Eg syns det e stas med mesterskap! Eg, som syns engelsk fotball e definisjonen på kjedsomhet, som e av den illojale typen som kun heier på brann når de e god, eg lar meg rett og slett begeistre av EM, VM, OL og alle sånne ting som har to bokstaver. IS, PS, KP, MB,US (Mer Elisabeth, mer!). Det e gøy rett og slett. Eg tror nok det e forskjellige ting som begeister meg, og det e kanskje ikkje først og fremt det at det e god fotball. Det blir perifert, det regner eg med at de fleste e enig i.. Det e gøy å høre nasjonalsanger, se på følelsesreaksjoner, for eksempel til en superglad liten gutt på tribunen. Det e gøy å se en kar som plutselig sitter igjen i regnet alene, mutt og våt. Det e gøy å få bekreftet at lyn og torden e SÅ farlig at man må stenge av en hel stadion om noe så fryktinngytende skulle forekomme.(Nettopp, KUN naive idioter tenker at dette e ufarlig..) Det e gøy å tippe, det e gøy å invitere til middag og marengskake, det e gøy med småbarn i hus, det e gøy å heie på de som ligger under. Også e det andre finurlige ting man kan kose seg med i en sådan stund. Man kan for eksempel undre seg over hvorfor Nederland spiller i orange, og i tillegg kan man lure litt på hvorfor gjør det så dårlig akkurat dette året, når de endelig kan skryte av å være en del av motebildet 2012, istedenfor bare å ha de styggeste draktene i mesterskapet.
Man kan og smile litt over sånne ting som navn. Noen har morsomme navn, andre har trivelige navn. Også har vi de med navn som ligner:-). Det virker som det e litt sånn at i østeuropa har de helten Andriy Shevchenko, og dermed heter de fleste en eller annen variant av enko-navnet. I Portugal er det Ronaldo som gjelder, og dermed prøver man å komme nærmest mulig uten å bli beskyldt for å herme. Rolando syns eg forsåvidt e en fin variant, og eg skal begynne å vurdere hvilket navn eg skal ta til meg, når eg syns Zlatan Ibrahimovic e den tøffeste spilleren i EM. Noen gode forslag til tilnavn på lisemoren?;-)
Eg har i tillegg hatt gleden av å se og høre en enorm kvinne i løpet av uken som har gått. Aung san suu kyi i Bergen rett og slett. Det var stas. For et liv, for et perspektiv: Midt i en virkelighet med mørke på alle kanter har hun hatt nok lys til et lite skritt, skrittet foran seg. I 1991 var det vanskelig å tenke at situasjonen skulle se annerledes ut i Burma, men hun valgte skritt for skritt, uten å vite fortsettelsen. Da hennes egen mann ble alvorlig syk i 1997, stod hun overfor et umulig valg, der hun visste at hvis hun reiste ut av landet, fikk hun aldri komme tilbake. Hun ble og mannen døde uten at hun fikk treffe han. For et sår,for et offer fra dem begge! Også kan denne kvinnen i 2012 se et gryende håp, et Burma i endring, og hun er en del av parlamentet. Det e så inspirerende! Hun sa det slik i talen i Oslo: "I Burma, når vi lengter etter noe, sammenligner vi denne lengselen med de første menneskers lengsel etter tilbakevendelsen av solen. De var aldri sikker på at natten ville bli til dag igjen."
Eg kommer stadig tilbake til ordningen i 1. Mosebok, der det står om jordens og menneskenes tilblivelse. Det står om at Gud skaper, dag for dag. Men, som alltid er Guds virkelighet annerledes og hel, og der vi går fra morgen til kveld og natt, går skapelsesberetningen fra kveld og natt til morgen. "Det ble kveld og det ble morgen.." Morgenen VIL komme, en eller annen gang. En eller annen gang vil knoppene av snøklokker greie å bryte gjennom en frosset jord. HÅP. Håp om at ting EN DAG vil se annerledes ut. HÅP om at en dag vil LIVET se annerledes ut. Håp er et kort ord, men det er enormt kraftfult. HÅP kan endre et ekeltmenneske, et ekteskap, en familie, en by, et land, ja kanskje en hel verden. Det ER håp for Burma. Det ER håp for Norge. Ennå er det håp! Dette er mottoet til evangeliesenteret, etter min mening nydelig: For de svakeste, de mest sønderknuste, de som ikkje ser noen utvei: Det e ennå håp. Og eg tror at håpet har et navn: Jesus Kristus.
Ojda, her tok eg helt på vei. Det e så digg å komme over mennesker som bare har gitt jernet. Og med en sånn historie som Aung San Suu kyi har, kan hon si ka hon vil om Bergen og Masjipan. kem e eg til å kverulere? Eg har aldri vært i husarrest, har knapt nok hatt "et kvarter på rommet":-).
