tirsdag 31. januar 2012

Festival kan visst være gøy..

Eg må fortelle at eg har gjort noe som fikk meg til å føle meg litt forhistorisk. "Å, har du kvernet smør, laget din egen pølse, eller rett og slett sovet i en nattkjole som e lik en nittiåring sin?" De to første kan eg ikkje på noen måte svare ja på, merkelig at dokkar skulle tro noe sånt egentlig. Den siste der stemmer nok litt med sannheten, uten at vi skal gå for mye inn på hverandres undertøy - og nattkjolevaner, det blir for nærgående, eg ville aldri tenkt på å trakket over sånne grenser, å neineinei. Det som skjedde var rett og slett det at eg skulle reise til Impuls i Stavanger sammen med en utrolig fin ungdomsgjeng fra Arna. Eg tenkte, i et forsøk på å være i min mors ånd at eg skulle bake noen boller til gjengen. Som sagt så gjort, ikkje luftige og deilige som mamma (sine), men absolutt over gjennomsnittelig gode, sånn i all ydmykhet. Eg var jo såpass lat at eg valgte å bake de kvelden i forveien, noe min mor aldri ville funnet på, da de ikkje lenger kan kalles ferske. MEN for å gå videre så skulle jeg på jobb tidlig fredag, HVORPÅ eg skulle rett fra jobb til stavanger. 50 boller skulle fraktes i tillegg til litt bagasje til helgen. Eg fikk jo overraskende nok litt dårlig tid på morgenen der, noe som førte med seg det resultatet som dokkar no skal få se: En hvit kurv med orange sløyfe på, full av boller og en termos med kaffe der vi og kan plusse på et brunt foldeskjørt eg har arvet av mormor. Det var så deilig nostalgisk på et vis, og selv om eg følte meg litt snodig tenkte eg og: La meg feste en blomst frempå styret og gjøre dette hver dag!:-)





Og no må eg komme med en innrømmelse: Eg har lenge vært av den oppfatning at festivaler e ganske kjedelig og stressende.Mye folk, mye lyd: STRESS. I løpet av livet har eg vel kanskje vært på festival tre ganger, noe som inkluderer sommeren 2009, der eg ikkje gjorde på annet enn å festivelere. Eg e nok en leir-jente, det e bare gøyere liksom. Men noe skal eg komme med helt oppdatert informasjon fra 2012, året der eg var på mitt første impuls: Eg e helt begeistret! Det e bare håp for fremtiden i Norge, altså - den unge generasjonen reiser seg opp for fattige, for stemmeløse og svake og det e bare så BRA! Unge mennesker som vil overgi livene sine til en Gud som er den eneste som virkelig KAN forandre. Forandre hjerter, forandre liv, forandre livssituasjoner, forandre lokalsamfunn, forandre byer, forandre land, forandre land, forandre verden. Unge mennesker med pågangsmot og HÅP for fremtiden. Unge mennesker som vil tjene og tilbe en Gud som ER og som KAN, når det er så mye vi ikkje er og ikkje kan. David var ung.. Gideon var ung.. Maria var ung.. Peter var ung.. Gutten med nistepakken var ung.. Men de gav det de hadde og det var nok.
Det e noe genuint og noe digg med veldig mange i aldersgruppen tenåringer, noe som eg lengter etter sjøl: En tro på Guds storhet i MIN fremtid. Det har blitt et hjertesukk for meg, en bønn som eg stadig ber: Å ikkje la mine erfaringer og min fortid definere mine tanker og forventninger om Guds fremtid for meg. Gud KAN og han e tusen ganger større enn mine skuffelser, feil og mangler.

Okidoki, over til andre viktige ting: Mitt hotell i Stavanger. Her må eg få lov til å skryte litt av min gode venn Hans Kristian. Seint fredag kveld kom eg til han hjem, der eg fikk ferdig oppredd seng med håndkle, sjampo og alskens småplukk oppå dynen. Det var en fryd å krype under dynen, med en pittepeitteliten tanke i bakhodet om at andre lå på harde klasseromgulv rundt omkring i byen. Morgenen kom, og da fikk eg egg i valgfritt format, i tillegg til en minikonsert etter forespørsel i både fiolin og saksofon fra denne begavede karen. Også må eg jo og skryte av denne gjenges evne til å rangle, i så høy alder(:-)) her e det bare til å ta av seg hatter og lignende - Eg skulle ønske eg ranglet hver helg, men må innrømme at det blir sjeldnere og sjeldnere. Men det har altså forekommet denne fjerde helgen i 2012 og det var superdupert.

