onsdag 29. februar 2012
Skritt for skritt
"Du ser at jeg er sliten nå, men du veit jeg må fortsette å gå". Dette sitatet fra Stmorritz passer no.. Nei hva behager? Jo, Trude Arnesen, min argeste konkurrent i den svært så seriøse skrittkonkurransen gir seg ALDRI! Hon går og går og kommer aldri til døren, og eg må bare snuble heseblesende etter. Men akkurat i dag e det litt stress.. I går var det og litt stress, og i forgårds forsåvidt. Men eg husker at på forje lørdag gikk det lett som en lek. Jaja, det bare å fortsette å gå, men kanskje noen kan være så søt å sparke Arnesen ørlitegrann i leggen? Bare pittelitt altså, eller trakke hon på tåen bare..:-) (Sorry Trude!)
Eg har oppdaget en ting på min vandring: I Ibsensgate e det ingen som stopper for fotgjenger. Hvorfor det mon tro? Det kan jo være mange grunner til det og eg ser ingen grunn til ikkje å komme med åpenlyse spekulasjoner. 1. Man tenker på Henrik Ibsen i Ibsensgate. Også begynner man å tenke på hvordan man kan bli en av de fire store, det e klart man da får det travelt. 2. Men begynner å tenke på Ibsen, men synes igrunnen påde Villanden og Gjengangere var ganske kjedelig. Også begynner man å tenke på kjedsomhet. Også blir det kjedelig, og dermed begynner man å tenke på noe gøy, og hva er gøy? Jo, actionfilmen Speed. Der kjører de veldig fort, og kan egentlig aldri stoppe så koffor ikkje gjøre det samme i Ibsensgate.. (Mye tyder på at det e denne som holder statistikken oppe hva mangel på stopping angår). 3. De som kjører Ibsensgate e spesielt ofte forsinket. Her har eg ingen oppfølgende teori, de bare e det. Det blir umulig å komme med ET fastsatt svar her, men eg regner med at svarene som måtte ligge der ligner på disse..
Noen gang blir eg overrasket over at folk e annerledes enn meg. Eg har hatt en indre konflikt i møte med dette i noen situasjoner denne uken. Det gjelder hunder. For å oppnå mine ønskede skritt hver dag må eg stadig være på hugget i joggeverden. Men det e helt klart noen momenter som e uvelkomne for mitt vedkommende i dette som eg no har omtalt som en egen verden, noe eg allerede no ser at e en sterk overdrivelse. Men når eg e ute og jogger rundt store Lungårdsvann møter eg stadig på hundeeiere som går med hundene LØSE! Her e det mange misforståelser som kan oppstå, men den mest vanlige e at hundeeieren feilaktig tror at eg e av den samme oppfatning som de: At hunden deres e noe av det mest bedårende i verden. Dette e jo en helt åpenbar feil, noe de fleste også merker, ikkje så mye ved ord som ved handling, da eg går til lengder for å unngå kontakt. Ja, eg har også gått dit hen at eg foretrakk å løpe rett på et gjerde fremfor å forholde meg til to knøttsmå, glefsende hunder. "Hehe, de vil bare hilse på!" Om man skal hilse på noen e det normal høflighet å rekke frem hånden først, man begynner ikkje å sleike folk i fjeset ved første møte.. (Eg vet ikkje kor dokkar vil plassere denne, eg tror iallefall ikkje de sosiale kodene aksepterer det før møte nr fire eller fem..) Her kan eg jo sitte på avstand og reflektere og undre meg over evnen til forskjellighet, at det e en flott greie og sånn, men når eg e ute i felten vil eg komme med en sterk oppfordring: Gå med de derre hundene i bånd!
fredag 17. februar 2012
Du ser det ikkje før du tror det..
No ble det kanskje litt mye fra denne kanten, men eg e nødt til å skrive et nytt innlegg. I går var eg på Kvarteret i Bergen, der eg fikk høre om virkeligheten som handler om menneskehandel. Dette er bare så grovt, så mørkt og så omfattende at man kan bli helt slått i bakken. Tallene er svimlende høye, der det nå opereres med 27 millioner. 27 MILLIONER mennesker e SLAVER i verden i dag, dette e høyere tall enn noensinne! En bakmann som ble rettsforfulgt(1 av 100 000 blir tatt) uttalte noe sånt som dette: "Narkotika eller våpen kan man selge en gang. Mennesker man man selge om igjen og om igjen, så dermed e potensialet i økonomisk vinning nærmest ubegrenset." Det e kanskje den mørkeste setningen eg har hørt i mitt liv..