fredag 22. juni 2012
torsdag 24. mai 2012
En litt skuffet menig-Lisen
Dette var dagen som kunne blitt så spennende for menig-lisen. Tekstmeldingen fra det norske sivilforsvar kom tikkende inn: STRAKS-tiltak, det brenner på Sotra! Eg tok opp telefonen og ringte til hovedsetet på Midttun, der vi avtalte at eg skulle stille på Sotra kl 24.00. Også var det hodet rett inn i tenkeboksen, der eg måtte finne løsninger på noen småproblemer: Milde var min adresse, eg måtte hente uniform og denslags i Møllendal, for deretter å lokalisere en eller annen brann på Sotra. Hmmm.. Sykkel? Sparkehjul? Kajakk? Taxi var oppe som forslag, men det måtte eg etter all erfaring betalt av egen lomme, så det utgikk. MEN, eg hadde svært hjelpevillige folk i min nærhet, superkatrine skulle være min skyss, pappsen var behjelpelig som alltid, her var det bare til å brette opp ermene. Eg kom meg hjem, kledde på meg prakten og ringte i min uvitenhet for å høre ka eg skulle ha med meg: Gassmasken min? vinterhue eller sommerhue? Hageslange? Vannpistol? Som dere forstår, utallige kloke spørsmål fra denne kanten.. Da damen på kontoret tok telefonen fortalte hun meg at eg kunne avvente frem til i morgen, også kaller de meg inn etter behov da.. Eg må innrømme at eg ble litt skuffet. Eg følte unektelig på en iver etter å for en gang skyld være der flammene e, være der det brenner liksom, også hørtes det så actionfylt ut å være der på nattestid, og som den ranglefanten eg e tenkte eg og: En unnskyldning til å rangle! Men no e det bare til å legge seg i en stusselig seng, og vente på en telefon.. E dette tilfeldig?Eg mener, at de først brukte strengetonen: Du skal herved stille straks... osv, for deretter å være så løs i snippen? Eller e det en sånn situasjon der de har søkt meg opp i arkivene og tenkt: Ups, ka har vi gjort? HON DER, hon kan jo knapt slukke en fyrstikk.. Her må vi bare la det feide ut i stillhet...:-)Eg så selvsagt for meg et helteaktig senario, der Lisen kom inn fra sidelinjen kl 24.00, nesten som Jack Bauer, reddet dagen med sine heltemodige stunts innen brannslukking, time for time, minutt for minutt. Typisk at det hadde vært en bombe i en buss utover mot Sotra og, sånn at eg typisk måtte innta Kenu Reves sin rolle i å holde speedometeret over 80.. (Og sånn går no dagene..) Eg holder fast ved at det e sånn det hadde blitt hvis eg hadde sluppet til. They will never know.. Men dokkar kan fortsatt få lov til å omtale meg som en helteskikkelse av rang. Hvis dokkar vil altså..
(Ojojoj, ikkje misforstå meg no dokkar rakkare fra Rodos, eg håper selvsagt at brannen blir trygt og godt slukket innen eg våkner i morgen tidlig..)
Eg må ta med noen bilder fra min perfekte sommerdag, med frokostpiknik på bryggen med reker, trivelig lunsjbesøk av Pål-Rune, kajakktur med soling, bok og bading og båttur med pappsen..
Okidoki, då e det bare til å pugge brannregler mens natten siger på, så får vi se i morgen:-)
tirsdag 15. mai 2012
Ute på galaien:-)
Brukte eg det rett no, Miriam? Uansett, då e det litt av hvert som har skjedd siden sist, noe som selvsagt må gjøres rede for i ordnede former, hvorpå eg velger å bruke listeform, siden det for meg blir mest ryddig.
1. Eg har nok en gang fått bekreftet at eg ikkje e noen kunstnerspire. Dette e noe som har fulgt meg gjennom livet, i ulike uttrykk. Når eg gikk på barneskolen, manglende talent og interesse frem gjennom at eg gjespet meg gjennom tegneformingstimene, i tilleg til å være svært motvillig på ymse juleverksted som Vakskjold og Milde stelte i stand. Etter dette lot eg det ligge en stund før eg for noen år siden ble så innspirert av et stavangerbesøk, der vakre Mariann hadde malt sitt eget kunstverk i stuen. Hm - tenkte eg, kor vanskelig kan det være? Dette var historieløst og uklokt tenkt, men eg gikk likevell til anskaffelse av alskens maleutstyr og satt igang med iver, helt til eg oppdaget følgende: Det e ikkje sånn at alt e fint bare fordi det kommer på et lerret, også der kan ting bli brunt. Likevel e det akkurat som eg glemmer litt fra gang til gang, og det ene fører fort til det andre, og plutselig en dag på bønn og lovsangsfelleskap i Norkirken, satte eg meg til å male, eg tenkte i utgangspunktet at det skulle bli et svært så åndelig bilde. Det ble det ikkje.. Rart som det høres ut, så hadde det rett og slett ikkje skjedd noen form for progresjon i løpet av årene uten maling. Og med dette kommer vi frem til nå-tiden, nærmere bestemt torsdag, der eg var på jobb i barnehagen. Eg var i den tro at man iallefall som 28-åring skal kunne dra i land det å lure en 5-åring til å tro at du kan tegne, Kan de vite bedre? Nok en gang slo mine teorier feil, der eg fikk passet mitt påskrevet i min iver etter å tegne alt deres hjerte lengtet etter: "Elisabeth, dette e du ikkje så god på. Du kan heller spisse blyanter." Eg syns tross alt det var fint at han ledet meg inn i annen sysselsetting, med tanke på at lediggang e en ugrei ting på mange forskjellige måter.
