Ute på galaien:-)

Brukte eg det rett no, Miriam? Uansett, då e det litt av hvert som har skjedd siden sist, noe som selvsagt må gjøres rede for i ordnede former, hvorpå eg velger å bruke listeform, siden det for meg blir mest ryddig.

1. Eg har nok en gang fått bekreftet at eg ikkje e noen kunstnerspire. Dette e noe som har fulgt meg gjennom livet, i ulike uttrykk. Når eg gikk på barneskolen, manglende talent og interesse frem gjennom at eg gjespet meg gjennom tegneformingstimene, i tilleg til å være svært motvillig på ymse juleverksted som Vakskjold og Milde stelte i stand. Etter dette lot eg det ligge en stund før eg for noen år siden ble så innspirert av et stavangerbesøk, der vakre Mariann hadde malt sitt eget kunstverk i stuen. Hm - tenkte eg, kor vanskelig kan det være? Dette var historieløst og uklokt tenkt, men eg gikk likevell til anskaffelse av alskens maleutstyr og satt igang med iver, helt til eg oppdaget følgende: Det e ikkje sånn at alt e fint bare fordi det kommer på et lerret, også der kan ting bli brunt. Likevel e det akkurat som eg glemmer litt fra gang til gang, og det ene fører fort til det andre, og plutselig en dag på bønn og lovsangsfelleskap i Norkirken, satte eg meg til å male, eg tenkte i utgangspunktet at det skulle bli et svært så åndelig bilde. Det ble det ikkje.. Rart som det høres ut, så hadde det rett og slett ikkje skjedd noen form for progresjon i løpet av årene uten maling. Og med dette kommer vi frem til nå-tiden, nærmere bestemt torsdag, der eg var på jobb i barnehagen. Eg var i den tro at man iallefall som 28-åring skal kunne dra i land det å lure en 5-åring til å tro at du kan tegne, Kan de vite bedre? Nok en gang slo mine teorier feil, der eg fikk passet mitt påskrevet i min iver etter å tegne alt deres hjerte lengtet etter: "Elisabeth, dette e du ikkje så god på. Du kan heller spisse blyanter." Eg syns tross alt det var fint at han ledet meg inn i annen sysselsetting, med tanke på at lediggang e en ugrei ting på mange forskjellige måter.

2. Eg har vært en tur i hovedstaden, noe som var en stor glede. Man kan jo spørre seg og undres i møte med folk som velger å bosette seg et sånt sted, om de vet sitt eget beste, men vi skal ikkje dvele ved sånt. Eg hadde en helt ypperlig helg hos frøken Våge, med akkurat passelig mengde urbanitet, bruktbutikker, gode samtaler, gøye folk og god stemning.
Det var en fryd å treffe igjen Martha Kristine den vakre, den tøffe kvinnen med det yndige ytre, som er en av de mest vittigste eg vet. Morsomme Nils Kåre, søte Johanne, kloke Jon Reidar, gøyale Jørgen og inspirerende Ingjerd var alle med å gjøre dette til en tilnærmet perfekt Oslohelg.
I tillegg må eg nevne Harald Ågedal, mannen som kan ta 15 armhevninger på en arm, som har blitt rangert i norgestoppen i orientering, han som elsker å sitte kontor, og som kan synes det e irriterende når andre (det være seg kem som helst) kommer med ydmyke og forsiktige innspill om å spille Bonanza istedenfor å sitte med bibeltekster i eksel-ark. Han e et kondisfenomen, en flinkis, langt over gjennomsnittlig trivelig og en ekte helt for en bergenser i storbyen:-)
Dette var intet annet enn stas.

Det eneste som ble litt ugreit var det konstante presset i møte med det å spise sushi. Sushi meg her og sushi meg der. Noe så masete og spesielt. Man kan jo stille seg spørsmålet i sitt stille sinn: Når ble det godt med rå fisk? Det e greit nok å ta seg en ukokt gulrot før middag fordi man er småsulten, men fisken må man koke eller steike, og til og med da e det begrenset hvor god den er.. Spesielt..

