Bygge stort?

I kveld må eg dele en hemmelighet med dokkar. Eller, det blir kanskje en overdrivelse å kalle det en hemmelighet, mange vet dette om meg, men det ble på en eller annen måte mer interessant å omtale det litt mystisk her i starten:-) (Slutt å mas, Elisabeth..)Uansett, her kommer det: Eg elsker heltefilmer, og egentlig det meste som lukter av det. Ups, verden går under og det e kun Bruce Willis som kan redde oss, for han e så sykt god å bore olje.. Verden blir kjedelig nok tatt over av romvesner og det e kun Will Smith sine flyferdigheter og Leonard Heyes sine kløktige tanker som kan komme oss til unnsetning, og, suprise suprise - this becomes our independenseday! Underdogs som blir til helter, dårlige fotballag som vinner store turneringer, presidenttaler, store ord, store seire - det e deilig å se på!Urealistisk, usannsynlig, svart hvitt, helt konge. I dag har eg sett en sånn film, bare at denne handlet om en helt ekte helt: Nelson Mandela. For en mann. Han opplevde undertrykkelse, nakenhet og nederlag, han satt 27 år i fengsel, men han hadde en unik tro på at han, på tross av omstendigheter hadde bestemmelsesrett over sitt eget liv. Med murer rundt seg på alle kanter, og ingen utsikter og muligheter for frihet, holdt han likevel fast på disse ordene: "I am the master of my fate, i am the captain of my soul". Han bestemte seg rett og slett for å styre sitt eget skip, uansett omstendigheter.

eg har vært et par ganger i Frankrike og sett på de enorme, pompøse og utrolige katedralene der, og eg har undret meg over hvor lang tid det må ha tatt å bygge noe sånt, som for meg virker som et uendelig og nærmest umulig prosjekt.

Her har arbeiderne gått dag etter dag etter dag etter dag, de har holdt på med et prosjekt som for mange ikkje ble ferdig i deres levetid. Mange har hørt denne lille historien, men eg tar den med likevel, for den sier noe om perspektiv: Vi e på en byggeplass, der arbeidet foregår dagen lang, dag etter dag. En mann blir spurt hva han gjør på. Han ser opp fra arbeidet et øyeblikk og svarer: "Eg banker inn spiker." En annen blir stilt det samme spørsmålet og svarer noe sånt som: "Eg bygger en vegg." En tredje mann får dette samme spørsmålet. Han svarer med begeistring: "Eg bygger katedral!" Perspektiv..


Nelson Mandela var over 70 år før han ble president i Sør-Afrika, men hans byggverk begynte selvfølgelig ikkje i 1994. Han hadde bygget et helt liv før det, i det synlige og usynlige, i fengsel og i frihet, i latter og i gråt. Spiker for spiker, stein på stein, og til slutt ble det noe stort.
Det er selvfølgelig også mange gråsoner i denne mannens liv (som i de fleste andres liv), men eg tar ikkje de med denne gangen. For det første kan eg ikkje skryte på meg å ha tilstrekkelig innsikt i historien til å fange opp gråsoner:-) For det andre ligger mitt poeng et annet sted, nemlig her: Han hadde tro på at han kunne være med, ja faktisk spille en viktig rolle i å forandre sin verden, også gikk han for det! Han siktet høyt, mot det som grenset mot umulig, han ville bygge katedral.. Og nå kan vi se et helt annet Sør-Afrika.

Vi ser sporene av mange sånne helter i vår historie. Vi sitter på skuldrene til helter og kjemper som har banet veien, mennesker som har tatt tøffe valg, og som har bygget stort, ofte i det små.. Og dette e det som fasinerer meg aller mest: Det e fortsatt mennesker som forandrer verden. I 2011, med all teknologi, alle systemer, all nytenkning, e det fortsatt enkeltmennesker med drømmer og hjerte som kan skape forandring som virkelig har betydning for sine omgivelser. Jesus gav disiplene en umulig oppgave som sine siste ord på jorden: ALLE folkeslag. 12 disipler og kanskje noen flere på sidelinjen. Snakk om å sikte høyt! Snakk om å ha tro på et menneskes evne til å forandre! Kanskje e det sånn at i Jesus Kristus så har vi alle det som skal til for å forandre vår verden, i stort og i smått. Kanskje e det sånn at alle de små hverdagsvalgene, de små skrittene som virker som et usselt spikerslag, er en del av et stort byggverk.Kanskje e det sånn at når vi går sammen med han som er gitt all makt, og som har lovet å være med alle dager, då blir det umulige mulig?

