Sweet sister!

Dette e et bursdagskort. Selvfølgelig. Det burde jo være unødvendig å forklare, men det virker av og til som om noen må ha ting inn med tesje. I dag e det 18. januar, og det har seg sånn at min søte søster i dag har levd i nøyaktig 25 år, og det har vært fabelaktig å følge hon denne tiden, se hvordan hon år for år har blitt et år eldre. Tenk på det Titti, at i fjor på denne tiden var du bare 24. Du verden som tiden går..Husk: Du må alltid beholde barnet i deg. slutt aldri å leke. Du er ikke voksen før du tør å være barnslig. Når katten er ute danser musene på bordet. Den skal tidlig krøkes som god krok skal bli. Gå over bekken etter vann. God dag man økseskaft. Det ligger mye visdom her..

Titti har, som de fleste av oss andre hatt både oppturer og nedturer i løpet av sine 24 år i denne verden. Livet kan være tøft for både store og små, og noen ganger føler man seg for eksempel lurt inn i en dårlig avtale angående lørdagsgodt. Eg kan jo ikkje ta på meg skylden for at du som 5-åring ikkje stod på krava i forhandlingene, der må jo du ta selvkritikk, ansvar for egen læring. Det var og en viktig læring for deg når eg klippet alle barbiene dine. Det eg ville lære deg var at det går an å klippe i noe annet en papir. Det vet du no, men eg e redd for at hvis metodene hadde vært annerledes, så hadde du aldri fått med deg "the way of the world". Du syns kanskje det var irriterende å være min personlige tjener i noen år, men la meg fortelle deg en ting: Det e i motstand vi blir sterke. Hvordan er det en diamant blir til, jo nettopp: ved sterkt trykk over lengre tid:-)

Og se på resultatet, vi kan jo alle være enig om at det e helt strålende! Makan til mild, varm,vakker og gøyal kvinne finnes jo ikke på denne jord..
Gratulerer så mye med dagen kjære søster! Eg e så glad i deg at det nesten ikkje går an:-)

Hjem til jul..

En sang som har hengt seg fast I ørene mine de siste dagene, er Maria Menas vemodige julesang: Home for Christmas. Den handler om relasjoner som er i ferd med å brytes, om smerten og ensomheten som ligger under overflaten for mange, og som forsterkes i julen. Lengsel etter fellesskap, skuffelse over at ting ikke ble som en hadde håpet. Julen er en tid der kontrastene kommer tydelig frem. Flere enn noensinne forteller om at de gruer seg til jul. Det som skulle være nærhet, godhet, glede og fred, ble ikke slik vi hadde tenkt. Isteden ble det avstand, fiendskap, tristhet og uro. Tiden for fellesskap er inne, men innsatsen er høy og fallhøyden er stor. Her ligger kanskje vår dypeste lengsel og vår største skuffelse: Å komme nær.. Nær hverandre og nær meg selv. Hvorfor er det så vanskelig å bli forstått, mottatt og godtatt? Og hvorfor er det så vanskelig å forstå, motta og godta seg selv og de andre? Smertelindring oppleves livsnødvendig i disse tider, i alle dets former. Men det fører bare med seg en dypere ensomhet. For hvor er mitt hjem, hvis jeg ikke lenger er nær mine nærmeste? Hvor er mitt hjem, når relasjonene hjemme er brutt?.. Hvor er hjemme hvis ingen rom i huset er trygge? Hvor er hjemme når jeg er alene i verden? Sukket fra Maria Menas sang kommer dypt innenfra, og det ligger i oss alle: «I want to go home for christmas.» Vi lengter hjem til jul, til det kjente, det trygge, det stedet der vi blir mottatt og ansett som nok, og i møte med disse forventninger har jeg ærlig talt problemer allerede i møte med meg selv.

