Å glede stor!

Det e så digg med jul! Mat, spill, god stemning og verdens søteste lille ettåring som e utspekulert, beregnende og deilig! Han deler ut smilene sine med imponerende bevissthet og hvis ikkje foreldrene hadde sendt oss strenge blikk, hadde vi bete (bitt, boten, biti) på kroken alle mann og gitt han riskrem til det tøt ut ørene:-) Eg e definitivt sjarmert..
Se på han då!!

Ka har julen bestått av for deg, kan du jo spørre. Å, takk som spør,no skal du høre. Den har bestått av ymse moro med leksikon. OG det e jo unektelig en fest å høre min far fortelle om Moldova ut i de små timer. (Følte du at det var en ironisk tone her, pappa? Då må du ha misforstått:-) Vett og vedding ble julens overraskende vinner, til og med Eirik fant det fornøyelig. Snop, mat, inneluft, juletregang der eg gikk til nye lengder for å skape enda mer klam stemning enn det mine brødre opplever at det e fra før av. Her må eg ta selvkritikk, susseland var unødvendig:-) No må eg jo ikkje glemme det staselige selskapet hos Ferstad, der fotballspill var på agendaen. I all hemmelighet mistenker eg pastor Gunnar for doping, eller iallefall penger under bordet, men dette e selvsagt noe eg aldri ville kringkastet på internett...
Noen av oss trosset vær og vind onsdag kveld, der vi fant fram skøytene og hev oss ut på isen på Slåtthaug kunstisbane. Det ble en lett match for laget Hansen -Ludvigsen, ikkje for å skryte altså, men ekteparet Ferstad ble knust. I all ydmykhet selvsagt.(Kanskje eg skal bli en profesjonell hovør. Kler det meg? Eg følte meg iallefall veldig sjarmerende no..)
Eg fikk den store gleden av å besøke familien Ferstad i går, der eg skulle se Tour de ski med Eirik. Det kan hende at Eirik ikkje helt opplevde at den var det dagen handlet om, eg må bare bekjenne og erkjenne at eg rett og slett har lett for å bli distrahert. Av snop.. Av prating.. Av fine folk.. Og ikkje minst: Av Travel IQ Challenge! For et spill! Eg fikk så vidt med meg resultatene på gårdsdagens renn, Eirik måtte spørre om tillatelse til å gå ned for å se ski et annet sted. Eg gav meg ut for å være en alliert, men eg innrømmer det: Eg var et forstyrrelsesmoment. Men eg koste meg noe voldsomt som forstyrrer og eg gjør det gjerne igjen:-)Dette var altså FØR meg og Ragnhild begynte å spille Traveler IQ, for etter eg var bitt av den basillen var eg helt stille i tre timer. Og hva dette spillet angår, sender eg skulene blikk til både Steinar Dale Wessman og Kristian Lande. Eg syns de øvre poengsummene både på Europa og Asia e unaturlig høye, og beskyldningene står i kø hos meg. 1. De utgir seg for å dra på misjonsturer rundt omkring i verden, men sitter egentlig bare på et rom og spiller. Når eg tenker meg om så eg ikkje så mye til Kristian når vi var i Tsjekkia sammen.. Andre later som om de har fått familie: "Eg har ikkje tid no, dette småbarnslivet e så travelt." Livet kan jo fort oppleves som travelt når man først har begynt å plassere steder i Asia:-) 2. De sitter med uante kunnskaper innenfor feltet data, der de har vært inne og kodet, sånn at tallene e blitt skiftet om. Der det stod navnet "Elisabeth Ludvigsen" har de satt inn sine egne bokstaver. Akkuret på en prikk det eg vil kalle for frekt. 3. De har kontaker i høye posisjoner, og bruker dermed sin innflytelse på det de ser på som viktigst, altså Traveler IQ Challenge. Her kan eg jo bare spekulere, og eg kunne jo fortsatt i det vide og det brede tydeligvis. Men det kan jo godt hende at noen finner det litt snodig at eg foredriver sånne spekulasjoner, spesielt om folk eg ikkje kjenner så godt. Eg e hjertens enig, det ble veldig spesielt. No gir eg meg. Eg kan heller vise frem den fine lysestaken eg fikk til jul.

Og den dekorative globusen eg har fått meg. Pynt, and you learn a litle something too:-)

Gledelig jul mine venner!!

Då senker julefreden seg snart hos familien Ludvigsen.. Eller, eg skal iallefall snart falle i en fredelig søvn. Støvsugerlyden summer i naborommet og det e min beste sovemedisin. Eg må bare slå fast at eg ikkje har vasket golvet, eg har ikkje børi ved. Eg har ikkje satt opp fugelband og ikkje pyntet tre. Men eg HAR laget tre forskjellige typer is og litt lasagne til min utrolig flotte familie. La meg dele en hemmelighet med dokkar, siden det e jul: Eg tror ikkje det finnes noe som eg syns e kjekkere enn når alle e samlet sammen (det ble noe rart der, som om man kunne bruke kostebrett) som familie. Eg var av det slaget som gledet meg til og over reinværsdagene på hytten, for då ble mine brødre presset til å være med meg i en hytte på 36 kvadrat. Eg synes og det var helt topp de gangene vi var ute på reise og ikkje rakk fergen. Utad latet eg som eg syns det var irriterende, for å være med i gjengen av irriterte liksom, men inni meg var eg strålende fornøyd. Bilen var jo enda mindre enn hytten og det var bare å finne frem kortstokken eller vitsene, eller hakkespettboken til Øystein... Uansett så ble det stas, for meg:-) Andre syns kanskje det var bortkastet tid, men for meg var det bonustid med mine supertøffe brødre. Eg må jo bare innrømme at eg fortsatt liker mine brødre like godt, ja faktisk hele familien, bestående av både gamle og nye medlemmer. Eg gleder meg fortsatt veldig over det å få være sammen og ser frem til en god juletid! Eg satser på at Eirik peirik ikkje lurer oss opp i stry dette året også, men at det blir en jul full av spill og moro, med en skøytetur her og der.

Eg må komme med nok en innrømmelse. Det kan tenkes at det mangler noe i julekrybben på Karmel bedehus. Det blir jo dumt å spekulere lenge i dette, men det bare kan hende, liksom. Eg skulle fortelle en historie på grøtfest i barnehagen og eg tenkte at eg trengte noen rekvisitter. Eg brukte de ikkje, men ser en liten mulighet for at de ble glemt inne i barnehagen. Snodig, veldig ulikt meg på mange måter. Men eg syns det blir pirkete å skulle henge seg opp i at noen småfigurer mangler når man har både stall, sau, vise menn + Josef og Maria AND THE DONKY. Her må man gå i seg sjøl og være fornøyd med det man har: A DONKY! Eg tror ikkje det kan være så mange som merker at det mangler en liten hyrde og et lite barn, i så fall e de veldig detaljorientert, ja på grensen til det usjarmerende..

MEN tenk at det e sant! Tenk at Gud ble menneske, tenk at han gjorde seg liten og svak, tenk at han gikk veien fra krybben til korset, tenk at han tegnet meg i begge sine hender, tenk at han sier til meg: Elisabeth, det var for deg! Så nært er julens budskap, nært og livsforvandlende: Jesus - barnet i krybben - ENESTE navn som kan frelse.
"Men har du sett jesus som døde på korset, som sonet for din skyld og lindrer din nød. Har du sett Jesus som stod opp av graven med håp om et nytt liv og seier over død!" TENK AT DET E SANT!

Gledelig jul!

GULL

Det gikk like til gull i Brasil, for en innsats av jentene! En fest fra begynnelse til slutt. Eg må ta av meg hatten for hele laget, men spesielt for Katrine Lunde Haraldsen. Tenk at hun, helt frivillig tar på seg en sånn oppgave. Poenget e å være skyteskive liksom, stå i veien for flest mulig baller som kommer susende i en syk fart. Eg må si eg syns det e litt spesielt, men sykt imponerende!

Eg må jo nevne at eg i løpet av helgen har fått med meg et ytterst trivelig julebord, med gamle gode venner. Eg må jo bare bite i det sure eplet og innrømme at Pekki sin kalkun var hakket bedre enn min dette året. Det FINNES en forklaring på dette,og den handler ikkje om at noen kan røve til seg tittelen mastershef. Det handler mer om at eg blir fort distrahert. Dette SKAL du lese og grunne på i ditt hjerte unge Otteren: Eg måtte foreta kirurgisk inngrep på min fulg. Din var frisk som en fisk, og her skjønner jo alle at utgangspunktet var urettferdig. Det har seg nemlig sånn at en kalkun kommer med en plastpakke med innvoller, som ligger inni hulrommet, og dette må taes ut før kalkulen blir plassert i ovnen. Ulykken var ute og det var noe mystisk som hadde skjedd med innvollene mine.(Den setningen har eg ikkje verken sagt eller skrevet før tror eg:-) De satt fast, var for store, og eg måtte bruke all min kløkt for å løse problemet, der eg tok ut en og en organ som den brilliante kirurgen eg e. I TILLEGG Pekki, så var det ikkje bare fulglen med innvollene eg måtte forholde meg til, neinenei. Eg hadde en annen fulg i hus samtidig. Det var nemlig komt seg inn en fugl på vaskerommet. En liten rakker, som ble helt vill i nikkersen når eg åpnet døren. Og det ble egentlig eg og. Eg fikk veldig stress og tårene og fosterstillingen var like rundt hjørnet. Så DERFOR gjorde eg den pittepittelille feilen å steike kalkunen feil vei i ovnen, sånn at steiketermometeret ikkje spratt ut og sånn at det ble en litt sånn geleaktig konsistens på den siden der kjøttet e. Det e sånn som skjer. MEN, det ble likevel god mat og god stemning. For en fin gjeng! Og for en morsom Heidi!

Den dag i dag har eg vært på en helt vidunderlig konsert med Garness i Korskirken. Vakrere røster har eg aldri hørt tror eg, og eg tror forsåvidt ikkje eg har sett noe vakrere heller. Disse to ultravakre søstrene bare KAN musikk i sin helhet og får det til å høres lekende lett ut. Eg e begeistret! Men det e en ting eg blir litt stresset av på konserter, som og skjedde på denne: Ekstranummer. Eg blir litt brydd og flau i møte med dette konseptet. Å nei, der går de ut også vet alle at de skal komme inn igjen. Eg blir usikker, vet ikkje om eg skal sitte eller stå og heller ikkje kor eg skal holde hendene. Bør eg begynne å ta på meg jakken for å være med på skuespillet liksom? De later som de e ferdig, skal eg late som eg tror på de? Her e det for mye utrygghet for en jente som meg. Eg tror eg må slå fast at eg syns ekstranummer e masete og litt klamt.

