtte få lære oss noe. Kan entret gulvet og begynte å hoppe, danse, synge, rope og holde et voldsomt leven. Det var helt fantastisk! Vi satt nesten oppå hverandre, og kunne ingen av sangene, men vi sang med av hjertets lyst og hvis eg kunne beveget meg en millimeter skulle eg ha danset med helt til det ble morgen! Aiaiai, for en fest!

Og sånne det altså her: All in, alle e med: Shabbaten skal holdes og feires hver uke, men i tillegg e det store høytider gjennom hele året, som har sine helt egne og veldig praktiske uttrykk som tar barn og voksen, ånd, sjel og kropp på alvor! No e vi ca midt i høstfestene. De begynner med Rosha shana, feast of the trompets. eller nyttårsaften om du vil. Dette feires utfra noen små vers i 3. Mos. 23, 24: "..skal dere holde hviledag og blåse i trompetene til påminnelse og en hellig sammenkomst." Så gjør de altså det. De blåser i shofaren til det tyter ut ørene, noe som kan være litt fint og helt passelig irriterende.. De blåser for å våkne til kamp, fordi fare er like rundt hjørnet. De blåser for å våkne fra villfarelse, der lyden blir et kall til omvendelse. Etter lyden av shofar, går de inn i "ten days og awe". Ti dager der man skal ransake sitt hjerte, tilgi og bli tilgitt, gi slipp på, klippe bindinger, vende seg vekk fra avguder i livet og løfte blikket mot Israels Gud. Med dette bakteppet kommer altså den viktiske dagen i året for jødene: Den store forsoningsdagen. Yom kippur. Dagen da alle folkets synder skal ettergis av den levende Gud.

 Se for dere stemningen i ørkenen: Tusen på tusen, ja millioner stod samlet foran sammenkomstens telt. De stod trykket sammen, og de bakerste kunne ikkje se ka som foregikk der fremme, utenfor inngangen av tabernaklet. Aron visste ka oppgaven hans var, og han visste han hadde med en Hellig Gud å gjøre. Det e ikkje sikkert han hadde sovet så mye den natten. Han måtte først ofret en syndofferokse for seg og sitt hus, slik at han kunne tre inn i helligdommen i renhet med et offer for hele folket. Det e nok ikkje mange dager der et helt folk e stille, men kanskje dette var en av de dagene. Folket visste ka som stod på spill. De visste at de trengte en ren yppesteprest som kunne tre helt inn i helligdommen, inn i det aller helligste, hvis ikkjevar de ille ute. Arons renselse var livsviktig for folket i denne dagen. Han hadde på seg hvite linklær, to bukker var plukket ut fra folket. Den ene, den loddet falt på, skulle være syndofferet for hele Israel. Aron skulle slakte den, og denne ene dagen i året skulle han gå helt inn bak forhenget, der Herrens herlighet hvilte over paktkisten. Før han gikk inn måtte han ta med seg glør fra alteret og fylle sine hender med velluktende røkelse. Deretter skulle han legge røkelse på ilden, sånn at skyen fra røkelsen dekket nådestolen der Guds herlighet hvilte. Dette gjorde han for at han ikkje skulle dø. Det stod om liv eller død denne dagen, og hele folket visste det. Det var stille og de ventet...
 En bukk til stod foran folkemengden. Den skulle være et levende sonoffer. På bukkens hode la Aron ved håndspåleggelse alle folkets synder. Som et symbol på dette ble det bundet et skarlagenrødt tau rundt bukkens hode.Deretter måtte den bæres ut i ørkenen av en mann utpekt til oppgaven. Denne mannen bar altså hele folkets synder i sine hender, og han skulle gå en lang rute ut mot en klippe i ørkenen. Hvis han stoppet opp, ble dehydrert, eller av en eller annen grunn ikke fullførte den oppgaven han har blitt tildelt, fikk det enorme konsekvenser for hele folket. Det handlet om liv eller død denne dagen.

 Den rabbinske tradisjonen forteller om at det ble satt ut folk på stasjoner ca for hver kilometer, for å sørge for at denne bestemte mannen fullførte oppgaven han hadde fått tildelt : "Går det bra?" "Trenger du vann?" "Er det for tungt å bære?" Når han så hadde komt ca 10 km ut i ørkenen, til en bestemt klippe, festet han det skarlagenrøde tauet i en stein, og han skubbet bukken utfor klippen. Tauet ble hengende igjen, og tradisjonen forteller om at Gud gjorde nok et under i ørkenen: det røde tauet ble alltid hvitt, som et tegn på at Gud hadde motatt folkets offer. Deres synder var tilgitt! Deres navn var blitt skrevet i livets bok nok et år, og de gikk LIV i møte!

 Eg ser for meg folket som står og venter på beskjed. Stillheten e spent, de står og sparker i sanden mens de stadig snur seg for å se etter budbringere. Vil det holde? Har Aron i renhet fått adgang til det aller helligste, har han blitt stående i møte med en Hellig Gud? Var offeret tilstrekkelig? Er tauet blitt hvitt?! En 20 km vandring i ørkenen tar tid, og folkemengden hadde kanskje begynt å slå blikkene ned i bakken. De begynte å bli klamme i hendene. Plutselig begynte summingen blandt de bakerste i folkemengden. En mann har komt med bud fra ørkenen, beskjeden går fra mann til mann, i en stille hvisking, helt til det e en som sprinter gjennom folkemengden for å overlevere det store budskapet til Aron:"Tauet ble hvitt!"Endelig kan han rope ut ordene som setter folket fri til å JUBLE, til å feire med ånd sjel og kropp: "Tauet ble hvitt! Gud har aksepert vårt offer! Det er LIV for oss i dag!" Det var ikkje stille lenger. Det var FRIHET, jubel, glede og dans i alle sine rette former. Det var forsoning, shalom fra Gud. LIVET var skrevet over dem nok et år!

