onsdag 12. oktober 2016

Yom Kippur

Så e altså høsten tilbake. Eg kjenner på takknemlighet denne morgenen. Takknemlighet for å få lov å bevege meg nær en levende og hellig Gud.. Komme nær. Ordet "offer"på hebraisk betyr akkurat det: Å komme nær! Guds hjerteslag gjennom alle tider, å ta bolig blandt mennesker å få komme helt nær. Også synes eg dette hjerteslag et e så synlig når vi I 3. Mosebok 16 og 23 leser om den store forsoningsdagen, som jødene I dag markerer og feirer med faste og et helt land I stillhet.


De begynner høstfestene med Rosha shana, feast of the trompets. Eller nyttårsaften om du vil. Dette feires utfra noen små vers i 3. Mos. 23, 24: "..skal dere holde hviledag og blåse i trompetene til påminnelse og en hellig sammenkomst." Så gjør de altså det. De blåser i shofaren til det tyter ut ørene, noe som kan være litt fint og helt passelig irriterende.. De blåser for å våkne til kamp, fordi fare er like rundt hjørnet. De blåser for å våkne fra villfarelse, der lyden blir et kall til omvendelse. Etter lyden av shofar, går de inn i "ten days og awe". Ti dager der man skal ransake sitt hjerte, tilgi og bli tilgitt, gi slipp på, klippe bindinger, vende seg vekk fra avguder i livet og løfte blikket mot Israels Gud. Med dette bakteppet kommer altså den viktige dagen vi e komt til I dag: Den store forsoningsdagen. Yom kippur. Dagen da alle folkets synder skal ettergis av den levende Gud.

 Se for dere stemningen i ørkenen: Tusen på tusen stod samlet foran sammenkomstens telt. De stod trykket sammen, og de bakerste kunne ikkje se ka som foregikk der fremme, utenfor inngangen av tabernaklet. Aron visste ka oppgaven hans var, og han visste han hadde med en Hellig Gud å gjøre. Det e ikkje sikkert han hadde sovet så mye den natten. Han måtte først ofret en syndofferokse for seg og sitt hus, sånn at han kunne tre inn i helligdommen i renhet med et offer for hele folket. Det e nok ikkje mange dager der et helt folk e stille, men kanskje dette var en av de dagene. Folket visste ka som stod på spill. De visste at de trengte en ren yppesteprest som kunne tre helt inn i helligdommen, inn i det aller helligste, HELT nær, hvis ikkje var de ille ute. Arons renselse var livsviktig for folket i denne dagen, han hadde tatt av seg sine egne klær og var kledd i hvite linklær. To bukker var nøye plukket ut for oppgaven. Den ene, den loddet falt på, skulle være syndofferet for hele Israel. Aron skulle slakte den, og denne ene dagen i året skulle han gå helt inn bak forhenget, der Herrens herlighet hvilte over paktkisten. Før han gikk inn måtte han ta med seg glør fra alteret og fylle sine hender med velluktende røkelse. Deretter skulle han legge røkelse på ilden, sånn at skyen fra røkelsen dekket nådestolen der Guds herlighet hvilte. Dette gjorde han for at han ikkje skulle dø.. Det stod om liv eller død denne dagen, og hele folket visste det. Det var stille og de ventet..
 En bukk til stod foran folkemengden. Den skulle være et levende sonoffer. På bukkens hode la Aron ved håndspåleggelse alle folkets synder. Som et symbol på dette ble det bundet et skarlagenrødt tau rundt bukkens hode.Deretter måtte den bæres ut i ørkenen av en mann utpekt til oppgaven. Denne mannen bar altså hele folkets synder i sine hender, og han skulle gå en lang rute ut mot en klippe i ørkenen. Hvis han stoppet opp, ble dehydrert, eller av en eller annen grunn ikke fullførte den oppgaven han var blitt tildelt, fikk det enorme konsekvenser for hele folket. Det handlet om liv eller død denne dagen.

Det ble satt ut folk på stasjoner ca for hver kilometer, for å sørge for at denne bestemte mannen fullførte oppgaven han hadde fått tildelt : "Går det bra?" "Trenger du vann?" "Er det for tungt å bære?" Når han så hadde komt ca 10 km ut i ørkenen, til en bestemt klippe, festet han det skarlagenrøde tauet i en stein, og han skubbet bukken utfor klippen. Tauet ble hengende igjen, og tradisjonen forteller om at Gud gjorde nok et under i ørkenen: Det røde tauet ble alltid hvitt, som et tegn på at Gud hadde motatt folkets offer. Deres synder, som var rødere som purpur, var blitt hvite som snø! Deres synder var tilgitt! Deres navn var blitt skrevet i livets bok nok et år, og de gikk LIV i møte!