Det må jo og nevnes at dette er sorgens dag, dagen der Miriam har flyttet ut fra huset i Møllendalsveien. Miriam som har hjulpet oss å holde tritt med Home and away, Miriam som forteller de gøye historiene. Miriam som e huslig og flink, Miriam vårt alibi i fotballverden, med alle pokalene. Miriam supertrener, juvelen i smykkeskrinet. Miriam den kule, som blir kalt ved etternavn, noe eg alltid har drømt om, fordi det indikerer at du også har et tall på ryggen. Miriam griseredderen, hon som e god på alt, hon som kan få alle til å le. Miriam alles venn, den som kan hjelpe til med det meste, den som har kontroll, den som har bil. Miriam, hon som spilte bass i det kjente bandet Herlega london som lå høyt oppe i begynnelsen av 2000-tallet. Miriam som har besteget de høyeste fjell og vært over alt. Miriam den vakre, Miriam musikkjenneren. Miriam underholderen - Vår alles kjære Miriam Kleppa. Det har vært en sann glede:-) No vet eg at du gremmer deg og rister på hodet, så eg stopper her også snakkes vi tirsdag eller onsdag:-)

hit og dit

Då e vi alt komt til 16. desember, eg har i løpet av den siste uken vært på ulike festligheter med min søte søster, eg har feiret Lucia i et trivelig lurveleven, hatt kvinneforening, vært syk, blitt frisk igjen og i den forbindelse sett alle episodene av P3-Live som damen til ulike kjendiser på nrk -nettv (og i DEN forbindelse igjen lo eg masse)..

Ukens overraskalse var et svært så trivelig Lucia-tog som kom på døren, vakre og hvite, med vakker sang, deilige lussekatter, med og uten bart:-) Her ble eg så inspirert at eg inviterte hele gjengen inn på kakao, med helt urealistiske forventninger om hvor langt en liter melk kunne rekke, der eg og mitt besøk allerede hadde drukket opp mesteparten. Flaks at toget skulle videre til andre, viktige besøksposter.

Ukens hverdagshelt må nevnes, en tittel som stadig vekk passer om min egen mor. Det hadde seg sånn at eg overnattet hjemme hos mine foreldre fra mandag til tirsdag, noe eg gjør støtt og stadig. Tirsdag morgen skulle eg ha tidligvakt, og stod dermed opp kl 06.20, noe eg syns e plagsomt tidlig, men det må til. Eg gikk inn på kjøkkenet, og vips, der stod mamma med RYKENDE FERSKE rundstykker, til Lucia-frokost i barnehagen. Og dette kan faktisk kalles en typisk situasjon, tenke seg til, for en dame! Som vanlig ble det til min fordel og eg fikk et luftig, ferskt rundstykke til frokost, laget av en av Norges beste bakere - digg start på dagen. Andre hverdagshelster denne uken e jo selvfølgelig guttene som skal redde bryggen i Bergen fra å gå under.. spunten.. Vannet skal altså IKKJE under noen omstendigheter gå under spunten, det e veldig dumt hvis spunten blir våt. Ingenting må bli spuntret, nei vi skal ikkje ha en eneste spuntring. Det som tidligere spant eller spuntret må avspintres. At vi kan holde spunten unna alt det våte takk:-) God innsats, gutter.. (Var det veldig tydelig at spunt og alt som har med dette å gjøre e ukjent farvann for meg?)

Ukens sjarmør e en liten rakker i barnehagen, på ett og et halvt år. I dag har eg bare fnist og ledd på jobb, fordi denne luringen har tøyset, blinket og flørtet med meg rett og slett. Det slår meg at det kan høres ut som at eg e noe underernært på alt innen begrepet flørting, når eg bruker det på denne måten. Men det blir unødvendig å gå mer inn på det:-). Poenget: FOR et sjarmtroll, eg fniser litt endå faktisk.

Lørdag i desember

Da e julen komt til heimen. Lysene e på bordet, adventsduken e lagt på og blomstene e kjøpt inn. Julemusikken flyter i bakgrunnen og eg KOSER meg. Akkuratno e det "Mary did you know" eg har gleden av å høre på, og eg kan med undring si ja og amen. When you kissed your litle baby, you kissed the face of GOD. Tenk på det! Gud ble menneske, på den mest sårbare måten, som et lite barn. Når Maria kysset ansiktet til sin nyfødte gutt, kysset hun Gud den allmektiges ansikt! Det e ufattelig men sant. Jesus var hjelpeløs, liten, avhengig av nærhet, av mammas bryst, av mat og varme. Jesus fikk sine første tenner, gikk sine første skritt, falt, reiste seg igjen, gråt og lo. Jesus måtte lære seg å snakke, og det kan godt hende han byttet ut bokstaver og snøvlet, på herlig barnevis. Hjelpeløs, sårbar og liten og samtidig GUD. Det e så uforståelig nært, så konkret og tilgjengelig. Også er julens budskap så vidunderlig stort, fordi veien gikk fra en fattig stall til et smertefullt kors, der julens ord ble til den grensesprengende sannheten: Fred! Fred som overgår all forstand. Død ble til liv- for et håp, for en GLEDELIG JUL!:-)

Mitt hjerte alltid vanker
I Jesu føderom,
Der samles mine tanker
Som i sin hovedsum
Der er min lengsel hjemme,
Der har min tro sin skatt;
Jeg kan deg aldri glemme,
Velsignet julenatt.

En spurv har dog sitt rede
og sikre hvilebo,
en svale må ei bede
om nattely og ro,
en løve vet sin hule
hvor den kan hvile få –
skal da min Gud sig skjule
i andres stall og strå?

I dag har eg gjort noe eg ikkje har gjort på mange år: Eg har rett og slett sovet til klokken 12! Det e helt voldsomt, men det var deilig og. Eg slo meg helt løs i går, nemlig. Vi hadde et deilig julebord med de deilige folkene eg jobber med, der Silvia den skjønne hadde disket opp med de herligste retter. Etter det hadde meg og Anne May nachspiel ut i de seine nattetimer, der det gikk vilt for seg, uten at eg skal gå mer inn på det(rett og slett fordi det ikkje e helt sant, men trivelig var det:-)

Videre skal eg bare nevne to raske ting som eg syns e litt muntre før eg gir meg her. 1. Smørkrisen. Eg syns den e gøy å tenke på av og til. Eg tenker ikkje så veldig ofte på det, det e ikkje det første som dukker opp når eg våkner. Men tanken har vært innom det av og til og då har eg smilt litt, og samtidig lurt på kem som kjøpte det pent brukte smøret på finn.no. Også lurer eg på om eg skal legge ut leverposteiboksen eg har i kjøleskapet. Eg har bare spist litt av den og det e bare pittelitt smulerester oppi den, men eg kan ikkje forstå at det skal spille noen rolle..
2. Konseptet palindromer. Ord som blir det samme forlengs og baklengs. Det e noe gøy med det.. Selv om eg e av den oppfatning at når de først lager et så rart ord, så kunne det godt vært en del av konseptet, altså likt forlengs og baklengs, for å sprite det opp litt. Men eg skal ikkje dvele ved det.

Det må jo nevnes at eg har hatt et ytterst trivelig besøk i dag, nærmere bestemt av Ingrid og kristine + noen flere på snarvisitter av ymse slag. Det hadde seg nemlig sånn at eg har kjøpt meg noen nye servietter, som rett og slett var så sjarmerende og inspirerende at det fikk meg til å satse stort, eg gikk for biff og hjemmelaget is. Og all mulig slags julekos (her blir det viktig å holde tungen beint i munnen og for all del ikkje bytte ut forbokstaven med en p, det blir på mange måter uheldig. Og dette klarte eg på en ypperlig måte no, det ble rett og slett ingen problem.. Nok mas no, Elisabeth.) Det ble The holiday, klementiner og god stemning rett og slett.

FRED være med dere mine venner.

Å skjønne vinterdag!

Då var den første snøen her og det e så deilig! Eg føler meg som en liten unge.. Det e en ting eg syns e en blanding mellom fasinerende og sjarmerende og det e rett og slett hvordan byen vår reagerer på snø. Hvert år e det snøkaos når den første snøen kommer. I dag var bussen min tre kvarter for sein til Birkelandskrysset, ingen kom seg noe sted, vi måtte gå bak i bussen for at den skulle komme seg opp en liten helning. Bergens møte med den første snøen var i år som i fjor: Ups, snø?! Også i deseber? Pussig, det var eg ikkje forberedt på i det heletatt.. Man kan jo spørre seg noen spørsmål i denne forbindelse: Er det noe rart med at den første snøen alltid er en overraskelse? Kanskje ikkje, eg liker jo ofte overraskelser, spesielt i oboyglasset mitt. Men det e akkurat som om eg har hørt noen vage rykter om noe som kaller seg for værmeldingen, men det kan godt hende det e ugreit å komme trekkende med dette.. Det neste spørsmålet eg forsiktig vil trekke frem e dette: Takler bilene i Bergen snø dårligere enn bilene andre steder i landet? E det rett og slett helt andre bilparker, eller e det andre sjåfører? (Her har jo eg mulighet til å skyte i alle retninger siden eg ikkje har lappen). Uansett, snø e gøy og eg har kost meg.

Eg fikk gleden av å ta turen til Fløyen i kveld, der meg og Magnhild hadde en vidunderlig kveldstur i lysløypen. Hodelykten var på plass, piknikteppet var på plass, kakaoen var laget og klementinene ble hentet frem. Men det som viste seg å bli en festavslutning på kvelden er dette: På Skansen traff vi på en livlig gjeng av pensjonister som hadde vært på en avlutning borte i en låve i nærheten. Dette var friske fruer og forsåvidt herrer som inkluderte oss fint i gjengen. Det var som å høre Herman og Kondrad i Ylvis 3, helt supert. Men det eg likte best av alt var turen ned, der det ved fler anledninger ble ropt mellom setene: ER (med trykk på E-en) småtøsene fortsatt med oss? Her var altså eg en av småtøsene, og eg kjente på at eg trivdes i den rollen. No må du for all del ikkje misforstå din luring, det er ikkje en rolle eg til daglig tar meg ut i, men akkurat denne spesielle kvelden, i denne spesielle anledningen var det deilig å være en småtøs og eg lo og koste meg.. I morgen blir det trolig skitur på meg igjen, i halv seks tiden. Vil du være med så heng på..