Eg syns dette et vakkert bilde å se for seg: den jublende folkemengden som i takknemlighet lovpriser en Hellig OG tilgivende Gud. Ordet "offer" på hebraisk betyr "draw near". Å komme nær. Nærhet og offer henger uløselig sammen, det finnes ingen kjærlighet uten offer. Det er det 3. Mosebok handler om: Guds lengsel etter nærhet med sitt folk. Alle dataljene, alle de kjedsommelige listene handler om dette: Å komme nær, tett på den levende Gud,  hvis dypeste lengsel e å ta bolig i sitt folk.
Også e beskrivelsene fra ørkenen bare en skygge av den planen Gud hadde hele tiden, der han selv skulle være både syndoffer og soningsoffer. Alle verdens synder ble lagt på han og han ble bragt med utenfor byen, som syndebukk. Ved hans blod fikk ALLE adgang helt inn i helligdommen- helt nær til den levende Gud!
I tabernaklet og senere i Tempelet var prestens jobb aldri ferdiggjort. Det var stadig behov for et nytt offer, selv etter Yom Kippur, selv om det var der det store forsoningen fant sted. Likevel skulle ilden alltid brenne, og det var stadig påan igjen med brennoffer, brødoffer, fredsoffer, syndoffer og skyldoffer. Det var en 24/7-jobb, og det må ha vært en del av de i prestetjenesten som tenkte ved seg selv etter en slitsom dag med blod og slakting: "Puh.. slitsomt.. Tenk hvis det Gud kunne gitt oss et soningsoffer en gang for alle?!" Også var det altså disse ordene Jesus brukte på korset: "Det er fullbragt!" Det er ferdig.


"Men Kristus er kommet som øversteprest for alt det gode vi nå har. Han har gått igjennom det teltet som er større og mer fullkomment, og som ikke er laget av menneskehånd, det vil si: som ikke tilhører denne skapte verden. Ikke med blod av bukker og kalver, men med sitt eget blod gikk han inn i helligdommen én gang for alle og kjøpte oss fri for evig.  Blodet av bukker og okser og asken av en kvige gjør hellig og ren i det ytre når det blir stenket på dem som er blitt urene. Hvor mye mer skal ikke da Kristi blod rense samvittigheten vår fra døde gjerninger, så vi kan tjene den levende Gud. For Kristus har i kraft av en evig Ånd båret seg selv fram som et feilfritt offer for Gud. (...) Så har vi da, søsken, frimodighet ved Jesu blod til å gå inn i helligdommen, dit han har innviet en ny og levende vei for oss gjennom forhenget, som er hans kropp. Og siden vi har en så stor prest over Guds hus, så la oss komme fram med oppriktig hjerte og full visshet i troen, med hjertet renset for vond samvittighet og kroppen badet i rent vann."  Hebreerne 9-10

Alt e ferdig. Vi e innvitert inn i Guds nærhet, der vi aldri igjen skal offre blod av bukker og okser. Han har gjort alt, betalt alt, fullført alt, også er dette altså det eneste offeret eg kan gi tilbake: Alt. Hele meg, som et levende offer fremfor han som da som nå lengter etter en bestemt ting: Å få ta bolig i sitt folk, og komme helt nær!

Hverdag og fest!

Så bor eg altså i Jerusalem.. Det e litt rart og ganske fint. Eg spiser hummus til frokost, middag og kvelds, sovner til 26 grader og våkner til bønnerop kl 04.30.
Dagene flyr, selv om eg på mange måter har hatt en rolig start. Eg jobber for et senter i Jerusalem som heter "Machaseh", som betyr skjulested. Det e et slags krisesenter, som jobber med kvinner og familier i svært vanskelige situasjoner. Mine oppgaver e mest praktiske. To dager i uken e eg med på et suppekjøkken, der bordet dekkes til fest hver mandag og fredag. 3-retters middag, levende musikk og verdighet preger dette måltidet, der fattige jøder og arabere deler måltidsfellesskap side om side. Om onsdagen e eg på et senter der vi deler ut klær og matkasser til en del av de samme folkene som kommer på suppekjøkkenet. Det e masse flotte folk, og eg setter stor pris på å få bli litt kjent med en del av de som kommer. Mange har tøffe historier å fortelle, men det e jammen fint når noen vil dele biter av livet sitt! Den siste oppgaven eg skal ha har eg ikkje begynt med enda, det starter først etter høytidene e over (vi e midt inni et maraton no). Eg skal ha engelskundervisning for etiopiske ungdommer fra ressurssvake familier to kvelder i uken. Det e eg ganske spent på, men det virker som en utrolig fin ungdomsgjeng, rundt 15 stykker fra 12 til 17 år.

Vi bor i en leilighet på French Hill (ca Vestbredden) sammen med to danske ektepar, og for en hyggelig gjeng det er å bo med!! La meg presentere: Hipsterparet fra København, med kule briller, sjeldent varme hjerter og en stadig flyt av cookies og annen herlig bakst: Jeppen og Anne Metten:-).For ikkje å snakke om det nygifte paret med humør, humor og spillglede: Jonas og Anne! For en flaks vi har hatt, det e så fine folk! Når fire av seks snakker et språk som nærmest oppfordrer til tippekonkurranse, e det naturlig at det oppstår noen små kommunikasjonsproblemer. Hver gang samtalen dreies mot noe som inneholder tall, blir både meg og Ingjerd fjerne i blikket. Vi krysser fingrene for at det ikke er livsviktig at vi har fått med oss den nøyaktige summen, som for alt vi vet kan være alt fra 2 til 100 millioner, we dont know.  Disse halve tressene og firsene og det der e så komplisert at eg strengt tatt betviler litt at de greier å holde følge sjølv, de bare later som, lever på en livsløgn, men egentlig e virkeligheten den Harald Eia setter ord på i uti vår hage: "VI FORSTÅR HINANNEN IKKE!" Vi hadde en ørliten misforståelse for et par uker siden, der eg nevnte for Jeppe at eg vurderte å kjøpe en gitar her nede(noe eg og har gjort). Hans naturlige repons var noe sånt som: "Å, spiller du gitar?" Eg svarte som sant var: "Eg bare klunker litt.." Det føltes ikkje som en veldig kontroversiell kommentar, men Jeppe ble veldig stille, før han informativt forklarte at på dansk er "klunke" et stygt ord for testikler. Greit å vite. Eg tror ikkje eg kommer til å klunke så mye fremover..