3. Eg har kjøp meg nye sko i storbyen, sko med høye heler. No har eg altså byttet ut converseskoene med skoletter og i fortsettelsen av det e eg spent på om eg kan fortsette livet som normalt, eller om eg må utvikle en ny personlighet, der det eneste eg gjør e å reise rundt på contryfestivaler, ha klubb og spise aspikk og tebrød. Dette vil tiden vise, umulig å si noe sikkert på dette tidspunktet.

No gjenstår det bare å telle ned til den gøyeste dagen i året: 17. mai! Det blir staselig, vi skal ha det moro fra morgen til kveld.. Gledelig nasjonaldag mine venner!

"Break my heart for what breaks yours"

"Ve Israels gjetere, som bare gjeter seg selv!
Er det ikke sauene de skal gjete?
Dere spiser fettet
og kler dere med ullen
og slakter de beste dyrene,
men sauene gjeter dere ikke.

Ikke har dere styrket de svake,
ikke helbredet de syke,
ikke forbundet de skadde,
ikke hentet tilbake de fordrevne,
ikke lett etter de bortkomne,
men med makt har dere hersket over dem,
og med tvang.

Sauene ble spredt,
de hadde ingen gjeter.
De ble til føde for alle slags villdyr,
de ble spredt.

Sauene mine gikk seg vill
på alle fjell og høye hauger.
De ble spredt ut over hele jorden,
ingen spør etter dem
og ingen leter." Esekiel 34 1-6

Disse versene fra Esekiel har utfordret meg enormt den siste tiden. Hvordan kan våre hjerter slå i takt med Jesu hjerte, der hjerteslaget blir jevnt og klart: Søke, frelse, søke, frelse, søke, frelse - Det som er fortapt.
27 millioner slaver i verden, FLERE enn noen gang tidligere i historien. Flesteparten av disse er under 18 år og mange er barn. De er fortapte, nakne og fremmede - de er i fengsel.. Kvinner i vår verden, på vårt kontinent, i vårt land og i vår by blir utnyttet på det groveste, frarøvet sin verdighet, knust på alle måter: Knust hjerte, knust kropp, knust ånd. Mange blir utnyttet mellom 40 og 100 ganger i løpet av en dag, mange blir gravide, må gjennomgå smertefulle aborter fordi bakmennene bestemmer det, og får nærmest ingen tid til å komme seg igjen. Andre bærer fram barn som selges høstbydende, noe som godt kan være en pedofil mann fra Saudi Arabia (eller et annet land). Eg vil hyle, eg vil skrike, eg vil rope på hustakene! Vi lever i 2012, i "den moderne verden", slaverie ble avskaffet for lenge siden, ingen vil så mye som tenke i de baner. Iallefall ikkje på overflaten. Men i det skjulte kan vi ta oss rettigheter, utnytte, bruke, forkaste, nedgrave og knuse hverandre.
Heleri er en kjent forbrytelse, reguleres av straffelov 317: Det er straffbart å kjøpe en stjålet vare. TENK at tallene er så vanvittig høye når det gjelder etterspørsel etter å kjøpe noe som så til de grader er stjålet, men som er så uendelig mye mer verd en all slags tyvegods.! I Norge er tallene overveldende, der det sies at 1 av 5 norske menn har oppsøkt en prostiturt. I Hellas er dette 7 av 10. Er det ingen som spør seg: Hvem er denne 15-åringen som e eieren av kroppen eg no invaderer? Det e altså mannen i gaten i Norge, i Hellas og over hele Europa som kan være med å stoppe etterspørselen, stoppe forrotnelsen.
Under fotball EM i Tyskland ble det sendt inn titusenvis av jenter i fangenskap, det ble satt opp "bærbare" båser rundt om kring i utkantstrøk, slik at fotballsupporterne kunne få med seg mer enn en fotballkamp. Det var en braksuksess. Til sommeren er det OL i London, der dette trolig vil forekomme igjen. Og det skjer i tillegg hver eneste dag rundt omkring over alt.
Det er et mørke som er så mørkt og svart at man blir helt matt av å tenke på det.

