Til fjells

Jepsidu, da har eg altså vært på Hermon høyfjellssenter i helgen, med min fabelaktige familie, og det var storartet rett og slett! Det var strålende sol som møtte oss, der vi spankulerte rundt på gårdsplassen i søken etter snø, noe som kanskje var det eneste i løpet av helgen som det ikkje var rikelig av. MEN, vi fikk gått noen deilige turer, utfoldet oss i langrenn, og ikkje minst staking, der Ludvigsen-søstrene kommer til å stille sterkt i Vasaloppet 2013. Nåvel (for å bruke det ordet), det var vel kanskje mest nedover der vi staket når eg tenker meg om, men eg regner jo med at Vasaloppet e ni mil med nedoverbakke, ellers hadde vel ikkje folk giddet? Her tror eg alle tenker som meg..

Eg har og fått gleden av å stå på snowbord, noe som eg har et blandet forhold til. 1. Eg syns det e veldig vanskelig, og strever med å bli trygg på det. 2. Eg syns det ser sinnsykt tøft ut, mellom oss sagt ser det mye tøffere ut enn alle de andre tingene i trekket. Det blir litt sånn som det å høre på Lars Vauler: Kan eg egentlig komme unna med dette? Og i så måte, må eg då skifte personlighet, eller iallefall slutte å gå med hue med dusk på? Dette må eg tenke litt på, også kommer eg tilbake til det.
Det hadde seg sånn at eg var i Furudalen og stod i trekket der sist helg, sammen med en svært så frisk damegjeng fra jobben. Ikkje for å skryte altså, men vi var enig om at vi helt klart lå i toppskiktet hva prestasjoner angikk, sett i forhold til de andre besøkende.. (Og det to eller tre blir enig om...:-) Det blir unødvendig å henge seg opp i at de andre som var der, var med på en skiskole for nybegynnere. Det som viste seg i ettertid, eller, som eg oppdaget når eg kom opp i skitrekket på Hallingskarve, var at Furudalen i virkeligheten er et barnetrekk. Og det hjelper visst ikkje så mye å føle at man "eier" barnetrekket, når man plutselig kommer i voksentrekket. Upsidupsidu, det som var flaks, og som meg og Ingelin var enig om, var at selv om vi ikkje eide bakken, så så vi lant tøffere ut en våre medsammensvorne, som vel kjørte fortere enn oss, men de hadde ikkje tittelen "snowbordchick" skrevet på passet. (Kem som skrev inn dette blir flisespikeri, og eg syns det blir både frekt å masete å påstå at det var meg sjøl.) Men etter en og en halv dag i det bratte voksentrekket må eg si at det var SUPERGØY, og eg har egentlig bare lyst til å reise på fjellet.

Hvis vi skal kunne tillate oss å gå over til noe helt annet sånn helt plutselig, så må eg si at eg både titt og ofte faller i drømmende tanker, om livets små og store ting. En ting eg har tenkt på i det siste e det å starte en sykkeltaxi. Eg har nemlig hatt gleden av å sykle folk hjem noen ganger i det siste, noe som har ført til at eg har boblet over av latter. Det høres kanskje ut som eg har veldig enkel humor, og det e sikkert sant, men det e få ting som e så morsomt som å sykle med noen bakpå! Billig moro rett og slett. Og tenk å lage et konsept ut av det då, det virker så nostalgisk og sjarmerende på samme tid, e ikkje dokkar enig? Eg ser for meg senariet: Eg sykler rundt på en sykkel med kurv, ja, la oss putte noen boller oppi for ordens skyld. En stakkers skolegutt er sliten etter en dag på skolen, og skal bare rett bort i Kalfare eller Sandviken (Det kan ikkje være så langt). Dialogen går som følger: "Hei på deg lurendrei, skal eg sykle deg hjem?" Også blir alle fornøyd og glad, og vi sykler og koser oss til han går av og sier "See you in a while crocodile":-)(Rim e alltid muntert.)
Det kan tenkes at dette kan kategoriseres med en tydelig merkelapp som sier SMÅ ting, men det må det være rom for tenker eg..