Herren er med deg, du djerve kriger. Gå så sterk som du er..

Bursdagsmonsteret

Jaja, då e denne damen 28 år, det dobbelte av 14, halvparten av 56, en tredjedel av 84, to tredjedeler av 42. Her e det bare til å fortsette, om det skulle være noen som liker å lage regnefortellinger..Oki, no skal eg avsløre en hemmelighet om meg sjølv. Det vil si, noen vet det fra før,men for andre e det helt ny informasjon. Eg, Elisabeth Ludvigsen, 28 år e et BURSDAGSMONSTER! Eg elsker å ha bursdag, det e min favorittdag i året (kanskje på deling med 17. mai..) Eg vil helst ha mest mulig oppmerksomhet, ja takk til frokost på sengen, ballonger, tre vers på bursdagssangen, gi meg gjerne en krone, vart meg gjerne opp, gi meg gjerne presanger.. I want it all! Det e jo forbundet med en liten dose flauhet å innrømme dette som 28 åring, og eg innser jo at det hele ikkje nødvendigvis taler til min fordel, men heldigvis har eg venner og familie som tåler meg som eg e. Flaks for meg:-) I tillegg spiller de med på mine premisser den 4. november. Nok en gang har eg hatt en deilig bursdag hjemme hos mamsen og pappsen med deilig mat, deilige folk, akkurat passelig tvilsomme ord i fantasi, kort sagt: Deilig bursdagsstemning:-) Det passer meg perfekt å jobbe med barn i denne sammenhengen, for det e rett og slett sånn at barn forstår konseptet bursdag mye bedre enn voksne. De forstår at bursdag e gøy og at bursdagsbarn skal få krone og en ekstra klem, og at vi skal snakke mye om at noen har bursdag når de har det. Det blir så riktig, liksom..

Her e eg altså, storfornøyd og i mitt rette element.. (litt usjarmerende, eg innser det:-)

Eg må jo nesten nevne at det har vært et staselig oppgjør på Ullevål stadion i dag. Eller, det var kanskje litt i overkant å kalle det staselig, men de kjempet iallefall om edelt metall. For en mesterskapsentusiast som meg sjøl e jo cupfinale i utgangspunktet ganske gøy, men dette må vel nesten kunne kvalifiseres som kjedelig. Eg dveler ikkje ved det altså, eg trekker bare på skuldrene, før eg begynner å tenke på andre ting. Men det e jo litt itrriterende at eg ikkje fikk brukt de nye hurra-ropene som eg hadde tenkt å lansere i forbindelse med cup-seier. I 2007 var det seriegull det hiten "tjokk og feit og full og seriegull" som regjerte. Det e jo poetisk nok og vanskelig å overgå, men eg tenker at en mer moderat versjon hadde vært mer inn i tiden i 2011, med lavkarbobølgen som henger over oss og sånn.. Ka med "blodsukker på null og NM-gull"? Eller vi kunne bare droppet både mat og drikke (la oss innse at det e et minefelt) og hoppet rett til helter fra vår historie "Sønner av Ole Bull tar NM-gull".Det passet kanskje ikkje supergodt til en fotballbegivenhet, og hvis eg først kunne velge ville eg kanskje vært mer nasjonal og gått for Hans Nielsen Hauge eller noe, men han var den eneste eg kom på som rimte. Det e kanskje rom for litt finpussing her, men eg får se litt på det og tipse Ålesund-supporterne i morgen..
Jaja, eg har no alltid syns at sølv e finere enn gull, det passer bedre til huden liksom, vi får bare leve på det å være nest best frem til 2012. Tap og vinn med samme sinn, det e jo bare en fotballkamp.. (Ikkje klikk då Eivind.. og Ronny.. og trolig en god del flere:-)

