Brukte eg det rett no, Miriam? Uansett, då e det litt av hvert som har skjedd siden sist, noe som selvsagt må gjøres rede for i ordnede former, hvorpå eg velger å bruke listeform, siden det for meg blir mest ryddig.
1. Eg har nok en gang fått bekreftet at eg ikkje e noen kunstnerspire. Dette e noe som har fulgt meg gjennom livet, i ulike uttrykk. Når eg gikk på barneskolen, manglende talent og interesse frem gjennom at eg gjespet meg gjennom tegneformingstimene, i tilleg til å være svært motvillig på ymse juleverksted som Vakskjold og Milde stelte i stand. Etter dette lot eg det ligge en stund før eg for noen år siden ble så innspirert av et stavangerbesøk, der vakre Mariann hadde malt sitt eget kunstverk i stuen. Hm - tenkte eg, kor vanskelig kan det være? Dette var historieløst og uklokt tenkt, men eg gikk likevell til anskaffelse av alskens maleutstyr og satt igang med iver, helt til eg oppdaget følgende: Det e ikkje sånn at alt e fint bare fordi det kommer på et lerret, også der kan ting bli brunt. Likevel e det akkurat som eg glemmer litt fra gang til gang, og det ene fører fort til det andre, og plutselig en dag på bønn og lovsangsfelleskap i Norkirken, satte eg meg til å male, eg tenkte i utgangspunktet at det skulle bli et svært så åndelig bilde. Det ble det ikkje.. Rart som det høres ut, så hadde det rett og slett ikkje skjedd noen form for progresjon i løpet av årene uten maling. Og med dette kommer vi frem til nå-tiden, nærmere bestemt torsdag, der eg var på jobb i barnehagen. Eg var i den tro at man iallefall som 28-åring skal kunne dra i land det å lure en 5-åring til å tro at du kan tegne, Kan de vite bedre? Nok en gang slo mine teorier feil, der eg fikk passet mitt påskrevet i min iver etter å tegne alt deres hjerte lengtet etter: "Elisabeth, dette e du ikkje så god på. Du kan heller spisse blyanter." Eg syns tross alt det var fint at han ledet meg inn i annen sysselsetting, med tanke på at lediggang e en ugrei ting på mange forskjellige måter.
2. Eg har vært en tur i hovedstaden, noe som var en stor glede. Man kan jo spørre seg og undres i møte med folk som velger å bosette seg et sånt sted, om de vet sitt eget beste, men vi skal ikkje dvele ved sånt. Eg hadde en helt ypperlig helg hos frøken Våge, med akkurat passelig mengde urbanitet, bruktbutikker, gode samtaler, gøye folk og god stemning.
Det var en fryd å treffe igjen Martha Kristine den vakre, den tøffe kvinnen med det yndige ytre, som er en av de mest vittigste eg vet. Morsomme Nils Kåre, søte Johanne, kloke Jon Reidar, gøyale Jørgen og inspirerende Ingjerd var alle med å gjøre dette til en tilnærmet perfekt Oslohelg.
I tillegg må eg nevne Harald Ågedal, mannen som kan ta 15 armhevninger på en arm, som har blitt rangert i norgestoppen i orientering, han som elsker å sitte kontor, og som kan synes det e irriterende når andre (det være seg kem som helst) kommer med ydmyke og forsiktige innspill om å spille Bonanza istedenfor å sitte med bibeltekster i eksel-ark. Han e et kondisfenomen, en flinkis, langt over gjennomsnittlig trivelig og en ekte helt for en bergenser i storbyen:-)
Dette var intet annet enn stas.
Det eneste som ble litt ugreit var det konstante presset i møte med det å spise sushi. Sushi meg her og sushi meg der. Noe så masete og spesielt. Man kan jo stille seg spørsmålet i sitt stille sinn: Når ble det godt med rå fisk? Det e greit nok å ta seg en ukokt gulrot før middag fordi man er småsulten, men fisken må man koke eller steike, og til og med da e det begrenset hvor god den er.. Spesielt..
3. Eg har kjøp meg nye sko i storbyen, sko med høye heler. No har eg altså byttet ut converseskoene med skoletter og i fortsettelsen av det e eg spent på om eg kan fortsette livet som normalt, eller om eg må utvikle en ny personlighet, der det eneste eg gjør e å reise rundt på contryfestivaler, ha klubb og spise aspikk og tebrød. Dette vil tiden vise, umulig å si noe sikkert på dette tidspunktet.
No gjenstår det bare å telle ned til den gøyeste dagen i året: 17. mai! Det blir staselig, vi skal ha det moro fra morgen til kveld.. Gledelig nasjonaldag mine venner!
Jeg ler meg ihjel, Elisabeth! Da er vi hvertfall to som ikke har hatt noen progresjon i tegning etter tidlig skolealder:) Mine elever ler av mine tegninger, og prøver så godt de kan med å være snille. Og en elev er knallgod på å tegne, så han sier alltid så fint.."skal jeg hjelpe deg,Mariann? Jeg vet hvordan det kan tegnes..." kjipt når de så tidlig forstår at læreren ikke kan alt.....
SvarSlettOg forresten, kule sko!
SvarSlett