Hverdagslivet innbefatter mye forskjellig her nede. Det e vakre, stjerneklare kvelder, gode samtaler, bibel, bønn, fellesskap og mange andre gode ting. I tillegg e skuddvekslinger, granater og brannbomer blitt en utrolig rar del av hverdagen. Vi bor tett på urolige nabolag i flere retninger, og det går nesten ikke en kveld uten at det e underlige og triste ting å se og høre. Det er opptrapping av konflikt her nede i disse dager, og det e jo hverdag for de som bor her til vanlig, men for oss er det rart å ha gassmasker klare i leiligheten og bomberom i kjelleren.

Eg må jo nesten innrømme at eg nærmest har stjelt fra de fattige denne uken. Det e veldig frekt, og eg kan ikkje gjøre annet enn å ta selvkritikk. Det hadde seg sånn at eg var på suppekjøkkenet på mandag, der vi dekker et festbord for fattige i Jerusalem. På vei dit hadde jeg kjøpt med meg en kaffekopp, og de fleste kan vel tippe ka som hadde skjedd: Eg griste kaffe på t-sjorten min (noe som skjer ca 80% av de gangene jeg drikker kaffe, noe som igjen betyr at eg nærmest konstant går med kaffeflekker på klærne). På suppekjøkkenet sammarbeider jeg med en flott ukrainsk dame full av handlekraft. Hun snakker ikke mye engelsk, men er veldig god på tegnspråk og kroppsspråk. Hun pekte på flekkene mine, ristet på hodet og sa: "No no!" Det var helt tydelig at flekkene irriterte henne. (Det syns eg e litt muntert, langt fra min verden liksom.) Hun drog meg med seg, og eg visste ikkje kor vi skulle, men vi endte opp på et distributionsenter, der eg jobber en dag i uken, et sted vi gir ut klær og kasser med mat til fattige. Hun trakk meg med inn på lagerrommet og fant frem den ene blusen etter den andre som hun gav til meg, og gav tydelig beskjed om at eg måtte få av meg den eg hadde på meg, for den var skitten. Etter min smak var den ene blusen styggere enn den andre og eg prøvde å si at dette ikke gikk an, dette var for de fattige. Hun ville ikke høre, begynte å stappe oppi diverse ting i en pose til meg. Når eg sa nei, sa hun: "Yes, I am a fashion designer!" Eg lot meg kue, og kom hjem med tre nye bluser, så no skal eg virkelig komme meg inn i motebildet i Jerusalem!:-)

På mandag kom Kristine på besøk, noe som er fantastisk! Vi er midt i høytid her i Jerusalem, og i dag har vi akkurat avsluttet Yom Kippur, som er den store forsoningsdagen. Det er en dag for tilgivelse og faste, ingen biler kjører i hele landet (utenom sykebil og politi), og det finnes ingen måte å komme seg noe sted på, annet enn å gå eller sykle. Da kan man altså gå, holde piknik og spille spill midt på motorveien, noe vi selvsagt måtte benytte oss av.

Eg vil gjerne skrive litt mer om Yom Kippur, som e i dag, men det får vente til i morgen..

En dag!

I går var 3000 mennesker samlet på Bislett under denne nydelige fanen: EN DAG! Det ligger noe dypt I de to små ordene. En drøm, et slags uklart bilde av en framtid som ikke defineres av fortid. Troen på at EN DAG skal ting se annerledes ut, våren vil bryte gjennom etter den lange vinteren. EN DAG er en bevegelse mot håp. Vi kan se oss tilbake og finne mange som bæres av håpets løfte om en ny dag. Eg ser for meg at Abraham våknet mange morgener med et forsiktig håp: "E dette den dagen? E det denne dagen Gud skal fullføre løftene han har gitt?" Det var mest sannsynlig tusenvis av skuffende morgener og dager, kvelder der løftet så fjernt ut, og det å bevege seg I håp var en kamp I sterk motvind. Men, EN DAG våknet Abraham til akkurat den dagen, dagen da Sarah fortalte at hon skulle føde en sønn. Dagen der Gud viste at han då og for alltid står ved sine løfter!
Eg ser for meg Israelsfolket I Egypt, som har våknet I skuffelse hver dag I 400 år. De har ropt etter frihet, men den har ikke kommet. Gud har virket helt taus, så taus at hans folk ikke kjenner han lenger. Men EN DAG kaller Gud Moses, fra baksiden av ørkenen.Drømmen om EN DAG blir til denne dagen, og løftet om frihet blir en realitet.

Mange betydningsfulle liv har kjempet for drømmen om EN DAG... William Wilberforce kjempet kampen mot slaveriet i Storbritannia, en livslang kamp som ble kjempet år etter år i trofasthet frem til hans død. Mot alle odds, der drømmen var så fjern fra virkeligheten at det nesten virket latterlig for en mann å skulle gå så uendelig mange mil, skritt for skritt mot strømmen. Slavevirksomhet var en bærebjelke i økonomien i Storbritannia. Hvis noe endret seg der, endret hele hverdagen seg for ALLE! Likevel beveget han seg mot håpet, denne modige mannen, som hadde forstått med hele seg det som kanskje e den aller dypeste sannheten som finnes: Mennesker er VERD å kjempe for! Og tre dager før sin død, våknet han opp til at drømmen om en dag ble gjort om til denne dagen: slaveriet ble avskaffet I Storbrittannia, håpet viste sin knusende, seirende kraft!