2. Eg har vært en tur i hovedstaden, noe som var en stor glede. Man kan jo spørre seg og undres i møte med folk som velger å bosette seg et sånt sted, om de vet sitt eget beste, men vi skal ikkje dvele ved sånt. Eg hadde en helt ypperlig helg hos frøken Våge, med akkurat passelig mengde urbanitet, bruktbutikker, gode samtaler, gøye folk og god stemning.
Det var en fryd å treffe igjen Martha Kristine den vakre, den tøffe kvinnen med det yndige ytre, som er en av de mest vittigste eg vet. Morsomme Nils Kåre, søte Johanne, kloke Jon Reidar, gøyale Jørgen og inspirerende Ingjerd var alle med å gjøre dette til en tilnærmet perfekt Oslohelg.
I tillegg må eg nevne Harald Ågedal, mannen som kan ta 15 armhevninger på en arm, som har blitt rangert i norgestoppen i orientering, han som elsker å sitte kontor, og som kan synes det e irriterende når andre (det være seg kem som helst) kommer med ydmyke og forsiktige innspill om å spille Bonanza istedenfor å sitte med bibeltekster i eksel-ark. Han e et kondisfenomen, en flinkis, langt over gjennomsnittlig trivelig og en ekte helt for en bergenser i storbyen:-)
Dette var intet annet enn stas.
Det eneste som ble litt ugreit var det konstante presset i møte med det å spise sushi. Sushi meg her og sushi meg der. Noe så masete og spesielt. Man kan jo stille seg spørsmålet i sitt stille sinn: Når ble det godt med rå fisk? Det e greit nok å ta seg en ukokt gulrot før middag fordi man er småsulten, men fisken må man koke eller steike, og til og med da e det begrenset hvor god den er.. Spesielt..
3. Eg har kjøp meg nye sko i storbyen, sko med høye heler. No har eg altså byttet ut converseskoene med skoletter og i fortsettelsen av det e eg spent på om eg kan fortsette livet som normalt, eller om eg må utvikle en ny personlighet, der det eneste eg gjør e å reise rundt på contryfestivaler, ha klubb og spise aspikk og tebrød. Dette vil tiden vise, umulig å si noe sikkert på dette tidspunktet.
No gjenstår det bare å telle ned til den gøyeste dagen i året: 17. mai! Det blir staselig, vi skal ha det moro fra morgen til kveld.. Gledelig nasjonaldag mine venner!
1. Eg har nok en gang fått bekreftet at eg ikkje e noen kunstnerspire. Dette e noe som har fulgt meg gjennom livet, i ulike uttrykk. Når eg gikk på barneskolen, manglende talent og interesse frem gjennom at eg gjespet meg gjennom tegneformingstimene, i tilleg til å være svært motvillig på ymse juleverksted som Vakskjold og Milde stelte i stand. Etter dette lot eg det ligge en stund før eg for noen år siden ble så innspirert av et stavangerbesøk, der vakre Mariann hadde malt sitt eget kunstverk i stuen. Hm - tenkte eg, kor vanskelig kan det være? Dette var historieløst og uklokt tenkt, men eg gikk likevell til anskaffelse av alskens maleutstyr og satt igang med iver, helt til eg oppdaget følgende: Det e ikkje sånn at alt e fint bare fordi det kommer på et lerret, også der kan ting bli brunt. Likevel e det akkurat som eg glemmer litt fra gang til gang, og det ene fører fort til det andre, og plutselig en dag på bønn og lovsangsfelleskap i Norkirken, satte eg meg til å male, eg tenkte i utgangspunktet at det skulle bli et svært så åndelig bilde. Det ble det ikkje.. Rart som det høres ut, så hadde det rett og slett ikkje skjedd noen form for progresjon i løpet av årene uten maling. Og med dette kommer vi frem til nå-tiden, nærmere bestemt torsdag, der eg var på jobb i barnehagen. Eg var i den tro at man iallefall som 28-åring skal kunne dra i land det å lure en 5-åring til å tro at du kan tegne, Kan de vite bedre? Nok en gang slo mine teorier feil, der eg fikk passet mitt påskrevet i min iver etter å tegne alt deres hjerte lengtet etter: "Elisabeth, dette e du ikkje så god på. Du kan heller spisse blyanter." Eg syns tross alt det var fint at han ledet meg inn i annen sysselsetting, med tanke på at lediggang e en ugrei ting på mange forskjellige måter.
2. Eg har vært en tur i hovedstaden, noe som var en stor glede. Man kan jo spørre seg og undres i møte med folk som velger å bosette seg et sånt sted, om de vet sitt eget beste, men vi skal ikkje dvele ved sånt. Eg hadde en helt ypperlig helg hos frøken Våge, med akkurat passelig mengde urbanitet, bruktbutikker, gode samtaler, gøye folk og god stemning.
Det var en fryd å treffe igjen Martha Kristine den vakre, den tøffe kvinnen med det yndige ytre, som er en av de mest vittigste eg vet. Morsomme Nils Kåre, søte Johanne, kloke Jon Reidar, gøyale Jørgen og inspirerende Ingjerd var alle med å gjøre dette til en tilnærmet perfekt Oslohelg.