Fare FARE

Ja, då e det vel bare å sette igang å skrive om nattens begivenheter.. Ka har skjedd, tenker nok du med spenning (eg tar meg friheter på leseres vegne;-) Jo, det har vært uvær i Bergen. I natt våknet eg av et smell, eg kvapp ut av søvnen. Dette ordet skulle eg selvsagt dvelt litt med, siden det e litt gøyalt. Å kveppe, kvapp har kvuppet? Nei, vi må videre. Det var altså et helt sykt tordenvær i Bergen i natt, og eg tror det verste stedet å være var Møllendalsveien.I begynnelsen lå eg i min egen seng med dynen over hodet og hjertet i halsen mens eg tenkte: Eg e modig, eg e modig, eg e modig.. Men etter hvert som det hele utviklet seg til en slags trance-fest, der lyn og torden kom om hverandre, ble det til at eg gjorde det eneste logiske: Eg kastet meg ned på gulvet, lengst mulig under sengen og ble liggende i fosterstilling. Eg tenker jo i mitt stille sinn, i all hemmelighet at de som ikkje e redd for lyn og torden, og som ler litt og sier at "det ikkje e farlig", e av den enkle sorten mennesker. Eg tror ikkje de har gjort tilstrekkelige sikkerhetsvurderinger, de kunne trengt noe HMS-kursing. Det var faktisk, nemlig, faktisk 196 lynnedslag i Bergen omeng i løpet av den opplyste natten. Mitt hotte tips for disse noe uvitende mennesker: Fosterstilling og tårer, det funker hver gang.

For å gå litt videre kan eg fortelle at eg i morges hadde eg en treningsavtale med min vakre venninne Kristine. Vi skulle gå på en time som kaller seg for "body pump". Eg hadde per i dag aldri vært borti dette, noe som gjorde seg mer og mer synlig i løpet av timen. For et stress! Det var vekter som skulle løftes utallige ganger. Eg holdt ikkje følge, mildt sagt. Eg hoppet stadig over både nr fire, fem og seks, også kom eg gjerne inn igjen på nr syv. Ups, eg må visst bytte ut vektene mine når de andre har begynt med en øvelse. (Sånn lurte eg meg til mange flere pauser enn de andre.)I tillegg følte eg plutselig at eg fikk VELDIG vondt i håndleddet. Au, au, eg kan ikkje ta ordentlige armhevninger med dette håndleddet gitt. No e eg utrolig nok helt frisk, veldig rart.. Eg følte eg var lur og ubemerket, helt til instruktøren kom med denne uttalelsen: "Body pump, ikkje for alle, men for de med sterk viljestyrke." Der fikk eg den, og det var nok desverre velfortjent.

Eg har og hatt gleden av å være på konsert i dag, nærmere bestemt en korkonsert. Sånn til daglig syns eg at kor kan være på grensen til trøttende, mest fordi det e alt for mye masete gospel, men og av og til fordi stemmene flyter inni hverandre, eg fanger ikkje opp den ene stemmen, og da mister eg fort interressen. MEN, i dag syns eg det var stas å være på julekonsert med Seraf, rett og slett. Etter konserten var eg så heldig at eg fikk gå på en slags julemiddag med huskirken som eg e med i. Det var en på alle mater ypperlig kveld, deilig mat, gode folk, god stemning. MEN en ting har eg imot dokkar Escalon: Når man på menyen kaller noe for verdens beste ost, så skrur man rett og slett opp forventningene til en enkel sjel. Eg har smakt hvitost, brunost, skinkeost, kirsebærost, briost, gredost, krydderost, baconost, fetaost, ananasost, tomatost, ridderost. Ja, det var vel det. Og i dag fikk eg altså smake verdens beste ost. Og den var sykt dårlig, dårligere enn alle de nevnte faktisk. Så det var kveldens avbefaling. Men eg har smakt blåskjell i dag for første gang, og eg likte det, så no klatrer eg inn i de sofistikertes rekker.

Glad laks

Har dokkar hørt det? joda, eg snakker selvfølgelig om de tre hundre tusen laksene som e sporløst forsvunnet, rømt ut i det ukjente. De så en utgang og de tok den, de luringene. Kor de skulle og ka de eventuelt var misfornøyd med e det ingen av oss som vet, her kan vi bare spekulere (og jada, det skal vi selvsagt). Kor reiser man for å bli en glad laks? Til det blide sørland? Eller til Bergen på en solskinnsdag? Eller kanskje de skal oppsøke noen prester, brannmenn og lærere, siden undersøkelser viser at dette e de lykkeligste yrkene. Noen har jo tenkt i retning av dette med at laksen alltid har opplevd seg urettferdig behandlet, med tanke på at de nesten har alle bokstavene i ordet FLAKSE, men likevel ikkje kan fly, men dette syns jo eg personlig blir litt rare teorier, og eg har ikkje tro på at svaret ligger i den retningen. Då hører eg mer til de som tror at de, som så mange andre vil oppleve en glad og hellig jul, og dermed svømmer de langs norskekysten, via Danmark, til Tyskland, forbi Nederland, Belgia og Frankrike, med et lite stopp i Spania der de tar seg noen sardiner, før de beveger seg videre til portugal, Italia, Slovenia, Kroatia(Og kanskje en pitteliten prikk av Bosnia Hercegovina, litt usikker der) Montenegro, Albania , videre forbi Hellas, Tyrkia, Syria, Libanon og Beirut og til det hellige land: ISRAEL! Der har de trolig tenkt å nyte livet og juleforberedelsene som den glade laksen de e, i riktige omgivelser. Det e muligens en smal gruppe mennesker som støtter seg til denne teorien, det er vel flere som e av den oppfatning at det e vår nye, unge venninne Berit som har lokket og lurt dem ut av sine trygge omgivelser til nye eventyr. Eg for min del finner denne Berit mer invaderende enn sjarmerende, men det blir vel smak og behag. Uansett, we will never know, vi kan bare lure. Og her e noen flere ting å lure på når vi først e i gang: 1. Ka blir navnet på neste storm, som det ryktes om? Det e jo nærliggende å tenke at det blir noe på C. Det beste tippet fra Møllendalsveien e Clara, det eneste sindige navnet vi kunne finne. 2. kan det bli et guttenavnt? 3.Er det liksom bare kvinner som er så lunefulle og voldsomme? 4. Bør noen være fornærmet og i så fall hvem? 5. E det egentlig sånn at en bussjåfør e en mann med godt humør,og hvordan følger disse hvarandre?

Over til noe litt mindre banalt: Eg vil gjerne skryte litt av bussjåfører i dag. Mange har et anstrengt forhold til sin bussjåfør, Og mange av oss går med tvilstanker i forhold til innholdet på sangen som nevnes over. Men eg opplever at eg har blitt mottatt med en god dose raushet, smil og latter denne uken, både med og uten penger og med og uten sykkel. Glimt i øyet og godt humør e strålende egenskaper hos en bussjåfør og eg kan ikkje annet enn å takke og bukke. Takk for turen.

Uhørt irriterende

Eg må innrømme en ting. Eg har vært superIRRITERENDE, det skjedde i går.. Eg har faktisk aldri vært irriterende før:-) Neida, eg har nok selvinnsikt til å forstå at det ikkje e første gangen dette skjer, men i dag var det bare så ekstremt tydelig, eg var så klar over det liksom. Det valigste for meg e å tenke på en situasjon i ettertid og si til meg sjøl: Elisabeth, du kan være utrolig irriterende, men no ble alt forsterket, muligens fordi eg opplevde det i øyeblikket.. La meg forklare.. Det var en helt vanlig morgen i Møllendalsveien, eg hadde tenkt ta sykkelen fatt, men hele kroppen min var også denne dageb klar over at det var mye deiligere å sove de ekstra minuttene for så å sitte bedagelig på et bussete med musikk i ørene ut til blomsterdalen. Hver kveld later eg som eg tror at eg skal sykle, og pakker og finner frem klær som om det var det som skulle skje. Eg har jo og sluttet å drikke brus i ukene.. Også har eg faktisk sluttet å drikke oboy, det skjer jo aldri. Og eg rydder rommet ca en dag i uken."Tar du livsløgnen fra et gjennomsnittsmenneske tar du lykken fra han med det samme":-) Dette ble et sidespor, og eg forstår igjen at eg e litt irriterende. Oki, fortsettelsen kommer her: Siden eg skulle ha seminar i Bønes kirke rett etter jobb ble det greiest å ta med sykkelen på bussen sånn at eg kunne sykle rett dit etterpå. Dette var iallefall mitt resonnement i gjerningsøyeblikket. FØRST stod eg i veien for de som skulle ut av bussen på danmarksplass. Deretter fikk eg bussjåføren til å bruke lang tid, fordi eg glemte å si at eg hadde verdikort, så han måtte gjøre alt to ganger, og det var helt tydelig på han at han knapt nok tålte det den første gangen. Eg fikk kjeft som en 12-åring, så i bakken og sa forsiktig: «Ynskyld». Eg satt meg ned, mistet sekken min, kavet med å få den opp igjen mens eg holdt sykkelen OG lommeboken. SÅ, etter noen stopp skjedde det som var prikken over i-en: Det kom inn en barnevogn, og det var ikkje plass til oss begge. Eg og sykkelen måtte (her må eg legge til at det var uoppfordret, for iallefall å beholde litt verdighet) flytte oss bort til en mann som ikkje var spesielt ineressert i å ta imot oss. Vi som tar bussen har på en måte et spesielt fellesskap, og dette ble jo som å ikkje bli tatt imot av sine egne. Hennes egne tok ikke imot henne. Eg skal ikkje dra den lenger kjenner eg.. Fortsettelsen var som følger: Eg blokkerte veien for alle som ville gå ut bak, sykkelen var iveien, sekken min var i veien, EG var i veien. Eg brukte i det hele tatt sykt stor plass, eg var flau, så i bakken, sa unnskyld hele tiden, mens sekken min var et stadig irritasjonsmoment for mannen ved siden av meg. Eg var elefanten i rommet, irriterte hele bussen og alle visste det:-)Det var nesten som de kom med et unisont rop som var sånn: Hiv hon av! Eg skjønte det godt, eg hadde forsåvidt lyst til å slutte meg til ropet, men eg gadd ikkje helt å forholde meg til det heller, for då matte eg nesten ha gått av.. Jaja, noen dager e bare sånn:-)
Ellers kan eg informere dokkar om at eg har klippet av meg håret siden sist, helt sjøl med egne hender i en ånd av at forandring fryder. Eg e ikkje alltid enig i den påstanden, men denne gangen var det litt gøy. Og muligens litt skjevt;-)