Nærmere 200 år etterpå, i vår moderne verden møter vi en surrealistisk virkelighet der det er flere slaver  i 2015 enn noensinne tidligere i historien. Over 30 millioner mennesker lever som slaver, kneblet og bundet på de groveste og mest utenkelige måter. 30 MILLIONER, mange barn, mange kvinner, mange menn . Alle e noens søster, noens bror, noens datter, noens mor. Det e ekstremt høye tall, og tallene har for lengst innhentet oss på vårt kontinent, i vårt land og i våre byer.

Aldri før i historien har prisen på et menneske vært lavere enn den e i dag. For 200 år siden var det langt flere nuller involvert når de forhandlet om prisen på et menneske. Nå kreves det knappe 50$ for å eie en menneskekropp i fangenskap. En ting står klart for meg i møte med dette uvirkelige mørket: Dette e min kamp! Eg tror jo at prisen på et menneskeliv e satt for all evighet. Eg tror det var en som anså meg som så verdifull at han gav sitt liv for mitt liv, han anså meg som nok, eg var verd å kjempe for, verd å dø for. Historiens Gud har satt sitt evige verdistempel på alle mennesker, og det gjør dette på en spesiell måte til en kamp for Kristi legeme, han som kan gjøre død til liv!

Tenk deg en kvinne som lever i fattigdom. Hun har ikke mulighet til å brødfø hverken seg eller sin familie. Hun leter febrilsk etter noe, noe som kan gi håp for fremtiden. Hun er på sitt svakeste og griper tak i det halmstrå av trygghet som hun kan få tak i. Dette halmstrået, som blir sminket opp til et ganske fristende drømmebilde av en bedre virkelighet, viser seg å være den mest grusomme og mest nedverdigende form for fangenskap. To uker med gruppevoldtekt, og systematisk frarøvelse av verdighet. Deretter blir hun solgtsom sex-slave på verdens mest kyniske marked.

Se for deg «Lilli» fra Albania. Hun vokste opp med en mor som var prostituert og en far som hadde utnyttet henne grovt hele livet. Som 12-åring ble hun giftet bort til en mann som ville få mest mulig profitt ut av hennes kropp. Hun blir sendt til Italie, og utnyttet av utallige menn hver dag. Hun blir sendt til Hellas og marerittet fortsetter. Som 17 åring kommer hun til Norge, og i Bergen blir en mindreårig jente utnyttet på det groveste av en etterspørsel uten skrupler. For det e et marked for 17 år gamle jenter I Bergen..

Dette skjer. DETTE SKJER! I vår bakgård!

De e fortapte, nakne og fremmede - de e i fengsel.. Kvinner og menn i vår verden, på vårt kontinent, i vårt land og i våre byer blir utnyttet på det groveste, frarøvet sin verdighet, knust på alle måter: Knust hjerte, knust kropp, knust ånd. Utnyttet utallige ganger på en dag, mange blir gravide og må gjennomgå smertefulle aborter fordi bakmennene bestemmer det. Her får de nærmest ingen tid til å komme seg igjen. Andre bærer fram barn som selges til høstbydende, noe som godt kan være en pedofil mann fra Saudi Arabia (eller et annet land). Når de e «utbrukt» kan organene deres blir solgt til noen som setter pris på livet og har råd til å betale for seg.

Kanskje e det noen av de som har blitt frarøvet sin frihet som fortsatt håper på EN DAG. Likevel har mange, kanskje flesteparten, mistet drømmen om en fremtid og et håp. De trenger at noen bærer håpet for dem! De trenger at noen beveger seg I håpet for de. De trenger at noen tror på det umulige, og lever som om det går an, som om det finnes EN DAG, en dag der lyset bryter gjennom det tunge mørket. De trenger mennesker som lever livene sine som om Gud finnes, som om han e levende og virksom, som om hans eksplosive, grensesprengende håp kan nå ethvert menneske og gjøre død til liv for den ene og de mange.

Med håp om å bekjempe slaveri, og ut fra det som rører seg I kirkene, Jesu kropp I Norge, e det no etablert to organisasjoner som skal være med å bekjempe det moderne slaveriet her I landet. Så nå er muligheten her; til å orientere seg, gi av sine midler og sin tid for å vinne friheten for mennesker I dette landet. Tiden er inne for å bevege seg I håpet, håpet om Guds rettferdighet, slik at EN DAG kan bli så fort som mulig!

http://hopeforjustice.org/norge/

http://frihet21.no/a21/

Kanskje er ikke løsningen på dette mørke, grusomme, verdensomspennende problemet først og fremst vanskelig og komplisert. Kanskje er det enkeler enn eg tror. Enkelt, men kostbart: I de små valgene må eg bevege meg I håpet, gi slipp på egne "rettigheter", og bli med på den leteaksjonen som Gud I sin kjærlighet har drevet med hele tiden, der Han søker, finner og feirer!

Jesaja 35 beskriver dette nydelig:

Stryrk de slappe hender,  Gjør de ustøe knærne sterke!   Si til de urolige hjerter:  Vær sterke, ikke redde!    Se, deres Gud!  Han kommer med hevn,   med gjengjeld fra Gud.   Selv kommer han og frelser dere.           Da skal blindes øyne åpnes  Og døves ører lukkes opp. Da skal den lamme springe som en hjort,og den stummes tunge skal juble.   For vann bryter fram i ørkenen   og bekker i ødemarken.           Glødende sand blir til innsjø,  det tørste land til kilder med vann.  Sjakalers boplass blir et hvilested  hvor gresset gror mellom rør og siv.           og der skal det være en vei,  Den hellige vei skal den kalles.  På den skal ingen uren ferdes.           Den skal være der for dem.           Ingen som går på veien,           selv ikke dårer, skal gå seg vill.           Men der skal det ikke være noen løve, rovdyr skal ikke gå på den, de skal ikke finnes mer. Men de som er løst ut, skal gå der, de som Herren har fridd ut,  skal vende tilbake.           De kommer til Sion med jubel,           med evig glede om sin panne.           Fryd og glede griper dem,           sorg og sukk må flykte.

Kom ut: Det er påske!