I tillegg må eg nevne Harald Ågedal, mannen som kan ta 15 armhevninger på en arm, som har blitt rangert i norgestoppen i orientering, han som elsker å sitte kontor, og som kan synes det e irriterende når andre (det være seg kem som helst) kommer med ydmyke og forsiktige innspill om å spille Bonanza istedenfor å sitte med bibeltekster i eksel-ark. Han e et kondisfenomen, en flinkis, langt over gjennomsnittlig trivelig og en ekte helt for en bergenser i storbyen:-)
Dette var intet annet enn stas.
Det eneste som ble litt ugreit var det konstante presset i møte med det å spise sushi. Sushi meg her og sushi meg der. Noe så masete og spesielt. Man kan jo stille seg spørsmålet i sitt stille sinn: Når ble det godt med rå fisk? Det e greit nok å ta seg en ukokt gulrot før middag fordi man er småsulten, men fisken må man koke eller steike, og til og med da e det begrenset hvor god den er.. Spesielt..
3. Eg har kjøp meg nye sko i storbyen, sko med høye heler. No har eg altså byttet ut converseskoene med skoletter og i fortsettelsen av det e eg spent på om eg kan fortsette livet som normalt, eller om eg må utvikle en ny personlighet, der det eneste eg gjør e å reise rundt på contryfestivaler, ha klubb og spise aspikk og tebrød. Dette vil tiden vise, umulig å si noe sikkert på dette tidspunktet.
No gjenstår det bare å telle ned til den gøyeste dagen i året: 17. mai! Det blir staselig, vi skal ha det moro fra morgen til kveld.. Gledelig nasjonaldag mine venner!
fredag 27. april 2012
"Break my heart for what breaks yours"
"Ve Israels gjetere, som bare gjeter seg selv!
Er det ikke sauene de skal gjete?
Dere spiser fettet
og kler dere med ullen
og slakter de beste dyrene,
men sauene gjeter dere ikke.
Ikke har dere styrket de svake,
ikke helbredet de syke,
ikke forbundet de skadde,
ikke hentet tilbake de fordrevne,
ikke lett etter de bortkomne,
men med makt har dere hersket over dem,
og med tvang.
Sauene ble spredt,
de hadde ingen gjeter.
De ble til føde for alle slags villdyr,
de ble spredt.
Sauene mine gikk seg vill
på alle fjell og høye hauger.
De ble spredt ut over hele jorden,
ingen spør etter dem
og ingen leter." Esekiel 34 1-6
Disse versene fra Esekiel har utfordret meg enormt den siste tiden. Hvordan kan våre hjerter slå i takt med Jesu hjerte, der hjerteslaget blir jevnt og klart: Søke, frelse, søke, frelse, søke, frelse - Det som er fortapt.
27 millioner slaver i verden, FLERE enn noen gang tidligere i historien. Flesteparten av disse er under 18 år og mange er barn. De er fortapte, nakne og fremmede - de er i fengsel.. Kvinner i vår verden, på vårt kontinent, i vårt land og i vår by blir utnyttet på det groveste, frarøvet sin verdighet, knust på alle måter: Knust hjerte, knust kropp, knust ånd. Mange blir utnyttet mellom 40 og 100 ganger i løpet av en dag, mange blir gravide, må gjennomgå smertefulle aborter fordi bakmennene bestemmer det, og får nærmest ingen tid til å komme seg igjen. Andre bærer fram barn som selges høstbydende, noe som godt kan være en pedofil mann fra Saudi Arabia (eller et annet land). Eg vil hyle, eg vil skrike, eg vil rope på hustakene! Vi lever i 2012, i "den moderne verden", slaverie ble avskaffet for lenge siden, ingen vil så mye som tenke i de baner. Iallefall ikkje på overflaten. Men i det skjulte kan vi ta oss rettigheter, utnytte, bruke, forkaste, nedgrave og knuse hverandre.
Heleri er en kjent forbrytelse, reguleres av straffelov 317: Det er straffbart å kjøpe en stjålet vare. TENK at tallene er så vanvittig høye når det gjelder etterspørsel etter å kjøpe noe som så til de grader er stjålet, men som er så uendelig mye mer verd en all slags tyvegods.! I Norge er tallene overveldende, der det sies at 1 av 5 norske menn har oppsøkt en prostiturt. I Hellas er dette 7 av 10. Er det ingen som spør seg: Hvem er denne 15-åringen som e eieren av kroppen eg no invaderer? Det e altså mannen i gaten i Norge, i Hellas og over hele Europa som kan være med å stoppe etterspørselen, stoppe forrotnelsen.
Under fotball EM i Tyskland ble det sendt inn titusenvis av jenter i fangenskap, det ble satt opp "bærbare" båser rundt om kring i utkantstrøk, slik at fotballsupporterne kunne få med seg mer enn en fotballkamp. Det var en braksuksess. Til sommeren er det OL i London, der dette trolig vil forekomme igjen. Og det skjer i tillegg hver eneste dag rundt omkring over alt.
Det er et mørke som er så mørkt og svart at man blir helt matt av å tenke på det.
MEN, når det e så tett på oss alle, så tror eg og at det ligger en mulighet for oss alle til å være med å gjøre pittelitt. Tenk hvor mye det kan bety med en Guds MANN på en arbeidsplass av menn, som sprer en holdning som forteller noe om kvinners verdighet. Tenk hvor mye det kan bety at en mann snakker fint om konen sin på arbeidsplassen.