MEN, når det e så tett på oss alle, så tror eg og at det ligger en mulighet for oss alle til å være med å gjøre pittelitt. Tenk hvor mye det kan bety med en Guds MANN på en arbeidsplass av menn, som sprer en holdning som forteller noe om kvinners verdighet. Tenk hvor mye det kan bety at en mann snakker fint om konen sin på arbeidsplassen.
Tenk hvor mye det kan bety om noen våger å heve røsten for det som er rett, i sitt nærmiljø. Tenk hvor mye det kan bety, med en MANN som våger å snakke om livet som det er, en som holder seg unna pornografi i det skjulte og i det åpenbare.
Tenk hva det kan bety med en mann som har møtt Guds nåde på disse tingene og som våger å snakke med sine kamerater og kollegaer om dette. TENK HVIS vi kan gjøre noen i det små?!


Tenk alle de menneskene som har gått foran og som har vært med å skrive historie. Enkeltmennesker har blitt forandret, nabolag har blitt forandret, land har blitt forandret - og det har alltid sitt utspring i enkeltpersoner, av og til mange og av og til få. Gud bruker fortsatt mennesker, ja enkeltpersoner til å skrive sin historie..

Hardanger - Vestlandets Rom

Det finnes noen ting i dette livet som man lurer på. Eller iallefall gjør eg det, eg lurer på både det ene og det andre: Hvorfor Gud skapte mygg, og for eksempel pinnedyr? Ka e det egentlig som e det mest unyttige yrket i hele verden, og ka e det kjedeligste? Ligner eg pittelittlitt på Ronja røverdatter, finnes det en mann i min fremtid(når man først undrer..:-), hvorfor har de fortsatt hallodamer på NRK? Hva het egentlig den lyse krølltoppen på nyttårsleir 1998, og ka gjør hon på i disse dager? Også lurer eg på alt innenfor data. Og bil. Også lurer eg på kordan i alle dager det kan være sånn at (nesten) uansett hvilken retning man kjører i fra Bergen kan man komme til Hardanger. "Å, på en regnværsdag som dette kunne det vært fint med en biltur, hva med en tur til Hardanger?" sier kanskje den ene til den andre på en helt vanlig tirsdag. Da svarer den andre, med en munter tone:"Jammen er du en lurifaks, det gjør vi!" Og dermed kjører de avgårde kåre fra sentrum og sørover mot Nesttun, og videre over Kvamskogen til Nordheimsund, også tar en gjerne fergen over til Jondal. Og ganske riktig, da er man i Hardanger. ELLER, man kan kjøre nordover, gjennom Åsane, til Voss og videre til f eks Ulvik, og hvor er man da? Jepsi pepsi, i Hardanger.. Også, om man er i et riktig så lystelig humør, kan man jo for eksempel ta turen til Os, for så å ta fergen over til Fusa, for så å ta en ny ferge slik at man kommer til Uskedal. Ja, nettopp - da er man straks i Hardanger. Det kan hende eg aldri forstår dette.

En annen snodig ting, som man og kan undre seg over av og til, e at når noen kommer flygende inn fra sidelinjen, altså fra England, så e vedkommende på en måte morsom og lur kun i kraft av sin britiske dialekt. Man må på en måte bevise at man ikkje e James Bond. Det kan fort bli veldig sjarmerende, rett og slett. En tilfeldig jente, for eksempel en på 28 år fra Fana (bare for å plukke et sted) kan tenkes å bli både fnisete og fjasete i møte med en av denne sorten, selv om han har både kone og barn. Ojda, dette så liksom litt verre ut enn det var ment, forstå meg rett e dokkar snill. (Det e egentlig en ganske snodig og sjarmerende befaling..)Ikkje lag hurlumhei no.

En liten filleting til: Når man er på jobb og har munnen full av snop, nærmere bestemt et stort dødningehode laget av lakris, er det problematisk å besvare seriøse forespørsler med stoltheten i behold. Det må man bare putte inn i beregningen ser det ut til. En liten sur frosk e bedre tror eg.