Tenk deg en kvinne som lever i fattigdom. Hun har ikkje mulighet til å brødfø hverken seg eller sin familie. Hun leiter febrislk etter noe, noe som kan gi håp for fremtiden. Hun er på sitt svakeste og griper tak i det halmstrå av trygghet som hun kan få tak i. Dette halmstrået, som blir sminket opp til et ganske fristende drømmebilde av en bedre virkelighet, viser seg å være den mest grusomme og mest nedverdigende form for fangenskap.
Se for deg jenten på 4 år, som akkurat har lært seg å skrive navnet sitt. Hun har enda ikkje møtt livets skuffelser, har fortsatt en barns tro på at voksne er til å stole på. En dag blir hun tatt av noen fremmede, og hun blir lagt under de verste lenker, der noen har røvet til seg en ufyselig rett til å eie henne. Foreldrene ser henne aldri igjen og hun blir solgt som sex-slave på verdens mest kyniske marked.
Dette skjer. DETTE SKJER! I vår bakgård, det skjer i Norge, ja i Bergen! En utrolig flott mann fra politiet i Bergen var der i går, og han sa noen ord som var så sanne: "Du ser det ikkje før du tror det..." Det e jo ingen grunn til ikkje å tro det, fakta e på bordet, tallenes tale e tydelig - Og om vi tror det, hvor skal vi da se? Det e jo fristende å se i en annen retning..
Hva er et menneske? Dette spørsmålet blir reist blandt annet i salmenes bok (i tillegg til mange andre steder). Det er et enormt dypt spørsmål, som har flere svar. Men det dypeste svaret på dette ligger sånn eg ser det i Gud selv, han som e opphavet til alt liv, han som er den som har definisjonsmakt over våre liv. Gjennom hele bibelen får vi lese om og erfare Guds enorme kjærlighet til den enkelte, der han på korset stempler hvert enkelt menneske med et verdistempel: Ubetalelig, verdifull og høyt elsket av Gud. Og Jesus gikk rett til de aller svakeste, de uten verdighet og rettigheter, de som var blitt fratatt eller hadde mistet alt. De som var i fangenskap. Til disse gikk han og ropte ut i ord, hjerte og handling:
"Herrens Ånd er over meg,
for han har salvet meg
til å forkynne et godt budskap for fattige.
Han har sendt meg for å rope ut
at fanger skal få frihet
og blinde få synet igjen,
for å sette undertrykte fri
og rope ut et nådens år fra Herren."
Som kristne e vi kalt til å søke Guds rike og HANS RETTFERDIGHET.Eg tror at Guds hjerte e knust for 27 millioner mennesker som lever som slaver i 2012. Eg tror at han lengter etter å la sin rettferdighet og sannhet overvinne den mørke ondskapen i denne forferdelig industrien.
Hillsong har startet en operasjon som retter seg mot denne urettferdigheten: A21 kalles den, sjekk den gjerne ut. http://www.thea21campaign.org/.
Vi tror på en Gud som gjør det umulige mulig, som gjør mørke til lys, som gjør død til liv. Eg vil begynne et sted, eg vil begynne med å be, og kanskje ta noen museskritt i en eller annen retning. Kanskje kan du gjøre det samme. Vi kan ikkje tåle dette. Også e det kanskje sånn og i møte med Guds gjerning i være liv og gjennom våre liv: Du ser det ikkje før du tror det. Vi har tilsynelatende lite å stille opp med i møte med 27 millioner mennesker, usynlige og farlige bakmenn, i møte med en hardhet og et mørke som er helt overveldende. Men vi har Jesus, han som e verdens HÅP, han som har et hjerteslag som handler om å reise opp mennesker, gi dem tilbake sin verdighet og sette dem i frihet. Ingenting e umulig for Gud.
Eg har stadig blitt minnet om en historie den siste tiden. Historien om Jesus som ris inn i Jerusalem. Folkemengden hyller han som konge, de roper HOSIANNA og legger palmeblad utover veien der han skal ri. Men mindre enn en uke senere hadde hosiannaropene stilnet. Det som da ble ropt var: "KORSFEST, KORSFEST". Mange av de samme folkene ropte, men denne gangen la de ikkje ut kappene sine, de la ikkje ut palmeblader. De påla han byrden av et tungt kors som han selv måtte bære gjennom folkemengden (den samme folkemengden) helt til det ble så tungt at det ikkje gikk lenger. Jesu liv og hans hjerteslag var enormt utfordrende og de var ikkje villig til å betale prisen. Det var mange billige hosiannarop som stilnet og det var mange lettvinte hosiannarop som ble til korsfestelsesrop. Det får meg til å tenke på mitt eget liv..