Eg skulle nok ha puttet inn litt flere ting her: Sosiale utfordringer når man bare kjenner noen ganske få av 2500 stykker, poengtering av at eg så ut som en 17 åring og at det ikkje var et kompliment, min flotte bror Øystein, Olav som reddet meg ut av noen tafatte situasjoner, usedvanlig trivelig middag med Anne Grete, min nye kompis Benjamin på to måneder, min gamle kompis Thore Søvik på 28 år.Eg stopper likevel her eg, for eg vil anta at mannen i gaten e rimelig lei no. Det var nok no rett og slett. Vi trenger ikkje mer.Det ville være lurt å gi seg. Klokt å sette strek der.Det e litt irriterende med folk som sier at de snart e ferdig, men så har de egentlig mye mer de vil si. Eg kjenner meg jo ikkje igjen i dette, her vil eg bare belære dokkar andre. (mer, mer)

søndag 22. januar 2012

Livets mange dager

Livet e mye forskjellig, det kan vi vel bare slå fast først som sist.
Noen dager e det sånn at man går rett på tryne. Dette kan helt klart forekomme som en fysisk opplevelse, enten man skulle gjøre den klassiske feilen å skli på et bananskall eller man skulle være så uheldig å stupe over styret på sykkelen. (Her kan eg selvsagt skyve all skyld over på noen andre enn meg sjøl.) Andre ganger kan man gå på tryne på en mer biledlig måte, gjerne i en stor forsamling foran mange folk, der man febrilsk gåt gjennom fjellvettreglene i hodet: «Husk å grav deg ned i tide, Elisabeth» «Det e ingen skam å snu» Men så e det liksom for seint. Eg skal ikkje gå videre inn på denne situasjonene (selvfølgelig helt hypotetisk:-), men noen dager føler man seg som en idiot.
Andre dager er sånn at man har besøk av staselige folk, reisende helt fra Oslo og de dagene pleier å være ganske stas.
Noen dager spiller man wordfeud, noen dager føler man seg som en tolvåring og noen dager er man sur rett og slett:-)
Også har vi typisk de dagene der man bare har en sko. Eg hater når det skjer. Meg og min vidunderlige nevø hadde en helt typisk dag av denne sorten på torsdag. Her blir sikkert forklaring unødvendig, men eg tar den med likevel: Tante skulle på lekeplassen med den tøffeste gutten i gata. Han fikk på seg dress hue, votter og to blå sko, i tillegg tror eg og han har en barnslig tro (st. Morritz -fan). Begge skoene var på når kompisen min ble løftet opp i vognen, men upsideisi, når vi kom til lekeplassen hadde han bare en sko igjen. Grunnen til at han bare hadde en blå sko igjen viste seg å være at den ene var blitt mistet i det øyeblikket tante Lisen ville susse på og tøyse med sin nevø idet hun løftet han oppi vognen, noe hun selvsagt skal slutte med ganske snart for å ikkje bli en sånn usjarmerende sussetante, men han e bare så grådig søt..
Man begynner veldig fort å tenke begrensninger med en sko, men vi var kommet for å leke og leke skulle vi. Vi hadde en fin og konstruktiv dialog hva løsninger angår, og vi kom frem til at det beste ville være å late som om Liam Daniel var en frosk. Alle skjønner jo at det er lurt, så eg tror ikkje eg trenger å forklare mer her, men dokkar kan få se bilde.