Påske i Alta

Noen ganger e det sånn at man skal på jobb. Andre ganger har det seg på den måten at man har fri fra jobb. Begge deler har sin sjarm vil eg si. Noen dager går man i joggebukse, andre dager i kjole. Noen dager spiser man lam, andre dager spiser man havregrøt. Av og til e man på bybanen i Bergen, andre ganger e man i skiløypene i Alta. Kontrastene er livets eventyr..

Er det ikke lang til Alta, tenker kanskje du? Å, takk som spør, et godt stykke faktisk. Men helt klart verd en tur. Få ting er mer sjarmerende enn en liten tøtte på snart 2 som rett og slett e en ekte finnmarking, og sier på frisk nordnorsk: "Jon e en søring". Det må oppleves. Det må også innflyvningen til Alta flyplass, der eg eplekjekk snudde meg til min bror og sa: "eg tror eg e ferdig med flyskrekken no", for deretter å stresse max for å holde flyet i luften på innflygingen (det e en stor oppgave, men eg gjør det hoversaklig ved å hvese og spenne alle musklene i kroppen.) Flaksent nok funket det denne gangen og.

Jenteskitur uten feste, skills og passelige staver ble en overraskende hit.. Utsikt og snop e alltid bra og FOR en fin gjeng de e i familien Skjæret!! Alta anbefales varmt!

Også e altså påsken her.Hva skjedde egentlig der, i et lite land, i en liten by, blandt et egenrådig folk for 2000 år siden? Eg kan ikkje forstå noe annet enn at det spørsmålet blir reist når man i Norge i 2014 fotsatt har en nasjonal høytid som heter påske. Hva skjedde? Hvordan skjedde det og hva betyr det for mitt liv? Eg tror dette framfor noe e et påskemysterie å finne ut av. HVORFOR har en mann satt så dype spor i verdenshistorien? Hvorfor ble det et før og et etter, på en sånn måte at til og med vår beregning av tid regnes utfra dette? Før og etter KRISTUS. TENK HVIS det e sant. Tenk hvis Jesus virkelig e den han gav seg ut for å være. Tenk hvis det faktisk var sånn at Gud selv ble født inn i en familie og et hjem, på et faktisk sted, i en faktisk tid midt i vår historie?! Tenk hvis han kom til jorden for å dø, for å ta alle våre synder på seg? Tenk his vi står overfor en Gud som elsker oss og vil ha fellesskap med oss?

Eg tror at det e sant, og denne påsken har eg nok en gang fått møte det overveldende store og grensesprengende budskapet om Jesu kors, der han døde - men ikkje bare det: Han seiret over døden og stod opp igjen, gjorde død til liv!
I det gamle testamentet kan vi lese historien om Abraham og Isak, der Gud setter Abraham på prøve. Abraham tar med seg sin sønn opp på fjellet, der de har med seg ved og ild til offeret. Abraham har en klokkeklar tro på at Gud VIL stå ved sitt ord og sine løfter, og han handler utfra det. Når de skal til å gå opp på fjellet der Isak skal bli offret sier Isak: "Far, vi har ilden og veden, men HVOR ER LAMMET til brennofferet?" Helt fra historiens begynnelse har det vært et skrikende behov for forsoning mellom Gud og mennesker. ROPET etter lammet fra Isak sin munn e et rop som hele menneskeheten og hele skapningen på en måte har vært en del av. Hvor er lammet? Eg tror at det e et rop som e enormt reelt også i dag. Over alt tror eg at det finnes et rop, et rop etter lammet, et rop og et ønske om forsoning med Gud selv, vår livgiver, han som ER livet. Jesus var svaret på ropet i det gamle testamentet, og eg tror og han e svaret på ropet til mennesker i 2014. Så har dette blitt min utfordring. Ropet ligger over våre nabolag og familier, vår by, vårt land og vår verden. Kanskje skal eg, med en tydeligere røst få rope sammen med Jesus: Det e fullbrakt! Vi skal få bringe ordene som dypet av mennesket lengter etter: Kom, for alt e ferdig! Tenk at dette e sant, ikkje som en subjektiv og variabel sannhet, men som en sannhet som står fast gjennom alle tider og for alle mennesker. Tenk at det e dette, HAN, Jesus Kristus fra Nazaret som e SANNHETEN!