Hjem til jul.. kanskje henger lengselen i dette sammen med julens sanne budskap? Kanskje skulle vi denne julen våge å lytte til den hviskende tonen fra Betlehemsmarkene: «Ære være Gud i det høyeste og fred på jorden blant mennesker Guds velbehag.»Mottatt. Velkommen. Nok.

Julens utspring, og historielinjens før og etter ligger her: Gud fikk et hjem blant menneskene. Han sa sitt store JA og AMEN til helheten av mennesket: Ånd, sjel og kropp. Begrensninger, gråt, latter, sinne, kjøtt og blod, fikk alt sitt JA og AMEN, der Gud selv steg ned i alt dette. Og den natten, i en stall i Betlehem, midt i dyrelukt og skitt, ble invitasjonen klargjort og sendt ut til alle mennesker: Invitasjon til fellesskap med den høyeste Gud, vår livgiver, vårt opphav.. Den lyder slik: «Kom hjem til jul, Elisabeth!»

Eg vil gå- uansett..

Eg lar meg fasinere og inspirere av dette faktum: Midt i vår verden, med alle dens muligheter og teknologi, med alle systemer, alle formler og maskinerier, er det fortsatt mennesker som sitter med evne og mulighet til å forandre verden rundt seg. Enkeltmennesker, som med et hjerte som deles, kan være med å starte bevegelse i sine omgivelser. Et enkeltmenneske kan rett og slett bety en forskjell! 

Eg undrer meg over ka drivkraften e, hos mennesker som våger.. De som våger å tenke: Uansett om ingen andre går, så vil eg gjøre det. Uansett om ingen andre taler saken for de svake, kjemper for rettferdighet, e en stemme for det ufødte liv, uavhangig av ka andre gjør – så VILjeg kjempe! Å, dette utfordrer meg! Mennesker som går så totalt mot strømmen, som velger å gå der andre hverken følger dem eller tar imot dem! Det finnes mange eksempler på sånne folk, både i vår historie og i vår nåtid, mennesker som har forandret sin verden. Her må eg nevne noen..

William Wilberforce: Denne modige mannen, som kjempet med hele seg, hele sitt liv, for å sette andre i frihet. Han gav livet sitt for å få slutt på slavehandel i Storbritannia. Han gikk mot strømmen. Han ble ikkje hørt, han ble latterliggjort, ja han ble syk av kampen. Men på tross av utallige nederlag, utallige mislykkede forsøk på å se glimt av endring, glimt av lys, anså han kampen som verd å kjempe, alene eller sammen med en stor gruppe, i smått og i stort. Hvorfor? Eg tror det var fordi det var en kamp om Guds rettferdighet, og ved å fortsette der andre ville gitt opp, levde han midt i Jesu ord: Han søkte først Guds rike og HANS RETTFERDIGHET... Han møtte nakenhet, angst, fare og sverd, men ingenting av dette skilte ham fra hans dypeste drivkraft: Guds kjærlighet. Tre dager før sin død fikk Wilberforce oppleve at hans livskamp endret et helt land og til dels en hel verden: Slaveri ble vedtatt avskaffet i Storbritannia. For han som hadde begynt en god gjerning i ham, hadde og lovet å fullføre den. FOR en mann..

Marie Monsen drog som ung kvinne fra sine trygge omgivelser i Bergen, på den lange reisen til Kina. Hun var skjelvende og redd og det var med gråt og savn, men hun reiste: For at lammet som ble slaktet skulle motta gevinsten av sin lidelsen. Denne ene kvinnen, kom i berøring med mennesker, og hun ble til forandring. Det snakkes om at 30 millioner mennesker i dagens Kina kan spores tilbake til denne lille, store kvinnen og et nettverk rundt henne. 30 millioner har fått sine liv forvandlet, har gått fra fangenskap til frihet, fordi EN kvinne var lydig til å gå, til å handle, til å trosse omstendigheter og andres ønsker, til å gå mot strømmen og kjempe kampen for Guds rettferdighet.