Noen dager e sånn at man må ut og fly, de dagene e ofte de eg ser minst frem til. Her kan man også risikere å sitte inni et stillestående fly i timesvis, for så å få en meningsløs tur fra bergen til Oslo og tilbake. Og noen dager er selvsagt sånn at man ser en sånn tolvtedelsfinale av norsk gradprix. Selvfølgelig kommer også de dagene, det e jo en klassiker:-)

Og noen dager e sånn som denne har vært – tvers igjennom god:-)







FOR en by, STOLT og KRY!

søndag 15. januar 2012

Elisabeth liker dette

Eg må jo innrømme at det finnes ting eg ikkje liker i dette livet. Eg liker for eksempel ikkje oppoverbakker på sykkel spesielt godt. Det syns eg e veldig stress. Eg later jo av og til som om eg en gang i livet har tenkt til å sykle Bergen – Voss, men mellom oss sagt så tror eg ikkje det kommer til å skje, mest på grunn av alle oppoverbakkene. Og litt på grunn av at eg e redd for å bli overkjørt. Og litt på grunn av at eg rett og slett ikkje liker fårepølse. Men man vet aldri.
Eg liker heller ikkje når noen kjører for fort, eg liker ikkje løse hunder... eller andre type hunder. Eg liker ikkje fluer inne i huset, ei heller fluer utenfor huset. Eg liker hverken sterkt innelys eller kalde rom og eg syns ikkje fisk e noe mer enn helt passe godt. Og ikkje har det har liksom ikkje potensiale til å bli det heller. Det e synd å si det, men ris kommer aldri til å bli festmat og eg kan styre min begeistring både for rødmalt stue og skinnstoler.

Men så finnes det ting eg liker veldig godt og overraskende nok skal eg komme med noe informason om dette og. Eg liker godt å sove, det må eg bare slå fast. Eg e utrolig glad for at soving e en del av min virkelighet rett og slett. Eg liker å bade, nok en sjarmerende luksusgode livet byr på, der man kan plaske og kose seg i vannet sånn uten videre. Eg liker glede og latter, eg liker min gode bror Jon Krister, eg liker gult og rødt, eg liker Linn Skåber, eg liker nelliker i en koselig termos. I tillegg til dette liker eg noen ting som har skjedd i dag, nemlig skitur og bål! For en deilig lørdag..









Vi satt oss i en fullstappet Polo litt før ti, der vi kjørte avgårde til Kvamskogen for å bestige fjell. Som sagt så gjort, vi gikk forbi Mødalen og opp til Såta, der det slett ikkje var mye klaging fra unge Pedersen, derimot var det en del vind, så vi randt ned igjen ganske snart etter at vi hadde komt opp. Vi fikk gode tips hva smøring angår, av noen trivelige parkeringsnaboer, noe som fungerte superdupert for alle. Eller, alle untatt de som fortsatt hadde noe nittitallssmørning igjen på skiene, men frøken Øyvang e slettes ikkje den som klager. Det kan hende at Miriam på enkelte tidspunkt følte på en viss flauhet i forhold til fremtoningen til gruppen i nedoverbakkene. Når eg bruker ordet gruppe i denne sammenhengen e det nok for å være solidarisk overfor enkelte , som nødig vil stilles i et dårlig lys i en sådan stund. Litt mer direkte kan det tenkes at dette var flauhet rettet i rening av min stil i nedoverbakken ned fra Såta, ute av kontroll med sekken på skjeve og rompen i været men såpass tåler vi fra hverandre:-) Bålet ble en braksuksess, pannekakene og kakaoen smakte digg, stemningen var god, serviettene var fortsatt like fine og Guds frie natur e som vanlig helt uten sammenligning. For en genial skaper vi har.. Hva som ellers var i sekken denne gangen får forbli et mysterium, men eg kan røpe at eg fant noe av interesse i en sidelomme da vi skulle pakke sammen..









Tiden e inne for å si: TAKK FOR TUREN!


