Også på en helt vanlig mandag!

I dag må eg skrive et innlegg, først og fremst for å rette en hyllest mot mine arbeidsgivere i barnehagen! For et flott sted det e å jobbe! Det e noe eg mener i utgangspunktet altså, både før og etter og uavhengig av mandagens begivenheter. Men la meg fortelle ka som skjedde på mandag: Det var en vanlig dag, med bråkete, herlige og litt mer rampete barn enn normalt og eg ble kalt opp på kontoret. Et kjærkomment avbrekk for ørene på det daværende tidspunkt, og det e jo alltid langt over gjennomsnittelig hyggelig å slå av en prat med Ragnhild Pagnhild, så eg gikk opp med friskt mot. Vel plassert i en stol fikk eg overrekt (overrukket? overragt? overrikt? Umulig å si...)en gave. "Hm, ka kan dette være?", tenkte eg. Ahava-krem? En fyrstikkesket som er pyntet med servietter og dekopasje-lim? Eller kanskje en sånn "get whiter- krem" som eg har mottatt tidligere? (Dette e ikkje kritikk:-) Ingen av delene stemte. Eg (og alle de andre ansatte) fikk meg rett og slett en splitter ny ipod nano, som takk for god innsats i barnehagen! Eg føler at eg jobber i oljen! Eller, det vil si, der får de visst ingenting for tiden - til nøds en hodelykt for å jobbe på julaften, så la meg omformulere meg: Eg føler at eg jobber der som Pekki jobber, og eg e svært fornøyd på alle måter:-)

I dag hadde eg en snodig opplevelse på vei hjem fra jobb. Eg syklet innom biltema for å få tak i noen stropper til å feste ting bak på sykkelen med. Biltema er på ingen måte noen favorittbutikk for undertegnede, og eg kjente at stresset kom snikende så snart eg nærmet meg døren. Eg skulle nemlig spørre om hjelp, og i en sånn setting kan en liten formulering ofte avsløre uvitenhet. Eg gikk forsiktig bort til mannen i kassen og spurte om de hadde stropper. Han så uforstående på meg, som om eg hadde spurt etter BH-stropper. Eg prøvde å stotre fram noe om at eg hadde en bag som var for stor for bagasjebrettet, og at den falt av hele tiden. Han var ikkje nådig, han lot meg bare holde på, og åa begynner eg av og til å forklare en hel masse detaljer som strengt tatt e helt unyttig informasjon for den andre part. Til slutt sendte han meg innover i butikken, der eg måtte gjenta hele tiraden en gang til, i møte med et like uforstående blikk. Eg visste jo ikke navnet på stroppene, noe som førte til at eg bare fortsatte å snakke om ka eg skulle bruke de til. Den nye mannen ramset opp alle mulige typer stropper som de hadde, og eg kunne ikkje svare på hvilken eg trengte, og ble mer og mer flau og varm. Til slutt kom det bort en jente som skjønte hvilke stropper eg skulle ha. Dette ble akkurat så styrete og ukonfortabelt som eg hadde sett for meg. Kan det være så vanskelig? Eg slår herved fast at eg ikkje syns at bil e noe interessant tema. (Her prøver eg meg på et ordspill, bare sånn at dokkar e oppmerksomme på det:-)Etter at eg omsider hadde fått tak i stroppene, måtte de jo festet. Dette ble utført på svært klomsete vis, der eg stod i veien for minst ti syklister. De plinget, eg stresset, mistet vestet og måtte begynne om igjen. Jammen godt eg hadde god musikk på ørene..

Til slutt vil eg gratulere brann med en strålende seier på mandag, og eg vil stille meg bak de muntre ordene til Skarsfjord: Det skal mye til for å rote dette bort på de neste 28 kampene:-)
Vi går for gull!

Ha en god uke!