Glad laks

Har dokkar hørt det? joda, eg snakker selvfølgelig om de tre hundre tusen laksene som e sporløst forsvunnet, rømt ut i det ukjente. De så en utgang og de tok den, de luringene. Kor de skulle og ka de eventuelt var misfornøyd med e det ingen av oss som vet, her kan vi bare spekulere (og jada, det skal vi selvsagt). Kor reiser man for å bli en glad laks? Til det blide sørland? Eller til Bergen på en solskinnsdag? Eller kanskje de skal oppsøke noen prester, brannmenn og lærere, siden undersøkelser viser at dette e de lykkeligste yrkene. Noen har jo tenkt i retning av dette med at laksen alltid har opplevd seg urettferdig behandlet, med tanke på at de nesten har alle bokstavene i ordet FLAKSE, men likevel ikkje kan fly, men dette syns jo eg personlig blir litt rare teorier, og eg har ikkje tro på at svaret ligger i den retningen. Då hører eg mer til de som tror at de, som så mange andre vil oppleve en glad og hellig jul, og dermed svømmer de langs norskekysten, via Danmark, til Tyskland, forbi Nederland, Belgia og Frankrike, med et lite stopp i Spania der de tar seg noen sardiner, før de beveger seg videre til portugal, Italia, Slovenia, Kroatia(Og kanskje en pitteliten prikk av Bosnia Hercegovina, litt usikker der) Montenegro, Albania , videre forbi Hellas, Tyrkia, Syria, Libanon og Beirut og til det hellige land: ISRAEL! Der har de trolig tenkt å nyte livet og juleforberedelsene som den glade laksen de e, i riktige omgivelser. Det e muligens en smal gruppe mennesker som støtter seg til denne teorien, det er vel flere som e av den oppfatning at det e vår nye, unge venninne Berit som har lokket og lurt dem ut av sine trygge omgivelser til nye eventyr. Eg for min del finner denne Berit mer invaderende enn sjarmerende, men det blir vel smak og behag. Uansett, we will never know, vi kan bare lure. Og her e noen flere ting å lure på når vi først e i gang: 1. Ka blir navnet på neste storm, som det ryktes om? Det e jo nærliggende å tenke at det blir noe på C. Det beste tippet fra Møllendalsveien e Clara, det eneste sindige navnet vi kunne finne. 2. kan det bli et guttenavnt? 3.Er det liksom bare kvinner som er så lunefulle og voldsomme? 4. Bør noen være fornærmet og i så fall hvem? 5. E det egentlig sånn at en bussjåfør e en mann med godt humør,og hvordan følger disse hvarandre?

Over til noe litt mindre banalt: Eg vil gjerne skryte litt av bussjåfører i dag. Mange har et anstrengt forhold til sin bussjåfør, Og mange av oss går med tvilstanker i forhold til innholdet på sangen som nevnes over. Men eg opplever at eg har blitt mottatt med en god dose raushet, smil og latter denne uken, både med og uten penger og med og uten sykkel. Glimt i øyet og godt humør e strålende egenskaper hos en bussjåfør og eg kan ikkje annet enn å takke og bukke. Takk for turen.

