LEMEN!

Eg sitter her og fniser for meg sjølv no, og kjenner at det e på tide med et nytt innlegg. Min bror har akkurat fortalt meg om lemenen, og det får meg til å le. Eg syns rett og slett lemen e sjarmerende og festlige dyr. Kanskje det eneste dyret eg liker.. De dukker opp fra ingenting, når det kommer et lemenår, noe som ikkje skjer særlig ofte. Eg liker dyr som glimrer med sitt fravær. I tillegg kjenner de sin besøkelsestid, de lever ikkje så lenge, rett og slett. Hvorfor, er det mange som spør seg. Blir de drept av andre dyr? Eller henger de seg fast til skiklister, sånn at de ikkje lenger har frie luftveier? Dreper de hverandre? Det kan hende at det finnes et snev av sannhet i alle disse kloke uttalelsene, men her kommer den mest gøyale grunnen: De blir så sint at de sprekker! Eg syns det e morsomt, eg. De møter folk og syns rett og slett at de e så irriterende at hjernen sprenger:-) De lever i ytterkanten av det vi alle kjenner på av og til. For folk e jo irriterende, og her kan eg komme med eksempler: Eg syns øystein e irriterende når han infiserer datamaskinen min med linux-smitte:-) Eg syns det irriterende når andre har rett og eg tar feil (og det e ikkje så helt sjelden:-). Eg syns det e irriterende når fotgjengere går i veien for meg når eg vil sykle helt uten forstyrrelser.. Eg syns det e irriterende når folk sykler fort rett forbi meg når eg har lyst å gå på fortauet helt i mine egne tanker.. Eg syns det e ganske irriterende at Ingjerd har flyttet til Oslo (men bra for deg og sånn altså.. Blablabla..:-) Eg syns det var irriterende å være i sivilforsvaret.. Også e det irriterende å skifte sengetøy, legge sammen klær, det e irriterende at folk flest ikkje syns det e gøy å lage bål like ofte som meg. Det e irriterende at Pekki e flinkere enn meg i alt, det e irriterende at eg nesten aldri vinner i spill. Det e irriterende at Jon finner på historier om meg som han utgir for å være sanne. Det e irriterende at sykkelen min e blitt stjålet. det e irriterende å ta nattoget. Det e irriterende når folk påpeker at eg e sur. Det e mye eg finner irriterende, og av og til føler eg at hjernen kan sprenge, men så gjør den liksom aldri det. Men hos lemen gjør den bare det, og det syns eg e forfriskende. Det koker over, hjernen tåler ikkje en sånn overoppheting, de dør.. Det kan hende det hjelper å si: Ikkje klikk, då! Eg oppfordrer dokkar til å prøve:-) Godt lemenår!

Også på en helt vanlig mandag!

I dag må eg skrive et innlegg, først og fremst for å rette en hyllest mot mine arbeidsgivere i barnehagen! For et flott sted det e å jobbe! Det e noe eg mener i utgangspunktet altså, både før og etter og uavhengig av mandagens begivenheter. Men la meg fortelle ka som skjedde på mandag: Det var en vanlig dag, med bråkete, herlige og litt mer rampete barn enn normalt og eg ble kalt opp på kontoret. Et kjærkomment avbrekk for ørene på det daværende tidspunkt, og det e jo alltid langt over gjennomsnittelig hyggelig å slå av en prat med Ragnhild Pagnhild, så eg gikk opp med friskt mot. Vel plassert i en stol fikk eg overrekt (overrukket? overragt? overrikt? Umulig å si...)en gave. "Hm, ka kan dette være?", tenkte eg. Ahava-krem? En fyrstikkesket som er pyntet med servietter og dekopasje-lim? Eller kanskje en sånn "get whiter- krem" som eg har mottatt tidligere? (Dette e ikkje kritikk:-) Ingen av delene stemte. Eg (og alle de andre ansatte) fikk meg rett og slett en splitter ny ipod nano, som takk for god innsats i barnehagen! Eg føler at eg jobber i oljen! Eller, det vil si, der får de visst ingenting for tiden - til nøds en hodelykt for å jobbe på julaften, så la meg omformulere meg: Eg føler at eg jobber der som Pekki jobber, og eg e svært fornøyd på alle måter:-)

I dag hadde eg en snodig opplevelse på vei hjem fra jobb. Eg syklet innom biltema for å få tak i noen stropper til å feste ting bak på sykkelen med. Biltema er på ingen måte noen favorittbutikk for undertegnede, og eg kjente at stresset kom snikende så snart eg nærmet meg døren. Eg skulle nemlig spørre om hjelp, og i en sånn setting kan en liten formulering ofte avsløre uvitenhet. Eg gikk forsiktig bort til mannen i kassen og spurte om de hadde stropper. Han så uforstående på meg, som om eg hadde spurt etter BH-stropper. Eg prøvde å stotre fram noe om at eg hadde en bag som var for stor for bagasjebrettet, og at den falt av hele tiden. Han var ikkje nådig, han lot meg bare holde på, og åa begynner eg av og til å forklare en hel masse detaljer som strengt tatt e helt unyttig informasjon for den andre part. Til slutt sendte han meg innover i butikken, der eg måtte gjenta hele tiraden en gang til, i møte med et like uforstående blikk. Eg visste jo ikke navnet på stroppene, noe som førte til at eg bare fortsatte å snakke om ka eg skulle bruke de til. Den nye mannen ramset opp alle mulige typer stropper som de hadde, og eg kunne ikkje svare på hvilken eg trengte, og ble mer og mer flau og varm. Til slutt kom det bort en jente som skjønte hvilke stropper eg skulle ha. Dette ble akkurat så styrete og ukonfortabelt som eg hadde sett for meg. Kan det være så vanskelig? Eg slår herved fast at eg ikkje syns at bil e noe interessant tema. (Her prøver eg meg på et ordspill, bare sånn at dokkar e oppmerksomme på det:-)Etter at eg omsider hadde fått tak i stroppene, måtte de jo festet. Dette ble utført på svært klomsete vis, der eg stod i veien for minst ti syklister. De plinget, eg stresset, mistet vestet og måtte begynne om igjen. Jammen godt eg hadde god musikk på ørene..

Til slutt vil eg gratulere brann med en strålende seier på mandag, og eg vil stille meg bak de muntre ordene til Skarsfjord: Det skal mye til for å rote dette bort på de neste 28 kampene:-)
Vi går for gull!

Ha en god uke!