Frihet i Kristus

I dette innlegget har eg lyst til å vende blikk, tanker og hjerte til våre brødre og søstre rundt omkring i verden som blir forfulgt fordi de bekjenner navnet Jesus.Tallene er enormt høye, eg vet ikkje engang om eg greier å skrive det riktig.. 200 000 000 mennesker verden over.. Forfulgt, fengslet, fratatt alle rettigheter, papirløse, torturert, voldtatt og mange drept.
På torsdag fikk eg høre Ed Brown beskrive ka som kjennetegner en sunn kropp. Det gjorde inntrykk på meg og eg vil gjerne dele det med dokkar. Det e svært få av oss som e glad i å kjenne på smerte. Det kjipt rett og slett og vi unngår det gjerne. MEN, det å kjenne smerte e egentlig en rik og stor velsignelse. Alternativet er jo å ikkje kjenne smerte, med andre ord være nummen eller lammet. Kroppen SKAL reagere på smerte, det er sånn den er bygget opp. Ulike sykdommer kan føre til at nervesystemet ikkje virker som det skal, blandt annet spedalskhet. Her kan de syke ende opp med å miste kroppsdeler, fordi de mister følelsen i huden, kroppen blir nummen, og ikkje lenger istand til å reagere på smerte.
Eg e redd for at dette gjelder meg, mitt hjerte og mitt liv. I Hebreerne 3 står det sånn som dette: "Husk på dem som sitter i fengsel, som om dere var lenket sammen med dem, og husk på dem som blir mishandlet, som om det gjaldt deres egen kropp."

Når eg har ondt et sted i min egen kropp har det en tendens til å overskygge alt annet. Eg kan ikkje skrive uforstyrret hvis eg har vondt i magen, og hvis eg har vondt i hodet tenker eg stort sett på det, uten å få gjort noe annet. Det e ikkje sånn at foten min, eller hånden, hodet mitt eller magen min har vondt. EG har vondt i foten, hånden, hodet eller magen. Eg kjenner smerten, eg reagerer på smerten og handler utfra den. Bør ikkje dette og gjelde den kroppen som vi er en del av som kristne? Ufattelig mange av våre brødre og søstre lider på de mest grove og grusomme måter fordi de bekjenner det navnet som også eg bekjenner: JESUS KRISTUS. Vi er i følge bibelen knyttet sammen på en helt spesiell måte som kristne. Vi e brødre og søstre, familie, ja ikkje bare det, vi blir kalt for en kropp! Når et lem lider, leder de andre med og når et lem blir hedret gleder de andre seg. Eg har lyst til å være en søster og en lillefinger som reagerer og handler på smerten til 12 år gamle "Anna" i Pakistan, som ble kidnappet på julaften i fjor, for deretter å bli torturert og misbrukt på det groveste, voldtatt og tvangsgiftet med en av voldtektsmennene. Anna har vondt, hun opplever urettferdighet og ondskap helt tett på kroppen, og hon e bare et barn som vil følge Jesus! (http://www.nmio.no/modules/smartsection/item.php?itemid=273)
Eg vil være en søster som reagerer på de mange kirkelederne som dør i Colombia, fordi de tør å møte opprørerne med Guds fred istedenfor frykt. Eg vil forholde meg til alle de hemmelige kristne i Nord- Korea, som lever i en ufattelig undertrykkelse. De kan aldri samles mer enn to eller tre omgangen, og de blir sendt i konsentrasjonsleir hvis noen finner ut at de bekjenner Jesus Kristus som Herre istedenfor Kim Il-Sung, som er erklært evig president.
Eg vil kjenne på smerten, ikkje på nummenhet og avmakt! Vi tror jo på Daniels Gud, som var tilstede i ildovnen, og som har makt til å frelse fra fortid, nåtid og fremtid!
Vi e frelst til frihet, uansett ytre omstendigheter!
La oss stå sammen med de forfulgte, og når vi kan, la oss være deres stemmer!


"Lukk opp din munn for den som ikke selv kan tale,
før saken for dem som nær bukker under.
Lukk opp din munn og døm rettferdig,
la hjelpeløse og fattige få sin rett!" Ordspråkene 31, 8-9.

Frihet i Kristus

Å hevne oss ville være et nederlag,
og fortsatt å tie ville ikke være noe svar.
Min Gud, veiled meg og fortell meg;
hva skal jeg gjøre? Hva er rett?
Taushet viser ikke nødvendigvis styrke,
iblant skjuler den bare resignasjon og apati

Skal vi ta liv som hevn? Det er ikke noe svar,
du har alltid sagt:
Tilgi, vis tålmodighet, elsk og gi.
Men likevel trenger vi et svar:
Hva skal vi gjøre?