Tenk hvor mye det kan bety om noen våger å heve røsten for det som er rett, i sitt nærmiljø. Tenk hvor mye det kan bety, med en MANN som våger å snakke om livet som det er, en som holder seg unna pornografi i det skjulte og i det åpenbare.
Tenk hva det kan bety med en mann som har møtt Guds nåde på disse tingene og som våger å snakke med sine kamerater og kollegaer om dette. TENK HVIS vi kan gjøre noen i det små?!
Tenk alle de menneskene som har gått foran og som har vært med å skrive historie. Enkeltmennesker har blitt forandret, nabolag har blitt forandret, land har blitt forandret - og det har alltid sitt utspring i enkeltpersoner, av og til mange og av og til få. Gud bruker fortsatt mennesker, ja enkeltpersoner til å skrive sin historie..
Er det ikke sauene de skal gjete?
Dere spiser fettet
og kler dere med ullen
og slakter de beste dyrene,
men sauene gjeter dere ikke.
Ikke har dere styrket de svake,
ikke helbredet de syke,
ikke forbundet de skadde,
ikke hentet tilbake de fordrevne,
ikke lett etter de bortkomne,
men med makt har dere hersket over dem,
og med tvang.
Sauene ble spredt,
de hadde ingen gjeter.
De ble til føde for alle slags villdyr,
de ble spredt.
Sauene mine gikk seg vill
på alle fjell og høye hauger.
De ble spredt ut over hele jorden,
ingen spør etter dem
og ingen leter." Esekiel 34 1-6
Disse versene fra Esekiel har utfordret meg enormt den siste tiden. Hvordan kan våre hjerter slå i takt med Jesu hjerte, der hjerteslaget blir jevnt og klart: Søke, frelse, søke, frelse, søke, frelse - Det som er fortapt.
27 millioner slaver i verden, FLERE enn noen gang tidligere i historien. Flesteparten av disse er under 18 år og mange er barn. De er fortapte, nakne og fremmede - de er i fengsel.. Kvinner i vår verden, på vårt kontinent, i vårt land og i vår by blir utnyttet på det groveste, frarøvet sin verdighet, knust på alle måter: Knust hjerte, knust kropp, knust ånd. Mange blir utnyttet mellom 40 og 100 ganger i løpet av en dag, mange blir gravide, må gjennomgå smertefulle aborter fordi bakmennene bestemmer det, og får nærmest ingen tid til å komme seg igjen. Andre bærer fram barn som selges høstbydende, noe som godt kan være en pedofil mann fra Saudi Arabia (eller et annet land). Eg vil hyle, eg vil skrike, eg vil rope på hustakene! Vi lever i 2012, i "den moderne verden", slaverie ble avskaffet for lenge siden, ingen vil så mye som tenke i de baner. Iallefall ikkje på overflaten. Men i det skjulte kan vi ta oss rettigheter, utnytte, bruke, forkaste, nedgrave og knuse hverandre.
Heleri er en kjent forbrytelse, reguleres av straffelov 317: Det er straffbart å kjøpe en stjålet vare. TENK at tallene er så vanvittig høye når det gjelder etterspørsel etter å kjøpe noe som så til de grader er stjålet, men som er så uendelig mye mer verd en all slags tyvegods.! I Norge er tallene overveldende, der det sies at 1 av 5 norske menn har oppsøkt en prostiturt. I Hellas er dette 7 av 10. Er det ingen som spør seg: Hvem er denne 15-åringen som e eieren av kroppen eg no invaderer? Det e altså mannen i gaten i Norge, i Hellas og over hele Europa som kan være med å stoppe etterspørselen, stoppe forrotnelsen.
Under fotball EM i Tyskland ble det sendt inn titusenvis av jenter i fangenskap, det ble satt opp "bærbare" båser rundt om kring i utkantstrøk, slik at fotballsupporterne kunne få med seg mer enn en fotballkamp. Det var en braksuksess. Til sommeren er det OL i London, der dette trolig vil forekomme igjen. Og det skjer i tillegg hver eneste dag rundt omkring over alt.
Det er et mørke som er så mørkt og svart at man blir helt matt av å tenke på det.
MEN, når det e så tett på oss alle, så tror eg og at det ligger en mulighet for oss alle til å være med å gjøre pittelitt. Tenk hvor mye det kan bety med en Guds MANN på en arbeidsplass av menn, som sprer en holdning som forteller noe om kvinners verdighet. Tenk hvor mye det kan bety at en mann snakker fint om konen sin på arbeidsplassen.
Tenk hvor mye det kan bety om noen våger å heve røsten for det som er rett, i sitt nærmiljø. Tenk hvor mye det kan bety, med en MANN som våger å snakke om livet som det er, en som holder seg unna pornografi i det skjulte og i det åpenbare.
Tenk hva det kan bety med en mann som har møtt Guds nåde på disse tingene og som våger å snakke med sine kamerater og kollegaer om dette. TENK HVIS vi kan gjøre noen i det små?!