Feilaktige ekstrasko

Noen ganger må man le, eller eg må iallefall det. I dag har eg vært på kurs sammen med min flotte og fornøyelige kollega Trude. Det som ble gøyalt i dag var at vi i forkant forstod det sånn at vi skulle ha med oss gode sko. Eg visste ikkje helt ka eg skulle gjøre med det, og rett før eg skulle gå i morges rasket eg med meg noen joggesko, som eg egentlig ikkje hadde plass til i vesken. Den ene skoen falt stadig ut av vesken, og skoene var i det store og det hele et irritasjonsmoment for meg. Ikkje visste eg ka vi skulle bruke skoene til, men her må man vel bare gjøre som man får beskjed om. Når vi kom inn på kurset tok eg no på meg de der skoene, for så å sitte i ca fem timer i ro i en stol. Når kurset var ferdig boblet eg av latter. Her skal vi sitte i ro en hel dag, foredragsholder går nærmest i stillettheler, også har eg med meg ekstra sko. Og Trude har med seg crocks. Det e slettes ikkje sikkert at dokkar syns dette e fornøyelig i det hele tatt, men eg syns det e gøy, eg. Eg følte meg som to ting: 1. En dame på 80 år. 2. En 8 år gammel jente som går på turneren og har med seg gymsokker.

Eg har lært meg noe nytt denne uken. Eg har rett og slett komt over helt ny informasjon som fortalte meg at SUV e en type bil. Frem til no har eg ikkje ant at suv var et meningsbærende ord, men der skulle eg bli kraftig overrasket. Og rett som det var, det ble eg. No sitter eg og lurer på ka eg skal brukte denne nye informasjonen til i fortsettelsen. Eg har brukt den en gang i dag alt, det foregikk sånn: Det kjørte en bil forbi meg, eg så på den og tenkte: "Det var sikkert en suv". Som dokkar sikkert forstår virker det som om disse nyhetene vil få retningsendrende konsekvenser i mitt liv, noen vil gå så langt som å hviske om et paradigmeskifte. Eg vil jo si, i all ydmykhet, at det e å strekke det litt langt, kanskje mest fordi eg e pittelitt usikker på ka et paradigmeskifte egentlig innebærer i sin helhet. Her ser eg helst at belæringen foregår i ordnede former, helt uten overlegenhet tusen takk. Noen vil hevde at eg burde hatt en oversikt over både suver og paradigmeskifter innen eg bikket 25, og spør seg om det da også må være andre store hull på denne kanten. Andre synes det e helt ok at eg ikkje tidligere har vært i besittelse av denne informasjonen, andre igjen bryr seg svært lite om både det ene og det andre, ja de har rett og slett viktigere ting å tenke på. De om det.

Eg må vel sies å være under gjennomsnittlig interessert i det som handler om bil. Men det som lettere kan fange min interesse e for eksempel serier fra tidlig 1900-tall, med fine kjoler og god stemning. Og på dette feltet har eg en anbefaling fra dypet av mitt hjerte: Downton Abby! Denne sjarmerende serien e verd å få med seg for alle.. de som finner glede i denne kategorien:-) (Eg innser at det ikkje e alle, uforståelig nok..) Eg e iallefall begeistret.

Eg må og dele noen setninger om en to-åring som trolig e definisjonen på sjarme! Cathrine luringen var på besøk hos oss i helgen og hon vet å beholde den sosiale kontrollen i et fellesskap. Det e få ting som e mer sjarmerende enn når en to åring besvarer mitt ønske om en god natt-klem med et tydelig, verbalt: "kulan baby!". Det ble ingen klem på meg, eg måtte bare kule an, ikkje noe mer å gjøre med den saken (Utenom å fnise sjarmert). For en vidunerlig tøtte!