John Knox, reformator av Skottland, hadde et rop i sitt hjerte, et rop som drev han. Han elsket Skottland, og lengtet etter å se et Skottland i frihet. Folk som hørte han be, forteller om disse ordene: «Gud, gi meg Skottland, ellers dør jeg». Han våget å være en stemme mot urett, han våget å gå, selv om ingen andre gjorde det. Han satt i fengsel og ble gjort til slave, men ved sine valg og sitt hjertets rop, fikk han beveget sine omgivelser, noe som førte til endring av et helt land. EN mann ble til forandring..

Christian X av Danmark skal og få sin plass her. Han som våget, selv om det satt han selv i fare. På Holocaust -museumet i Jerusalem e det en egen stasjon for Danmark og deres konge. I vårt naboland reddet de nemlig nesten alle sine jøder under andre verdenskrig, der våre tall e stusselige og triste. I ledelse av sin konge, identifiserte de seg med sine egne, de utgjorde et stort VI, og når tyskerne krevde at alle jøder skulle gå med davidstjerne, gikk kong Christian selv med stjerne, sammen med titusner fra det danske folk. En mann, villig til å sette sitt eget liv i fare for å kjempe for Guds rettferdighet, og nesten 8000 jøder ble reddet ut av Danmark..

Det er utrolig mange navn som kunne vært nevnt her, både fra fortid og nåtid. Mor Theresa, Aung San Suu Kyi, Nelson Mandela, Mamma Maggie, Hans Nilsen Hauge, Jan Hus og mange andre. Noen våger. Noen våger å kjempe, å leve som frie, på tross av omstendigheter. Noen velger å stå for sin tro selv om de blir drept for det. Noen våger å tro at den lille lysningen til det neste skrittet e nok, det e nok til å velge rett uansett hva andre velger, og uansett hvilke konsekvenser det får. 

Hvilke valg tar eg? Velger eg til frihet for meg sjøl og andre? Våger eg, når det koster? Å, eg håper det! Men eg e urolig, for at eg setter min egen komfort høyt, at eg ofte tar enkle valg. Eg har en vedvarende bønn på innsiden om at Gud må knuse mitt hjerte for det som knuser hans hjerte. Men våger eg det, på ordentlig? Våger eg å ta del i Guds hjerte for mennesker? Det var jo akkurat dette som førte han til Golgata, til døden. Men det dvelende mørket og den lange natten ble til en gryende morgen av liv.. Den største og mest omfattende seier som noensinne har funnet sted, det som gir liv, ble født gjennom den dypeste smerte. Kanskje er det sånn at de billige tingene i livet ofte ikke er så mye verd, mens det som kjøpes dyrt, har sin pris basert på verdi. Det som koster mye, er også mye verd.

 «Dere er dyrt kjøpt, bli ikke mennesketreller.»

Min bønn e at eg skal våge. Og no skriver eg, i håp om at Guds ord må folde ut sin skapermakt i mitt liv: Eg vil gå, uansett!

Å salige stund uten like..

Og det skjedde i de dager: Den sterke alliansen Ludvigsen/Våge tok med seg folk fra nord, øst og sør, og de drog avgårde til det landet som flyter med melk og honning, det lovede land, det Hellige land: Israel! Og hvilken festreise det skulle vise seg å bli! De ville aldri tatt ordene i sin munn selv, men mange vil si at guidene var av ypperste klasse: kunnskaprike, detaljorienterte, oppdaterte og velkledde. Tripadviisorsitatene strømmer på: "The most interesting and actually also beautifull guides in the contry, yes maby in the world". Eg blir så ydmyk..