Her sør har luften vært full av salmiakk-lukt de siste dagene. Over alt har det vært klor, sprit og vaskekluter fremme, for å fjerner alle spor av gjær som finnes i landet Israel, før de setter igang med en av årets viktigste høytider: Pesach eller påske. Den starter fredag kveld, der de skal minnes hvordan Gud fridde dem fra Egypt. 430 år hadde gått, med rop, tårer og undertrykkelse. Generasjon etter generasjon ropte etter utfrielse, uten å motta det deres hjerter lengtet etter. De ble værende i fangenskap. Men så, i skyggen av ørkenen, gir Abrahams, Isaks og Jakobs Gud seg til kjenne midt i historielinjen. Han vil lede sitt folk ut av slaveriet. Hvorfor? Så de kan tjene han.. Så han kan ta bolig iblandt dem. Han ville komme nær! Han kunne altså ikke det mens de var i fangenskap. Det var en uoverstigelig kløft mellom slaveri og tilbedelse, lenkene var for tunge for løftede hender. Israelsfolket tilhørte noen andre. Men Gud knuste lenkene, ledet dem til frihet og tok bolig iblandt dem, kalte dem sitt folk! Påskelammet ble slaktet, blodet ble tegnet på dørkarmene og Israel fikk der erfare en av bibelens dyrebare sannheter: LIVET er i blodet. I det lyteløse lammets død spiret det frem liv, og denne første påsken ble en ny nasjon født.

Tiden er altså inne for å huske befrielseshistorien i Israel. Påsken har inntatt landet med denne overskriften:HUSK. Husk veien fra lenkene, like gjennom Rødehavet og inn i frihet og tilbedelse. Husk ved å gjenfortelle historien. Husk ved å leve historien. Husk ved å la fortid bli nåtid, ved å si at Gud utfridde MEG fra Egypt og tok bolig iblandt OSS. Deres historie er min historie, deres frihet er min frihet. Deres Gud er min Gud. 

Også er altså vår påsken her, Denne vidunderlige høytiden med så dype røtter og verdensomveltende konsekvenser. I Norge har nasjonen fri og melkekartonger og tv-kanaler fylles med uløste gåter, ubesvarte spørsmål, teorier om sannhet og løgn, skyldig og uskyldig. Den lange fredagen for 2000 år var full av liknende elementer: Folkemengden hadde tatt imot Jesus som konge mindre enn en uke tidligere, da han red inn i Jerusalem på eselet. Ryktene surret, historiene var mange.Hvem er han? Kunne han være Messias? Kunne han være den som skulle utfri? Noen trodde med overmot, andre trodde med tvil. Mange var redde mens de hørte folkemassens aggressive rop om korsfestelse. Sinne og hat dirret i luften, og yppersteprestene presset Pilatus over grensen, der de gikk så lang som å fornekte Gud ved å si: "Vi har ingen annen konge enn keiseren." Så fikk Jesus sin dødsdom, av en mann som trodde på hans uskyld, men som ikke var villig til å betale prisen det kostet å stå kampen ut for det ene mennesket.. Pisket, spottet, plaget og til slutt korsfestet. 

De som hadde fulgt ham stod på ulike steder rundt Golgatahøyden, noen nær ved, andre lenger unna. Noen hadde kun fått en rask, livgivende berøring av han. Andre hadde fått dele måltid og husrom med han. Mange var blitt satt i frihet, mange var blitt reist opp. Noen hadde lagt ned livene sine, for å leve dem sammen med denne mannen. Mange stod rundt korset den dagen med tre ting til felles: De elsket Jesus,de trodde på han og de håpet på han. Men hvordan kan en håpe på en mann som snart skal trekke sitt siste livspust? Hvordan kan framtidstroen baseres på et liv som ebber ut? De hadde trodd og håpet på alt annet enn døden som utfall. De hadde sett for seg en ny framtid, en ny konge, et nytt rike. De hadde satset alt- og de tapte utfra fredagens perspektiv. For Jesus trakk inn sin siste pust og døde der på høyden. Alt håp var ute og mørket senket seg over by og hjerter. Alle drømmer knust. Ikke lenger fremtid. Ikke lenger håp.

Hvordan beveger man seg i et mørke som er så mørkt? Der man ikke ser en eneste skygge av hvor man kan sette foten det neste skrittet, der mørket er så dypt og så vidt at det strekke seg som et hav. Håpløshetens hav, der troen er død, håpet er dødt, ja, selve kjærligheten er død. 

Så rant altså Jesu blod ned over kroppen hans, og videre ned langs korset og ned på bakken på det stedet som het Golgata. Hodeskallestedet. Dette mørke stedet i Israel, som man gjerne tok lange omveier rundt for å slippe å forholde seg til. Stedet som gav folk frysninger på ryggen, fordi lukten av død alltid hang i luften, ja døden regjerte der. På dette stedet rant Jesu blod, før kroppen  hans ble lagt i graven. Han var død, men hans liv rant i små bekker nedover Golgatas berg, for LIVET er i blodet! Jeg ser for meg at hestehov og hvitveis trengte seg opp av det harde berget, i sporene av Jesu blod. Lyset var i ferd med å trenge gjennom mørket, og det som var et sted av forbannelse blir til et sted av tilbedelse. Lovprisningslepper fra hele verden synger om Golgatas skjønnhet. Det som var stygt og mørkt, har blitt til vårt seierssted. 

Fordi død ble til liv der.

Fordi fredag blir til søndag! En søndag ingen kunne komt på å håpe på eller forvente. En søndag som gjør alle ting nye. En søndag som sprenger alle grenser, rister hele verdenshistorien og river i stykker dødens lenger. En søndag som ikke bare blir til frihet for en nasjon, men en hel verden kan rope ut det dyrkjøpte ordet: FRIHET! Jesu disipler og venner, som trodde at alt håp var ute, fikk møte en oppstått Kristus! Det var ikke mulig for døden å holde han fast!! Alt var forandret i møte med en oppstått Kristus.

