Muskler. Eller mangel på det..

Eg må le.. Hvorfor, kan du tenke. Nei altså, det e mange grunner til det, eg ler for eksempel når eg tenker på denne gåten: Hva får du hvis du deler en firfirsle i to? Svaret e her to tototsler. Kom igjen, ikkje lat som du ikkje trekker på smilebåndet, dette e unektelig en sjarmerende mattevits! Eg ler og av mange andre ting, og syns i grunnen at latter e et litt morsomt konsept i seg sjøl. Kroppen kommer med en reaksjon, som gjør seg utslag i noen rare lyder ut av munnen. Eg syns det e muntert.Og bare sånn at det e sagt, så syns eg det e litt utrivelig med folk som har et tilbakeholdende forhold til latter, eg syns vi skal vise hverandre raushet i så måte (med andre ord blir eg egentlig litt sur hvis du ikkje sitter hjemme og ler av meg no. Sjarmerende?:-)
MEN, grunnen til at eg ler akkurat i dag e denne: Eg har, i løpet av det siste året blitt medlem i noe som på fint kalles et helsestudio, og her har eg vært et støttemedlem siden april. I dag var dagen da eg tenkte: Hm, i dag skal eg jammen ta meg en tur å hilse på gamle kjente (eh.. eg tør ikkje å snakke med NOEN). I min tidligere karriere på sprek og blid har eg hatt helt klare regler i forhold til hvilke områder eg har bevegd meg på inne på senteret. Eg holder meg helst i det ene hjørnet, lengst mulig vekke fra de sterke, tøffe guttene. Dette var noe eg holdt fast på også i dag.Eg gjorde min "vanlige" runde, var som vanlig litt flau for at eg e så uhøflig at eg svetter på et sådan sted, kjente meg kort sagt helt passelig, vanlig ukonfortabel i situasjonen. Det som skjedde i dag var at de to største bolerne eg har sett beveget seg over på mitt område, og ikkje nok med det, de satt seg på hver sin side av meg, og det var ingenting eg kunne gjøre for å stoppe de.. Eg kunne jo prøvd meg på noen sånn: "min far e sterkere enn din" eller noe sånt, eg regner med at de då ville følt seg truet, men eg lot det være (i høflighetens navn selvsagt). Eg satt der og strevde og svettet over mine 30 kilo, som eg akkurat så vidt greide å løfte. De flyttet pinnen på vektene (noe demonstrativt opplevde eg), til det aller tyngste og satte igang, lett som ingenting, og de hadde allverdens energi, også til å snakke. Først snakket de med hverandre, mens eg satt der i midten og var flau, rød i ansiktet, svett, prøvde å unngå øyenkontakt. Etter hvert prøvde de å innkludere meg i samtalen. Går det bra? E du her ofte? ÆÆÆÆÆÆÆÆÆ, ikke snakk til meg! Eg ønsket både meg og de langt vekk. (ikkje til samme sted. Eg har IKKJE lyst til å reise på ferie med de, altså, hvis noen oppfattet det sånn..) Eg stotret fram noen lyder, før eg løp derfra uten fullført program. Eg ble rett og slett utsyket, og eg mistenker de for å gjøre det litt med vilje:-) Jaja, eg forstår at det kan være morsomt når man bare er latterlig sterk. Men eg tenker jo at de heller kunne sagt: Hallo, kan vi bruke deg som vekt? Løfte deg opp og ned med en arm? (eller noe sånt). Det hadde på en måte vært mer ærlig..