Turen startet for noen av oss i Galilea, der vi fikk nyte den vakre Genesaretsjøen i fulle drag. Enkelte i reisefølget hadde tydeligvis en veldig forutinntatt forventning om hvordan det skulle bli å se Golan-høyden, og når man har tegnet seg et slikt urealistisk, ja nærmest utopisk bilde i forkant, blir det tilnærmet umulig for en stakkers guide å innfri, uansett hvor dyktig hun er. At man skulle sette så liten pris på de triveligste hverdagsanekdoter, det være seg om Lars Vaular eller andre aktuelle kunstnere, det stiller eg meg uforstående til:-)Toufh crowd..

Men koste oss gjorde vi helt klart, på sykkel, i bil, i vann og til fots. Videre gikk turen via Betlehem til Jerusalem.."Oj", tenker du kanskje. "Hvilken dag reiste dere dit da? Det kunne vært spennende å høre." Jo, nettopp, det var på den 4. november, Lisemoren hadde bursdag. Eg tenker at det e ryddig å få med detaljene, ikkje at det e nøye med meg altså.. Her ble det både lys, kake, sang og gave og rabalder, helt etter Lisemorens hjerte:-)

Videre ble det altså Jerusalem og omeng i all sin sjarm: Dødehavet og En Gedi, der den sistenevnte ørkenvandringen var på min toppliste hva aktivitetsliste angår. Vågale som vi e, satte vi ut på en strabasiøs ferd, der vi ikke ante hva som møtte oss: Farlige dyr, heteslag, torner og tistler og ikke minst: Flom.Ved hjelp av ren flaks kom vi oss helskinnet gjennom alt dette.
Solerois, terrasse, utsikt, Gordons Golgata, Vestmuren, god samtale, vannpipe, iskaffe, pruting,Fredrik Wisløff er noen stikkord for dagene i Jerusalem. I tillegg kan vi jo nevne Haralds påståtte "nattjogging", der vi stiller oss spørrende til om det har funnet sted, men hvis han begynner å fotelle detaljene her e mitt tips: Bare la han holde på. Smil imøtekommende underveis, og si innimellom: "Det høres kjekt ut Harald, så spennende å være ute på natten!"

Vi avsluttet turen i Tel Aviv, der det ble tydelig at en Ingrid med vondt i ryggen fortsatt e en like deilig Ingrid (ikkje at vi var i tvil), og på stranden i Tel Aviv måttenoen bli skuffet.. Denne gangen ble det både Rafael, Samuel, og trolig også Samson, Moshe og hans bror Gideon.. Sånn e livet.

Det ble veldig naturlig for oss å avslutte turen på Fiolinkonsert i et kulturhus i en fremmed by, i en bakgate, med vår venn Tomas på scenen, og oss fem + en håndfull entusiaster i salen. alle turer med respekt for seg sjøl bør avsluttes med fiolinkonsert i et kulturhus i en bakgate. TAKK for kulturopplevelsen, Harald!

Da gjenstår det egentlig å si en hel del, men eg nøyer meg i all min stillferdighet til å si: TAKK for en vidunderlig tur! Det var en fest å være på tur med dere Ingrid, Harald, Jon Arne og Ingjerd!

Next year in Jerusalem!

Dobre sommer!