E det billige hosiannarop hos meg? E det sånn at når det virkelig gjelder, når eg tvinges til å handle, for eksempel i møte med urett, så stilner mine rop, eller eg endrer tone og begynner å rope om korsfestelse?
Kanskje kan vi alle begynne med å be..
"Hva er da et menneske – at du husker på det, et menneskebarn – at du tar deg av det?" Sal. 8, 5
"Hva er et menneske siden du akter det så høyt og bryr deg så mye om det?" Job 7, 17
Tenk deg en kvinne som lever i fattigdom. Hun har ikkje mulighet til å brødfø hverken seg eller sin familie. Hun leiter febrislk etter noe, noe som kan gi håp for fremtiden. Hun er på sitt svakeste og griper tak i det halmstrå av trygghet som hun kan få tak i. Dette halmstrået, som blir sminket opp til et ganske fristende drømmebilde av en bedre virkelighet, viser seg å være den mest grusomme og mest nedverdigende form for fangenskap.
Se for deg jenten på 4 år, som akkurat har lært seg å skrive navnet sitt. Hun har enda ikkje møtt livets skuffelser, har fortsatt en barns tro på at voksne er til å stole på. En dag blir hun tatt av noen fremmede, og hun blir lagt under de verste lenker, der noen har røvet til seg en ufyselig rett til å eie henne. Foreldrene ser henne aldri igjen og hun blir solgt som sex-slave på verdens mest kyniske marked.
Dette skjer. DETTE SKJER! I vår bakgård, det skjer i Norge, ja i Bergen! En utrolig flott mann fra politiet i Bergen var der i går, og han sa noen ord som var så sanne: "Du ser det ikkje før du tror det..." Det e jo ingen grunn til ikkje å tro det, fakta e på bordet, tallenes tale e tydelig - Og om vi tror det, hvor skal vi da se? Det e jo fristende å se i en annen retning..
Hva er et menneske? Dette spørsmålet blir reist blandt annet i salmenes bok (i tillegg til mange andre steder). Det er et enormt dypt spørsmål, som har flere svar. Men det dypeste svaret på dette ligger sånn eg ser det i Gud selv, han som e opphavet til alt liv, han som er den som har definisjonsmakt over våre liv. Gjennom hele bibelen får vi lese om og erfare Guds enorme kjærlighet til den enkelte, der han på korset stempler hvert enkelt menneske med et verdistempel: Ubetalelig, verdifull og høyt elsket av Gud. Og Jesus gikk rett til de aller svakeste, de uten verdighet og rettigheter, de som var blitt fratatt eller hadde mistet alt. De som var i fangenskap. Til disse gikk han og ropte ut i ord, hjerte og handling:
"Herrens Ånd er over meg,
for han har salvet meg
til å forkynne et godt budskap for fattige.
Han har sendt meg for å rope ut
at fanger skal få frihet
og blinde få synet igjen,
for å sette undertrykte fri
og rope ut et nådens år fra Herren."
Som kristne e vi kalt til å søke Guds rike og HANS RETTFERDIGHET.Eg tror at Guds hjerte e knust for 27 millioner mennesker som lever som slaver i 2012. Eg tror at han lengter etter å la sin rettferdighet og sannhet overvinne den mørke ondskapen i denne forferdelig industrien.
Hillsong har startet en operasjon som retter seg mot denne urettferdigheten: A21 kalles den, sjekk den gjerne ut. http://www.thea21campaign.org/.
Vi tror på en Gud som gjør det umulige mulig, som gjør mørke til lys, som gjør død til liv. Eg vil begynne et sted, eg vil begynne med å be, og kanskje ta noen museskritt i en eller annen retning. Kanskje kan du gjøre det samme. Vi kan ikkje tåle dette. Også e det kanskje sånn og i møte med Guds gjerning i være liv og gjennom våre liv: Du ser det ikkje før du tror det. Vi har tilsynelatende lite å stille opp med i møte med 27 millioner mennesker, usynlige og farlige bakmenn, i møte med en hardhet og et mørke som er helt overveldende. Men vi har Jesus, han som e verdens HÅP, han som har et hjerteslag som handler om å reise opp mennesker, gi dem tilbake sin verdighet og sette dem i frihet. Ingenting e umulig for Gud.