Uhørt irriterende

Eg må innrømme en ting. Eg har vært superIRRITERENDE, det skjedde i går.. Eg har faktisk aldri vært irriterende før:-) Neida, eg har nok selvinnsikt til å forstå at det ikkje e første gangen dette skjer, men i dag var det bare så ekstremt tydelig, eg var så klar over det liksom. Det valigste for meg e å tenke på en situasjon i ettertid og si til meg sjøl: Elisabeth, du kan være utrolig irriterende, men no ble alt forsterket, muligens fordi eg opplevde det i øyeblikket.. La meg forklare.. Det var en helt vanlig morgen i Møllendalsveien, eg hadde tenkt ta sykkelen fatt, men hele kroppen min var også denne dageb klar over at det var mye deiligere å sove de ekstra minuttene for så å sitte bedagelig på et bussete med musikk i ørene ut til blomsterdalen. Hver kveld later eg som eg tror at eg skal sykle, og pakker og finner frem klær som om det var det som skulle skje. Eg har jo og sluttet å drikke brus i ukene.. Også har eg faktisk sluttet å drikke oboy, det skjer jo aldri. Og eg rydder rommet ca en dag i uken."Tar du livsløgnen fra et gjennomsnittsmenneske tar du lykken fra han med det samme":-) Dette ble et sidespor, og eg forstår igjen at eg e litt irriterende. Oki, fortsettelsen kommer her: Siden eg skulle ha seminar i Bønes kirke rett etter jobb ble det greiest å ta med sykkelen på bussen sånn at eg kunne sykle rett dit etterpå. Dette var iallefall mitt resonnement i gjerningsøyeblikket. FØRST stod eg i veien for de som skulle ut av bussen på danmarksplass. Deretter fikk eg bussjåføren til å bruke lang tid, fordi eg glemte å si at eg hadde verdikort, så han måtte gjøre alt to ganger, og det var helt tydelig på han at han knapt nok tålte det den første gangen. Eg fikk kjeft som en 12-åring, så i bakken og sa forsiktig: «Ynskyld». Eg satt meg ned, mistet sekken min, kavet med å få den opp igjen mens eg holdt sykkelen OG lommeboken. SÅ, etter noen stopp skjedde det som var prikken over i-en: Det kom inn en barnevogn, og det var ikkje plass til oss begge. Eg og sykkelen måtte (her må eg legge til at det var uoppfordret, for iallefall å beholde litt verdighet) flytte oss bort til en mann som ikkje var spesielt ineressert i å ta imot oss. Vi som tar bussen har på en måte et spesielt fellesskap, og dette ble jo som å ikkje bli tatt imot av sine egne. Hennes egne tok ikke imot henne. Eg skal ikkje dra den lenger kjenner eg.. Fortsettelsen var som følger: Eg blokkerte veien for alle som ville gå ut bak, sykkelen var iveien, sekken min var i veien, EG var i veien. Eg brukte i det hele tatt sykt stor plass, eg var flau, så i bakken, sa unnskyld hele tiden, mens sekken min var et stadig irritasjonsmoment for mannen ved siden av meg. Eg var elefanten i rommet, irriterte hele bussen og alle visste det:-)Det var nesten som de kom med et unisont rop som var sånn: Hiv hon av! Eg skjønte det godt, eg hadde forsåvidt lyst til å slutte meg til ropet, men eg gadd ikkje helt å forholde meg til det heller, for då matte eg nesten ha gått av.. Jaja, noen dager e bare sånn:-)
Ellers kan eg informere dokkar om at eg har klippet av meg håret siden sist, helt sjøl med egne hender i en ånd av at forandring fryder. Eg e ikkje alltid enig i den påstanden, men denne gangen var det litt gøy. Og muligens litt skjevt;-)

I tillegg har eg, Hør godt etter no: lært meg alle landene i verden! Jada, en helt vanlig helgeaktivitet, så hvis noen lurer så vet eg per dags dato både kor Finland og Sibir e:-)
United States, Canada,
Mexico, Panama,
Haiti, Jamaica, Peru;
Republic Dominican,
Cuba, Carribean,
Greenland, El Salvador too.
Puerto Rico, Columbia,
Venezuela,
Honduras, Guyana, and still;
Guatemala, Bolivia,
then Argentina,
and Ecuador, Chile, Brazil.
Costa Rica, Belize,
Nicaragua, Bermuda,
Bahamas, Tobago, San Juan;
Paraguay, Uruguay,
Suriname, and
French Guiana, Barbados, and Guam.
Norway, and Sweden,
and Iceland, and Finland,
and Germany now one piece;
Switzerland, Austria,
Czechoslovakia,
Italy, Turkey, and Greece.
Poland, Romania,
Scotland, Albania,
Ireland, Russia, Oman;
Bulgaria, Saudi Arabia,
Hungary,
Cyprus, Iraq, and Iran.
There's Syria, Lebanon,
Israel, Jordan,
both Yemens, Kuwait, and Bahrain,
the Netherlands, Luxembourg,
Belgium, and Portugal,
France, England, Denmark, and Spain.
India, Pakistan,
Burma, Afghanistan,
Thailand, Nepal, and Bhutan;
Kampuchea, Malaysia,
then Bangladesh, Asia,
and China, Korea, Japan.
Mongolia, Laos,
and Tibet, Indonesia,
the Philippine Islands, Taiwan;
Sri Lanka, New Guinea,
Sumatra, New Zealand,
then Borneo, and Vietnam.
Tunisia, Morocco,
Uganda, Angola,
Zimbabwe, Djibouti, Botswana;
Mozambique, Zambia,
Swaziland, Gambia,
Guinea, Algeria, Ghana.
Burundi, Lesotho,
and Malawi, Togo,
The Spanish Sahara is gone;
Niger, Nigeria,
Chad, and Liberia,
Egypt, Benin, and Gabon.
Tanzania, Somalia,
Kenya, and Mali,
Sierra Leone, and Algier;
Dahomey, Namibia,
Senegal, Libya,
Cameroon, Congo, Zaire.
Ethiopia, Guinea_
Bissau, Madagascar,
Rwanda, Mahore[?], and Cayman;
Hong Kong, Abu Dhabi,
Qatar, Yugoslavia,
Crete, Mauritania,
then Transylvania,
Monaco, Liechtenstein,
Malta, and Palestine,
Fiji, Australia, Sudan!