Det som ikke oppkom i noe hjerte, det som ingen øye hadde sett, ingen øre hørt, det som ingen kunne trodd på, håpet på eller drømt om, det skjedde! Jesus Messias Guds sønn gikk i døden, for å vinne mitt liv.Han gikk en lang og smertefull vei, men anså prisen som verd å betale, for meg. så jeg skulle få leve i kraften av hans oppstandelse! 

Også er det som om tiden står stille, og fortid blir nåtid: ALT er forandret for meg i dag i møte med en oppstått Kristus! Vi skal også få huske, med livene våre: Huske friheten ved å leve friheten. Huske livet vi fikk ved å leve livet vi fikk. Huske hans død ved å dø med ham. Huske oppstandelsen ved å leve i kraften av hans oppstandelse. Og i den tomme graven finner vi et evig bevis på at fortid ikke definerer fremtid, men at Gud kan sprenge forventninger og skape nytt. Fremtid og håp!

"Min elskede tar til orde og sier til meg: Stå opp, min kjæreste, du min vakre, og kom ut! For se, nå er vinteren omme, regnet er dratt forbi og er borte. Blomstene kommer til syne på marken. Sangens tid er inne, og turtelduenes røst har latt seg høre i vårt land. Fikentreets frukter tar til å rødme og vintreets blomster dufter. Stå opp og kom min kjæreste! Du min fagre, så kom da! Min du i klippenes kløfter, i fjelltindens ly! La meg få se din skikkelse, la meg få høre din røst! For din røst er blid og din skikkelse er fager."

GOD PÅSKE!

På eventyr

Eg må begynne dette innlegget med en anbefaling. Det e nemlig sånn at vi e med i en kirke her nede som heter Christ church, der det e mye som tyder på at prestene e ansatt utfra sjarm. Vi kan vel anslå det som ca 46% sikkert at de må ha hatt en sjarmskala inne i bildet under ansettelse. Men no snakker eg meg helt vekk:-) Det eg ville anbefale var Torah Portion i Christ church. Hør og bli begeistret!
http://cmjisrae.w16.wh-2.com/dnn/CMJ-Ministries/Christ-Church/Podcast

2. Mosebok har aldri vært mer levende, med kapittel etter kapittel etter kapittel om bygging og utforming av Tabernaklet. 3 kapitler om verdens tilblivelse, 50 kapitler om tabernaklet. Dette flyttbare rommet, som kunne bæres med hvorenn israelsfolket gikk, var åpenbart viktig for Gud! Det rommet som ble bygget av folk, med det de hadde, der alle var med å bar fram gaver som kunne brukes til å bygge Guds tabernakel. Det rommet der teltet var laget av dyreskinn, fordi Guds tanke alltid har vært å bo under hud! Det rommet der alle elementene forteller oss om den Messias som er kommet! Gud lengtet hele tiden etter å bo blandt sitt folk, men de måtte bygge rommet:" Dere bygger rommet, Jeg fyller det!" Også bor Gud fortsatt under hud, i våre liv, der det fortsatt er vi som bygger/rydder/gir rom for den levende Gud i våre liv og i vår verden. Utfordrende!

Men no må eg videre til noe ganske annet:-). Eg har nemlig fått lov til å leve et eventyr denne uken. Eg og den usedvanlig gøyale og fine Mari har vært på sykkeltur/ekspedisjon i nord-Israel, og det har virkelig vært en festreise! Turen var målet, lite var planlagt (utenom nakenbading og soving på stranden), og veldig lite ble som forventet, men alt var gøy!

Vi begynte med å ta toget opp til det nordligste stoppet, 1 mil fra grensen til Libanon. Det hele begynte litt kronglete, med at vi måtte snike syklene med på toget, for det var aldeles ikke lov å ha de med på en lørdag. Det kan være veldig irriterende med folk som maser, men det e unektelig deilig når det plutselig hjelper. "Nei, det er umulig. Nei det går ikkje an. Nei, nei og atter nei. Javel da, hvis dere sniker i all hemmelighet." (Det var nok ingen som så oss, vi hadde bare med oss to store sykler med full oppakkning bakpå, i all enkelhet.)

Da vi kom til Naharya syklet vi noen kilometer før vi konkluderte med at det var for mørkt, og dermed fant vi en strand der vi sov mer eller mindre godt vår første natt på eventyr. Vi var nok begge pittelitt urolig for tre ting: 1. Ukontrollerbare hunder. (Hovedfrykten). 2. Ukontrolerbare fugler (mer meg enn Mari). 3. Mystiske folk med ugreie hensikter. Dette viste seg å være helt ubegrunnet (iallefall utfra den statistikken vi har å forholde oss til), og vi våknet trygt neste morgen uten et eneste hundespor. Kaffe på stormkjøkken, hummus, pita og banan var på menyen, det smakte fortreffelig i sjeldent godt selskap.

Vi fortsatte fra Naharya, opp til Libanongrensen. Der syklet vi rett inn i et militærområde, og siden vi ikkje fikk lov sykle videre, synes vi det var like greit å spørre om de kunne passe på syklene våre. Stress å ta med seg tingene når vi ville utforske stedet, og her var det ordentlig bevoktning. Som sagt så gjort, og vi kunne spankulere opp i fjellsiden, der vi skulle se på noen grotter. I tillegg hadde vi egentlig en plan om å prøve å sjarmere oss over Libanonsgrensen bare for å ha vært der, og ikke minst for å vinne lukrative premier i veddemålet med EK. Her ble det nederlag og avvisning, det virket nesten som de hadde andre ting å tenke på en to syklister som ville ta noen bilder. Spesielt..
Grottene oppe ved grensen der var helt greie. Ikke verd å reise langt for, men kjekt å få med seg når vi først var der..

Så begynte altså sykkelturen på ordentlig, og vi syklet sørover, nærmest mulig stranden. Denne første dagen med sykling førte bare med seg små utfordringer. Vi fat en perle av en vei, som ikke var på kartet, en jordvei langs stranden, der vi hadde vårt første stopp, og muligens det mest magiske øyeblikket på turen: Øde strand, indisk mat på stormkjøkken, steikende sol og bading (med eller uten klær, en av to:-)).