I tillegg har eg, Hør godt etter no: lært meg alle landene i verden! Jada, en helt vanlig helgeaktivitet, så hvis noen lurer så vet eg per dags dato både kor Finland og Sibir e:-)
United States, Canada,
Mexico, Panama,
Haiti, Jamaica, Peru;
Republic Dominican,
Cuba, Carribean,
Greenland, El Salvador too.
Puerto Rico, Columbia,
Venezuela,
Honduras, Guyana, and still;
Guatemala, Bolivia,
then Argentina,
and Ecuador, Chile, Brazil.
Costa Rica, Belize,
Nicaragua, Bermuda,
Bahamas, Tobago, San Juan;
Paraguay, Uruguay,
Suriname, and
French Guiana, Barbados, and Guam.
Norway, and Sweden,
and Iceland, and Finland,
and Germany now one piece;
Switzerland, Austria,
Czechoslovakia,
Italy, Turkey, and Greece.
Poland, Romania,
Scotland, Albania,
Ireland, Russia, Oman;
Bulgaria, Saudi Arabia,
Hungary,
Cyprus, Iraq, and Iran.
There's Syria, Lebanon,
Israel, Jordan,
both Yemens, Kuwait, and Bahrain,
the Netherlands, Luxembourg,
Belgium, and Portugal,
France, England, Denmark, and Spain.
India, Pakistan,
Burma, Afghanistan,
Thailand, Nepal, and Bhutan;
Kampuchea, Malaysia,
then Bangladesh, Asia,
and China, Korea, Japan.
Mongolia, Laos,
and Tibet, Indonesia,
the Philippine Islands, Taiwan;
Sri Lanka, New Guinea,
Sumatra, New Zealand,
then Borneo, and Vietnam.
Tunisia, Morocco,
Uganda, Angola,
Zimbabwe, Djibouti, Botswana;
Mozambique, Zambia,
Swaziland, Gambia,
Guinea, Algeria, Ghana.
Burundi, Lesotho,
and Malawi, Togo,
The Spanish Sahara is gone;
Niger, Nigeria,
Chad, and Liberia,
Egypt, Benin, and Gabon.
Tanzania, Somalia,
Kenya, and Mali,
Sierra Leone, and Algier;
Dahomey, Namibia,
Senegal, Libya,
Cameroon, Congo, Zaire.
Ethiopia, Guinea_
Bissau, Madagascar,
Rwanda, Mahore[?], and Cayman;
Hong Kong, Abu Dhabi,
Qatar, Yugoslavia,
Crete, Mauritania,
then Transylvania,
Monaco, Liechtenstein,
Malta, and Palestine,
Fiji, Australia, Sudan!

Bygge stort?

I kveld må eg dele en hemmelighet med dokkar. Eller, det blir kanskje en overdrivelse å kalle det en hemmelighet, mange vet dette om meg, men det ble på en eller annen måte mer interessant å omtale det litt mystisk her i starten:-) (Slutt å mas, Elisabeth..)Uansett, her kommer det: Eg elsker heltefilmer, og egentlig det meste som lukter av det. Ups, verden går under og det e kun Bruce Willis som kan redde oss, for han e så sykt god å bore olje.. Verden blir kjedelig nok tatt over av romvesner og det e kun Will Smith sine flyferdigheter og Leonard Heyes sine kløktige tanker som kan komme oss til unnsetning, og, suprise suprise - this becomes our independenseday! Underdogs som blir til helter, dårlige fotballag som vinner store turneringer, presidenttaler, store ord, store seire - det e deilig å se på!Urealistisk, usannsynlig, svart hvitt, helt konge. I dag har eg sett en sånn film, bare at denne handlet om en helt ekte helt: Nelson Mandela. For en mann. Han opplevde undertrykkelse, nakenhet og nederlag, han satt 27 år i fengsel, men han hadde en unik tro på at han, på tross av omstendigheter hadde bestemmelsesrett over sitt eget liv. Med murer rundt seg på alle kanter, og ingen utsikter og muligheter for frihet, holdt han likevel fast på disse ordene: "I am the master of my fate, i am the captain of my soul". Han bestemte seg rett og slett for å styre sitt eget skip, uansett omstendigheter.

eg har vært et par ganger i Frankrike og sett på de enorme, pompøse og utrolige katedralene der, og eg har undret meg over hvor lang tid det må ha tatt å bygge noe sånt, som for meg virker som et uendelig og nærmest umulig prosjekt.

Her har arbeiderne gått dag etter dag etter dag etter dag, de har holdt på med et prosjekt som for mange ikkje ble ferdig i deres levetid. Mange har hørt denne lille historien, men eg tar den med likevel, for den sier noe om perspektiv: Vi e på en byggeplass, der arbeidet foregår dagen lang, dag etter dag. En mann blir spurt hva han gjør på. Han ser opp fra arbeidet et øyeblikk og svarer: "Eg banker inn spiker." En annen blir stilt det samme spørsmålet og svarer noe sånt som: "Eg bygger en vegg." En tredje mann får dette samme spørsmålet. Han svarer med begeistring: "Eg bygger katedral!" Perspektiv..


Nelson Mandela var over 70 år før han ble president i Sør-Afrika, men hans byggverk begynte selvfølgelig ikkje i 1994. Han hadde bygget et helt liv før det, i det synlige og usynlige, i fengsel og i frihet, i latter og i gråt. Spiker for spiker, stein på stein, og til slutt ble det noe stort.
Det er selvfølgelig også mange gråsoner i denne mannens liv (som i de fleste andres liv), men eg tar ikkje de med denne gangen. For det første kan eg ikkje skryte på meg å ha tilstrekkelig innsikt i historien til å fange opp gråsoner:-) For det andre ligger mitt poeng et annet sted, nemlig her: Han hadde tro på at han kunne være med, ja faktisk spille en viktig rolle i å forandre sin verden, også gikk han for det! Han siktet høyt, mot det som grenset mot umulig, han ville bygge katedral.. Og nå kan vi se et helt annet Sør-Afrika.

Vi ser sporene av mange sånne helter i vår historie. Vi sitter på skuldrene til helter og kjemper som har banet veien, mennesker som har tatt tøffe valg, og som har bygget stort, ofte i det små.. Og dette e det som fasinerer meg aller mest: Det e fortsatt mennesker som forandrer verden. I 2011, med all teknologi, alle systemer, all nytenkning, e det fortsatt enkeltmennesker med drømmer og hjerte som kan skape forandring som virkelig har betydning for sine omgivelser. Jesus gav disiplene en umulig oppgave som sine siste ord på jorden: ALLE folkeslag. 12 disipler og kanskje noen flere på sidelinjen. Snakk om å sikte høyt! Snakk om å ha tro på et menneskes evne til å forandre! Kanskje e det sånn at i Jesus Kristus så har vi alle det som skal til for å forandre vår verden, i stort og i smått. Kanskje e det sånn at alle de små hverdagsvalgene, de små skrittene som virker som et usselt spikerslag, er en del av et stort byggverk.Kanskje e det sånn at når vi går sammen med han som er gitt all makt, og som har lovet å være med alle dager, då blir det umulige mulig?

Herren er med deg, du djerve kriger. Gå så sterk som du er..

Bursdagsmonsteret

Jaja, då e denne damen 28 år, det dobbelte av 14, halvparten av 56, en tredjedel av 84, to tredjedeler av 42. Her e det bare til å fortsette, om det skulle være noen som liker å lage regnefortellinger..Oki, no skal eg avsløre en hemmelighet om meg sjølv. Det vil si, noen vet det fra før,men for andre e det helt ny informasjon. Eg, Elisabeth Ludvigsen, 28 år e et BURSDAGSMONSTER! Eg elsker å ha bursdag, det e min favorittdag i året (kanskje på deling med 17. mai..) Eg vil helst ha mest mulig oppmerksomhet, ja takk til frokost på sengen, ballonger, tre vers på bursdagssangen, gi meg gjerne en krone, vart meg gjerne opp, gi meg gjerne presanger.. I want it all! Det e jo forbundet med en liten dose flauhet å innrømme dette som 28 åring, og eg innser jo at det hele ikkje nødvendigvis taler til min fordel, men heldigvis har eg venner og familie som tåler meg som eg e. Flaks for meg:-) I tillegg spiller de med på mine premisser den 4. november. Nok en gang har eg hatt en deilig bursdag hjemme hos mamsen og pappsen med deilig mat, deilige folk, akkurat passelig tvilsomme ord i fantasi, kort sagt: Deilig bursdagsstemning:-) Det passer meg perfekt å jobbe med barn i denne sammenhengen, for det e rett og slett sånn at barn forstår konseptet bursdag mye bedre enn voksne. De forstår at bursdag e gøy og at bursdagsbarn skal få krone og en ekstra klem, og at vi skal snakke mye om at noen har bursdag når de har det. Det blir så riktig, liksom..

Her e eg altså, storfornøyd og i mitt rette element.. (litt usjarmerende, eg innser det:-)

Eg må jo nesten nevne at det har vært et staselig oppgjør på Ullevål stadion i dag. Eller, det var kanskje litt i overkant å kalle det staselig, men de kjempet iallefall om edelt metall. For en mesterskapsentusiast som meg sjøl e jo cupfinale i utgangspunktet ganske gøy, men dette må vel nesten kunne kvalifiseres som kjedelig. Eg dveler ikkje ved det altså, eg trekker bare på skuldrene, før eg begynner å tenke på andre ting. Men det e jo litt itrriterende at eg ikkje fikk brukt de nye hurra-ropene som eg hadde tenkt å lansere i forbindelse med cup-seier. I 2007 var det seriegull det hiten "tjokk og feit og full og seriegull" som regjerte. Det e jo poetisk nok og vanskelig å overgå, men eg tenker at en mer moderat versjon hadde vært mer inn i tiden i 2011, med lavkarbobølgen som henger over oss og sånn.. Ka med "blodsukker på null og NM-gull"? Eller vi kunne bare droppet både mat og drikke (la oss innse at det e et minefelt) og hoppet rett til helter fra vår historie "Sønner av Ole Bull tar NM-gull".Det passet kanskje ikkje supergodt til en fotballbegivenhet, og hvis eg først kunne velge ville eg kanskje vært mer nasjonal og gått for Hans Nielsen Hauge eller noe, men han var den eneste eg kom på som rimte. Det e kanskje rom for litt finpussing her, men eg får se litt på det og tipse Ålesund-supporterne i morgen..
Jaja, eg har no alltid syns at sølv e finere enn gull, det passer bedre til huden liksom, vi får bare leve på det å være nest best frem til 2012. Tap og vinn med samme sinn, det e jo bare en fotballkamp.. (Ikkje klikk då Eivind.. og Ronny.. og trolig en god del flere:-)

Frihet i Kristus

I dette innlegget har eg lyst til å vende blikk, tanker og hjerte til våre brødre og søstre rundt omkring i verden som blir forfulgt fordi de bekjenner navnet Jesus.Tallene er enormt høye, eg vet ikkje engang om eg greier å skrive det riktig.. 200 000 000 mennesker verden over.. Forfulgt, fengslet, fratatt alle rettigheter, papirløse, torturert, voldtatt og mange drept.
På torsdag fikk eg høre Ed Brown beskrive ka som kjennetegner en sunn kropp. Det gjorde inntrykk på meg og eg vil gjerne dele det med dokkar. Det e svært få av oss som e glad i å kjenne på smerte. Det kjipt rett og slett og vi unngår det gjerne. MEN, det å kjenne smerte e egentlig en rik og stor velsignelse. Alternativet er jo å ikkje kjenne smerte, med andre ord være nummen eller lammet. Kroppen SKAL reagere på smerte, det er sånn den er bygget opp. Ulike sykdommer kan føre til at nervesystemet ikkje virker som det skal, blandt annet spedalskhet. Her kan de syke ende opp med å miste kroppsdeler, fordi de mister følelsen i huden, kroppen blir nummen, og ikkje lenger istand til å reagere på smerte.
Eg e redd for at dette gjelder meg, mitt hjerte og mitt liv. I Hebreerne 3 står det sånn som dette: "Husk på dem som sitter i fengsel, som om dere var lenket sammen med dem, og husk på dem som blir mishandlet, som om det gjaldt deres egen kropp."

