I kveld så jeg den nakne og smertefulle beskrivelsen av livet til Børre og Ragnhild Knutsen i filmen "en prest og en plage". Jeg gråt.
Et liv i kamp. En dyr pris å betale. Den Børre vi møtte her var en mann preget av sykdom og plager på mange måter. Jeg fikk intrykk av at ordene TENK HVIS var et uttenkte ord i familien Knutsen. Tenk hvis..ting hadde vært annerledes. Tenk hvis.. flere hadde blitt stående i kampen. Tenk hvis.. man kunne velge på nytt.
Det er smertefullt når det som skulle vært nærhet er preget av avstand og det som skulle vært fellesskap blir ensomhet. Tenk hvis.. Men så ble det som det ble. Kaos. Smerte. Feilskjær. Kamp.
Og midt i bildet som males av en kjempende mann, et bilde fullt av gråsoner (som i de fleste liv),får vi se et klipp som rører ved meg. Det er et klipp av Børre som står og hyler med masse politifolk rundt seg. Han virker gal. Stemningen er intens.
Likevel er det ikke ropene av en gal mann jeg hører. Jeg hører ropene av millioner av barn som har blitt fjernet i mors liv. De som ikke fikk en stemme. De som ikke fikk et navn. De som ingen leiter etter, ingen roper på, ingen roper for, det er for politisk ukorrekt. Han ropte! Det kostet han billedlig talt livet, men han valgte å rope likevel. Lukket opp munnen for dem som ikke selv kunne tale. Gav ropene en stemme. Da gråt jeg. Mennesker er verd å kjempe for.