Deretter gikk turen videre til Akko, der vi så oss litt rundt, før vi syklet videre til Haifa. Vi hadde en ørliten bommert som gjorde oss litt skjelven på vei mot Haifa, der kvelden hadde komt i det hellige land. Vi hadde hatt en god del timer på sykkelsetet, og var giret på å komme oss til Haifa slik vi hadde tenkt. På et tidspunkt fant vi en oppmerket sykkelsti, men den forsvant plutselig selv om det stod på skilt at den var der. Vi forholdt oss da til en motorvei med seks felt, tre i hver retning med autovern mellom. Det vi da oppdaget, var at det innerste feltet var opphevet, som et fortau. Det så rart ut, biler kjører ikkje oppå fortau, og eg konkluderte fort med at det måtte være det som var sykkelstien. Mari var mer skeptisk, men vi gjorde et forsøk, kom oss over, og syns i et øyeblikk det var deilig å sykle fritt, uten humpete fortauskanter hver 20. meter. Men det var før vi så noen lys som kom urovekkende fort mot oss. Eg hørte Mari rope: " Det e et bussfelt", og snartenkt som hun e fant hun en vei mellom bilene som omringet oss, mens hun veivet til bussen som kom i 100 km i timen. Eg kom meg ikkje vekk, presset meg inn i autovernet, bussen snisset meg med millimeters klaring. Her hadde vi flaks, og eg må beklage sjangsespillet til mamsen og pappsen. Det skal ikkje skje igjen. Vi var vel begge rimelig skjelven resten av den kvelden, og det ble til at vi ringte til Beit Skandinavia i Haifa, der vi fikk sove inne hos de den natten, med en god norsk frokost med brunost dagen etterpå:-).

Mandagen var en slags ekspedisjonsdag for oss. Med en gang vi syklet ut av Haifa, oppdaget vi at vi hadde to problemer: Togskinnene og en gigantsik motorvei, som begge lå nær strandlinjen. Vi ønsket egentlig til enhver tid å oppholde oss på strandsiden av disse to forstyrrelsesmomentene, noe som førte oss ut på nok en vidunderlig jordvei, der vi fikk følelsen av å være på Jæren. Jordvei er topp, og begeistringen steg og vedvarte lenge. Men så stoppet plutselig veien, i ingenmannsland. Da var det ikkje annet å gjøre enn å ta armene fatt og dra/bære/skubbe/sykle litt offrode over steiner, busker og kratt:-). Heldigvis valgte begge i stor grad å se på det som et eventyr, og vi ble overmåte glad de gangene vi kunne sykle 10-50 meter:-)

 Håpet om at småveiene skulle lede oss et sted vant som regel over realismen i at vi måtte et stykke inn i landet for å få noen fart over sykkelturen, og vi fortsatte å dra syklene: På stranden, over elver, på innsiden av autovernet på den svære motorveien. Da vi kom til det lille tettstedet Atlit, seg vi sammen begge to. Det var en av de minst fine stedene sett så langt i Israel. Vi skulle egentlig ned på stranden og spise, men vi seg sammen i skyggen utenfor lokalbutikken, der de tømte bosset, Bosset luktet, vi luktet, underlaget var hardt og det var så deilig! Aldri har brød med avokado,skinke og chips smakt bedre (eg vet ikkje om eg har smakt det før heller)! Vi lå i rennesteinen en god stund før vi kom oss opp igjen:-) Da lot vi oss lokke av nok en jordvei, som førte til en del strandsykling (noe som var eksotisk og tungt), og etter hvert kom vi inn i et sump-område. Da var vi langt vekke fra folk på alle kanter, kjedet til Mari satt seg fast, hun pungterte og mitt bagasjebrett knakk:-). Det som var det fine med situasjonen var at vi ikkje følte oss helt alene i verden der. Eg mistenker nemlig at vi var på det stedet der myggen opprinnelig har bodd, og der vi fortsatt er i grenseløst flertall. Der stod vi altså med de skranglete syklene våre, mens føtter og armer var dekket av blodsugere som syns det var fint med selskap. eg kan forstå at man kan bli selskapssyk, det blir eg ofte sjøl og det, men det ble litt intenst, noen må lære de folkeskikk.

 De siste kilometrene den dagen ble syklet på stranden i mørket, helt til vi tenkte:nei, vi kan like godt sove på denne stranden, og finne ut av sykkelproblemene i morgen." Også gjorde vi det. Vi sov usedvanlig godt, i et sjeldent måneskinn på en øde strand et sted i nærheten av Cæserea. Tirsdag fant vi en Kibutz som hjalp oss med syklene. Vi var ved godt mot, men etter å ha brukt over 2 timer på 4 km, der vi drog syklene i ørkenstrand kjente vi på at plan B fristet: Ta toget til Jerusalem og sove på takterrassen til EK siste natten. Vi syklet til toget, og etter nok en "Nei, nei, nei, ja"-situasjon, fikk vi syklene med oss og avsluttet turen på en verdig måte med Jerusalems nattehimmel over oss.. Dette er rett og slett en av de kjekkeste turene eg har vært på! TAKK Mari!:-)

Fredag var det halvmarathon, og det var en mye bedre opplevelse enn forventet!Ingjerd gjennomførte og med stil, og vi e svært fornøyde begge to! Her må det rettes en stor takk til støtteapperatet, som gjorde en glimrende jobb både i forkant og etterkant, med medisinske innsikt, raske bein og utdeling av energi og løypeinfo i rette tid:-). Godt jobbet EK!