Når eg har ondt et sted i min egen kropp har det en tendens til å overskygge alt annet. Eg kan ikkje skrive uforstyrret hvis eg har vondt i magen, og hvis eg har vondt i hodet tenker eg stort sett på det, uten å få gjort noe annet. Det e ikkje sånn at foten min, eller hånden, hodet mitt eller magen min har vondt. EG har vondt i foten, hånden, hodet eller magen. Eg kjenner smerten, eg reagerer på smerten og handler utfra den. Bør ikkje dette og gjelde den kroppen som vi er en del av som kristne? Ufattelig mange av våre brødre og søstre lider på de mest grove og grusomme måter fordi de bekjenner det navnet som også eg bekjenner: JESUS KRISTUS. Vi er i følge bibelen knyttet sammen på en helt spesiell måte som kristne. Vi e brødre og søstre, familie, ja ikkje bare det, vi blir kalt for en kropp! Når et lem lider, leder de andre med og når et lem blir hedret gleder de andre seg. Eg har lyst til å være en søster og en lillefinger som reagerer og handler på smerten til 12 år gamle "Anna" i Pakistan, som ble kidnappet på julaften i fjor, for deretter å bli torturert og misbrukt på det groveste, voldtatt og tvangsgiftet med en av voldtektsmennene. Anna har vondt, hun opplever urettferdighet og ondskap helt tett på kroppen, og hon e bare et barn som vil følge Jesus! (http://www.nmio.no/modules/smartsection/item.php?itemid=273)
Eg vil være en søster som reagerer på de mange kirkelederne som dør i Colombia, fordi de tør å møte opprørerne med Guds fred istedenfor frykt. Eg vil forholde meg til alle de hemmelige kristne i Nord- Korea, som lever i en ufattelig undertrykkelse. De kan aldri samles mer enn to eller tre omgangen, og de blir sendt i konsentrasjonsleir hvis noen finner ut at de bekjenner Jesus Kristus som Herre istedenfor Kim Il-Sung, som er erklært evig president.
Eg vil kjenne på smerten, ikkje på nummenhet og avmakt! Vi tror jo på Daniels Gud, som var tilstede i ildovnen, og som har makt til å frelse fra fortid, nåtid og fremtid!
Vi e frelst til frihet, uansett ytre omstendigheter!
La oss stå sammen med de forfulgte, og når vi kan, la oss være deres stemmer!


"Lukk opp din munn for den som ikke selv kan tale,
før saken for dem som nær bukker under.
Lukk opp din munn og døm rettferdig,
la hjelpeløse og fattige få sin rett!" Ordspråkene 31, 8-9.

Frihet i Kristus

Å hevne oss ville være et nederlag,
og fortsatt å tie ville ikke være noe svar.
Min Gud, veiled meg og fortell meg;
hva skal jeg gjøre? Hva er rett?
Taushet viser ikke nødvendigvis styrke,
iblant skjuler den bare resignasjon og apati

Skal vi ta liv som hevn? Det er ikke noe svar,
du har alltid sagt:
Tilgi, vis tålmodighet, elsk og gi.
Men likevel trenger vi et svar:
Hva skal vi gjøre?

Vær sterk og positiv i din kjærlighet,
hev din stemme, rop og si:
Rettferd må gjenopprettes for alle som mistet den,
og aldri må det gis rom for undertrykkelse.
Så lenge er vi blitt fortalt at vi må tilgi,
men vi ble aldri gitt svarene.
Så lenge har vi lært å bære lidelsen i taushet
og fått høre at vi ikke må skrike eller gjøre opprør.

Jeg vil ikke ødelegge eller knuse,
men jeg vil rope av all min kraft:
Jeg er blitt såret, og mitt sår er dypt
og jeg avviser all undertrykkelse.

Jeg vil ikke være ondskapsfull: Jeg vil tilgi
og følge i Dine fotstpor, min Herre som tilgir.
Du forstår oss og kjenner våre hjerter,
Du vet at vårt sinne ikke skal vare lenge.
Du vil roe meg ned slik at jeg,
med anstendighet og styrke,
krever mine rettigheter.

Herre, vis nåde,
Herre, gi trøst,
Herre, vis oss veien
og gi helbredelse til sjeler og hjerter.

http://www.nmio.no/modules/news/
http://www.opendoors.no/

Lett blanding

Okidoki, då var tiden inne for et nytt innlegg, for her i gården har det skjedd både det ene og det andre! 1. Eg har ventet i Sandefjord i 7 timer, og eg må innrømme at det var litt trøttene. Når eg ikkje har spesielt mye tid til å tenke, føler eg ofte at eg har mye å tenke på, men her hadde eg 7 timer til rådighet hva tenking angår, men lite vetugt ble tenkt må eg innrømme. Eg var i ventemodus, dvale om du vil- det eneste hjernen ville var å kjede seg. Og det gjorde eg, i 7 timer, så der har du den.. 2. Jakken med stor J. Eg må fortelle dokkar om Ragnhild. Ragnhild e en kollega i barnehagen, en strålende dame rett og slett og hverdagen blir alltid gøyere når hon e på jobb. I tillegg til dette har hon en veldig tøff jakke, en av de tøffeste eg har sett. Eg velger nemlig venner utfra jakker, det gjør vel alle:-) Andre ting blir liksom litt uinteressant, iallefall etter å ha sett boblikken til Ragnhild.. Og hør ka som skjedde i helgen: Det var lørdag, eg var hjemme, hadde vært i en vielse, kjøpt en presang til min gode venn Heidi. Plutselig ringte telefonen. Det var Ragnhild, hon ringte fra Norheimsund, der hon hadde funnet et eksemplar til av JAKKEN, som eg har sett på med lengtende blikk og sterkt vurdert å glippe den ubemerket ned i vesken min.. (Hon ble vel lei av å vokte den med haukeblikk:-) "Skal eg bare kjøpe den til deg?" Altså, når varene kommer helt inn i stuen min kan det vel ikkje kalles ordentlig handel? Eg kunne ikkje annet enn å slå til, og se så tøff den e!!

3. Mary Kay- party. Det var eg på i går for første gang. Eg tror det kan slås fast en gang for alle: Eg e ingen perfeksjonist. Eg e kanskje heller litt utålmodig og tenker fort: Godt nok. Dette gjelder og mitt eget ansikt, eg gidd rett og slett ikkje å bruke så mye tid på det, verken med kremer eller andre sminkerier. Eg syns det e veldig fint å være fin, eg syns det e fint med fin hud, eg syns det e fint med lange øyenvipper, gjevn hud og røde fyldige lepper. Eg bare har det ikkje sjølv, liksom og det e begrenset kor mye innsats eg gidder å legge inn for å få det. Men i går forvillet eg meg altså inn på et Mary Kay-party (med ekstremt godt selskap by the way), der eg klomset rundt med sminkesettet mitt og smurte lippgloss på kinnbena istedenfor på munnen bare som en understrekning på min uvitenhet. Det e rett og slett en hel verden som eg ikkje har del i, en verden av sminke og kremer, og eg kjenner meg delt i møte med denne verdenen: Eg fikk jo egentlig behov for alt hon ville selge meg, eg liker jo å pynte meg, eg liker å være fin.. Men eg bare gidd ikkje helt å betale prisen, eg e ikkje villig til å strekke meg så langt som å stå opp mer enn et kvarter før eg må gå til bussen, eg syns det gjør forferdelig vondt å nappe øyenbrynene og eg griner nok som det e. Men en gang i fremtiden.... Då skal eg bli god til disse tingene her. Bare ikkje akkurat i dag. Kanskje i morgen, det kan godt hende faktisk. Flaks at hon har en tøff jakke, tenker du vel no, eller...det e vel eg som tenker det, for lets face it, det e ikkje sikkert at dokkar andre syns den e tøff i det hele tatt. Det tåler eg. 4. I dag har eg fisket til meg en ny leieboer, og eg e svært fornøyd! Dette e ingen kem-som-helst, som eg har plukket opp på gaten. Neineinei, dette e en lyshåret skjønnhet som eg rett og slett har skikkelig sansen for. Noen vil si det e en Guds lykke at dette skulle skje. Bror og søsterr Ludvigsen skal få inn en helt vaskeekte logopedstudent i sin residens, tenke seg til! Det blir snart ikkje mer snøvlerier fra denne kanten (her tenker eg selvsagt mest på Jon, men det ville være frekt å bare skrive det.) No skal eg på alvor begynne å tenke på å lage den rare Tsjekkiske lyden "shjr", med bare pittelitt hjelp.. Dette blir stas Ida! 5. Eg kommer tilbake til Miriam seinere, her må eg kanskje få Hans Kristian til å hjelpe meg med å lage en tribute eller noe, for det e ikkje med lett hjerte at eg sier takk for no til denne jenten. Fotballspilleren, rockebassisten(var det å trekke det litt langt?), flinkisen, historiefortelleren, juvelen i smykkeskrinet: Miriam Kleppa.. Eg stopper her for denne gang, fortsettelse følger:-)

OlsVIK? Eg protesterer..