Då e vel tiden inne for å skriv litt fra sommerens begivenheter. Å, no e man vel spent, ka har denne lurendreieren funnet på dette året? Har hun: 1. Reist avgårde kåre til Averøy for å sjekke ut om turistskiltet fungerer som det skal? 2. Vært på en omfattende norgesturne for å finne ut hvorfor Audun e et guttenavn, selv om det slutter på un og begynner på Aud. 3. Fulgt etter Bruce springsteen for om mulig å slikke han på øret?
Eller så kan det hende a hon ikkje har gjort noe av dette, men rett og slett helt andre ting, noe som kanskje blir mest riktig, får man skal da ikkje lyge.
La meg fortelle at eg har vært på en staselig festreise til Tsjekk republikk, der eg koste meg glugg ihjel sammen med en svært så gøyal gjeng: Anettn, Milly, Veggis,Bettan og Maggo (Alle som en var svært fornøyet med tilnavnet sitt, og vi setter pris på om de kan brukes aktivt fra no av:-) Anettn var som vanlig en tøffing, og hon kruset rundt i...Polen? Tsjekkia? Slovakia? Østerreich? This is difficult, excuce me, wich contry are we in? Noen ganger må man rett og slett spørre seg for. Forstå meg rett, det gjelder kun de gangen man e litt usikker, og det skjer da den beste innimellom. Man kan ikke alltid ha full kontroll på sted/tid /rom, og alle har vi vel spurt spørsmål som: Unnskyld, hvilket årstall e vi i no? eller komt med de typiske forespørslene i forhold til hvilken planet man e på, det e så lett å ta feil..
Eg har sjelden ledd så mye på en uke i hele mitt liv eg, det var rett og slett en fest. Vi hadde jo selvsagt litt tøysete men alvorlige regler på turen, for eksempel denne: Du har ikke lov å slikke på folkene rundt deg (gangske enkelt fordi det kan oppfattes ufint), men eg syns det ble forklart på en srålende måte av unge Sæbø, det virket som de fleste syns det var ryddig og greit, og eg tror ikkje det e mye rom for misforståelse når man sier på engelsk: "You are not allowd to lick another person and another person are not allowd to lick you". Den type intern humor fungerer aldeles ypperlig på tre språk, der man for sikkerhets skyld skulle oversette det til Tsjekkisk:-) (Eg ler når eg tenker på det, det var så flaut at det nesten ikkje går an..)Eg må og smile av andre småting: Som at Anettn greiet ut om Guds tanga, at enkelte av oss fikk denne forsiktige forespørselen etter at vi hadde vært på et sigøynersenter: "Elisabeth, did you curse the gipsy children?" Dette ble sagt med en mild og god stemme, som om det var helt i orden hvis eg gjorde det. Eg ler av Bolak, som rett og slett var en supermorsom og fin type, eg ler av Adam som var "a litle suprised" over at eg hadde evnen til å tenke. Hele turen var full av lott og løye, full av gode folk, god stemning og masse spennende og flotte historier og møter med mennesker. TAKK for en digg tur!

Turen gikk rett videre for Lisemoren, til Fredrikstad og oase. Det var superdupert, teltliv og tjenlig vær (som omfatter alt:-)), fine folk i tillegg til pittelitt stressende festivalliv. De spesielle ordene fra Oase må gå til familien Hellerud, som eg bare har sånn sansen for rett og slett, både store og små. Is, vollyball og balanserte samtaler var helt supert for en indremisjonsjente på et sådan sted..

Å, fortell mer fra sommeren din da, Elisabeth! Det var da voldsomt til interesse, i detaljer? Enda mer? Oki då: Hytteliv, båtliv, familie, spill og god stemning.

I tillegg fikk eg gleden av å sykle Rallarveien med min svært flotte venninne Siril. Dog var det strevsomt å dra syklene gjennom snå og dårlig vær, men det var fantastisk å sove i et tørt telt uten å fryse, det var helt vidunderlig å se på fossene og fjellene mens vi rullet nedover til Myrdal. For dere som ikkje visste det er Siril en usedvanlig fin samtalepartner, hun vet så mye om så mangt. Hon kan fortelle meg at eg e en ekstrovert føler som slapper best av når ingenting er planlagt.. Overraskende.. Hon e litt dårligere enn meg i Canasta, men vi kan kalle det nybegynneruflaks for ordens skyld. GØY tur, gøy sommer..