Mandagsklipp

Noen dager får man så veldig lyst til å klippe håret. Har dokkar kjent på den følelsen? Den dukker opp med jevne mellomrom hos meg, og av og til gjør eg noe med det.. som  oftest på meg sjøl i så måte Eg kan nok med rett beskyldes for en hel del i dette livet, men noe hårsnobb e eg nok ikkje. Snarere e det blitt hevdet at eg har et vel lettsindig forhold til hår.  Eg har til stadighet undret meg over de folkene som driver å snakker om "frisøren min" i det vide og det breie: "Hun som kjenner håret mitt og vet ka som kler meg.." Som om dette skulle være en identifisert person i livet til et gjennomsnittsmenneske? Det syns eg e underlig.. Eg har frem til merkedagen mandag 05.03.2012 aldri hatt en egen frisør. Eg har levd i den naive, men dog lykkelige tro av at det stort sett holder å være sin egen frisør, også kan man gå til en eller annen frisørdame hvert tredje år. Om det da skulle te seg så at man dette året fikk sveis som Monica Levinsky, eller som Macgyver, så får man da være fornøyd med det. MEN, mandag var altså dagen da Elisabeth gikk fra å være frisørløs til å være frisørfast. Damen heter Ragnhild Lindås, hon e hårfin, gøyal og i besittelse av både hytte og en langt over gjennomsnittelig høy sosial intelligens, også klipper hon altså hår. Eg tror vi her ser mot en livslang forpliktelse.. (Her KAN eg være noe i forkant i forhold til frisørens egne ønsker.) Eg vil med dette rette en stor takk til frisøren MIN, for en fabelaktig ny klipp, og takk til Jorunn Dørdal, som hadde glemt en helt ypperlig hårsaks (det ble iallefall bruksområdet) igjen i Blomsterdalen bedehus, noe både meg og min frisør satt pris på. Som den ypperlige fotografen eg e, har eg selvsagt tatt bilder av min nye klipp(adresse Ingjerd), her e det bare til å lene seg tilbake og nyte bildeserien:-)

Eg innser jo at det ikkje nødvendigvis e enormt interessant for mannen i gaten hvor ofte og hvor mye og hvordan eg har klippet meg, og til deg som e i den kategorien kan eg jo legge ved et klipp fra Ylvis som eg smiler og ler av, rett og slett sjarmerende og muntert..

Skritt for skritt

"Du ser at jeg er sliten nå, men du veit jeg må fortsette å gå". Dette sitatet fra Stmorritz passer no.. Nei hva behager? Jo, Trude Arnesen, min argeste konkurrent i den svært så seriøse skrittkonkurransen gir seg ALDRI! Hon går og går og kommer aldri til døren, og eg må bare snuble heseblesende etter. Men akkurat i dag e det litt stress.. I går var det og litt stress, og i forgårds forsåvidt. Men eg husker at på forje lørdag gikk det lett som en lek. Jaja, det bare å fortsette å gå, men kanskje noen kan være så søt å sparke Arnesen ørlitegrann i leggen? Bare pittelitt altså, eller trakke hon på tåen bare..:-) (Sorry Trude!)

Eg har oppdaget en ting på min vandring: I Ibsensgate e det ingen som stopper for fotgjenger. Hvorfor det mon tro? Det kan jo være mange grunner til det og eg ser ingen grunn til ikkje å komme med åpenlyse spekulasjoner. 1. Man tenker på Henrik Ibsen i Ibsensgate. Også begynner man å tenke på hvordan man kan bli en av de fire store, det e klart man da får det travelt. 2. Men begynner å tenke på Ibsen, men synes igrunnen påde Villanden og Gjengangere var ganske kjedelig. Også begynner man å tenke på kjedsomhet. Også blir det kjedelig, og dermed begynner man å tenke på noe gøy, og hva er gøy? Jo, actionfilmen Speed. Der kjører de veldig fort, og kan egentlig aldri stoppe så koffor ikkje gjøre det samme i Ibsensgate.. (Mye tyder på at det e denne som holder statistikken oppe hva mangel på stopping angår). 3. De som kjører Ibsensgate e spesielt ofte forsinket. Her har eg ingen oppfølgende teori, de bare e det. Det blir umulig å komme med ET fastsatt svar her, men eg regner med at svarene som måtte ligge der ligner på disse..