"For jeg ville ikke vite av noe annet hos dere enn Jesus Kristus og ham korsfestet."

Til fjells

Jepsidu, da har eg altså vært på Hermon høyfjellssenter i helgen, med min fabelaktige familie, og det var storartet rett og slett! Det var strålende sol som møtte oss, der vi spankulerte rundt på gårdsplassen i søken etter snø, noe som kanskje var det eneste i løpet av helgen som det ikkje var rikelig av. MEN, vi fikk gått noen deilige turer, utfoldet oss i langrenn, og ikkje minst staking, der Ludvigsen-søstrene kommer til å stille sterkt i Vasaloppet 2013. Nåvel (for å bruke det ordet), det var vel kanskje mest nedover der vi staket når eg tenker meg om, men eg regner jo med at Vasaloppet e ni mil med nedoverbakke, ellers hadde vel ikkje folk giddet? Her tror eg alle tenker som meg..

Eg har og fått gleden av å stå på snowbord, noe som eg har et blandet forhold til. 1. Eg syns det e veldig vanskelig, og strever med å bli trygg på det. 2. Eg syns det ser sinnsykt tøft ut, mellom oss sagt ser det mye tøffere ut enn alle de andre tingene i trekket. Det blir litt sånn som det å høre på Lars Vauler: Kan eg egentlig komme unna med dette? Og i så måte, må eg då skifte personlighet, eller iallefall slutte å gå med hue med dusk på? Dette må eg tenke litt på, også kommer eg tilbake til det.
Det hadde seg sånn at eg var i Furudalen og stod i trekket der sist helg, sammen med en svært så frisk damegjeng fra jobben. Ikkje for å skryte altså, men vi var enig om at vi helt klart lå i toppskiktet hva prestasjoner angikk, sett i forhold til de andre besøkende.. (Og det to eller tre blir enig om...:-) Det blir unødvendig å henge seg opp i at de andre som var der, var med på en skiskole for nybegynnere. Det som viste seg i ettertid, eller, som eg oppdaget når eg kom opp i skitrekket på Hallingskarve, var at Furudalen i virkeligheten er et barnetrekk. Og det hjelper visst ikkje så mye å føle at man "eier" barnetrekket, når man plutselig kommer i voksentrekket. Upsidupsidu, det som var flaks, og som meg og Ingelin var enig om, var at selv om vi ikkje eide bakken, så så vi lant tøffere ut en våre medsammensvorne, som vel kjørte fortere enn oss, men de hadde ikkje tittelen "snowbordchick" skrevet på passet. (Kem som skrev inn dette blir flisespikeri, og eg syns det blir både frekt å masete å påstå at det var meg sjøl.) Men etter en og en halv dag i det bratte voksentrekket må eg si at det var SUPERGØY, og eg har egentlig bare lyst til å reise på fjellet.

Hvis vi skal kunne tillate oss å gå over til noe helt annet sånn helt plutselig, så må eg si at eg både titt og ofte faller i drømmende tanker, om livets små og store ting. En ting eg har tenkt på i det siste e det å starte en sykkeltaxi. Eg har nemlig hatt gleden av å sykle folk hjem noen ganger i det siste, noe som har ført til at eg har boblet over av latter. Det høres kanskje ut som eg har veldig enkel humor, og det e sikkert sant, men det e få ting som e så morsomt som å sykle med noen bakpå! Billig moro rett og slett. Og tenk å lage et konsept ut av det då, det virker så nostalgisk og sjarmerende på samme tid, e ikkje dokkar enig? Eg ser for meg senariet: Eg sykler rundt på en sykkel med kurv, ja, la oss putte noen boller oppi for ordens skyld. En stakkers skolegutt er sliten etter en dag på skolen, og skal bare rett bort i Kalfare eller Sandviken (Det kan ikkje være så langt). Dialogen går som følger: "Hei på deg lurendrei, skal eg sykle deg hjem?" Også blir alle fornøyd og glad, og vi sykler og koser oss til han går av og sier "See you in a while crocodile":-)(Rim e alltid muntert.)
Det kan tenkes at dette kan kategoriseres med en tydelig merkelapp som sier SMÅ ting, men det må det være rom for tenker eg..