Tenk alle de menneskene som har gått foran og som har vært med å skrive historie. Enkeltmennesker har blitt forandret, nabolag har blitt forandret, land har blitt forandret - og det har alltid sitt utspring i enkeltpersoner, av og til mange og av og til få. Gud bruker fortsatt mennesker, ja enkeltpersoner til å skrive sin historie..
lørdag 14. april 2012
Hardanger - Vestlandets Rom
Det finnes noen ting i dette livet som man lurer på. Eller iallefall gjør eg det, eg lurer på både det ene og det andre: Hvorfor Gud skapte mygg, og for eksempel pinnedyr? Ka e det egentlig som e det mest unyttige yrket i hele verden, og ka e det kjedeligste? Ligner eg pittelittlitt på Ronja røverdatter, finnes det en mann i min fremtid(når man først undrer..:-), hvorfor har de fortsatt hallodamer på NRK? Hva het egentlig den lyse krølltoppen på nyttårsleir 1998, og ka gjør hon på i disse dager? Også lurer eg på alt innenfor data. Og bil. Også lurer eg på kordan i alle dager det kan være sånn at (nesten) uansett hvilken retning man kjører i fra Bergen kan man komme til Hardanger. "Å, på en regnværsdag som dette kunne det vært fint med en biltur, hva med en tur til Hardanger?" sier kanskje den ene til den andre på en helt vanlig tirsdag. Da svarer den andre, med en munter tone:"Jammen er du en lurifaks, det gjør vi!" Og dermed kjører de avgårde kåre fra sentrum og sørover mot Nesttun, og videre over Kvamskogen til Nordheimsund, også tar en gjerne fergen over til Jondal. Og ganske riktig, da er man i Hardanger. ELLER, man kan kjøre nordover, gjennom Åsane, til Voss og videre til f eks Ulvik, og hvor er man da? Jepsi pepsi, i Hardanger.. Også, om man er i et riktig så lystelig humør, kan man jo for eksempel ta turen til Os, for så å ta fergen over til Fusa, for så å ta en ny ferge slik at man kommer til Uskedal. Ja, nettopp - da er man straks i Hardanger. Det kan hende eg aldri forstår dette.
En annen snodig ting, som man og kan undre seg over av og til, e at når noen kommer flygende inn fra sidelinjen, altså fra England, så e vedkommende på en måte morsom og lur kun i kraft av sin britiske dialekt. Man må på en måte bevise at man ikkje e James Bond. Det kan fort bli veldig sjarmerende, rett og slett. En tilfeldig jente, for eksempel en på 28 år fra Fana (bare for å plukke et sted) kan tenkes å bli både fnisete og fjasete i møte med en av denne sorten, selv om han har både kone og barn. Ojda, dette så liksom litt verre ut enn det var ment, forstå meg rett e dokkar snill. (Det e egentlig en ganske snodig og sjarmerende befaling..)Ikkje lag hurlumhei no.
En liten filleting til: Når man er på jobb og har munnen full av snop, nærmere bestemt et stort dødningehode laget av lakris, er det problematisk å besvare seriøse forespørsler med stoltheten i behold. Det må man bare putte inn i beregningen ser det ut til. En liten sur frosk e bedre tror eg.
En annen snodig ting, som man og kan undre seg over av og til, e at når noen kommer flygende inn fra sidelinjen, altså fra England, så e vedkommende på en måte morsom og lur kun i kraft av sin britiske dialekt. Man må på en måte bevise at man ikkje e James Bond. Det kan fort bli veldig sjarmerende, rett og slett. En tilfeldig jente, for eksempel en på 28 år fra Fana (bare for å plukke et sted) kan tenkes å bli både fnisete og fjasete i møte med en av denne sorten, selv om han har både kone og barn. Ojda, dette så liksom litt verre ut enn det var ment, forstå meg rett e dokkar snill. (Det e egentlig en ganske snodig og sjarmerende befaling..)Ikkje lag hurlumhei no.
En liten filleting til: Når man er på jobb og har munnen full av snop, nærmere bestemt et stort dødningehode laget av lakris, er det problematisk å besvare seriøse forespørsler med stoltheten i behold. Det må man bare putte inn i beregningen ser det ut til. En liten sur frosk e bedre tror eg.
tirsdag 10. april 2012
Påske i Alta
Noen ganger e det sånn at man skal på jobb. Andre ganger har det seg på den måten at man har fri fra jobb. Begge deler har sin sjarm vil eg si. Noen dager går man i joggebukse, andre dager i kjole. Noen dager spiser man lam, andre dager spiser man havregrøt. Av og til e man på bybanen i Bergen, andre ganger e man i skiløypene i Alta. Kontrastene er livets eventyr..
Er det ikke lang til Alta, tenker kanskje du? Å, takk som spør, et godt stykke faktisk. Men helt klart verd en tur. Få ting er mer sjarmerende enn en liten tøtte på snart 2 som rett og slett e en ekte finnmarking, og sier på frisk nordnorsk: "Jon e en søring". Det må oppleves. Det må også innflyvningen til Alta flyplass, der eg eplekjekk snudde meg til min bror og sa: "eg tror eg e ferdig med flyskrekken no", for deretter å stresse max for å holde flyet i luften på innflygingen (det e en stor oppgave, men eg gjør det hoversaklig ved å hvese og spenne alle musklene i kroppen.) Flaksent nok funket det denne gangen og.