Noen gang blir eg overrasket over at folk e annerledes enn meg. Eg har hatt en indre konflikt i møte med dette i noen situasjoner denne uken. Det gjelder hunder. For å oppnå mine ønskede skritt hver dag må eg stadig være på hugget i joggeverden. Men det e helt klart noen momenter som e uvelkomne for mitt vedkommende i dette som eg no har omtalt som en egen verden, noe eg allerede no ser at e en sterk overdrivelse. Men når eg e ute og jogger rundt store Lungårdsvann møter eg stadig på hundeeiere som går med hundene LØSE! Her e det mange misforståelser som kan oppstå, men den mest vanlige e at hundeeieren feilaktig tror at eg e av den samme oppfatning som de: At hunden deres e noe av det mest bedårende i verden. Dette e jo en helt åpenbar feil, noe de fleste også merker, ikkje så mye ved ord som ved handling, da eg går til lengder for å unngå kontakt. Ja, eg har også gått dit hen at eg foretrakk å løpe rett på et gjerde fremfor å forholde meg til to knøttsmå, glefsende hunder. "Hehe, de vil bare hilse på!" Om man skal hilse på noen e det normal høflighet å rekke frem hånden først, man begynner ikkje å sleike folk i fjeset ved første møte.. (Eg vet ikkje kor dokkar vil plassere denne, eg tror iallefall ikkje de sosiale kodene aksepterer det før møte nr fire eller fem..) Her kan eg jo sitte på avstand og reflektere og undre meg over evnen til forskjellighet, at det e en flott greie og sånn, men når eg e ute i felten vil eg komme med en sterk oppfordring: Gå med de derre hundene i bånd!

Du ser det ikkje før du tror det..

No ble det kanskje litt mye fra denne kanten, men eg e nødt til å skrive et nytt innlegg. I går var eg på Kvarteret i Bergen, der eg fikk høre om virkeligheten som handler om menneskehandel. Dette er bare så grovt, så mørkt og så omfattende at man kan bli helt slått i bakken. Tallene er svimlende høye, der det nå opereres med 27 millioner. 27 MILLIONER mennesker e SLAVER i verden i dag, dette e høyere tall enn noensinne! En bakmann som ble rettsforfulgt(1 av 100 000 blir tatt) uttalte noe sånt som dette: "Narkotika eller våpen kan man selge en gang. Mennesker man man selge om igjen og om igjen, så dermed e potensialet i økonomisk vinning nærmest ubegrenset." Det e kanskje den mørkeste setningen eg har hørt i mitt liv..
Tenk deg en kvinne som lever i fattigdom. Hun har ikkje mulighet til å brødfø hverken seg eller sin familie. Hun leiter febrislk etter noe, noe som kan gi håp for fremtiden. Hun er på sitt svakeste og griper tak i det halmstrå av trygghet som hun kan få tak i. Dette halmstrået, som blir sminket opp til et ganske fristende drømmebilde av en bedre virkelighet, viser seg å være den mest grusomme og mest nedverdigende form for fangenskap.
Se for deg jenten på 4 år, som akkurat har lært seg å skrive navnet sitt. Hun har enda ikkje møtt livets skuffelser, har fortsatt en barns tro på at voksne er til å stole på. En dag blir hun tatt av noen fremmede, og hun blir lagt under de verste lenker, der noen har røvet til seg en ufyselig rett til å eie henne. Foreldrene ser henne aldri igjen og hun blir solgt som sex-slave på verdens mest kyniske marked.
Dette skjer. DETTE SKJER! I vår bakgård, det skjer i Norge, ja i Bergen! En utrolig flott mann fra politiet i Bergen var der i går, og han sa noen ord som var så sanne: "Du ser det ikkje før du tror det..." Det e jo ingen grunn til ikkje å tro det, fakta e på bordet, tallenes tale e tydelig - Og om vi tror det, hvor skal vi da se? Det e jo fristende å se i en annen retning..