Man kan se for seg folket som står og venter på beskjed. Stillheten e spent, de står kanskje og sparker i sanden mens de stadig snur seg for å se etter budbringeren. Vil det holde? Har Aron i renhet fått adgang til det aller helligste, har han blitt stående i møte med en Hellig Gud? Var offeret tilstrekkelig? E tauet blitt hvitt?! En 10 km vandring i ørkenen tar tid, og det e nærliggende å tro at folkemengden etter hvert begynte å slå blikkene ned i bakken. De begynte å bli klamme i hendene. Stillheten ble tyngende..
Men så begynte summingen blandt de bakerste i folkemengden. Det har komt bud fra ørkenen, beskjeden går fra mann til mann, i en stille hvisking, helt til det e en som sprinter gjennom folkemengden for å overlevere det store budskapet til Aron:"Tauet ble hvitt!"Endelig kan han rope ut ordene som setter folket fri til å JUBLE, til å feire med ånd, sjel og kropp: "Tauet ble hvitt! Gud har igjen aksepert vårt offer! Det er LIV for oss i dag!" Då var det ikkje stille lenger! Det var FRIHET, jubel, glede og dans i alle sine rette former. Det var forsoning, shalom fra Gud. LIVET var skrevet over dem nok et år!

Eg syns dette et vakkert bilde å se for seg: den jublende folkemengden som i takknemlighet lovpriser en Hellig OG tilgivende Gud. Å få komme nær, tett inntil livets Gud! I møte med sannheten om kem vi e og sannheten om kem Gud e vekkes tilbedelse og takknemlighet.
Nærhet og offer henger uløselig sammen, det finnes ingen kjærlighet uten offer. Det er det 3. Mosebok handler om: Guds lengsel etter nærhet med sitt folk. Alle dataljene, alle de kjedsommelige listene, handler om dette: Å komme nær, tett på den levende Gud,  hvis dypeste lengsel e å ta bolig i sitt folk.
Også e beskrivelsene fra ørkenen bare en skygge av den planen Gud hadde hele tiden, der han selv skulle være både syndoffer og soningsoffer. Alle verdens synder ble lagt på han og han ble bragt med utenfor byen, som syndebukk. Ved hans blod fikk ALLE adgang helt inn i helligdommen- helt nær til den levende Gud!

Alt e ferdig. Vi e invitert inn I Guds nærhet, der vi aldri igjen skal ofre blod av bukker og okser. Han har gjort alt, betalt alt, fullført alt, også e dette altså det eneste offeret eg kan  gi tilbake: Hele meg, som et levende offer fremfor han! No som då e Guds hjerteslag det samme: Å komme nær, helt nær til det ene mennesket! Der e veien til liv, for den ene og for oss alle. Helt nær til den Gud som elsker.



søndag 27. mars 2016

Vi feirer PÅSKE for Herren!!

Så får vi altså feire påske igjen!! Den høytiden som har så mange høyder, dybder og bredder at det er umulig for tanken å romme. I israelsfolkets historie gjør Gud alltid noe nytt når de feirer påske. En ny frihet, en ny nasjon, et nytt land, en ny auroritet, en ny pakt.. Starten på påskehistorien: 430 år hadde gått, med rop, tårer og undertrykkelse. Generasjon etter generasjon ropte etter utfrielse, uten å motta det deres hjerter lengtet etter. De ble værende i fangenskap. Men så, i skyggen av ørkenen, gir Abrahams, Isaks og Jakobs Gud seg til kjenne midt i historielinjen. Han vil lede sitt folk ut av slaveriet. Hvorfor? Så de kan tjene han.. Så han kan ta bolig iblandt dem. Han ville komme nær! Han kunne altså ikke det mens de var i fangenskap. Det var en uoverstigelig kløft mellom slaveri og tilbedelse, lenkene var for tunge for løftede hender. Israelsfolket tilhørte noen andre. Men Gud knuste lenkene, ledet dem til frihet og tok bolig iblandt dem, kalte dem sitt folk! Påskelammet ble slaktet, blodet ble tegnet på dørkarmene og Israel fikk der erfare en av bibelens dyrebare sannheter: LIVET er i blodet. I det lyteløse lammets død spiret det frem liv, og denne første påsken ble en ny nasjon født.
Jødisk påske feires fortsatt i dag med overskriften: HUSK, HUSK, HUSK. Husk veien fra lenkene, like gjennom Rødehavet og inn i frihet og tilbedelse. Husk ved å gjenfortelle historien. Husk ved å leve historien. Husk ved å la fortid bli nåtid, ved å si at Gud utfridde MEG fra Egypt og tok bolig iblandt OSS her og NÅ. Deres historie er min historie, deres frihet er min frihet. Deres Gud er min Gud. 