Vær sterk og positiv i din kjærlighet,
hev din stemme, rop og si:
Rettferd må gjenopprettes for alle som mistet den,
og aldri må det gis rom for undertrykkelse.
Så lenge er vi blitt fortalt at vi må tilgi,
men vi ble aldri gitt svarene.
Så lenge har vi lært å bære lidelsen i taushet
og fått høre at vi ikke må skrike eller gjøre opprør.

Jeg vil ikke ødelegge eller knuse,
men jeg vil rope av all min kraft:
Jeg er blitt såret, og mitt sår er dypt
og jeg avviser all undertrykkelse.

Jeg vil ikke være ondskapsfull: Jeg vil tilgi
og følge i Dine fotstpor, min Herre som tilgir.
Du forstår oss og kjenner våre hjerter,
Du vet at vårt sinne ikke skal vare lenge.
Du vil roe meg ned slik at jeg,
med anstendighet og styrke,
krever mine rettigheter.

Herre, vis nåde,
Herre, gi trøst,
Herre, vis oss veien
og gi helbredelse til sjeler og hjerter.

http://www.nmio.no/modules/news/
http://www.opendoors.no/

Lett blanding

Okidoki, då var tiden inne for et nytt innlegg, for her i gården har det skjedd både det ene og det andre! 1. Eg har ventet i Sandefjord i 7 timer, og eg må innrømme at det var litt trøttene. Når eg ikkje har spesielt mye tid til å tenke, føler eg ofte at eg har mye å tenke på, men her hadde eg 7 timer til rådighet hva tenking angår, men lite vetugt ble tenkt må eg innrømme. Eg var i ventemodus, dvale om du vil- det eneste hjernen ville var å kjede seg. Og det gjorde eg, i 7 timer, så der har du den.. 2. Jakken med stor J. Eg må fortelle dokkar om Ragnhild. Ragnhild e en kollega i barnehagen, en strålende dame rett og slett og hverdagen blir alltid gøyere når hon e på jobb. I tillegg til dette har hon en veldig tøff jakke, en av de tøffeste eg har sett. Eg velger nemlig venner utfra jakker, det gjør vel alle:-) Andre ting blir liksom litt uinteressant, iallefall etter å ha sett boblikken til Ragnhild.. Og hør ka som skjedde i helgen: Det var lørdag, eg var hjemme, hadde vært i en vielse, kjøpt en presang til min gode venn Heidi. Plutselig ringte telefonen. Det var Ragnhild, hon ringte fra Norheimsund, der hon hadde funnet et eksemplar til av JAKKEN, som eg har sett på med lengtende blikk og sterkt vurdert å glippe den ubemerket ned i vesken min.. (Hon ble vel lei av å vokte den med haukeblikk:-) "Skal eg bare kjøpe den til deg?" Altså, når varene kommer helt inn i stuen min kan det vel ikkje kalles ordentlig handel? Eg kunne ikkje annet enn å slå til, og se så tøff den e!!