Hva er et menneske? Dette spørsmålet blir reist blandt annet i salmenes bok (i tillegg til mange andre steder). Det er et enormt dypt spørsmål, som har flere svar. Men det dypeste svaret på dette ligger sånn eg ser det i Gud selv, han som e opphavet til alt liv, han som er den som har definisjonsmakt over våre liv. Gjennom hele bibelen får vi lese om og erfare Guds enorme kjærlighet til den enkelte, der han på korset stempler hvert enkelt menneske med et verdistempel: Ubetalelig, verdifull og høyt elsket av Gud. Og Jesus gikk rett til de aller svakeste, de uten verdighet og rettigheter, de som var blitt fratatt eller hadde mistet alt. De som var i fangenskap. Til disse gikk han og ropte ut i ord, hjerte og handling:
"Herrens Ånd er over meg,
for han har salvet meg
til å forkynne et godt budskap for fattige.
Han har sendt meg for å rope ut
at fanger skal få frihet
og blinde få synet igjen,
for å sette undertrykte fri
og rope ut et nådens år fra Herren."

Som kristne e vi kalt til å søke Guds rike og HANS RETTFERDIGHET.Eg tror at Guds hjerte e knust for 27 millioner mennesker som lever som slaver i 2012. Eg tror at han lengter etter å la sin rettferdighet og sannhet overvinne den mørke ondskapen i denne forferdelig industrien.
Hillsong har startet en operasjon som retter seg mot denne urettferdigheten: A21 kalles den, sjekk den gjerne ut. http://www.thea21campaign.org/.
Vi tror på en Gud som gjør det umulige mulig, som gjør mørke til lys, som gjør død til liv. Eg vil begynne et sted, eg vil begynne med å be, og kanskje ta noen museskritt i en eller annen retning. Kanskje kan du gjøre det samme. Vi kan ikkje tåle dette. Også e det kanskje sånn og i møte med Guds gjerning i være liv og gjennom våre liv: Du ser det ikkje før du tror det. Vi har tilsynelatende lite å stille opp med i møte med 27 millioner mennesker, usynlige og farlige bakmenn, i møte med en hardhet og et mørke som er helt overveldende. Men vi har Jesus, han som e verdens HÅP, han som har et hjerteslag som handler om å reise opp mennesker, gi dem tilbake sin verdighet og sette dem i frihet. Ingenting e umulig for Gud.

Eg har stadig blitt minnet om en historie den siste tiden. Historien om Jesus som ris inn i Jerusalem. Folkemengden hyller han som konge, de roper HOSIANNA og legger palmeblad utover veien der han skal ri. Men mindre enn en uke senere hadde hosiannaropene stilnet. Det som da ble ropt var: "KORSFEST, KORSFEST". Mange av de samme folkene ropte, men denne gangen la de ikkje ut kappene sine, de la ikkje ut palmeblader. De påla han byrden av et tungt kors som han selv måtte bære gjennom folkemengden (den samme folkemengden) helt til det ble så tungt at det ikkje gikk lenger. Jesu liv og hans hjerteslag var enormt utfordrende og de var ikkje villig til å betale prisen. Det var mange billige hosiannarop som stilnet og det var mange lettvinte hosiannarop som ble til korsfestelsesrop. Det får meg til å tenke på mitt eget liv..
E det billige hosiannarop hos meg? E det sånn at når det virkelig gjelder, når eg tvinges til å handle, for eksempel i møte med urett, så stilner mine rop, eller eg endrer tone og begynner å rope om korsfestelse?

Kanskje kan vi alle begynne med å be..