Reisebrev

Shabbat shalom! Da har altså tre uker gått av vår festreise i Israel. Tiden flyr, og vi har det rett og slett utrolig bra. Eg går for en beskrivelse i kronologisk rekkefølge, ordentlig som eg e:

Vi ankom Ben Gurion flyplass lørdag kveld for tre uker siden, noe som gikk overraskende lett og ledig, både med tanke på flytur og det å komme seg inn i landet for en mystisk og suspekt kvinne som meg. (Mitt nettverk styrt fra bedehusbarnehagen ble ikke nevnt med et ord, de har vel innfunnet seg med det og tenker: "La hon holde på.") Vi tok en sharot til Jerusalem (eg regner med detaljene e svært interessante for de fleste), og ankom leiligheten på Ben Yehuda. Den var veldig lovende, men har nok blitt redusert til å være helt ok.

Vi sover i bomberommet (noe som har vist seg mest nyttig i tordenvær så langt, heldigvis). Eg har en dyne som eg stiller litt spørsmåltegn ved. Den e lunefull, og det kan virke som om den tror den e en pølse. Eg prøver stadig vekk å korrigere, men uten hell, noe som gjerne ender med at eg må sprelle midt på natten, som igjen fører til at eg vekker Ingjerd. Hon tar det pent, tapper som hon e, men eg vet jo at hon liker bedre å sove enn å bli vekket, så her må det en tas noen grep. I tillegg lengter vi etter en god sofa. Den vi har er så dårlig at det tidvis e mer fristende å legge seg ned på steingulvet på et medbrakt piknikteppe.

Dagene flyr: Cafe, boklesing, bibel, bønnehus og gode samtaler e stikkord for livet i Jerusalem. I tillegg må vi jo trene til marathondagen i mars, noe som e en blanding av gøy og stress. Det e utvilsomt spektakulære omgivelser når man løper rundt gamlebyen eller har bakketrening opp oljeberget. Men det e en utrolig bakkete by og dette kan bli smertefullt fra begynnelse til slutt. Men gøy å ha på check-listen.

Sist uke var vi i Eilat sammen med vår nye gode kompis EK. Heldigvis for oss e han en sånn som vet det meste om det meste, vi kan peke på ting og han kan som regel svare med både hva, hvordan og hvorfor. Veldig ok egentlig (Det kan hende det blir irriterende etter hvert, det får vi se:-)). I Eilat var ikke været helt som vi hadde håpet, men vi hadde likevel en super tur: En kald badestamp, en kald soledag og en gøy tur i et utvidet akvarie. I tillegg var vi i Timna, der vi fikk se tabernaklet i ørkenen, bygget utfra målene i 2. Mosebok. Det var en stor opplevelse for meg, å få gå gjennom tekstene, se de detaljerte beskrivelsene for hvordan Gud vil bo blandt sitt folk. Han lengter hele tiden etter å komme nær, og i ørkenen hvilte hans nærvær i et telt, og han tok bolig blandt sitt folk. Han er den samme i dag som han alltid har vært, og hans tanke har alltid vært å ta bolig i oss. Den allmektige Gud ønsker å ha sin bolig i meg. Det e uforståelig og vakkert.

Vi fikk også se den spektakulære muchroomen (en stein formet som en sopp), og EK fikk et minne for livet i form av en CD. Tenk å få så mye visdom og livsglede for bare noen få shekel. Its incredible!:-)
Det var vel og sånn at skjønnheten til oasen i ørkenen var noe overdrevet, og pittelitt muntert var det at de hadde tilbud om å leie trøbåter der (Du kunne nok trø rundt hele på ca 2 minutter), men det var en strålende dag, der Guds godhet og glede viste seg tydelig.

 I et land der man møter den store historien, oppleves det også naturlig å stille seg de store spørsmålene, og dette var turen vår preget av. Store spørsmål som: Ville du vært verdens smarteste eller verdens deiligste? Ville du slevet konstant eller lest all tekst du kom over høyt til enhver tid? Ville du mistet 50 i IQ eller gått opp 150 kilo? Uten å røpe for mye hva svar angår, så kan eg si at tendensen var at Ingjerd gikk for hjelp fra kommunen, mens EK ville klare seg på egenhånd ved å spille på kroppen, begge deler en ærlig sak. Det e mye dybde å hente her:-).

Ellers består Jerusalem av diverse gleder og frustrasjoner. Det e vidunderlig å være et sted der det e så mye rare folk, og så lite homogenitet. Skalaen sprenges og det e deilig å være en del av det. Vi har gleden av å være med på torah-portion om onsdagene, I en anglikansk menighet i gamlebyen. Der går de gjennom shabbatstekstene for den påfølgende shabbaten og det e rett og slett det gøyeste vi gjør her nede! Eg må komme med innrømmelser her: Eg e sjarmert av presten som har undervisningen:-). Han e fra Australia, men har likevel en slags britisk sjarm som eg biter rett på. Med begeistring som smitter leder han oss inn i en spennende verden av gammeltestamentlig tid, og forhåpentligvis er det noen som er uenig med han i rommet. Da sier de det høylytt ut, og det lekes med tekstene på en fantasifull måte som eg aldri har vært borti før. Dette e gøy!! (kanskje ikkje for alle, men iallefall for oss.)
Eg må og nevne at det foreløpig fremstår som en utfordring å skulle lage et godt måltid. Eg prøver febrilsk å leite meg frem til de riktige ingrediensene , men det e overraskende mange fallgruver. Enten smaker fløten jordbær, kirsebær eller sopp, eller så skiller rømmen seg, og krydderne er ikkje det de gir seg ut for. Mat e jo best med litt fløte og/eller rømme i seg, men det e et åpenbart problem her.Det føles pittelitt lite kultursensetivt å spørre i butikken:"exuse me, i would like to boil cow in his mothers milk, can you help me pleace?" Eg tror eg lar det være, kan heller prøve og feile litt til..


Da hopper eg galant til noe helt annet: Det e rett og slett snø i Jerusalem! Det var en eksotisk opplevelse å se hvordan glade barn lekte snøballkrig i gamlebyen, og hev ivrige snøballer i min retning når jeg løp forbi dem:-)

Eg elsker dette landet. Eg e ufattelig takknemlig for at eg får lov å vende blikk og hjerte mot Israels Gud, også er han også min Gud.