Eg har stadig blitt minnet om en historie den siste tiden. Historien om Jesus som ris inn i Jerusalem. Folkemengden hyller han som konge, de roper HOSIANNA og legger palmeblad utover veien der han skal ri. Men mindre enn en uke senere hadde hosiannaropene stilnet. Det som da ble ropt var: "KORSFEST, KORSFEST". Mange av de samme folkene ropte, men denne gangen la de ikkje ut kappene sine, de la ikkje ut palmeblader. De påla han byrden av et tungt kors som han selv måtte bære gjennom folkemengden (den samme folkemengden) helt til det ble så tungt at det ikkje gikk lenger. Jesu liv og hans hjerteslag var enormt utfordrende og de var ikkje villig til å betale prisen. Det var mange billige hosiannarop som stilnet og det var mange lettvinte hosiannarop som ble til korsfestelsesrop. Det får meg til å tenke på mitt eget liv..
E det billige hosiannarop hos meg? E det sånn at når det virkelig gjelder, når eg tvinges til å handle, for eksempel i møte med urett, så stilner mine rop, eller eg endrer tone og begynner å rope om korsfestelse?
Kanskje kan vi alle begynne med å be..
"Hva er da et menneske – at du husker på det, et menneskebarn – at du tar deg av det?" Sal. 8, 5
"Hva er et menneske siden du akter det så høyt og bryr deg så mye om det?" Job 7, 17
torsdag 9. februar 2012
På skuldrene til kjemper..
Denne uken har eg blitt utfordret til dybder, i møte med en bok om livet til en pitteliten dame som levde et så stort liv at eg e helt stum. Denne Agnes fra Albania som vi kjenner som mor Teresa av Calkutta. Hun møtte Jesus i hver enkelt av de fattigste av de fattige i Indias gater, hun møtte Jesu legeme på sitt mest fryktinngytende i døende lepraofre som de fleste ikkje turde å nærme seg. Hun virket i stillhet, men ble likevel hørt av en hel verden. Hun ble en stemme for fred, overalt hvor hun gikk, der freden hadde ET navn: Jesus Kristus. Hun ble en stemme som gav mennesker tilbake sin verdi og sin VERDIGHET, en stemme som fortalte om Guds hjerte for de svake, utstøtte, avviste og fattige.
"Jeg tørster", sa Jesus da han hang på korset. Dette ble mor Teresa sitt kall. Han tørster etter at mennesker skal finne ham. Samtidig identifiserer han seg med mennesker, mennesker som TØRSTER. Han er sulten, tørst, naken, fremmed, syk, i fengsel- rundt om i hele verden, og i Norge. Noen ganger har eg lyst til å holde hendene for øynene og ørene og synge lalala og late som eg ikkje hører, late som det e greit å flyte med livet og være handlingslammet. Men så vet eg at det ikkje e greit. Eg e ikkje på noen måte ferdigtenkt her, som dokkar sikkert skjønner, så eg lar dette stå som en bokanbefaling, som skal få jobbe videre i mitt hjerte.
Dermed hopper eg galant videre til noen andre store helter, helter som både eg og mangfoldige andre får lov å stå på skuldrene til. Mine stolte røtter, mine stolte brødre og søstre. Eg har nemlig hatt gleden av å lese om Bergens indremisjons historie i dag, og det e så deilig lesning! Eg ble så fasinert at det ikkje ble noe livingroom på meg i dag, selv om eg egentlig hadde tenkt å gå der. For en gjeng! No skal dokkar få en kort (i forhold til hele boken:-) og lite fullstendig versjon av denne fyrverkerihistorien: Avholdstaleren Johan Petter Gjertsen fikk oppleve at det fantes verre ulykke enn brennevinet: Sjelelig og åndelig nød. "Guds ord måtte bringes fram, ikke bare som sed og skikk, men som LEVD LIV." Dermed ble han startknappen for Bergens indremisjon, en organisasjon og forsamling som har betydd enormt mye for Bergen by.
Et navn som helt klart må være med her e Jakob Traasdahl. Det ser ut til at han var et svært viktig navn i historieboken, i tillegg til å være et litt muntert navn for meg som leser. Grunnen til dette e så enkel som at det for meg virker som om dette var en skikkelig kjekkas av 1800-tallet. Eg sitere: "Snart ble de imponert over mannens ytre: En velvoksen, vakker skikkelse, et veldig fullskjegg, en klar og sterk røst, et livlig minespill, og et ernergisk ansiktsuttrykk."