Mesterskapsentusiasme og sånn

Eg syns det e stas med mesterskap! Eg, som syns engelsk fotball e definisjonen på kjedsomhet, som e av den illojale typen som kun heier på brann når de e god, eg lar meg rett og slett begeistre av EM, VM, OL og alle sånne ting som har to bokstaver. IS, PS, KP, MB,US (Mer Elisabeth, mer!). Det e gøy rett og slett. Eg tror nok det e forskjellige ting som begeister meg, og det e kanskje ikkje først og fremt det at det e god fotball. Det blir perifert, det regner eg med at de fleste e enig i.. Det e gøy å høre nasjonalsanger, se på følelsesreaksjoner, for eksempel til en superglad liten gutt på tribunen. Det e gøy å se en kar som plutselig sitter igjen i regnet alene, mutt og våt. Det e gøy å få bekreftet at lyn og torden e SÅ farlig at man må stenge av en hel stadion om noe så fryktinngytende skulle forekomme.(Nettopp, KUN naive idioter tenker at dette e ufarlig..) Det e gøy å tippe, det e gøy å invitere til middag og marengskake, det e gøy med småbarn i hus, det e gøy å heie på de som ligger under. Også e det andre finurlige ting man kan kose seg med i en sådan stund. Man kan for eksempel undre seg over hvorfor Nederland spiller i orange, og i tillegg kan man lure litt på hvorfor gjør det så dårlig akkurat dette året, når de endelig kan skryte av å være en del av motebildet 2012, istedenfor bare å ha de styggeste draktene i mesterskapet.
Man kan og smile litt over sånne ting som navn. Noen har morsomme navn, andre har trivelige navn. Også har vi de med navn som ligner:-). Det virker som det e litt sånn at i østeuropa har de helten Andriy Shevchenko, og dermed heter de fleste en eller annen variant av enko-navnet. I Portugal er det Ronaldo som gjelder, og dermed prøver man å komme nærmest mulig uten å bli beskyldt for å herme. Rolando syns eg forsåvidt e en fin variant, og eg skal begynne å vurdere hvilket navn eg skal ta til meg, når eg syns Zlatan Ibrahimovic e den tøffeste spilleren i EM. Noen gode forslag til tilnavn på lisemoren?;-)

Eg har i tillegg hatt gleden av å se og høre en enorm kvinne i løpet av uken som har gått. Aung san suu kyi i Bergen rett og slett. Det var stas. For et liv, for et perspektiv: Midt i en virkelighet med mørke på alle kanter har hun hatt nok lys til et lite skritt, skrittet foran seg. I 1991 var det vanskelig å tenke at situasjonen skulle se annerledes ut i Burma, men hun valgte skritt for skritt, uten å vite fortsettelsen. Da hennes egen mann ble alvorlig syk i 1997, stod hun overfor et umulig valg, der hun visste at hvis hun reiste ut av landet, fikk hun aldri komme tilbake. Hun ble og mannen døde uten at hun fikk treffe han. For et sår,for et offer fra dem begge! Også kan denne kvinnen i 2012 se et gryende håp, et Burma i endring, og hun er en del av parlamentet. Det e så inspirerende! Hun sa det slik i talen i Oslo: "I Burma, når vi lengter etter noe, sammenligner vi denne lengselen med de første menneskers lengsel etter tilbakevendelsen av solen. De var aldri sikker på at natten ville bli til dag igjen."
Eg kommer stadig tilbake til ordningen i 1. Mosebok, der det står om jordens og menneskenes tilblivelse. Det står om at Gud skaper, dag for dag. Men, som alltid er Guds virkelighet annerledes og hel, og der vi går fra morgen til kveld og natt, går skapelsesberetningen fra kveld og natt til morgen. "Det ble kveld og det ble morgen.." Morgenen VIL komme, en eller annen gang. En eller annen gang vil knoppene av snøklokker greie å bryte gjennom en frosset jord. HÅP. Håp om at ting EN DAG vil se annerledes ut. HÅP om at en dag vil LIVET se annerledes ut. Håp er et kort ord, men det er enormt kraftfult. HÅP kan endre et ekeltmenneske, et ekteskap, en familie, en by, et land, ja kanskje en hel verden. Det ER håp for Burma. Det ER håp for Norge. Ennå er det håp! Dette er mottoet til evangeliesenteret, etter min mening nydelig: For de svakeste, de mest sønderknuste, de som ikkje ser noen utvei: Det e ennå håp. Og eg tror at håpet har et navn: Jesus Kristus.