3. Mary Kay- party. Det var eg på i går for første gang. Eg tror det kan slås fast en gang for alle: Eg e ingen perfeksjonist. Eg e kanskje heller litt utålmodig og tenker fort: Godt nok. Dette gjelder og mitt eget ansikt, eg gidd rett og slett ikkje å bruke så mye tid på det, verken med kremer eller andre sminkerier. Eg syns det e veldig fint å være fin, eg syns det e fint med fin hud, eg syns det e fint med lange øyenvipper, gjevn hud og røde fyldige lepper. Eg bare har det ikkje sjølv, liksom og det e begrenset kor mye innsats eg gidder å legge inn for å få det. Men i går forvillet eg meg altså inn på et Mary Kay-party (med ekstremt godt selskap by the way), der eg klomset rundt med sminkesettet mitt og smurte lippgloss på kinnbena istedenfor på munnen bare som en understrekning på min uvitenhet. Det e rett og slett en hel verden som eg ikkje har del i, en verden av sminke og kremer, og eg kjenner meg delt i møte med denne verdenen: Eg fikk jo egentlig behov for alt hon ville selge meg, eg liker jo å pynte meg, eg liker å være fin.. Men eg bare gidd ikkje helt å betale prisen, eg e ikkje villig til å strekke meg så langt som å stå opp mer enn et kvarter før eg må gå til bussen, eg syns det gjør forferdelig vondt å nappe øyenbrynene og eg griner nok som det e. Men en gang i fremtiden.... Då skal eg bli god til disse tingene her. Bare ikkje akkurat i dag. Kanskje i morgen, det kan godt hende faktisk. Flaks at hon har en tøff jakke, tenker du vel no, eller...det e vel eg som tenker det, for lets face it, det e ikkje sikkert at dokkar andre syns den e tøff i det hele tatt. Det tåler eg. 4. I dag har eg fisket til meg en ny leieboer, og eg e svært fornøyd! Dette e ingen kem-som-helst, som eg har plukket opp på gaten. Neineinei, dette e en lyshåret skjønnhet som eg rett og slett har skikkelig sansen for. Noen vil si det e en Guds lykke at dette skulle skje. Bror og søsterr Ludvigsen skal få inn en helt vaskeekte logopedstudent i sin residens, tenke seg til! Det blir snart ikkje mer snøvlerier fra denne kanten (her tenker eg selvsagt mest på Jon, men det ville være frekt å bare skrive det.) No skal eg på alvor begynne å tenke på å lage den rare Tsjekkiske lyden "shjr", med bare pittelitt hjelp.. Dette blir stas Ida! 5. Eg kommer tilbake til Miriam seinere, her må eg kanskje få Hans Kristian til å hjelpe meg med å lage en tribute eller noe, for det e ikkje med lett hjerte at eg sier takk for no til denne jenten. Fotballspilleren, rockebassisten(var det å trekke det litt langt?), flinkisen, historiefortelleren, juvelen i smykkeskrinet: Miriam Kleppa.. Eg stopper her for denne gang, fortsettelse følger:-)

OlsVIK? Eg protesterer..

