GULL

Det gikk like til gull i Brasil, for en innsats av jentene! En fest fra begynnelse til slutt. Eg må ta av meg hatten for hele laget, men spesielt for Katrine Lunde Haraldsen. Tenk at hun, helt frivillig tar på seg en sånn oppgave. Poenget e å være skyteskive liksom, stå i veien for flest mulig baller som kommer susende i en syk fart. Eg må si eg syns det e litt spesielt, men sykt imponerende!

Eg må jo nevne at eg i løpet av helgen har fått med meg et ytterst trivelig julebord, med gamle gode venner. Eg må jo bare bite i det sure eplet og innrømme at Pekki sin kalkun var hakket bedre enn min dette året. Det FINNES en forklaring på dette,og den handler ikkje om at noen kan røve til seg tittelen mastershef. Det handler mer om at eg blir fort distrahert. Dette SKAL du lese og grunne på i ditt hjerte unge Otteren: Eg måtte foreta kirurgisk inngrep på min fulg. Din var frisk som en fisk, og her skjønner jo alle at utgangspunktet var urettferdig. Det har seg nemlig sånn at en kalkun kommer med en plastpakke med innvoller, som ligger inni hulrommet, og dette må taes ut før kalkulen blir plassert i ovnen. Ulykken var ute og det var noe mystisk som hadde skjedd med innvollene mine.(Den setningen har eg ikkje verken sagt eller skrevet før tror eg:-) De satt fast, var for store, og eg måtte bruke all min kløkt for å løse problemet, der eg tok ut en og en organ som den brilliante kirurgen eg e. I TILLEGG Pekki, så var det ikkje bare fulglen med innvollene eg måtte forholde meg til, neinenei. Eg hadde en annen fulg i hus samtidig. Det var nemlig komt seg inn en fugl på vaskerommet. En liten rakker, som ble helt vill i nikkersen når eg åpnet døren. Og det ble egentlig eg og. Eg fikk veldig stress og tårene og fosterstillingen var like rundt hjørnet. Så DERFOR gjorde eg den pittepittelille feilen å steike kalkunen feil vei i ovnen, sånn at steiketermometeret ikkje spratt ut og sånn at det ble en litt sånn geleaktig konsistens på den siden der kjøttet e. Det e sånn som skjer. MEN, det ble likevel god mat og god stemning. For en fin gjeng! Og for en morsom Heidi!

Den dag i dag har eg vært på en helt vidunderlig konsert med Garness i Korskirken. Vakrere røster har eg aldri hørt tror eg, og eg tror forsåvidt ikkje eg har sett noe vakrere heller. Disse to ultravakre søstrene bare KAN musikk i sin helhet og får det til å høres lekende lett ut. Eg e begeistret! Men det e en ting eg blir litt stresset av på konserter, som og skjedde på denne: Ekstranummer. Eg blir litt brydd og flau i møte med dette konseptet. Å nei, der går de ut også vet alle at de skal komme inn igjen. Eg blir usikker, vet ikkje om eg skal sitte eller stå og heller ikkje kor eg skal holde hendene. Bør eg begynne å ta på meg jakken for å være med på skuespillet liksom? De later som de e ferdig, skal eg late som eg tror på de? Her e det for mye utrygghet for en jente som meg. Eg tror eg må slå fast at eg syns ekstranummer e masete og litt klamt.

Det må jo og nevnes at dette er sorgens dag, dagen der Miriam har flyttet ut fra huset i Møllendalsveien. Miriam som har hjulpet oss å holde tritt med Home and away, Miriam som forteller de gøye historiene. Miriam som e huslig og flink, Miriam vårt alibi i fotballverden, med alle pokalene. Miriam supertrener, juvelen i smykkeskrinet. Miriam den kule, som blir kalt ved etternavn, noe eg alltid har drømt om, fordi det indikerer at du også har et tall på ryggen. Miriam griseredderen, hon som e god på alt, hon som kan få alle til å le. Miriam alles venn, den som kan hjelpe til med det meste, den som har kontroll, den som har bil. Miriam, hon som spilte bass i det kjente bandet Herlega london som lå høyt oppe i begynnelsen av 2000-tallet. Miriam som har besteget de høyeste fjell og vært over alt. Miriam den vakre, Miriam musikkjenneren. Miriam underholderen - Vår alles kjære Miriam Kleppa. Det har vært en sann glede:-) No vet eg at du gremmer deg og rister på hodet, så eg stopper her også snakkes vi tirsdag eller onsdag:-)