Trolig sant på alle måter i tillegg til å være pittepittelitt gøyalt for en som meg.
Eg går rett videre: Etter hvert som årene gikk, og spesielt etter at vår venn Jakob kom inn i bildet, flommet det over av liv i Bergens indremisjon! Det strømmet på med folk på møter, det poppet stadig opp nye fellesskap, det var jo ikkje nok å være i Bergen, Sandviken, solheimslien og laksevåg. De måtte til Landås, til Åsane,til Fana! UT i bydelene, LIV i overflod. Det ble startet søndagskole der dette var forventningene: "De tenkte seg en beskjeden begynnelse. Storartet ville det være hvis 100 barn meldte seg." Det var ikkje hundre barn som meldte seg, det strømmet på med barn! I 1886 var det 1600 barn i søndagsskolen til BI, i 1895 var det 2724 og i 1900 var det over 3000 barn!
Det står om kjøpmann Tor Eriksen Frønsdal, en viktig skikkelse for Bergen by og for Bergens indremisjon. Han talte ikkje, men organiserte til det tøt ut ørene! Han var den tidens Kenneth Hjortland (som trolig er av samme kalliber som sin karaktersterke forgjenger og broder). Hør på dette: I 1880 var han kasserer i den indre sjømansmisjon, i 1890 var han med å starte Bergen havnemisjon, i 1998 var han grunnlegger for det vestlandske indremisjonsforbund, der han var kasserer i 23 år. I 1905 var han den sterke støtten i starten av redningshjemmet (hjem for alkoholikere), han kjøpte Strandgaten 53 til indremisjonskafe, han var hovedperson i bibelskolebygging, han startet sambåndet trykkeri, han var med å starte vestlandske bokhandel, var med å bringe frem avisen DAGEN, og han startet Bergen misjonshotell. I tillegg ståre det om han at han var "hjemmets mann"!:-) Gi meg styrke, snakk om liv i overflod!
Det fortelles om en sjømann som med fortvilelse og lengsel ber om en emissær som kan forkynne guds ord til sjøfolket, og hva skjer? Jo, Bergens Indremisjon med sitt livsoverflod, sender ikkje bare en mann, de starter en organisasjon! Det snakkes om tusenvis av husbesøk hvert år, tusen på tusen av mennesker i fysisk eller sosial nød blir møtt av mennesker utsendt av Gud fra Bergens Indremisjon. I 1910 står det om den tredje vekkelsen, der møtene er i Betlehem: "I april 1910 var tallene på frelste menn og kvinner kommet opp i 1000. Siden ble det så mange at han sluttet å holde tall på dem." For en dyptgripende og rik historie! Dissse modige menn og kvinner er de som vi no sitter på skuldrene til og går i fortsporene av. Eg e så utrolig stolt av mine røtter.
"Tusener og atter tusener har gjennom årenes løp gått den vegen, små og store, unge og gamle. Tusener har reist mil etter mil over Vestlandet til møte i det lokalet(Betlehem). Tusener er der blitt vakt og omvendt, frelst og frigjort. Der er nye avsnitt blitt skrevet i enkelte menneskeliv, og i hele landets misjonshistorie."
Jesus, la det skje igjen!!
"Jeg tørster", sa Jesus da han hang på korset. Dette ble mor Teresa sitt kall. Han tørster etter at mennesker skal finne ham. Samtidig identifiserer han seg med mennesker, mennesker som TØRSTER. Han er sulten, tørst, naken, fremmed, syk, i fengsel- rundt om i hele verden, og i Norge. Noen ganger har eg lyst til å holde hendene for øynene og ørene og synge lalala og late som eg ikkje hører, late som det e greit å flyte med livet og være handlingslammet. Men så vet eg at det ikkje e greit. Eg e ikkje på noen måte ferdigtenkt her, som dokkar sikkert skjønner, så eg lar dette stå som en bokanbefaling, som skal få jobbe videre i mitt hjerte.