Eg syns noen ganger at navn kan være misvisende og det eg skal fortelle dokkar no e nøyaktig på en prikk et sånt tilfelle. Men, kor e manerene mine, her trengs det en nærmere forklaring: I går var det torsdag, dagen etter onsdag, dagen før fredag, en ganske vanlig, okei dag. Eg skulle rett fra jobb i barnehagen til Olsvik kirke for å ha jenteseminar. Og her kommer starten på tabben, der eg tenkte følgene: "Jaja, Olsvik, ligger ikkje det rett der med Loddefjord då?" Det kan hende du sitter her no som nikker bekreftende på dette. Til deg vil eg si: SLUDDER og pølsevev! Oi, dette var da voldsomt til kraftuttrykk Elisabeth, tenker du kanskje. Grunnen til at eg tar denne typen ord i min munn e delvis for å teste ut om denne noe rare sammensetningen av mat og forming passer for meg. Eg heller mot nei.. En annen grunn e at eg opplever at det må et uvanlig kraftuttrykk til for å beskrive min strabasiøse ferd til Bergen vest. Det hadde seg nemlig sånn at eg hadde gjort meg noen beregninger i forhold til tidsbruk. Eg tenkte at 40 minutter var nok, så når eg syklet onethousenfivehundredandtwenty ville eg være fremme onethousensixhundred sharp. Lite visste eg då om at eg skulle få et ørlite besøk av hysteriske Elisabeth denne dagen. Eg e jo stort sett glad i besøk, men eg kjente vel på at denne jenteflisen ikkje var helt velkommen, men det kan av og til være vanskelig å avvise folk på en høflig måte. Det var vel det som ble problemet mitt. Eg forvillet meg nemlig ut på en svært trafikkert motorvei, der eg gikk glipp av avkjørselen til sykkelveien. Eg tenkte at det straks ville dukke opp en ny mulighet til å komme seg ut av den tetteste trafikken, men det viste seg å bli feilslått. Etter lite raushet fra enkelte billister, dukket plutselig besøket opp, hvorpå eg stoppet sykkelen uten en helt tydelig plan. Eg tenkte på flere muligheter, der det å legge seg ned i fosterstilling var høyaktuelt, men det ble bare til at eg stod med frykt i blikket og ventet i rundt ti minutter, og mannet meg opp til å sykle videre. Som dokkar kanskje forstår tapte eg dyrebar tid på dette, og her går eg over til neste tema: Olsvik.. Når eg hører om en vik tenker eg at dette en noe som befinner seg sånn noenlunde nede ved sjøkanten, som Grønneviken, Melkeviken, Terje Vigen og andre trivelige viker som vi kjenner til. Eg syns det blir litt misvisende og dumt å lure folk opp i stry på denne måten her. For lite visste eg (eller iallefall hadde eg ikkje satt sammen to og to) om at OlsVIK som det heter, faktisk kunne stått på listen som en av Bergens syv fjell, eg reagerer på at det ikkje e en del av syvfjellsturen, eg syns Løvstaken fort kan bli litt puslete. Det hjalp heller ikkje at eg syklet litt feil, der eg først syklet til BrønnDALEN. Tror du kanskje at det var nedoverbakke til denne sakalte dalen du? Åneida! På ingen måte.. Eg syns nesten at dette gir et frynsete rykte til andre kjente daler: Lyngdal, Fyllingsdalen, Sarons dal, e de det de gir seg ut for å være? Eg begynner å bli usikker. Eg syns heller vi skal kalle en spade for en spade og kalle stedene for det de er: Brønnhauane og Olsfjellet, eller iallefall Olsbakken. Som dokkar sikkert skjønner brukte eg litt lenger tid på dette enn de tidsrammene eg hadde satt, og da eg etter langt om lenge og lenger enn langt kom frem til kyrkjo var klokken fem på halv fem, og eg skulle begynne å snakke halv. Eg skulle gjerne sagt at eg klokken halv var helt rolig i kroppen, helt tørr i håret og helt normal i fjeset, men det blir dessverre langt fra sannheten. Eg var sprengrød i ansiktet, og klissvåt i håret og det ble rett og slett en ganske flau affære i begynnelsen, der eg heseblesende og svett presenterte meg, og grunnet manglende samarbeid mellom data og prosjektor skulle ha et dieseminar istedenfor et medieseminar. I så måte visste eg ikkje helt ka eg skulle si, men det var vel bare å improvisere:-) Jaja, det e no sånn som skjer.. På vei hjem følte eg meg svært så attraktiv. Eg vil nødig være innbilsk altså, men det var så veldig mange biler som blinket til meg. Eg ble jo helt fnisete og smigret der eg satt på sykkelsetet, overrasket over at de i det hele tatt så meg (uten lykt i kveldingen der), men man får bare ta med seg de plusspilene man får i dette livet;-)

23

Det var da voldsomt til bloggerglede i en helt vanlig september måned tenker du kanskje nå, og her følger eg deg i aller høyeste grad. Men eg kjente likevel på at eg måtte ha et ekstraordinært innlegg i møte med ny informasjon som hat innhentet meg. Noen ganger skjedd det så viktige ting at man må gå til strakstiltak, og på en måte er det det som skjer her. (Jaja, straks og straks, dagen etter-tiltak.) Det var en helt vanlig onsdagskveld, der eg satt i sofaen til min svært så trivelige kompis Eivind. Alt var som vanlig: Eivind serverte mat og snop, Eivind ryddet, Eivind tok på duk på bordet, Elisabeth sølte på duken. Elisabeth og Miriam lå i hvert sitt hjørne av sofaen og nøt god service av denne staute mannen i vårt liv.. (Her må man velge å ikkje misforstå:-) Da, ut av intet dukket det opp et stykke informasjon som ble til oppmuntring for Elisabeth Ludvigsen, alias nr. 23. Her kommer det: Norge har blitt ranket som nr. 23 i Fifarankingen. For en prestasjon! Noen vil jo tenke at nr. 23 e et stykke bak, men eg e av den oppfatning at 23 e et usedvanlig lovende tall, det e noe med det, liksom. Først tenkte eg jo at det var et typisk "ut av rekken gå"-tall, men no har eg komt frem til at det e et tall med potensiale og uante muligheter. 2 og 3 blir så stusselige sammenlignet med dette tosiffrede tallet med akkurat passelig tyngde.
Sannheten e den at eg alltid har hatt en drøm om å være toppidrettsutøver, aller helst innen fotball. Det vil si, toppidrettsutdøver uten alt stresset og slitet. Det hadde vært noe, å kunne seile inn fra sidelinjen med scills, kløkt og kondis, tall på ryggen og folk som kalte meg Ludvigsen. Eg har jo vært med på å vinne Nordhordlandscupen, og der fikk eg en smakebit av denne rusen, men hvis eg skal være veldig ærlig hadde eg vel ikkje så mye spilletid i løpet av kampene, eg hadde mest heietid, og spillertne var hentet fra eliteserien i norsk kvinnefotball.. (Der du tydeligvis har spilt cupfinale, Miriam:-) SÅ, det e deilig å oppleve at norsk toppidrett og Elisabeth møter hverandre og smelter sammen på en ypperlig måte i tallet 23:-) Harald Rex og hans sivilforsvar ser med stolte øyne på dette. Nr. 23 gratulerer nr 23. med nr. 23. Lykke til med neste kamp!

En tirsdag i gule sko

Da kom eg akkurat hjem fra en super kveld hos Ingrid Sætre, der hon har vært en ypperlig vertinne: Hon har servert de deiligste retter, hon har kvernet kaffe, selv om kun eg skulle drikke det, og eg har til og med blitt tilbudt en presang på hjemveien (sorry at eg ikkje hadde plass til sjampinjongen i vesken, kjære deg:-) OG, eg trosset vær og vind, der eg tok på meg mine nye, ulovlig innkjøpte sko SELV om det regnet!
Denne kvelden må Ingrid også hedres for supert filmvalg, så her er min anbefaling: Robin Hood i nyeste versjon. Den var helt super og no e eg sånn helt passelig forelsket i Russell Crowe, og eg håper eg treffer på han tilfeldig, en dag eg har på meg de nye skoene mine. Her e det kun snakk om svermeri, så det blir dumt hvis noen driver å sier det til han, eller skriver en lapp eller noe. "Vil du, Russell Crowe, være kjæreste med Elisabeth Ludvigsen? Kryss av: Nei, ja, kanskje, vet ikkje." Ikkje gidd å gjøre det då, det blir så utrolig dumt hvis han begynner å tro og håpe ting som aldri kan bli noe av.. (Det e mulig eg kan beskyldes for å ha litt vel stor tiltro til et par gule sko..:-)

Eg kan ikkje forså annet enn at Russell (som eg liker å kalle han) finner disse føttene svært tiltrekkende:-)

Eg e mer usikker på disse, og forstår ikkje kossen de ble så lange..

Eg kan jo og nevne at eg fikk refs på sykkelturen hjem i dag, og det med rette. Det har seg nemlig sånn at eg har blitt frastjålet så mange sykkellykter at eg liksom ikkje har giddet å kjøpe en til den nye sykkelen min enda. Så der eg syklet i mørket langs store lunggården, kan det tenkes at det var vanskelig å få øye på meg (han burde sett skoene, og kanskje i forbifarten sagt at de var fine, men eg skal ikkje holde det mot han). Han kjørte ikkje på meg eller noe, men han senket farten når han kjørte forbi meg og sa:"Du kunne kjøpt deg en baklykt iallefall". Eg satt og tenkte litt på ka eg skulle si til det. Eg hadde ikkje noe forsvar, og eg forble taus. Han hadde på en måte helt rett, men hvis eg kan kverulere litt, så vil eg påpeke at ordene iallefall og baklykt i samme setning for meg ble litt rare. Hvis eg iallefall skulle gjort noe, så ville eg iallefall ha kjøpt meg en FORLYKT (eller brukt min tøffe hodelykt). Eg e rett og slett ikkje enig i at baklykt e et iallefall-tiltak. Baklykt har du hvis du har alt på stell, og det bør man jo ha, men du har det ikkje IALLEFALL. Eg hadde for eksempel ikkje baklykt sist eg falt på sykkelen, så dermed ikkje i alle fall.. (Det ble veldig sånn gøy med det ordspillet der:-)

Eg kan jo avslutte med å avsløre at eg for tiden blir sjarmert i senk av en ettåring i barnehagen som har forstått at jenter liker godt å bli kysset på kinnet:-) Eg blir helt fnisete i møte med den lille sjarmøren, han har meg rett og slett rundt lillefingen og han vet det:-) Trivelig hverdagshistorie?:-)

OG, just so you know: Det e lov å synes at skoene e rare..

