På torsdag fikk eg høre Ed Brown beskrive ka som kjennetegner en sunn kropp. Det gjorde inntrykk på meg og eg vil gjerne dele det med dokkar. Det e svært få av oss som e glad i å kjenne på smerte. Det kjipt rett og slett og vi unngår det gjerne. MEN, det å kjenne smerte e egentlig en rik og stor velsignelse. Alternativet er jo å ikkje kjenne smerte, med andre ord være nummen eller lammet. Kroppen SKAL reagere på smerte, det er sånn den er bygget opp. Ulike sykdommer kan føre til at nervesystemet ikkje virker som det skal, blandt annet spedalskhet. Her kan de syke ende opp med å miste kroppsdeler, fordi de mister følelsen i huden, kroppen blir nummen, og ikkje lenger istand til å reagere på smerte.
Eg e redd for at dette gjelder meg, mitt hjerte og mitt liv. I Hebreerne 3 står det sånn som dette: "Husk på dem som sitter i fengsel, som om dere var lenket sammen med dem, og husk på dem som blir mishandlet, som om det gjaldt deres egen kropp."
Når eg har ondt et sted i min egen kropp har det en tendens til å overskygge alt annet. Eg kan ikkje skrive uforstyrret hvis eg har vondt i magen, og hvis eg har vondt i hodet tenker eg stort sett på det, uten å få gjort noe annet. Det e ikkje sånn at foten min, eller hånden, hodet mitt eller magen min har vondt. EG har vondt i foten, hånden, hodet eller magen. Eg kjenner smerten, eg reagerer på smerten og handler utfra den. Bør ikkje dette og gjelde den kroppen som vi er en del av som kristne? Ufattelig mange av våre brødre og søstre lider på de mest grove og grusomme måter fordi de bekjenner det navnet som også eg bekjenner: JESUS KRISTUS. Vi er i følge bibelen knyttet sammen på en helt spesiell måte som kristne. Vi e brødre og søstre, familie, ja ikkje bare det, vi blir kalt for en kropp! Når et lem lider, leder de andre med og når et lem blir hedret gleder de andre seg. Eg har lyst til å være en søster og en lillefinger som reagerer og handler på smerten til 12 år gamle "Anna" i Pakistan, som ble kidnappet på julaften i fjor, for deretter å bli torturert og misbrukt på det groveste, voldtatt og tvangsgiftet med en av voldtektsmennene. Anna har vondt, hun opplever urettferdighet og ondskap helt tett på kroppen, og hon e bare et barn som vil følge Jesus! (http://www.nmio.no/modules/smartsection/item.php?itemid=273)
Eg vil være en søster som reagerer på de mange kirkelederne som dør i Colombia, fordi de tør å møte opprørerne med Guds fred istedenfor frykt. Eg vil forholde meg til alle de hemmelige kristne i Nord- Korea, som lever i en ufattelig undertrykkelse. De kan aldri samles mer enn to eller tre omgangen, og de blir sendt i konsentrasjonsleir hvis noen finner ut at de bekjenner Jesus Kristus som Herre istedenfor Kim Il-Sung, som er erklært evig president.
Eg vil kjenne på smerten, ikkje på nummenhet og avmakt! Vi tror jo på Daniels Gud, som var tilstede i ildovnen, og som har makt til å frelse fra fortid, nåtid og fremtid!
Vi e frelst til frihet, uansett ytre omstendigheter!
La oss stå sammen med de forfulgte, og når vi kan, la oss være deres stemmer!
"Lukk opp din munn for den som ikke selv kan tale,
før saken for dem som nær bukker under.
Lukk opp din munn og døm rettferdig,
la hjelpeløse og fattige få sin rett!" Ordspråkene 31, 8-9.
Frihet i Kristus
Å hevne oss ville være et nederlag,
og fortsatt å tie ville ikke være noe svar.
Min Gud, veiled meg og fortell meg;
hva skal jeg gjøre? Hva er rett?
Taushet viser ikke nødvendigvis styrke,
iblant skjuler den bare resignasjon og apati
Skal vi ta liv som hevn? Det er ikke noe svar,
du har alltid sagt:
Tilgi, vis tålmodighet, elsk og gi.
Men likevel trenger vi et svar:
Hva skal vi gjøre?
Vær sterk og positiv i din kjærlighet,
hev din stemme, rop og si:
Rettferd må gjenopprettes for alle som mistet den,
og aldri må det gis rom for undertrykkelse.
Så lenge er vi blitt fortalt at vi må tilgi,
men vi ble aldri gitt svarene.
Så lenge har vi lært å bære lidelsen i taushet
og fått høre at vi ikke må skrike eller gjøre opprør.
Jeg vil ikke ødelegge eller knuse,
men jeg vil rope av all min kraft:
Jeg er blitt såret, og mitt sår er dypt
og jeg avviser all undertrykkelse.
Jeg vil ikke være ondskapsfull: Jeg vil tilgi
og følge i Dine fotstpor, min Herre som tilgir.
Du forstår oss og kjenner våre hjerter,
Du vet at vårt sinne ikke skal vare lenge.
Du vil roe meg ned slik at jeg,
med anstendighet og styrke,
krever mine rettigheter.
Herre, vis nåde,
Herre, gi trøst,
Herre, vis oss veien
og gi helbredelse til sjeler og hjerter.
http://www.nmio.no/modules/news/
http://www.opendoors.no/
Ingen kommentarer:
Legg inn en kommentar