"Hva er da et menneske – at du husker på det, et menneskebarn – at du tar deg av det?" Sal. 8, 5

"Hva er et menneske siden du akter det så høyt og bryr deg så mye om det?" Job 7, 17

På skuldrene til kjemper..

Denne uken har eg blitt utfordret til dybder, i møte med en bok om livet til en pitteliten dame som levde et så stort liv at eg e helt stum. Denne Agnes fra Albania som vi kjenner som mor Teresa av Calkutta. Hun møtte Jesus i hver enkelt av de fattigste av de fattige i Indias gater, hun møtte Jesu legeme på sitt mest fryktinngytende i døende lepraofre som de fleste ikkje turde å nærme seg. Hun virket i stillhet, men ble likevel hørt av en hel verden. Hun ble en stemme for fred, overalt hvor hun gikk, der freden hadde ET navn: Jesus Kristus. Hun ble en stemme som gav mennesker tilbake sin verdi og sin VERDIGHET, en stemme som fortalte om Guds hjerte for de svake, utstøtte, avviste og fattige.
"Jeg tørster", sa Jesus da han hang på korset. Dette ble mor Teresa sitt kall. Han tørster etter at mennesker skal finne ham. Samtidig identifiserer han seg med mennesker, mennesker som TØRSTER. Han er sulten, tørst, naken, fremmed, syk, i fengsel- rundt om i hele verden, og i Norge. Noen ganger har eg lyst til å holde hendene for øynene og ørene og synge lalala og late som eg ikkje hører, late som det e greit å flyte med livet og være handlingslammet. Men så vet eg at det ikkje e greit. Eg e ikkje på noen måte ferdigtenkt her, som dokkar sikkert skjønner, så eg lar dette stå som en bokanbefaling, som skal få jobbe videre i mitt hjerte.

Dermed hopper eg galant videre til noen andre store helter, helter som både eg og mangfoldige andre får lov å stå på skuldrene til. Mine stolte røtter, mine stolte brødre og søstre. Eg har nemlig hatt gleden av å lese om Bergens indremisjons historie i dag, og det e så deilig lesning! Eg ble så fasinert at det ikkje ble noe livingroom på meg i dag, selv om eg egentlig hadde tenkt å gå der. For en gjeng! No skal dokkar få en kort (i forhold til hele boken:-) og lite fullstendig versjon av denne fyrverkerihistorien: Avholdstaleren Johan Petter Gjertsen fikk oppleve at det fantes verre ulykke enn brennevinet: Sjelelig og åndelig nød. "Guds ord måtte bringes fram, ikke bare som sed og skikk, men som LEVD LIV." Dermed ble han startknappen for Bergens indremisjon, en organisasjon og forsamling som har betydd enormt mye for Bergen by.
Et navn som helt klart må være med her e Jakob Traasdahl. Det ser ut til at han var et svært viktig navn i historieboken, i tillegg til å være et litt muntert navn for meg som leser. Grunnen til dette e så enkel som at det for meg virker som om dette var en skikkelig kjekkas av 1800-tallet. Eg sitere: "Snart ble de imponert over mannens ytre: En velvoksen, vakker skikkelse, et veldig fullskjegg, en klar og sterk røst, et livlig minespill, og et ernergisk ansiktsuttrykk."