Jenteskitur uten feste, skills og passelige staver ble en overraskende hit.. Utsikt og snop e alltid bra og FOR en fin gjeng de e i familien Skjæret!! Alta anbefales varmt!Også e altså påsken her.Hva skjedde egentlig der, i et lite land, i en liten by, blandt et egenrådig folk for 2000 år siden? Eg kan ikkje forstå noe annet enn at det spørsmålet blir reist når man i Norge i 2014 fotsatt har en nasjonal høytid som heter påske. Hva skjedde? Hvordan skjedde det og hva betyr det for mitt liv? Eg tror dette framfor noe e et påskemysterie å finne ut av. HVORFOR har en mann satt så dype spor i verdenshistorien? Hvorfor ble det et før og et etter, på en sånn måte at til og med vår beregning av tid regnes utfra dette? Før og etter KRISTUS. TENK HVIS det e sant. Tenk hvis Jesus virkelig e den han gav seg ut for å være. Tenk hvis det faktisk var sånn at Gud selv ble født inn i en familie og et hjem, på et faktisk sted, i en faktisk tid midt i vår historie?! Tenk hvis han kom til jorden for å dø, for å ta alle våre synder på seg? Tenk his vi står overfor en Gud som elsker oss og vil ha fellesskap med oss?
Eg tror at det e sant, og denne påsken har eg nok en gang fått møte det overveldende store og grensesprengende budskapet om Jesu kors, der han døde - men ikkje bare det: Han seiret over døden og stod opp igjen, gjorde død til liv!
I det gamle testamentet kan vi lese historien om Abraham og Isak, der Gud setter Abraham på prøve. Abraham tar med seg sin sønn opp på fjellet, der de har med seg ved og ild til offeret. Abraham har en klokkeklar tro på at Gud VIL stå ved sitt ord og sine løfter, og han handler utfra det. Når de skal til å gå opp på fjellet der Isak skal bli offret sier Isak: "Far, vi har ilden og veden, men HVOR ER LAMMET til brennofferet?" Helt fra historiens begynnelse har det vært et skrikende behov for forsoning mellom Gud og mennesker. ROPET etter lammet fra Isak sin munn e et rop som hele menneskeheten og hele skapningen på en måte har vært en del av. Hvor er lammet? Eg tror at det e et rop som e enormt reelt også i dag. Over alt tror eg at det finnes et rop, et rop etter lammet, et rop og et ønske om forsoning med Gud selv, vår livgiver, han som ER livet. Jesus var svaret på ropet i det gamle testamentet, og eg tror og han e svaret på ropet til mennesker i 2014. Så har dette blitt min utfordring. Ropet ligger over våre nabolag og familier, vår by, vårt land og vår verden. Kanskje skal eg, med en tydeligere røst få rope sammen med Jesus: Det e fullbrakt! Vi skal få bringe ordene som dypet av mennesket lengter etter: Kom, for alt e ferdig! Tenk at dette e sant, ikkje som en subjektiv og variabel sannhet, men som en sannhet som står fast gjennom alle tider og for alle mennesker. Tenk at det e dette, HAN, Jesus Kristus fra Nazaret som e SANNHETEN!
"For jeg ville ikke vite av noe annet hos dere enn Jesus Kristus og ham korsfestet."
onsdag 28. mars 2012
Til fjells
Jepsidu, da har eg altså vært på Hermon høyfjellssenter i helgen, med min fabelaktige familie, og det var storartet rett og slett! Det var strålende sol som møtte oss, der vi spankulerte rundt på gårdsplassen i søken etter snø, noe som kanskje var det eneste i løpet av helgen som det ikkje var rikelig av. MEN, vi fikk gått noen deilige turer, utfoldet oss i langrenn, og ikkje minst staking, der Ludvigsen-søstrene kommer til å stille sterkt i Vasaloppet 2013. Nåvel (for å bruke det ordet), det var vel kanskje mest nedover der vi staket når eg tenker meg om, men eg regner jo med at Vasaloppet e ni mil med nedoverbakke, ellers hadde vel ikkje folk giddet? Her tror eg alle tenker som meg..
Eg har og fått gleden av å stå på snowbord, noe som eg har et blandet forhold til. 1. Eg syns det e veldig vanskelig, og strever med å bli trygg på det. 2. Eg syns det ser sinnsykt tøft ut, mellom oss sagt ser det mye tøffere ut enn alle de andre tingene i trekket. Det blir litt sånn som det å høre på Lars Vauler: Kan eg egentlig komme unna med dette? Og i så måte, må eg då skifte personlighet, eller iallefall slutte å gå med hue med dusk på? Dette må eg tenke litt på, også kommer eg tilbake til det.
Det hadde seg sånn at eg var i Furudalen og stod i trekket der sist helg, sammen med en svært så frisk damegjeng fra jobben. Ikkje for å skryte altså, men vi var enig om at vi helt klart lå i toppskiktet hva prestasjoner angikk, sett i forhold til de andre besøkende.. (Og det to eller tre blir enig om...:-) Det blir unødvendig å henge seg opp i at de andre som var der, var med på en skiskole for nybegynnere. Det som viste seg i ettertid, eller, som eg oppdaget når eg kom opp i skitrekket på Hallingskarve, var at Furudalen i virkeligheten er et barnetrekk. Og det hjelper visst ikkje så mye å føle at man "eier" barnetrekket, når man plutselig kommer i voksentrekket. Upsidupsidu, det som var flaks, og som meg og Ingelin var enig om, var at selv om vi ikkje eide bakken, så så vi lant tøffere ut en våre medsammensvorne, som vel kjørte fortere enn oss, men de hadde ikkje tittelen "snowbordchick" skrevet på passet. (Kem som skrev inn dette blir flisespikeri, og eg syns det blir både frekt å masete å påstå at det var meg sjøl.) Men etter en og en halv dag i det bratte voksentrekket må eg si at det var SUPERGØY, og eg har egentlig bare lyst til å reise på fjellet.
