Skritt for skritt

"Du ser at jeg er sliten nå, men du veit jeg må fortsette å gå". Dette sitatet fra Stmorritz passer no.. Nei hva behager? Jo, Trude Arnesen, min argeste konkurrent i den svært så seriøse skrittkonkurransen gir seg ALDRI! Hon går og går og kommer aldri til døren, og eg må bare snuble heseblesende etter. Men akkurat i dag e det litt stress.. I går var det og litt stress, og i forgårds forsåvidt. Men eg husker at på forje lørdag gikk det lett som en lek. Jaja, det bare å fortsette å gå, men kanskje noen kan være så søt å sparke Arnesen ørlitegrann i leggen? Bare pittelitt altså, eller trakke hon på tåen bare..:-) (Sorry Trude!)

Eg har oppdaget en ting på min vandring: I Ibsensgate e det ingen som stopper for fotgjenger. Hvorfor det mon tro? Det kan jo være mange grunner til det og eg ser ingen grunn til ikkje å komme med åpenlyse spekulasjoner. 1. Man tenker på Henrik Ibsen i Ibsensgate. Også begynner man å tenke på hvordan man kan bli en av de fire store, det e klart man da får det travelt. 2. Men begynner å tenke på Ibsen, men synes igrunnen påde Villanden og Gjengangere var ganske kjedelig. Også begynner man å tenke på kjedsomhet. Også blir det kjedelig, og dermed begynner man å tenke på noe gøy, og hva er gøy? Jo, actionfilmen Speed. Der kjører de veldig fort, og kan egentlig aldri stoppe så koffor ikkje gjøre det samme i Ibsensgate.. (Mye tyder på at det e denne som holder statistikken oppe hva mangel på stopping angår). 3. De som kjører Ibsensgate e spesielt ofte forsinket. Her har eg ingen oppfølgende teori, de bare e det. Det blir umulig å komme med ET fastsatt svar her, men eg regner med at svarene som måtte ligge der ligner på disse..

Noen gang blir eg overrasket over at folk e annerledes enn meg. Eg har hatt en indre konflikt i møte med dette i noen situasjoner denne uken. Det gjelder hunder. For å oppnå mine ønskede skritt hver dag må eg stadig være på hugget i joggeverden. Men det e helt klart noen momenter som e uvelkomne for mitt vedkommende i dette som eg no har omtalt som en egen verden, noe eg allerede no ser at e en sterk overdrivelse. Men når eg e ute og jogger rundt store Lungårdsvann møter eg stadig på hundeeiere som går med hundene LØSE! Her e det mange misforståelser som kan oppstå, men den mest vanlige e at hundeeieren feilaktig tror at eg e av den samme oppfatning som de: At hunden deres e noe av det mest bedårende i verden. Dette e jo en helt åpenbar feil, noe de fleste også merker, ikkje så mye ved ord som ved handling, da eg går til lengder for å unngå kontakt. Ja, eg har også gått dit hen at eg foretrakk å løpe rett på et gjerde fremfor å forholde meg til to knøttsmå, glefsende hunder. "Hehe, de vil bare hilse på!" Om man skal hilse på noen e det normal høflighet å rekke frem hånden først, man begynner ikkje å sleike folk i fjeset ved første møte.. (Eg vet ikkje kor dokkar vil plassere denne, eg tror iallefall ikkje de sosiale kodene aksepterer det før møte nr fire eller fem..) Her kan eg jo sitte på avstand og reflektere og undre meg over evnen til forskjellighet, at det e en flott greie og sånn, men når eg e ute i felten vil eg komme med en sterk oppfordring: Gå med de derre hundene i bånd!