torsdag 5. januar 2012

SMS-snøvling

I dag har eg hatt latterkrampe på bussen. Av den typen der man plutselig begynner å le med nesen, fordi man prøver å holde munnen igjen. Eg kom nemlig plutselig på noe når eg satt på bussen i morges. Eller, eg fikk følelsen av at noe rart hadde skjedd. I løpet av natten. Det har vel ærlig talt skjedd noen snodige ting på nattestid før på denne kanten, spesielt i avdeling etasjeseng. Eg kan beskyldes for å være noe paranoid, i den grad at eg kan finne på å sprette opp og ta puter på alle kanter i et rom med etasjeseng. Eller hive meg gjennom rommet som en slags redningsaksjon fordi Jon sin sovepose har glidd 10 cm nedenfor sengen. Eller eg kan gå til det skrittet å komme med løgner om at mange har dotte ned allerede, for å presse min søster til å sove på gulvet. I natt hadde det altså skjedd noe rart igjen. Det begynte å demre for meg litt og litt. Det var noe med en bil, en lyd og Ida. Det var noe med utleide parkeringsplasser, brøytebil og tekstmelding. Også kom jeg på det: Vi bor jo midt på en parkeringsplass, noe som i og for seg er en ærlig sak, vi kan vel ikkje si noe annet? Han som eier huset vårt, eier også parkeringsplassene og de leier han ut. Og når han leier ut plasser må de være parkerbare hver morgen. Og når de må være parkerbare hver morgen må han ofte brøyte om natten. Og når han må brøyte om natten, kommer det mye lyd inne i huset vårt. Når det kommer mye lyd inne i huset vårt kan det hende at vi våkner. Når det kan hende at vi våkner kan det hende at vi blir redd, iallefall hvis vi ikkje vet ka dette e for noe.. Dette var (trolig) mitt logiske ressonement, der eg våknet brått og tenkte: Dette har eg glemt å fortelle Ida! Elskverdig som eg e, valgte eg dermed å sende en melding til min supre nye bofelle i nattens mulm og mørke. Det var denne meldingen eg leste på bussen i morges og denne meldingen som fikk meg til å le ukontrollert. Her var min forklaring på bråket utenfor: "Glemt á arrangere om deme lille detaljen døgmes tider:-)" Man trenger vel ikkje mer informasjon enn som så, det blir i mine øyne storforlangende. Det eg syns var ekstra muntert, var at eg tok med det smilefjeset på slutten, som for å si: No e vi på nett, Ida! Eg tror til og med eg prøvde å tøyse litt inni der. Alt dette har eg altså sendt til en logoped, og no e eg spent på vurderingen av SMS-snøvlingen. Eg tror eg må satse på kortet "utilregnelig i gjerningsøyeblikket":-)

mandag 2. januar 2012

La fare hen la gå:-)

Oki, då begynner eg bloggingen 2012 med å legge ut en video som vi har ledd VELDIG mye av i min vennbekrets i 2011. Eg tenker at vi skal leve ærlige, åpne liv og om det betyr at vi skal vise undertøyet til hverandre på internett så må vel det være en fin greie på mange måter. Det kan hende at eg fikk dette til å høres veldig suspekt ut no. Det e egentlig ikkje det, det e bare veldig flaut. Det har seg nemlig sånn at våren 2011 var det en feiende flott dame, med englestemme og vakkert ytre som besøkte landet vårt fra USA. Eg fikk den gleden av å være med på båltur i skogen sammen med en glad gjeng, inkludert en amrikaner med filmkamera. Eg e jo veldig glad i bål og god stemning ute i det fri enten det skulle være seg på en parkeringsplass i en bakgate i Møllendal eller i en skog ved Svartediket. Eg hadde med meg min faste pannekakerøre, som eg hadde hastet sammen grunnet noe tidspress, der det var knapp tid fra A til B til C. Røren var dermed blitt kastet opp i en sekk som ikkje nødvendigvis var ryddet utav fra sist tur (noe som selvsagt var et engangstilfelle, har ikkje skjedd verken før eller siden). Vi sitter og koser oss med bålet, eg steiker pannekaker, stemningen e god, vi synger navnet Jesus med innlevelse og lyse toner tralalalalla. Men ups, ka skjer? Der i mørket, ved bålet skjer en uforutsett hendelse. Det kaaan nemlig hende at eg fisker opp noe annet fra sekken enn den sukkerposen eg egentlig skulle ha. Følg godt med etter 1. minutt og 30 sekunder. Det var bare ett sekund,i mørket, eg var rimelig sikker på at ingen så det, MEN det ble fanget på film, filmen ble lagt ut på facebook, og no lar eg det bare fare hen la gå og tenker som så: Vi må starte året med å le litt sammen. Eg regner med at noen andre følger opp:-) SNURR FILM!



Her dukket det utrolig nok opp problemer med teknikken, så den må sees på facebook:-)