Hvis vi skal kunne tillate oss å gå over til noe helt annet sånn helt plutselig, så må eg si at eg både titt og ofte faller i drømmende tanker, om livets små og store ting. En ting eg har tenkt på i det siste e det å starte en sykkeltaxi. Eg har nemlig hatt gleden av å sykle folk hjem noen ganger i det siste, noe som har ført til at eg har boblet over av latter. Det høres kanskje ut som eg har veldig enkel humor, og det e sikkert sant, men det e få ting som e så morsomt som å sykle med noen bakpå! Billig moro rett og slett. Og tenk å lage et konsept ut av det då, det virker så nostalgisk og sjarmerende på samme tid, e ikkje dokkar enig? Eg ser for meg senariet: Eg sykler rundt på en sykkel med kurv, ja, la oss putte noen boller oppi for ordens skyld. En stakkers skolegutt er sliten etter en dag på skolen, og skal bare rett bort i Kalfare eller Sandviken (Det kan ikkje være så langt). Dialogen går som følger: "Hei på deg lurendrei, skal eg sykle deg hjem?" Også blir alle fornøyd og glad, og vi sykler og koser oss til han går av og sier "See you in a while crocodile":-)(Rim e alltid muntert.)
Det kan tenkes at dette kan kategoriseres med en tydelig merkelapp som sier SMÅ ting, men det må det være rom for tenker eg..
Eg har og fått gleden av å stå på snowbord, noe som eg har et blandet forhold til. 1. Eg syns det e veldig vanskelig, og strever med å bli trygg på det. 2. Eg syns det ser sinnsykt tøft ut, mellom oss sagt ser det mye tøffere ut enn alle de andre tingene i trekket. Det blir litt sånn som det å høre på Lars Vauler: Kan eg egentlig komme unna med dette? Og i så måte, må eg då skifte personlighet, eller iallefall slutte å gå med hue med dusk på? Dette må eg tenke litt på, også kommer eg tilbake til det.
Det hadde seg sånn at eg var i Furudalen og stod i trekket der sist helg, sammen med en svært så frisk damegjeng fra jobben. Ikkje for å skryte altså, men vi var enig om at vi helt klart lå i toppskiktet hva prestasjoner angikk, sett i forhold til de andre besøkende.. (Og det to eller tre blir enig om...:-) Det blir unødvendig å henge seg opp i at de andre som var der, var med på en skiskole for nybegynnere. Det som viste seg i ettertid, eller, som eg oppdaget når eg kom opp i skitrekket på Hallingskarve, var at Furudalen i virkeligheten er et barnetrekk. Og det hjelper visst ikkje så mye å føle at man "eier" barnetrekket, når man plutselig kommer i voksentrekket. Upsidupsidu, det som var flaks, og som meg og Ingelin var enig om, var at selv om vi ikkje eide bakken, så så vi lant tøffere ut en våre medsammensvorne, som vel kjørte fortere enn oss, men de hadde ikkje tittelen "snowbordchick" skrevet på passet. (Kem som skrev inn dette blir flisespikeri, og eg syns det blir både frekt å masete å påstå at det var meg sjøl.) Men etter en og en halv dag i det bratte voksentrekket må eg si at det var SUPERGØY, og eg har egentlig bare lyst til å reise på fjellet.
Hvis vi skal kunne tillate oss å gå over til noe helt annet sånn helt plutselig, så må eg si at eg både titt og ofte faller i drømmende tanker, om livets små og store ting. En ting eg har tenkt på i det siste e det å starte en sykkeltaxi. Eg har nemlig hatt gleden av å sykle folk hjem noen ganger i det siste, noe som har ført til at eg har boblet over av latter. Det høres kanskje ut som eg har veldig enkel humor, og det e sikkert sant, men det e få ting som e så morsomt som å sykle med noen bakpå! Billig moro rett og slett. Og tenk å lage et konsept ut av det då, det virker så nostalgisk og sjarmerende på samme tid, e ikkje dokkar enig? Eg ser for meg senariet: Eg sykler rundt på en sykkel med kurv, ja, la oss putte noen boller oppi for ordens skyld. En stakkers skolegutt er sliten etter en dag på skolen, og skal bare rett bort i Kalfare eller Sandviken (Det kan ikkje være så langt). Dialogen går som følger: "Hei på deg lurendrei, skal eg sykle deg hjem?" Også blir alle fornøyd og glad, og vi sykler og koser oss til han går av og sier "See you in a while crocodile":-)(Rim e alltid muntert.)
Det kan tenkes at dette kan kategoriseres med en tydelig merkelapp som sier SMÅ ting, men det må det være rom for tenker eg..
Abonner på:
Innlegg (Atom)