Trolig sant på alle måter i tillegg til å være pittepittelitt gøyalt for en som meg.
Eg går rett videre: Etter hvert som årene gikk, og spesielt etter at vår venn Jakob kom inn i bildet, flommet det over av liv i Bergens indremisjon! Det strømmet på med folk på møter, det poppet stadig opp nye fellesskap, det var jo ikkje nok å være i Bergen, Sandviken, solheimslien og laksevåg. De måtte til Landås, til Åsane,til Fana! UT i bydelene, LIV i overflod. Det ble startet søndagskole der dette var forventningene: "De tenkte seg en beskjeden begynnelse. Storartet ville det være hvis 100 barn meldte seg." Det var ikkje hundre barn som meldte seg, det strømmet på med barn! I 1886 var det 1600 barn i søndagsskolen til BI, i 1895 var det 2724 og i 1900 var det over 3000 barn!
Det står om kjøpmann Tor Eriksen Frønsdal, en viktig skikkelse for Bergen by og for Bergens indremisjon. Han talte ikkje, men organiserte til det tøt ut ørene! Han var den tidens Kenneth Hjortland (som trolig er av samme kalliber som sin karaktersterke forgjenger og broder). Hør på dette: I 1880 var han kasserer i den indre sjømansmisjon, i 1890 var han med å starte Bergen havnemisjon, i 1998 var han grunnlegger for det vestlandske indremisjonsforbund, der han var kasserer i 23 år. I 1905 var han den sterke støtten i starten av redningshjemmet (hjem for alkoholikere), han kjøpte Strandgaten 53 til indremisjonskafe, han var hovedperson i bibelskolebygging, han startet sambåndet trykkeri, han var med å starte vestlandske bokhandel, var med å bringe frem avisen DAGEN, og han startet Bergen misjonshotell. I tillegg ståre det om han at han var "hjemmets mann"!:-) Gi meg styrke, snakk om liv i overflod!
Det fortelles om en sjømann som med fortvilelse og lengsel ber om en emissær som kan forkynne guds ord til sjøfolket, og hva skjer? Jo, Bergens Indremisjon med sitt livsoverflod, sender ikkje bare en mann, de starter en organisasjon! Det snakkes om tusenvis av husbesøk hvert år, tusen på tusen av mennesker i fysisk eller sosial nød blir møtt av mennesker utsendt av Gud fra Bergens Indremisjon. I 1910 står det om den tredje vekkelsen, der møtene er i Betlehem: "I april 1910 var tallene på frelste menn og kvinner kommet opp i 1000. Siden ble det så mange at han sluttet å holde tall på dem." For en dyptgripende og rik historie! Dissse modige menn og kvinner er de som vi no sitter på skuldrene til og går i fortsporene av. Eg e så utrolig stolt av mine røtter.

"Tusener og atter tusener har gjennom årenes løp gått den vegen, små og store, unge og gamle. Tusener har reist mil etter mil over Vestlandet til møte i det lokalet(Betlehem). Tusener er der blitt vakt og omvendt, frelst og frigjort. Der er nye avsnitt blitt skrevet i enkelte menneskeliv, og i hele landets misjonshistorie."

Jesus, la det skje igjen!!

Festival kan visst være gøy..

Eg må fortelle at eg har gjort noe som fikk meg til å føle meg litt forhistorisk. "Å, har du kvernet smør, laget din egen pølse, eller rett og slett sovet i en nattkjole som e lik en nittiåring sin?" De to første kan eg ikkje på noen måte svare ja på, merkelig at dokkar skulle tro noe sånt egentlig. Den siste der stemmer nok litt med sannheten, uten at vi skal gå for mye inn på hverandres undertøy - og nattkjolevaner, det blir for nærgående, eg ville aldri tenkt på å trakket over sånne grenser, å neineinei. Det som skjedde var rett og slett det at eg skulle reise til Impuls i Stavanger sammen med en utrolig fin ungdomsgjeng fra Arna. Eg tenkte, i et forsøk på å være i min mors ånd at eg skulle bake noen boller til gjengen. Som sagt så gjort, ikkje luftige og deilige som mamma (sine), men absolutt over gjennomsnittelig gode, sånn i all ydmykhet. Eg var jo såpass lat at eg valgte å bake de kvelden i forveien, noe min mor aldri ville funnet på, da de ikkje lenger kan kalles ferske. MEN for å gå videre så skulle jeg på jobb tidlig fredag, HVORPÅ eg skulle rett fra jobb til stavanger. 50 boller skulle fraktes i tillegg til litt bagasje til helgen. Eg fikk jo overraskende nok litt dårlig tid på morgenen der, noe som førte med seg det resultatet som dokkar no skal få se: En hvit kurv med orange sløyfe på, full av boller og en termos med kaffe der vi og kan plusse på et brunt foldeskjørt eg har arvet av mormor. Det var så deilig nostalgisk på et vis, og selv om eg følte meg litt snodig tenkte eg og: La meg feste en blomst frempå styret og gjøre dette hver dag!:-)