Ojda, her tok eg helt på vei. Det e så digg å komme over mennesker som bare har gitt jernet. Og med en sånn historie som Aung San Suu kyi har, kan hon si ka hon vil om Bergen og Masjipan. kem e eg til å kverulere? Eg har aldri vært i husarrest, har knapt nok hatt "et kvarter på rommet":-).

En litt skuffet menig-Lisen

Dette var dagen som kunne blitt så spennende for menig-lisen. Tekstmeldingen fra det norske sivilforsvar kom tikkende inn: STRAKS-tiltak, det brenner på Sotra! Eg tok opp telefonen og ringte til hovedsetet på Midttun, der vi avtalte at eg skulle stille på Sotra kl 24.00. Også var det hodet rett inn i tenkeboksen, der eg måtte finne løsninger på noen småproblemer: Milde var min adresse, eg måtte hente uniform og denslags i Møllendal, for deretter å lokalisere en eller annen brann på Sotra. Hmmm.. Sykkel? Sparkehjul? Kajakk? Taxi var oppe som forslag, men det måtte eg etter all erfaring betalt av egen lomme, så det utgikk. MEN, eg hadde svært hjelpevillige folk i min nærhet, superkatrine skulle være min skyss, pappsen var behjelpelig som alltid, her var det bare til å brette opp ermene. Eg kom meg hjem, kledde på meg prakten og ringte i min uvitenhet for å høre ka eg skulle ha med meg: Gassmasken min? vinterhue eller sommerhue? Hageslange? Vannpistol? Som dere forstår, utallige kloke spørsmål fra denne kanten.. Da damen på kontoret tok telefonen fortalte hun meg at eg kunne avvente frem til i morgen, også kaller de meg inn etter behov da.. Eg må innrømme at eg ble litt skuffet. Eg følte unektelig på en iver etter å for en gang skyld være der flammene e, være der det brenner liksom, også hørtes det så actionfylt ut å være der på nattestid, og som den ranglefanten eg e tenkte eg og: En unnskyldning til å rangle! Men no e det bare til å legge seg i en stusselig seng, og vente på en telefon.. E dette tilfeldig?Eg mener, at de først brukte strengetonen: Du skal herved stille straks... osv, for deretter å være så løs i snippen? Eller e det en sånn situasjon der de har søkt meg opp i arkivene og tenkt: Ups, ka har vi gjort? HON DER, hon kan jo knapt slukke en fyrstikk.. Her må vi bare la det feide ut i stillhet...:-)Eg så selvsagt for meg et helteaktig senario, der Lisen kom inn fra sidelinjen kl 24.00, nesten som Jack Bauer, reddet dagen med sine heltemodige stunts innen brannslukking, time for time, minutt for minutt. Typisk at det hadde vært en bombe i en buss utover mot Sotra og, sånn at eg typisk måtte innta Kenu Reves sin rolle i å holde speedometeret over 80.. (Og sånn går no dagene..) Eg holder fast ved at det e sånn det hadde blitt hvis eg hadde sluppet til. They will never know.. Men dokkar kan fortsatt få lov til å omtale meg som en helteskikkelse av rang. Hvis dokkar vil altså..
(Ojojoj, ikkje misforstå meg no dokkar rakkare fra Rodos, eg håper selvsagt at brannen blir trygt og godt slukket innen eg våkner i morgen tidlig..)

Eg må ta med noen bilder fra min perfekte sommerdag, med frokostpiknik på bryggen med reker, trivelig lunsjbesøk av Pål-Rune, kajakktur med soling, bok og bading og båttur med pappsen..

Okidoki, då e det bare til å pugge brannregler mens natten siger på, så får vi se i morgen:-)