Livets mange dager

Livet e mye forskjellig, det kan vi vel bare slå fast først som sist.
Noen dager e det sånn at man går rett på tryne. Dette kan helt klart forekomme som en fysisk opplevelse, enten man skulle gjøre den klassiske feilen å skli på et bananskall eller man skulle være så uheldig å stupe over styret på sykkelen. (Her kan eg selvsagt skyve all skyld over på noen andre enn meg sjøl.) Andre ganger kan man gå på tryne på en mer biledlig måte, gjerne i en stor forsamling foran mange folk, der man febrilsk gåt gjennom fjellvettreglene i hodet: «Husk å grav deg ned i tide, Elisabeth» «Det e ingen skam å snu» Men så e det liksom for seint. Eg skal ikkje gå videre inn på denne situasjonene (selvfølgelig helt hypotetisk:-), men noen dager føler man seg som en idiot.
Andre dager er sånn at man har besøk av staselige folk, reisende helt fra Oslo og de dagene pleier å være ganske stas.
Noen dager spiller man wordfeud, noen dager føler man seg som en tolvåring og noen dager er man sur rett og slett:-)
Også har vi typisk de dagene der man bare har en sko. Eg hater når det skjer. Meg og min vidunderlige nevø hadde en helt typisk dag av denne sorten på torsdag. Her blir sikkert forklaring unødvendig, men eg tar den med likevel: Tante skulle på lekeplassen med den tøffeste gutten i gata. Han fikk på seg dress hue, votter og to blå sko, i tillegg tror eg og han har en barnslig tro (st. Morritz -fan). Begge skoene var på når kompisen min ble løftet opp i vognen, men upsideisi, når vi kom til lekeplassen hadde han bare en sko igjen. Grunnen til at han bare hadde en blå sko igjen viste seg å være at den ene var blitt mistet i det øyeblikket tante Lisen ville susse på og tøyse med sin nevø idet hun løftet han oppi vognen, noe hun selvsagt skal slutte med ganske snart for å ikkje bli en sånn usjarmerende sussetante, men han e bare så grådig søt..
Man begynner veldig fort å tenke begrensninger med en sko, men vi var kommet for å leke og leke skulle vi. Vi hadde en fin og konstruktiv dialog hva løsninger angår, og vi kom frem til at det beste ville være å late som om Liam Daniel var en frosk. Alle skjønner jo at det er lurt, så eg tror ikkje eg trenger å forklare mer her, men dokkar kan få se bilde.

Noen dager e sånn at man må ut og fly, de dagene e ofte de eg ser minst frem til. Her kan man også risikere å sitte inni et stillestående fly i timesvis, for så å få en meningsløs tur fra bergen til Oslo og tilbake. Og noen dager er selvsagt sånn at man ser en sånn tolvtedelsfinale av norsk gradprix. Selvfølgelig kommer også de dagene, det e jo en klassiker:-)

Og noen dager e sånn som denne har vært – tvers igjennom god:-)

FOR en by, STOLT og KRY!