Bygge stort?

I kveld må eg dele en hemmelighet med dokkar. Eller, det blir kanskje en overdrivelse å kalle det en hemmelighet, mange vet dette om meg, men det ble på en eller annen måte mer interessant å omtale det litt mystisk her i starten:-) (Slutt å mas, Elisabeth..)Uansett, her kommer det: Eg elsker heltefilmer, og egentlig det meste som lukter av det. Ups, verden går under og det e kun Bruce Willis som kan redde oss, for han e så sykt god å bore olje.. Verden blir kjedelig nok tatt over av romvesner og det e kun Will Smith sine flyferdigheter og Leonard Heyes sine kløktige tanker som kan komme oss til unnsetning, og, suprise suprise - this becomes our independenseday! Underdogs som blir til helter, dårlige fotballag som vinner store turneringer, presidenttaler, store ord, store seire - det e deilig å se på!Urealistisk, usannsynlig, svart hvitt, helt konge. I dag har eg sett en sånn film, bare at denne handlet om en helt ekte helt: Nelson Mandela. For en mann. Han opplevde undertrykkelse, nakenhet og nederlag, han satt 27 år i fengsel, men han hadde en unik tro på at han, på tross av omstendigheter hadde bestemmelsesrett over sitt eget liv. Med murer rundt seg på alle kanter, og ingen utsikter og muligheter for frihet, holdt han likevel fast på disse ordene: "I am the master of my fate, i am the captain of my soul". Han bestemte seg rett og slett for å styre sitt eget skip, uansett omstendigheter.

eg har vært et par ganger i Frankrike og sett på de enorme, pompøse og utrolige katedralene der, og eg har undret meg over hvor lang tid det må ha tatt å bygge noe sånt, som for meg virker som et uendelig og nærmest umulig prosjekt.

Her har arbeiderne gått dag etter dag etter dag etter dag, de har holdt på med et prosjekt som for mange ikkje ble ferdig i deres levetid. Mange har hørt denne lille historien, men eg tar den med likevel, for den sier noe om perspektiv: Vi e på en byggeplass, der arbeidet foregår dagen lang, dag etter dag. En mann blir spurt hva han gjør på. Han ser opp fra arbeidet et øyeblikk og svarer: "Eg banker inn spiker." En annen blir stilt det samme spørsmålet og svarer noe sånt som: "Eg bygger en vegg." En tredje mann får dette samme spørsmålet. Han svarer med begeistring: "Eg bygger katedral!" Perspektiv..


Nelson Mandela var over 70 år før han ble president i Sør-Afrika, men hans byggverk begynte selvfølgelig ikkje i 1994. Han hadde bygget et helt liv før det, i det synlige og usynlige, i fengsel og i frihet, i latter og i gråt. Spiker for spiker, stein på stein, og til slutt ble det noe stort.
Det er selvfølgelig også mange gråsoner i denne mannens liv (som i de fleste andres liv), men eg tar ikkje de med denne gangen. For det første kan eg ikkje skryte på meg å ha tilstrekkelig innsikt i historien til å fange opp gråsoner:-) For det andre ligger mitt poeng et annet sted, nemlig her: Han hadde tro på at han kunne være med, ja faktisk spille en viktig rolle i å forandre sin verden, også gikk han for det! Han siktet høyt, mot det som grenset mot umulig, han ville bygge katedral.. Og nå kan vi se et helt annet Sør-Afrika.

