Festival kan visst være gøy..

Eg må fortelle at eg har gjort noe som fikk meg til å føle meg litt forhistorisk. "Å, har du kvernet smør, laget din egen pølse, eller rett og slett sovet i en nattkjole som e lik en nittiåring sin?" De to første kan eg ikkje på noen måte svare ja på, merkelig at dokkar skulle tro noe sånt egentlig. Den siste der stemmer nok litt med sannheten, uten at vi skal gå for mye inn på hverandres undertøy - og nattkjolevaner, det blir for nærgående, eg ville aldri tenkt på å trakket over sånne grenser, å neineinei. Det som skjedde var rett og slett det at eg skulle reise til Impuls i Stavanger sammen med en utrolig fin ungdomsgjeng fra Arna. Eg tenkte, i et forsøk på å være i min mors ånd at eg skulle bake noen boller til gjengen. Som sagt så gjort, ikkje luftige og deilige som mamma (sine), men absolutt over gjennomsnittelig gode, sånn i all ydmykhet. Eg var jo såpass lat at eg valgte å bake de kvelden i forveien, noe min mor aldri ville funnet på, da de ikkje lenger kan kalles ferske. MEN for å gå videre så skulle jeg på jobb tidlig fredag, HVORPÅ eg skulle rett fra jobb til stavanger. 50 boller skulle fraktes i tillegg til litt bagasje til helgen. Eg fikk jo overraskende nok litt dårlig tid på morgenen der, noe som førte med seg det resultatet som dokkar no skal få se: En hvit kurv med orange sløyfe på, full av boller og en termos med kaffe der vi og kan plusse på et brunt foldeskjørt eg har arvet av mormor. Det var så deilig nostalgisk på et vis, og selv om eg følte meg litt snodig tenkte eg og: La meg feste en blomst frempå styret og gjøre dette hver dag!:-)

Og no må eg komme med en innrømmelse: Eg har lenge vært av den oppfatning at festivaler e ganske kjedelig og stressende.Mye folk, mye lyd: STRESS. I løpet av livet har eg vel kanskje vært på festival tre ganger, noe som inkluderer sommeren 2009, der eg ikkje gjorde på annet enn å festivelere. Eg e nok en leir-jente, det e bare gøyere liksom. Men noe skal eg komme med helt oppdatert informasjon fra 2012, året der eg var på mitt første impuls: Eg e helt begeistret! Det e bare håp for fremtiden i Norge, altså - den unge generasjonen reiser seg opp for fattige, for stemmeløse og svake og det e bare så BRA! Unge mennesker som vil overgi livene sine til en Gud som er den eneste som virkelig KAN forandre. Forandre hjerter, forandre liv, forandre livssituasjoner, forandre lokalsamfunn, forandre byer, forandre land, forandre land, forandre verden. Unge mennesker med pågangsmot og HÅP for fremtiden. Unge mennesker som vil tjene og tilbe en Gud som ER og som KAN, når det er så mye vi ikkje er og ikkje kan. David var ung.. Gideon var ung.. Maria var ung.. Peter var ung.. Gutten med nistepakken var ung.. Men de gav det de hadde og det var nok.
Det e noe genuint og noe digg med veldig mange i aldersgruppen tenåringer, noe som eg lengter etter sjøl: En tro på Guds storhet i MIN fremtid. Det har blitt et hjertesukk for meg, en bønn som eg stadig ber: Å ikkje la mine erfaringer og min fortid definere mine tanker og forventninger om Guds fremtid for meg. Gud KAN og han e tusen ganger større enn mine skuffelser, feil og mangler.

Okidoki, over til andre viktige ting: Mitt hotell i Stavanger. Her må eg få lov til å skryte litt av min gode venn Hans Kristian. Seint fredag kveld kom eg til han hjem, der eg fikk ferdig oppredd seng med håndkle, sjampo og alskens småplukk oppå dynen. Det var en fryd å krype under dynen, med en pittepeitteliten tanke i bakhodet om at andre lå på harde klasseromgulv rundt omkring i byen. Morgenen kom, og da fikk eg egg i valgfritt format, i tillegg til en minikonsert etter forespørsel i både fiolin og saksofon fra denne begavede karen. Også må eg jo og skryte av denne gjenges evne til å rangle, i så høy alder(:-)) her e det bare til å ta av seg hatter og lignende - Eg skulle ønske eg ranglet hver helg, men må innrømme at det blir sjeldnere og sjeldnere. Men det har altså forekommet denne fjerde helgen i 2012 og det var superdupert.

Eg skulle nok ha puttet inn litt flere ting her: Sosiale utfordringer når man bare kjenner noen ganske få av 2500 stykker, poengtering av at eg så ut som en 17 åring og at det ikkje var et kompliment, min flotte bror Øystein, Olav som reddet meg ut av noen tafatte situasjoner, usedvanlig trivelig middag med Anne Grete, min nye kompis Benjamin på to måneder, min gamle kompis Thore Søvik på 28 år.Eg stopper likevel her eg, for eg vil anta at mannen i gaten e rimelig lei no. Det var nok no rett og slett. Vi trenger ikkje mer.Det ville være lurt å gi seg. Klokt å sette strek der.Det e litt irriterende med folk som sier at de snart e ferdig, men så har de egentlig mye mer de vil si. Eg kjenner meg jo ikkje igjen i dette, her vil eg bare belære dokkar andre. (mer, mer)