Også er altså vår påsken her,  denne vidunderlige høytiden med så dype røtter og verdensomveltende konsekvenser. I Norge har nasjonen fri og melkekartonger og tv-kanaler fylles med uløste gåter, ubesvarte spørsmål, teorier om sannhet og løgn, skyldig og uskyldig. Den lange fredagen for 2000 år var full av liknende elementer: Folkemengden hadde tatt imot Jesus som konge mindre enn en uke tidligere, da han red inn i Jerusalem på eselet. Ryktene surret, historiene var mange.Hvem er han? Kunne han være Messias? Kunne han være den som skulle utfri? Noen trodde med overmot, andre trodde med tvil. Mange var redde mens de hørte folkemassens aggressive rop om korsfestelse. Sinne og hat dirret i luften, og yppersteprestene presset Pilatus over grensen, der de gikk så lang som å fornekte Gud ved å si: "Vi har ingen annen konge enn keiseren." Så fikk Jesus sin dødsdom, av en mann som trodde på hans uskyld, men som ikke var villig til å betale prisen det kostet å stå kampen ut for det ene mennesket.. Pisket, spottet, plaget og til slutt korsfestet. 
De som hadde fulgt ham stod på ulike steder rundt Golgatahøyden, noen nær ved, andre lenger unna. Noen hadde kun fått en rask, livgivende berøring av han. Andre hadde fått dele måltid og husrom med han. Mange var blitt satt i frihet, mange var blitt reist opp. Noen hadde lagt ned livene sine, for å leve dem sammen med denne mannen. Mange stod rundt korset den dagen med tre ting til felles: De elsket Jesus,de trodde på han og de håpet på han. Men hvordan kan en håpe på en mann som snart skal trekke sitt siste livspust? Hvordan kan framtidstroen baseres på et liv som ebber ut? De hadde trodd og håpet på alt annet enn døden som utfall. De hadde sett for seg en ny framtid, en ny konge, et nytt rike. De hadde satset alt- og de tapte utfra fredagens perspektiv. For Jesus trakk inn sin siste pust og døde der på høyden. Alt håp var ute og mørket senket seg over by og hjerter. Alle drømmer knust. Ikke lenger fremtid. Ikke lenger håp.
Hvordan beveger man seg i et mørke som er så mørkt? Der man ikke ser en eneste skygge av hvor man kan sette foten det neste skrittet, der mørket er så dypt og så vidt at det strekke seg som et hav. Håpløshetens hav, der troen er død, håpet er dødt, ja, selve kjærligheten er død. 

Så rant altså Jesu blod ned over kroppen hans, og videre ned langs korset og ned på bakken på det stedet som het Golgata. Hodeskallestedet. Dette mørke stedet i Israel, som man gjerne tok lange omveier rundt for å slippe å forholde seg til. Stedet som gav folk frysninger på ryggen, fordi lukten av død alltid hang i luften, ja døden regjerte der. På dette stedet rant Jesu blod, før kroppen  hans ble lagt i graven. Han var død, men hans liv rant i små bekker nedover Golgatas berg, for LIVET er i blodet! Jeg ser for meg at hestehov og hvitveis trengte seg opp av det harde berget, i sporene av Jesu blod. Lyset var i ferd med å trenge gjennom mørket, og det som var et sted av forbannelse blir til et sted av tilbedelse. Lovprisningslepper fra hele verden synger om Golgatas skjønnhet. Det som var stygt og mørkt, har blitt til vårt seierssted. 
Fordi død ble til liv der.
Fordi fredag blir til søndag! En søndag ingen kunne komt på å håpe på eller forvente. En søndag som gjør alle ting nye. En søndag som sprenger alle grenser, rister hele verdenshistorien og river i stykker dødens lenger. En søndag som ikke bare blir til frihet for en nasjon, men en hel verden kan rope ut det dyrkjøpte ordet: FRIHET! Jesu disipler og venner, som trodde at alt håp var ute, fikk møte en oppstått Kristus! Det var ikke mulig for døden å holde han fast!! Alt var forandret i møte med en oppstått Kristus.
Det som ikke oppkom i noe hjerte, det som ingen øye hadde sett, ingen øre hørt, det som ingen kunne trodd på, håpet på eller drømt om, det skjedde! Jesus Messias Guds sønn gikk i døden, for å vinne mitt liv.Han gikk en lang og smertefull vei, men anså prisen som verd å betale, for meg. så jeg skulle få leve i kraften av hans oppstandelse! 

Også er det som om tiden står stille, og fortid blir nåtid: ALT er forandret for meg i dag i møte med en oppstått Kristus! Vi skal også få huske, med livene våre: Huske friheten ved å leve friheten. Huske livet vi fikk ved å velge livet, I DAG! Huske hans død ved å dø med ham. Huske oppstandelsen ved å leve i kraften av hans oppstandelse. Og i den tomme graven finner vi et evig bevis på at fortid ikke definerer fremtid, men at Gud kan sprenge forventninger og skape nytt LIV!! Fremtid og håp!

"Min elskede tar til orde og sier til meg: Stå opp, min kjæreste, du min vakre, og kom ut! For se, nå er vinteren omme, regnet er dratt forbi og er borte. Blomstene kommer til syne på marken. Sangens tid er inne, og turtelduenes røst har latt seg høre i vårt land. Fikentreets frukter tar til å rødme og vintreets blomster dufter. Stå opp og kom min kjæreste! Du min fagre, så kom da! Min du i klippenes kløfter, i fjelltindens ly! La meg få se din skikkelse, la meg få høre din røst! For din røst er blid og din skikkelse er fager."

GOD PÅSKE