Gud med oss!

Vi nærmer oss påske, midt i en underlig tid.. I en tid der de fleste av oss kjenner på sårbarhet og manglende kontroll. Der det er fare for at vi taper, selv om vi er blant de beste i sporet..

Kanskje kan dette bli en mulighet for noen, en mulighet til å se at det finnes en som har vunnet! Kanskje kan vi, i den avventende stillheten(eller i bråket fra 4 barn som krangler😉) søke å HØRE Guds evige Røst, den Røst som stadig roper om en ufattelig frihetshistorie, en ufattelig kjærlighet, med kraft i seg til å gjøre død til liv! Der hjerteslaget er at mennesker blir løsnet fra dødslenkene, sånn at våre hender er frie til å tilbe Den Levende Gud..

Den første påsken ble feiret under ekstreme forhold, i utrygge omgivelser, der ingen visste hvor neste skritt ville lede dem.. Her må vi skru tiden tilbake en del tusen år: Israelsfolket var blitt mange i Egypt. Det var ikke lenger noen ledere i landet som husket Josef, sønn av Jakob. De husket ikke hvordan Josefs Gud hadde reddet landet fra sult og katastrofe. De hadde glemt å huske.. Josef sin slekt ble tatt til slaver, der det var hvileløst arbeid, ufrihet, nakenhet og tunge byrder. Israelsfolket sine hender var i tunge lenker: Bundet til Egypt og dets guder..
De hadde ropt i over 400 år, til en Gud de knapt husket. De hadde hørt noen historier, men de kjente ham ikke. Det de kjente, på kropp, sjel og ånd, var det tunge arbeidet slavedriverne la på dem natt og dag.. Det de kjente, var nakenheten og ydmykelsen i å ikke eie seg selv, ikke eie sin tid, sin kropp, sin familie, sitt liv! Ufrihet var blitt deres familiehistorie. Egypt forsynte seg med det de ville ha: Deres dager og netter, deres mat, deres sønner og døtre, deres verdighet og til slutt deres liv. Slavedriverne var grådig.. Israelsfolket fortsatte å rope. Ingen hadde svart, ikke på mange hundre år.. MEN, det kom EN DAG, den så nok lik ut som alle andre dager, men skulle vise seg å bli en dag som forandret deres liv for alltid.

For Gud HADDE hørt, og han lot seg HØRE i landet Egypt. Abrahams, Isaks og Jakobs Gud gav seg til kjenne på Horeb (stedet av ødeleggelse), der han konfronterer farao og Egypts guder med et høylytt rop: La min sønn fare!! Hvorfor? Så han kan tilbe den levende Gud!
Israelsfolket var bundet på hende og føtter, lenket fast i ufrihet, røvet og slått. Men Guds Røst kom med kraft, med ild. Hans Røst kom med renselse og liv! Hans Ord skapte det det talte!

Den første påsken ble feiret under ekstreme forhold, i utrygge omgivelser, der ingen visste hvor neste skritt ville lede dem. Men de valgte å være lydige mot Ordet Han talte, Han som kalte seg deres Gud, Han de enda ikke kjente, men som skulle vise seg å bli deres frigjøre, deres Stridsmann, deres Lege. Han som ledet dem til vann. Han som forsørget dem med mat fra himmelen. Herren! Han endret deres historie om fangenskap til å bli en kjærlighetshistorie! En historie som nå, flere tusen år etterpå, har satt oss alle fri til å tilbe Israels Gud. Han ledet Israelsfolket ut av fangenskap, så de kunne tilbe Han, tjene Han, kjenne Han. Hans lengsel og hjerteslag var hele tiden å komme nær, så nær at han kunne bo midt iblant dem. Han ville at de skulle HØRE og være lydig mot Hans ord og Hans vei til LIV. Jeg tror også at hans lengsel og hjerteslag hele tiden var at deres frihetshistorie og deres nye Liv skulle være et lys for folkeslagene, et rop til alle nasjoner om en Gud som elsker! En Gud som tar bolig blant mennesker.

Dette samme ropet ble senere bekrevet med dette navnet: Immanuel- Gud med oss! Gud ble menneske, tok bolig midt iblant oss.