Dermed hopper eg galant videre til noen andre store helter, helter som både eg og mangfoldige andre får lov å stå på skuldrene til. Mine stolte røtter, mine stolte brødre og søstre. Eg har nemlig hatt gleden av å lese om Bergens indremisjons historie i dag, og det e så deilig lesning! Eg ble så fasinert at det ikkje ble noe livingroom på meg i dag, selv om eg egentlig hadde tenkt å gå der. For en gjeng! No skal dokkar få en kort (i forhold til hele boken:-) og lite fullstendig versjon av denne fyrverkerihistorien: Avholdstaleren Johan Petter Gjertsen fikk oppleve at det fantes verre ulykke enn brennevinet: Sjelelig og åndelig nød. "Guds ord måtte bringes fram, ikke bare som sed og skikk, men som LEVD LIV." Dermed ble han startknappen for Bergens indremisjon, en organisasjon og forsamling som har betydd enormt mye for Bergen by.
Et navn som helt klart må være med her e Jakob Traasdahl. Det ser ut til at han var et svært viktig navn i historieboken, i tillegg til å være et litt muntert navn for meg som leser. Grunnen til dette e så enkel som at det for meg virker som om dette var en skikkelig kjekkas av 1800-tallet. Eg sitere: "Snart ble de imponert over mannens ytre: En velvoksen, vakker skikkelse, et veldig fullskjegg, en klar og sterk røst, et livlig minespill, og et ernergisk ansiktsuttrykk."
Trolig sant på alle måter i tillegg til å være pittepittelitt gøyalt for en som meg.
Eg går rett videre: Etter hvert som årene gikk, og spesielt etter at vår venn Jakob kom inn i bildet, flommet det over av liv i Bergens indremisjon! Det strømmet på med folk på møter, det poppet stadig opp nye fellesskap, det var jo ikkje nok å være i Bergen, Sandviken, solheimslien og laksevåg. De måtte til Landås, til Åsane,til Fana! UT i bydelene, LIV i overflod. Det ble startet søndagskole der dette var forventningene: "De tenkte seg en beskjeden begynnelse. Storartet ville det være hvis 100 barn meldte seg." Det var ikkje hundre barn som meldte seg, det strømmet på med barn! I 1886 var det 1600 barn i søndagsskolen til BI, i 1895 var det 2724 og i 1900 var det over 3000 barn!
Det står om kjøpmann Tor Eriksen Frønsdal, en viktig skikkelse for Bergen by og for Bergens indremisjon. Han talte ikkje, men organiserte til det tøt ut ørene! Han var den tidens Kenneth Hjortland (som trolig er av samme kalliber som sin karaktersterke forgjenger og broder). Hør på dette: I 1880 var han kasserer i den indre sjømansmisjon, i 1890 var han med å starte Bergen havnemisjon, i 1998 var han grunnlegger for det vestlandske indremisjonsforbund, der han var kasserer i 23 år. I 1905 var han den sterke støtten i starten av redningshjemmet (hjem for alkoholikere), han kjøpte Strandgaten 53 til indremisjonskafe, han var hovedperson i bibelskolebygging, han startet sambåndet trykkeri, han var med å starte vestlandske bokhandel, var med å bringe frem avisen DAGEN, og han startet Bergen misjonshotell. I tillegg ståre det om han at han var "hjemmets mann"!:-) Gi meg styrke, snakk om liv i overflod!
Det fortelles om en sjømann som med fortvilelse og lengsel ber om en emissær som kan forkynne guds ord til sjøfolket, og hva skjer? Jo, Bergens Indremisjon med sitt livsoverflod, sender ikkje bare en mann, de starter en organisasjon! Det snakkes om tusenvis av husbesøk hvert år, tusen på tusen av mennesker i fysisk eller sosial nød blir møtt av mennesker utsendt av Gud fra Bergens Indremisjon. I 1910 står det om den tredje vekkelsen, der møtene er i Betlehem: "I april 1910 var tallene på frelste menn og kvinner kommet opp i 1000. Siden ble det så mange at han sluttet å holde tall på dem." For en dyptgripende og rik historie! Dissse modige menn og kvinner er de som vi no sitter på skuldrene til og går i fortsporene av. Eg e så utrolig stolt av mine røtter.
"Tusener og atter tusener har gjennom årenes løp gått den vegen, små og store, unge og gamle. Tusener har reist mil etter mil over Vestlandet til møte i det lokalet(Betlehem). Tusener er der blitt vakt og omvendt, frelst og frigjort. Der er nye avsnitt blitt skrevet i enkelte menneskeliv, og i hele landets misjonshistorie."
Jesus, la det skje igjen!!
Abonner på:
Innlegg (Atom)