Eg syns noen ganger at navn kan være misvisende og det eg skal fortelle dokkar no e nøyaktig på en prikk et sånt tilfelle. Men, kor e manerene mine, her trengs det en nærmere forklaring: I går var det torsdag, dagen etter onsdag, dagen før fredag, en ganske vanlig, okei dag. Eg skulle rett fra jobb i barnehagen til Olsvik kirke for å ha jenteseminar. Og her kommer starten på tabben, der eg tenkte følgene: "Jaja, Olsvik, ligger ikkje det rett der med Loddefjord då?" Det kan hende du sitter her no som nikker bekreftende på dette. Til deg vil eg si: SLUDDER og pølsevev! Oi, dette var da voldsomt til kraftuttrykk Elisabeth, tenker du kanskje. Grunnen til at eg tar denne typen ord i min munn e delvis for å teste ut om denne noe rare sammensetningen av mat og forming passer for meg. Eg heller mot nei.. En annen grunn e at eg opplever at det må et uvanlig kraftuttrykk til for å beskrive min strabasiøse ferd til Bergen vest. Det hadde seg nemlig sånn at eg hadde gjort meg noen beregninger i forhold til tidsbruk. Eg tenkte at 40 minutter var nok, så når eg syklet onethousenfivehundredandtwenty ville eg være fremme onethousensixhundred sharp. Lite visste eg då om at eg skulle få et ørlite besøk av hysteriske Elisabeth denne dagen. Eg e jo stort sett glad i besøk, men eg kjente vel på at denne jenteflisen ikkje var helt velkommen, men det kan av og til være vanskelig å avvise folk på en høflig måte. Det var vel det som ble problemet mitt. Eg forvillet meg nemlig ut på en svært trafikkert motorvei, der eg gikk glipp av avkjørselen til sykkelveien. Eg tenkte at det straks ville dukke opp en ny mulighet til å komme seg ut av den tetteste trafikken, men det viste seg å bli feilslått. Etter lite raushet fra enkelte billister, dukket plutselig besøket opp, hvorpå eg stoppet sykkelen uten en helt tydelig plan. Eg tenkte på flere muligheter, der det å legge seg ned i fosterstilling var høyaktuelt, men det ble bare til at eg stod med frykt i blikket og ventet i rundt ti minutter, og mannet meg opp til å sykle videre. Som dokkar kanskje forstår tapte eg dyrebar tid på dette, og her går eg over til neste tema: Olsvik.. Når eg hører om en vik tenker eg at dette en noe som befinner seg sånn noenlunde nede ved sjøkanten, som Grønneviken, Melkeviken, Terje Vigen og andre trivelige viker som vi kjenner til. Eg syns det blir litt misvisende og dumt å lure folk opp i stry på denne måten her. For lite visste eg (eller iallefall hadde eg ikkje satt sammen to og to) om at OlsVIK som det heter, faktisk kunne stått på listen som en av Bergens syv fjell, eg reagerer på at det ikkje e en del av syvfjellsturen, eg syns Løvstaken fort kan bli litt puslete. Det hjalp heller ikkje at eg syklet litt feil, der eg først syklet til BrønnDALEN. Tror du kanskje at det var nedoverbakke til denne sakalte dalen du? Åneida! På ingen måte.. Eg syns nesten at dette gir et frynsete rykte til andre kjente daler: Lyngdal, Fyllingsdalen, Sarons dal, e de det de gir seg ut for å være? Eg begynner å bli usikker. Eg syns heller vi skal kalle en spade for en spade og kalle stedene for det de er: Brønnhauane og Olsfjellet, eller iallefall Olsbakken. Som dokkar sikkert skjønner brukte eg litt lenger tid på dette enn de tidsrammene eg hadde satt, og da eg etter langt om lenge og lenger enn langt kom frem til kyrkjo var klokken fem på halv fem, og eg skulle begynne å snakke halv. Eg skulle gjerne sagt at eg klokken halv var helt rolig i kroppen, helt tørr i håret og helt normal i fjeset, men det blir dessverre langt fra sannheten. Eg var sprengrød i ansiktet, og klissvåt i håret og det ble rett og slett en ganske flau affære i begynnelsen, der eg heseblesende og svett presenterte meg, og grunnet manglende samarbeid mellom data og prosjektor skulle ha et dieseminar istedenfor et medieseminar. I så måte visste eg ikkje helt ka eg skulle si, men det var vel bare å improvisere:-) Jaja, det e no sånn som skjer.. På vei hjem følte eg meg svært så attraktiv. Eg vil nødig være innbilsk altså, men det var så veldig mange biler som blinket til meg. Eg ble jo helt fnisete og smigret der eg satt på sykkelsetet, overrasket over at de i det hele tatt så meg (uten lykt i kveldingen der), men man får bare ta med seg de plusspilene man får i dette livet;-)

23

Det var da voldsomt til bloggerglede i en helt vanlig september måned tenker du kanskje nå, og her følger eg deg i aller høyeste grad. Men eg kjente likevel på at eg måtte ha et ekstraordinært innlegg i møte med ny informasjon som hat innhentet meg. Noen ganger skjedd det så viktige ting at man må gå til strakstiltak, og på en måte er det det som skjer her. (Jaja, straks og straks, dagen etter-tiltak.) Det var en helt vanlig onsdagskveld, der eg satt i sofaen til min svært så trivelige kompis Eivind. Alt var som vanlig: Eivind serverte mat og snop, Eivind ryddet, Eivind tok på duk på bordet, Elisabeth sølte på duken. Elisabeth og Miriam lå i hvert sitt hjørne av sofaen og nøt god service av denne staute mannen i vårt liv.. (Her må man velge å ikkje misforstå:-) Da, ut av intet dukket det opp et stykke informasjon som ble til oppmuntring for Elisabeth Ludvigsen, alias nr. 23. Her kommer det: Norge har blitt ranket som nr. 23 i Fifarankingen. For en prestasjon! Noen vil jo tenke at nr. 23 e et stykke bak, men eg e av den oppfatning at 23 e et usedvanlig lovende tall, det e noe med det, liksom. Først tenkte eg jo at det var et typisk "ut av rekken gå"-tall, men no har eg komt frem til at det e et tall med potensiale og uante muligheter. 2 og 3 blir så stusselige sammenlignet med dette tosiffrede tallet med akkurat passelig tyngde.
Sannheten e den at eg alltid har hatt en drøm om å være toppidrettsutøver, aller helst innen fotball. Det vil si, toppidrettsutdøver uten alt stresset og slitet. Det hadde vært noe, å kunne seile inn fra sidelinjen med scills, kløkt og kondis, tall på ryggen og folk som kalte meg Ludvigsen. Eg har jo vært med på å vinne Nordhordlandscupen, og der fikk eg en smakebit av denne rusen, men hvis eg skal være veldig ærlig hadde eg vel ikkje så mye spilletid i løpet av kampene, eg hadde mest heietid, og spillertne var hentet fra eliteserien i norsk kvinnefotball.. (Der du tydeligvis har spilt cupfinale, Miriam:-) SÅ, det e deilig å oppleve at norsk toppidrett og Elisabeth møter hverandre og smelter sammen på en ypperlig måte i tallet 23:-) Harald Rex og hans sivilforsvar ser med stolte øyne på dette. Nr. 23 gratulerer nr 23. med nr. 23. Lykke til med neste kamp!