Hva er et menneske?

I kveld kommer eg smilende hjem fra Voss etter en herlig kveld med jentekonfirmanter der, i tillegg til strålende samtaletid med min reisekompis. Det e rett og slett alltid en fest å sitte på tog eller i bil med deg Christian!
Eg har fått dele noen tanker om menneskeverdet med jentene i dag, og eg kjenner på at eg må skrive noe her inne og, for det e mange spørsmål å stille seg. Kem skal få fortelle oss kem vi e og ka vi e verd? Kem sloss om definisjonsmakten, og kem skal vi lytte til?

I sommer var eg på Holocaustmuseet i Jerusalem. Det var enormt spesielt å være der, lese enkelthistorier, høre navn på barna som ble drept, der de bruker årevis på å komme gjennom alle, lese om frykt, blindhet, passivitet og mot. Danmark reiste seg, Norge resignerte. Fransk politi gjorde seg skyldig i de mest groteske ugjerninger for å imponere Hitlertyskland. Her e mange feiginger og også en god del helter. Mitt inntrykk ble at de fleste som var der, rev seg i håret og tenkte: Kordan kunne dette skje? Koffor reagerte ikkje folk før? Kordan kunne det gå så langt? Kordan går det an å være så forblindet!? Dette e jo selvfølgelig mye mer sammensatt enn et lite glimt som eg her kommer med, men en viktig nyanse i bildet må være rommet for omdefinering av menneskets verdi. Det jødiske folk ble i ord og i handling frarøvet sin ukrenkelige og gudgitte verdi.En hel verden stod og så på, mens Hitler og nazistene helt groteskt røvet til seg en definisjonsmakt som på ingen måte var deres å ta.. Det jødiske folk, og alle de andre som ble krenket i dette bildet var allerede disse tre tingene: Ubetalelig, verdifulle og høyt elsket av Gud. Det lar seg aldri endre, Guds stempel står fast. Men det som skremmende lett lot seg endre, var folks tanker om verdien til et menneske. Så lenge det ikkje gjelder meg, mine, så får det vel være greit då. Her må eg sitere Øverland, som utfordrer enormt i sitt dikt (eg tar bare med litt av det).

Jeg våknet en natt av en underlig drøm,
det var som en stemme talte til meg,
fjern som en underjordisk strøm -
og jeg reiste meg opp: Hva er det du vil meg?
- Du må ikke sove! Du må ikke sove!
Du må ikke tro, at du bare har drømt!

Du må ikke sitte trygt i ditt hjem
og si: Det er sørgelig, stakkars dem!
Du må ikke tåle så inderlig vel
den urett som ikke rammer deg selv!
Jeg roper med siste pust av min stemme:
Du har ikke lov til å gå der å glemme!

Mine venner, dette gjelder ikkje bare de som overvar 2. verdenskrig. Dette gjelder meg, mitt liv, min verden! Tar eg inn over meg andres smerte eller har eg nok med meg sjøl? Å GUD, gjør mitt hjerte varmt - la meg kjempe for din rettferdighet! "Det var ingen som ropte, ingen som letet etter dem.." Ka gjør eg med Kongo? Ka gjør eg med Burma? Ka gjør eg med Nord-Korea? Ka gjør eg med barnet i mors liv?

Nedenfor har eg lagt til noen linker som eg anbefaler dokkar av hele mitt hjerte å se. Vi vet alle med oss sjøl at kampen om menneskeverdet ikkje ble vunnet i 1945 når krigen sluttet. Kampen om menneskeverdet e en kamp om liv og død, og den pågår i aller høyeste grad i vårt land. Over 15 000 aborter blir utført hvert år i Norge. Vi veier våre ord med omhu, kaller det noe annet enn et barn, og.. da e det liksom greit? Det e på tide å åpne øynene og våkne!

"Du så meg den gang jeg var et foster,
i din bok ble alt skrevet opp;
mine dager ble dannet
før en eneste av dem var kommet."

Muskler. Eller mangel på det..

Eg må le.. Hvorfor, kan du tenke. Nei altså, det e mange grunner til det, eg ler for eksempel når eg tenker på denne gåten: Hva får du hvis du deler en firfirsle i to? Svaret e her to tototsler. Kom igjen, ikkje lat som du ikkje trekker på smilebåndet, dette e unektelig en sjarmerende mattevits! Eg ler og av mange andre ting, og syns i grunnen at latter e et litt morsomt konsept i seg sjøl. Kroppen kommer med en reaksjon, som gjør seg utslag i noen rare lyder ut av munnen. Eg syns det e muntert.Og bare sånn at det e sagt, så syns eg det e litt utrivelig med folk som har et tilbakeholdende forhold til latter, eg syns vi skal vise hverandre raushet i så måte (med andre ord blir eg egentlig litt sur hvis du ikkje sitter hjemme og ler av meg no. Sjarmerende?:-)
MEN, grunnen til at eg ler akkurat i dag e denne: Eg har, i løpet av det siste året blitt medlem i noe som på fint kalles et helsestudio, og her har eg vært et støttemedlem siden april. I dag var dagen da eg tenkte: Hm, i dag skal eg jammen ta meg en tur å hilse på gamle kjente (eh.. eg tør ikkje å snakke med NOEN). I min tidligere karriere på sprek og blid har eg hatt helt klare regler i forhold til hvilke områder eg har bevegd meg på inne på senteret. Eg holder meg helst i det ene hjørnet, lengst mulig vekke fra de sterke, tøffe guttene. Dette var noe eg holdt fast på også i dag.Eg gjorde min "vanlige" runde, var som vanlig litt flau for at eg e så uhøflig at eg svetter på et sådan sted, kjente meg kort sagt helt passelig, vanlig ukonfortabel i situasjonen. Det som skjedde i dag var at de to største bolerne eg har sett beveget seg over på mitt område, og ikkje nok med det, de satt seg på hver sin side av meg, og det var ingenting eg kunne gjøre for å stoppe de.. Eg kunne jo prøvd meg på noen sånn: "min far e sterkere enn din" eller noe sånt, eg regner med at de då ville følt seg truet, men eg lot det være (i høflighetens navn selvsagt). Eg satt der og strevde og svettet over mine 30 kilo, som eg akkurat så vidt greide å løfte. De flyttet pinnen på vektene (noe demonstrativt opplevde eg), til det aller tyngste og satte igang, lett som ingenting, og de hadde allverdens energi, også til å snakke. Først snakket de med hverandre, mens eg satt der i midten og var flau, rød i ansiktet, svett, prøvde å unngå øyenkontakt. Etter hvert prøvde de å innkludere meg i samtalen. Går det bra? E du her ofte? ÆÆÆÆÆÆÆÆÆ, ikke snakk til meg! Eg ønsket både meg og de langt vekk. (ikkje til samme sted. Eg har IKKJE lyst til å reise på ferie med de, altså, hvis noen oppfattet det sånn..) Eg stotret fram noen lyder, før eg løp derfra uten fullført program. Eg ble rett og slett utsyket, og eg mistenker de for å gjøre det litt med vilje:-) Jaja, eg forstår at det kan være morsomt når man bare er latterlig sterk. Men eg tenker jo at de heller kunne sagt: Hallo, kan vi bruke deg som vekt? Løfte deg opp og ned med en arm? (eller noe sånt). Det hadde på en måte vært mer ærlig..

Bryllup - Med eller uten klær?

Eg tror eg må skrive et innlegg i den hensikt å skryte litt av storfamilien min. Eg har nemlig hatt gleden av å være i bryllup til vakre Maria og flotte Lars Eirik i helgen, og det var rett og slett en fest fra begynnelse til slutt, eg kan ikkje si noe annet. Det kan hende at det også var brudeparets hensikt, at det skulle være en fest mener eg, men det blir jo bare spekulasjoner fra min side, og det e dumt å hive seg på den bølgen..
Her e det vel bare til å begynne i en ende, for her e det mye å komme gjennom. Det kan jo hende at enkelte hadde foretrukket en skrytelapp av det slaget som ble utlevert på barneskolen, med bilde og setninger som: Du har fine blyanter, fine tenner(?:-), greie søsken osv. I så fall må ønsket komme meg for øret, så skal eg se ka eg kan gjøre.. Titti, du kunne kanskje tenkt deg noe sånt..?
Uansett, for superfin gjeng! Gunnar, Bjørn og Øyvind med sine superhotte koner , slår meg som en slags definisjon på hjelpsomhet og trivelighet. Helene og Kjersti, veldig stas å få høre litt om hverdagen dokkars, fine kusiner! Torstein, Ingrid, Espen, Knut Håkon, brudepar og tanter og onkler, for en gjeng! Vittige, gøyale og unektelig god på det meste, iallefall til å tale! Onkel Otto og tante Inger-Elin imponerte stort med sitt samspill, der en kunne se tydelige spor av et langt og godt ekteskap, eg ble så imponert!!
Og det var ikkje bare flotte folk, det var og sykt god mat,(sånn som du tydeligvis pleier å få i bryllup, Ingjerd) og eg fikk lov av meg sjøl å drikke så mye cola eg ville. God stemning!

Eg sitter og på litt informasjon etter helgen, og her handler det om etikette hva bryllup angår. Dette var informasjon som stilte meg, unertegnede(eg har lest at folk skriver det om seg sjølv, men det føltes litt rart), Elisabeth Ludvigsen i et rimelig dårlig lys egentlig. I bryllup er det nemlig ikkje sånn at "rød og gul og hvit og svart er det samme har han sagt". Her må man visst tenke seg om, vurdere nøye hva som kan kalles innenfor, utenfor og hva som er gråsone. Det e altså ikkje lov med hvit kjole, ei heller svart, og IALLEFALL ikkje rød (dette skulle visst antyde uanstendigheter av både det ene og det andre slaget). Eg har gått i rød kjole i ca ti bryllup, og må vel bare forholde meg til ryktestrømmen tenker eg..
Vi dumpet borti et problem i løpet av østlandsturen vår: Kristinklompen hadde glemt kjolen sin hjemme, grunnet sterkt press fra storesøster i forbindelse med visning av tøy fredag kveld.
Kristinklompen e jo kjent for å være en feiende flott jenteflis, så hon kunne jo egentlig komt i det hon hadde med seg, altså en nyinnkjøpt strømpebukse, men vi var litt usikker på hvordan dette passet med etiketten for bryllup. Dette må kunne kalles en gråsone. Eg har aldri lest noe om det, så eg vil jo tro at det e grønt lys (iallefall gul-grønt),det e iallefall bedre enn å gå med RØD kjole,men det ble visst for mange ukjente faktorer. Det hele endte med ny kjole i en fart og en fei, og hun ble selvfølgelig slående vakker, som dere ser nedenfor.. Takk for en super helg!

