SMS-snøvling

I dag har eg hatt latterkrampe på bussen. Av den typen der man plutselig begynner å le med nesen, fordi man prøver å holde munnen igjen. Eg kom nemlig plutselig på noe når eg satt på bussen i morges. Eller, eg fikk følelsen av at noe rart hadde skjedd. I løpet av natten. Det har vel ærlig talt skjedd noen snodige ting på nattestid før på denne kanten, spesielt i avdeling etasjeseng. Eg kan beskyldes for å være noe paranoid, i den grad at eg kan finne på å sprette opp og ta puter på alle kanter i et rom med etasjeseng. Eller hive meg gjennom rommet som en slags redningsaksjon fordi Jon sin sovepose har glidd 10 cm nedenfor sengen. Eller eg kan gå til det skrittet å komme med løgner om at mange har dotte ned allerede, for å presse min søster til å sove på gulvet. I natt hadde det altså skjedd noe rart igjen. Det begynte å demre for meg litt og litt. Det var noe med en bil, en lyd og Ida. Det var noe med utleide parkeringsplasser, brøytebil og tekstmelding. Også kom jeg på det: Vi bor jo midt på en parkeringsplass, noe som i og for seg er en ærlig sak, vi kan vel ikkje si noe annet? Han som eier huset vårt, eier også parkeringsplassene og de leier han ut. Og når han leier ut plasser må de være parkerbare hver morgen. Og når de må være parkerbare hver morgen må han ofte brøyte om natten. Og når han må brøyte om natten, kommer det mye lyd inne i huset vårt. Når det kommer mye lyd inne i huset vårt kan det hende at vi våkner. Når det kan hende at vi våkner kan det hende at vi blir redd, iallefall hvis vi ikkje vet ka dette e for noe.. Dette var (trolig) mitt logiske ressonement, der eg våknet brått og tenkte: Dette har eg glemt å fortelle Ida! Elskverdig som eg e, valgte eg dermed å sende en melding til min supre nye bofelle i nattens mulm og mørke. Det var denne meldingen eg leste på bussen i morges og denne meldingen som fikk meg til å le ukontrollert. Her var min forklaring på bråket utenfor: "Glemt á arrangere om deme lille detaljen døgmes tider:-)" Man trenger vel ikkje mer informasjon enn som så, det blir i mine øyne storforlangende. Det eg syns var ekstra muntert, var at eg tok med det smilefjeset på slutten, som for å si: No e vi på nett, Ida! Eg tror til og med eg prøvde å tøyse litt inni der. Alt dette har eg altså sendt til en logoped, og no e eg spent på vurderingen av SMS-snøvlingen. Eg tror eg må satse på kortet "utilregnelig i gjerningsøyeblikket":-)