Vi ser sporene av mange sånne helter i vår historie. Vi sitter på skuldrene til helter og kjemper som har banet veien, mennesker som har tatt tøffe valg, og som har bygget stort, ofte i det små.. Og dette e det som fasinerer meg aller mest: Det e fortsatt mennesker som forandrer verden. I 2011, med all teknologi, alle systemer, all nytenkning, e det fortsatt enkeltmennesker med drømmer og hjerte som kan skape forandring som virkelig har betydning for sine omgivelser. Jesus gav disiplene en umulig oppgave som sine siste ord på jorden: ALLE folkeslag. 12 disipler og kanskje noen flere på sidelinjen. Snakk om å sikte høyt! Snakk om å ha tro på et menneskes evne til å forandre! Kanskje e det sånn at i Jesus Kristus så har vi alle det som skal til for å forandre vår verden, i stort og i smått. Kanskje e det sånn at alle de små hverdagsvalgene, de små skrittene som virker som et usselt spikerslag, er en del av et stort byggverk.Kanskje e det sånn at når vi går sammen med han som er gitt all makt, og som har lovet å være med alle dager, då blir det umulige mulig?

Herren er med deg, du djerve kriger. Gå så sterk som du er..

Bursdagsmonsteret

Jaja, då e denne damen 28 år, det dobbelte av 14, halvparten av 56, en tredjedel av 84, to tredjedeler av 42. Her e det bare til å fortsette, om det skulle være noen som liker å lage regnefortellinger..Oki, no skal eg avsløre en hemmelighet om meg sjølv. Det vil si, noen vet det fra før,men for andre e det helt ny informasjon. Eg, Elisabeth Ludvigsen, 28 år e et BURSDAGSMONSTER! Eg elsker å ha bursdag, det e min favorittdag i året (kanskje på deling med 17. mai..) Eg vil helst ha mest mulig oppmerksomhet, ja takk til frokost på sengen, ballonger, tre vers på bursdagssangen, gi meg gjerne en krone, vart meg gjerne opp, gi meg gjerne presanger.. I want it all! Det e jo forbundet med en liten dose flauhet å innrømme dette som 28 åring, og eg innser jo at det hele ikkje nødvendigvis taler til min fordel, men heldigvis har eg venner og familie som tåler meg som eg e. Flaks for meg:-) I tillegg spiller de med på mine premisser den 4. november. Nok en gang har eg hatt en deilig bursdag hjemme hos mamsen og pappsen med deilig mat, deilige folk, akkurat passelig tvilsomme ord i fantasi, kort sagt: Deilig bursdagsstemning:-) Det passer meg perfekt å jobbe med barn i denne sammenhengen, for det e rett og slett sånn at barn forstår konseptet bursdag mye bedre enn voksne. De forstår at bursdag e gøy og at bursdagsbarn skal få krone og en ekstra klem, og at vi skal snakke mye om at noen har bursdag når de har det. Det blir så riktig, liksom..

Her e eg altså, storfornøyd og i mitt rette element.. (litt usjarmerende, eg innser det:-)

Eg må jo nesten nevne at det har vært et staselig oppgjør på Ullevål stadion i dag. Eller, det var kanskje litt i overkant å kalle det staselig, men de kjempet iallefall om edelt metall. For en mesterskapsentusiast som meg sjøl e jo cupfinale i utgangspunktet ganske gøy, men dette må vel nesten kunne kvalifiseres som kjedelig. Eg dveler ikkje ved det altså, eg trekker bare på skuldrene, før eg begynner å tenke på andre ting. Men det e jo litt itrriterende at eg ikkje fikk brukt de nye hurra-ropene som eg hadde tenkt å lansere i forbindelse med cup-seier. I 2007 var det seriegull det hiten "tjokk og feit og full og seriegull" som regjerte. Det e jo poetisk nok og vanskelig å overgå, men eg tenker at en mer moderat versjon hadde vært mer inn i tiden i 2011, med lavkarbobølgen som henger over oss og sånn.. Ka med "blodsukker på null og NM-gull"? Eller vi kunne bare droppet både mat og drikke (la oss innse at det e et minefelt) og hoppet rett til helter fra vår historie "Sønner av Ole Bull tar NM-gull".Det passet kanskje ikkje supergodt til en fotballbegivenhet, og hvis eg først kunne velge ville eg kanskje vært mer nasjonal og gått for Hans Nielsen Hauge eller noe, men han var den eneste eg kom på som rimte. Det e kanskje rom for litt finpussing her, men eg får se litt på det og tipse Ålesund-supporterne i morgen..
Jaja, eg har no alltid syns at sølv e finere enn gull, det passer bedre til huden liksom, vi får bare leve på det å være nest best frem til 2012. Tap og vinn med samme sinn, det e jo bare en fotballkamp.. (Ikkje klikk då Eivind.. og Ronny.. og trolig en god del flere:-)