Og no må eg komme med en innrømmelse: Eg har lenge vært av den oppfatning at festivaler e ganske kjedelig og stressende.Mye folk, mye lyd: STRESS. I løpet av livet har eg vel kanskje vært på festival tre ganger, noe som inkluderer sommeren 2009, der eg ikkje gjorde på annet enn å festivelere. Eg e nok en leir-jente, det e bare gøyere liksom. Men noe skal eg komme med helt oppdatert informasjon fra 2012, året der eg var på mitt første impuls: Eg e helt begeistret! Det e bare håp for fremtiden i Norge, altså - den unge generasjonen reiser seg opp for fattige, for stemmeløse og svake og det e bare så BRA! Unge mennesker som vil overgi livene sine til en Gud som er den eneste som virkelig KAN forandre. Forandre hjerter, forandre liv, forandre livssituasjoner, forandre lokalsamfunn, forandre byer, forandre land, forandre land, forandre verden. Unge mennesker med pågangsmot og HÅP for fremtiden. Unge mennesker som vil tjene og tilbe en Gud som ER og som KAN, når det er så mye vi ikkje er og ikkje kan. David var ung.. Gideon var ung.. Maria var ung.. Peter var ung.. Gutten med nistepakken var ung.. Men de gav det de hadde og det var nok.
Det e noe genuint og noe digg med veldig mange i aldersgruppen tenåringer, noe som eg lengter etter sjøl: En tro på Guds storhet i MIN fremtid. Det har blitt et hjertesukk for meg, en bønn som eg stadig ber: Å ikkje la mine erfaringer og min fortid definere mine tanker og forventninger om Guds fremtid for meg. Gud KAN og han e tusen ganger større enn mine skuffelser, feil og mangler.

Okidoki, over til andre viktige ting: Mitt hotell i Stavanger. Her må eg få lov til å skryte litt av min gode venn Hans Kristian. Seint fredag kveld kom eg til han hjem, der eg fikk ferdig oppredd seng med håndkle, sjampo og alskens småplukk oppå dynen. Det var en fryd å krype under dynen, med en pittepeitteliten tanke i bakhodet om at andre lå på harde klasseromgulv rundt omkring i byen. Morgenen kom, og da fikk eg egg i valgfritt format, i tillegg til en minikonsert etter forespørsel i både fiolin og saksofon fra denne begavede karen. Også må eg jo og skryte av denne gjenges evne til å rangle, i så høy alder(:-)) her e det bare til å ta av seg hatter og lignende - Eg skulle ønske eg ranglet hver helg, men må innrømme at det blir sjeldnere og sjeldnere. Men det har altså forekommet denne fjerde helgen i 2012 og det var superdupert.

Eg skulle nok ha puttet inn litt flere ting her: Sosiale utfordringer når man bare kjenner noen ganske få av 2500 stykker, poengtering av at eg så ut som en 17 åring og at det ikkje var et kompliment, min flotte bror Øystein, Olav som reddet meg ut av noen tafatte situasjoner, usedvanlig trivelig middag med Anne Grete, min nye kompis Benjamin på to måneder, min gamle kompis Thore Søvik på 28 år.Eg stopper likevel her eg, for eg vil anta at mannen i gaten e rimelig lei no. Det var nok no rett og slett. Vi trenger ikkje mer.Det ville være lurt å gi seg. Klokt å sette strek der.Det e litt irriterende med folk som sier at de snart e ferdig, men så har de egentlig mye mer de vil si. Eg kjenner meg jo ikkje igjen i dette, her vil eg bare belære dokkar andre. (mer, mer)