En tirsdag i gule sko

Da kom eg akkurat hjem fra en super kveld hos Ingrid Sætre, der hon har vært en ypperlig vertinne: Hon har servert de deiligste retter, hon har kvernet kaffe, selv om kun eg skulle drikke det, og eg har til og med blitt tilbudt en presang på hjemveien (sorry at eg ikkje hadde plass til sjampinjongen i vesken, kjære deg:-) OG, eg trosset vær og vind, der eg tok på meg mine nye, ulovlig innkjøpte sko SELV om det regnet!
Denne kvelden må Ingrid også hedres for supert filmvalg, så her er min anbefaling: Robin Hood i nyeste versjon. Den var helt super og no e eg sånn helt passelig forelsket i Russell Crowe, og eg håper eg treffer på han tilfeldig, en dag eg har på meg de nye skoene mine. Her e det kun snakk om svermeri, så det blir dumt hvis noen driver å sier det til han, eller skriver en lapp eller noe. "Vil du, Russell Crowe, være kjæreste med Elisabeth Ludvigsen? Kryss av: Nei, ja, kanskje, vet ikkje." Ikkje gidd å gjøre det då, det blir så utrolig dumt hvis han begynner å tro og håpe ting som aldri kan bli noe av.. (Det e mulig eg kan beskyldes for å ha litt vel stor tiltro til et par gule sko..:-)

Eg kan ikkje forså annet enn at Russell (som eg liker å kalle han) finner disse føttene svært tiltrekkende:-)

Eg e mer usikker på disse, og forstår ikkje kossen de ble så lange..

Eg kan jo og nevne at eg fikk refs på sykkelturen hjem i dag, og det med rette. Det har seg nemlig sånn at eg har blitt frastjålet så mange sykkellykter at eg liksom ikkje har giddet å kjøpe en til den nye sykkelen min enda. Så der eg syklet i mørket langs store lunggården, kan det tenkes at det var vanskelig å få øye på meg (han burde sett skoene, og kanskje i forbifarten sagt at de var fine, men eg skal ikkje holde det mot han). Han kjørte ikkje på meg eller noe, men han senket farten når han kjørte forbi meg og sa:"Du kunne kjøpt deg en baklykt iallefall". Eg satt og tenkte litt på ka eg skulle si til det. Eg hadde ikkje noe forsvar, og eg forble taus. Han hadde på en måte helt rett, men hvis eg kan kverulere litt, så vil eg påpeke at ordene iallefall og baklykt i samme setning for meg ble litt rare. Hvis eg iallefall skulle gjort noe, så ville eg iallefall ha kjøpt meg en FORLYKT (eller brukt min tøffe hodelykt). Eg e rett og slett ikkje enig i at baklykt e et iallefall-tiltak. Baklykt har du hvis du har alt på stell, og det bør man jo ha, men du har det ikkje IALLEFALL. Eg hadde for eksempel ikkje baklykt sist eg falt på sykkelen, så dermed ikkje i alle fall.. (Det ble veldig sånn gøy med det ordspillet der:-)

Eg kan jo avslutte med å avsløre at eg for tiden blir sjarmert i senk av en ettåring i barnehagen som har forstått at jenter liker godt å bli kysset på kinnet:-) Eg blir helt fnisete i møte med den lille sjarmøren, han har meg rett og slett rundt lillefingen og han vet det:-) Trivelig hverdagshistorie?:-)

OG, just so you know: Det e lov å synes at skoene e rare..