Også må eg jo nevne at eg brukte stemmen min på fredag. Eg skulle egentlig flytte Harald Berge Breistein lenger opp på listen til KRF, siden han er en av de stødigste mennene eg kjenner, men fikk litt stress når eg gikk inn i avlukket, alvoret kom over meg, og eg kjente at eg ikkje hadde lyst til å bruke kulepenn,da eg e noe klosset. Eg ble handlingslammet og lot det være. Men hvis noen andre skulle tenke: Hm, eg kunne egentlig tenke meg å mikse, trikse og krysse litt, eg føler meg trygg og kontrollert i en sådan situasjon, og eg kan håndtere en penn. Er dette deg, så e altså min anbefaling gitt. Måtte de beste vinne, tap og vinn med samme sinn, den som e med på leken må smake steken, den som ler sist ler best, finneren e vinneren... Der kom eg ikkje på flere fraser, så då gjenstår det bare å si: Godt valg!

Tsjekkia - Truth prevailes

Då e eg tilbake i vakre Norge etter en svipptur i Tsjekkia. Og denne turen må eg rett og slett fortelle dokkar om, det har vært en fest fra begynnelse til slutt! Det hele startet med en ørliten helg i Praha, der været var av det slaget som vi kan kalle en skuffelse, men utenom det hadde vi det ganske så trivelig. Eg fikk lokket med meg gjengen (som bestod av Eivind og Siril) med meg inn på Tsjekkisk casino, der eg vant en overraskende seier! Utenom at det ble sådd sterk tvil med tanke på vår alder, da spesielt i forhold til om vi hadde oversteget de atten, var det helt supert:-) Vi slapp omsider inn, og som om ikkje det var gevinst nok i seg sjølv, kom eg ut igjen med en stor gevinst i mine hender, som eg overhode ikkje forstod hvorfor og hvordan eg vant. Det bare skjedde en masse ting foran meg, og vips, der var eg 500 Tsjekkiske kroner rikere:-)

Oki, over til noe langt viktigere: Bruntal! I denne lille byen , med ca 18 000 mennesker fikk eg oppleve et fellesskap, en hjertekontakt og en Gud som gjorde meg begeistret! Eg hoppet ut i ting som eg aldri har gjort før, der eg rett og slett underviste på engelsk med tolking, og selv om eg hadde noen utfordringer, (kanskje spesielt i forbindelse med å skulle snakke om det å være modig og IKKE det å være skallet) var det egentlig mye mer spennende enn skummelt:-)
Gjengen fra Tsjekkia var uforglemmelig og eg koste meg glugg ihjel..

Eg lærte masse, og her må eg rett og slett komme med en ny liste over fasinerende ting:
1. Bursdagsannonsering!!! I utkanten av Bruntal hadde de hengt opp megafoner på lyktestolpene. Hver gang noen hadde bursdag annonserte de det over et høytalersystem. For Elisabeth bursdagsmonster var jo dette selvsagt svært interessant, og eg tenker definitivt at det e noe vi kan ta etter. Eg tenker at det blir realistisk å forvente en ørliten bursdagssang via et megafonsystem i Bergen by i anledning min 28-års dag i november. Eg forventer ikkje mye, altså, det e ikkje så nøye med meg. Men kanskje tre vers av bursdagssangen eller noe sånt hadde vært greit, i all enkelhet selvfølgelig:-)
2. Noen lyder er faktisk umulig. Og noen lyder er lette. Eg kan veldig mange lyder, eg. Ikkje for å skryte, altså, men eg e faktisk rimelig god både med s-lyden, k-lyden, j-lyden og r-lyden. Eg klarer til og med å rulle på r-en om eg vil. Men eg greier ikkje å sette disse lydene sammen til EN lyd: srkj. Det ser veldig snodig ut, eg tror det må ha skjedd en feil i språkutviklingen.
3. Eg kan klare meg ganske fint uten å dusje. En dusj i løpet av uken i Bruntal kan eg fint leve med:-) Dette var jo egentlig informasjon og innsikt om meg sjøl som eg hadde fra før, men eg sier det som et hemmelig budskap til min bror: Av og til e det deilig å være skitten Øystein:-)
4. Vi har en stor og fantastisk Gud som har gjort store ting i mitt liv i løpet av en uke i et land som påberoper seg å være uten Gud. Gud e IKKJE død, han er levende og virksom, ja han har seiret over døden, og det fikk vi virkelig oppleve i gatene i Bruntal.
5. Truth prevails! Jan Hus sine ord er blitt et motto for nasjonen Tsjekkia, og eg har virkelig tro på at han som e sannheten, igjen vil gjøre store ting blandt et folk som trenger å se at sannheten er sterkere enn løgnen! Gud, la det skje igjen!!!

Eg må ikkje glemme den fantastiske gjengen eg hadde gleden av å reise på tur med:

Siril: En av de modigste (ikkje skallede) damene eg kjenner. Hon e vakker, hon e unik i møte med mennesker fra andre kulturer og hon går inn i situasjoner med et helt hjerte. SÅ insirerende å være på tur med deg!

Kristian: En vandrende rema 1000 reklame som eg bare har sånn sansen for (selv om eg ofte handler på bunnpris:-) Makan til fin type skal det leites lenge etter, med et humør, en vilje og en visdom som eg virkelig beundrer. Kristian, eg vil gjerne henge meg på igjen! Her må eg jo og legge til at det flere ganger i løpet av turen gikk opp for Kristian at jentene faktisk e best, noe som overrasket han, men han ønsket likevel at eg skulle få det med på trykk i dag. Mer offisielle papirer på dette vil trolig komme ut seinere, hvis eg har forstått han rett;-)

Eivind: For en trivelig fyr! Her blir det på mange måter viktig å nevne at han kom til Bruntal uten en eneste pokal(veldig rart, egentlig. Det var mange av oss som reagerte på det, men vi sa ingenting til han), men reiste hjem med en triumf i kofferten, der han tok andre plass i scatekonkurransen i Bruntal. Det spekuleres i om vi vil få se denne karen i OL i London, dette e ikkje avklart enda..(Kommer kanskje litt an på hvor mange som deltar:-) Eg ble så imponert og inspirert av din kontakt med ungdommene, Eivind!


Eg må vel bare avslutte med å si: Takk for turen!

Også må eg ta med at det ventet en presang til meg da eg kom hjem til Fana i dag. Pappsen har hevet seg på netthandel (eg har visst noe å slekte på hva gambling angår), og en kveld på hytten fant eg det svært sjarmerende at min økomomisjef av en far satt og bød på alt mulig skrap som visstnok var "veldig billig":-) MEN, eg kom svært godt ut av det, der vi har fått oss en flunkende ny havkajak, i tillegg til at eg har fått meg en dykkermaske med innebygget kamera og ikkje minst: lommelykt på hodet! Det ville være rart å si noe annet enn at dette e STILIG!

Hmm?

I disse valgtider blir det jo viktig for mange å komme med et utfyllende partiprogram. Eg kommer med en kortversjon, der eg tar opp noen aktuelle spørsmål i Elisabeths hverdagsliv. Det kan jo kalles et partiprogram, men hvem som er på parti med hvem, hva som er programmet og hvordan disse to skal settes sammen blir uavklarte spørsmål. Kanskje vi heller skal kalle det en liste. En hverdagslivliste. Uansett, her e det altså bare til å holde seg fast og følge med på de viktige og veloverveide konfliktområdene som her tas opp.(""""""")
Spørsmål nr 1: I hvilke situasjoner e det legitimt å gå med hodelykt? E det noe som det går an å lage mote av, det e jo unektelig praktisk.Eg har en hodelykt som eg egentlig stadig vekk kunne tenkt meg å ta på, eg e jo litt urolig for mørket, men så har eg liksom ikkje frimodighet til det. Snodig? Kanskje det kunne vært en del av hårmoten, istedenfor pannelugg. Eller, det minner kanskje mer om en hår bøyle. Her e ikkje ideen ferdig utviklet, men budskapet e forhåpentligvis klart: Ja til mer hodelykt! (Ånei, no e det jo typisk at eg blir satt opp på en eller annen liste i kommunevalget. Når man engasjerer seg i viktige saker og ikke minst kommer med kule slogens som ovenfor, begynner de fort å mase. Å, det blir så mye!)

Spørsmål nr 2: Går det an å bli lei av oboy? Eg tror ikkje det. Eg har egentlig alltid lyst på det eg. Det
te ble et kort spørsmål, med et enkelt svar: Nei, det går ikkje an..

Spørsmål nr 3: Bør det være sånn at man enten sjekker sykkelbuksene sine jevnlig for slitasje i baken eller velger å ha bokser under, eller skal det være fri flyt. Grunnen til at eg stiller dette spørsmålet bunner i dagens sykkeltur hjem fra jobb. Der syklet eg bak en mann og fikk plutselig øye på ting som det kanskje ikkje var meningen at eg skulle se.Her kan man jo spørre seg: Så hon ekstra godt etter? Eg syns det blir dumt å komme med sånne anklager (HEIDI:-), og eg må jo og påpeke at eg kaster stein i glasshus, eg har jo sjøl syklet fra Fana til Fyllingsdalen med helt gjennomsiktig bukse, men det blir liksom noe annet, fordi.. det skjedde ikkje i dag, og vi kan la fortid være fortid. Mine øyne har jo sett verre ting enn dette, så eg lot meg ikkje støte, det var bare forfriskende, men det e kanskje lurt å sjekke fra tid til annen: E buksen min gjennomsiktig? I så fall kan man ta noe under, just in caises..

Spørsmål nr 4: Hvis eg hadde øvd 12 timer hver dag i et år, kunne eg då blitt en grasiøs danser før eg var 30? Noen av dokkar vil nok tenke nei, kanskje spesielt de av dokkar som har vært vitne til bryllupsvidioen til Heidi og Pekki, der meg og Jon danser vals på en måte som ikkje kan kalles grasiøs. Men til dokkar vil eg si dette: Den filmen e helt tydelig blitt fikset med. Eg opplever at eg e blitt krympet ned til en liten dverg, og eg setter ikkje pris på det. I tilleg syns eg at det var mistenkelig at farten var så forskjellig på oss og de ved siden av oss, eg tror vi spilles av i saktefilm, mens de andre blir spolt fremover. Eg vet jo at Morten kan sakene sine, så dette blir et urettferdig utgangspunkt for vurdering av spørsmålet:-) TENK å kunne danse! Tenk å være et elegant og dansende menneske! Det skulle eg gjerne vært..

Ja, det var vel det..