Feilaktige ekstrasko

Noen ganger må man le, eller eg må iallefall det. I dag har eg vært på kurs sammen med min flotte og fornøyelige kollega Trude. Det som ble gøyalt i dag var at vi i forkant forstod det sånn at vi skulle ha med oss gode sko. Eg visste ikkje helt ka eg skulle gjøre med det, og rett før eg skulle gå i morges rasket eg med meg noen joggesko, som eg egentlig ikkje hadde plass til i vesken. Den ene skoen falt stadig ut av vesken, og skoene var i det store og det hele et irritasjonsmoment for meg. Ikkje visste eg ka vi skulle bruke skoene til, men her må man vel bare gjøre som man får beskjed om. Når vi kom inn på kurset tok eg no på meg de der skoene, for så å sitte i ca fem timer i ro i en stol. Når kurset var ferdig boblet eg av latter. Her skal vi sitte i ro en hel dag, foredragsholder går nærmest i stillettheler, også har eg med meg ekstra sko. Og Trude har med seg crocks. Det e slettes ikkje sikkert at dokkar syns dette e fornøyelig i det hele tatt, men eg syns det e gøy, eg. Eg følte meg som to ting: 1. En dame på 80 år. 2. En 8 år gammel jente som går på turneren og har med seg gymsokker.

Eg har lært meg noe nytt denne uken. Eg har rett og slett komt over helt ny informasjon som fortalte meg at SUV e en type bil. Frem til no har eg ikkje ant at suv var et meningsbærende ord, men der skulle eg bli kraftig overrasket. Og rett som det var, det ble eg. No sitter eg og lurer på ka eg skal brukte denne nye informasjonen til i fortsettelsen. Eg har brukt den en gang i dag alt, det foregikk sånn: Det kjørte en bil forbi meg, eg så på den og tenkte: "Det var sikkert en suv". Som dokkar sikkert forstår virker det som om disse nyhetene vil få retningsendrende konsekvenser i mitt liv, noen vil gå så langt som å hviske om et paradigmeskifte. Eg vil jo si, i all ydmykhet, at det e å strekke det litt langt, kanskje mest fordi eg e pittelitt usikker på ka et paradigmeskifte egentlig innebærer i sin helhet. Her ser eg helst at belæringen foregår i ordnede former, helt uten overlegenhet tusen takk. Noen vil hevde at eg burde hatt en oversikt over både suver og paradigmeskifter innen eg bikket 25, og spør seg om det da også må være andre store hull på denne kanten. Andre synes det e helt ok at eg ikkje tidligere har vært i besittelse av denne informasjonen, andre igjen bryr seg svært lite om både det ene og det andre, ja de har rett og slett viktigere ting å tenke på. De om det.

Eg må vel sies å være under gjennomsnittlig interessert i det som handler om bil. Men det som lettere kan fange min interesse e for eksempel serier fra tidlig 1900-tall, med fine kjoler og god stemning. Og på dette feltet har eg en anbefaling fra dypet av mitt hjerte: Downton Abby! Denne sjarmerende serien e verd å få med seg for alle.. de som finner glede i denne kategorien:-) (Eg innser at det ikkje e alle, uforståelig nok..) Eg e iallefall begeistret.

Eg må og dele noen setninger om en to-åring som trolig e definisjonen på sjarme! Cathrine luringen var på besøk hos oss i helgen og hon vet å beholde den sosiale kontrollen i et fellesskap. Det e få ting som e mer sjarmerende enn når en to åring besvarer mitt ønske om en god natt-klem med et tydelig, verbalt: "kulan baby!". Det ble ingen klem på meg, eg måtte bare kule an, ikkje noe mer å gjøre med den saken (Utenom å fnise sjarmert). For en vidunerlig tøtte!

Mandagsklipp

Noen dager får man så veldig lyst til å klippe håret. Har dokkar kjent på den følelsen? Den dukker opp med jevne mellomrom hos meg, og av og til gjør eg noe med det.. som  oftest på meg sjøl i så måte Eg kan nok med rett beskyldes for en hel del i dette livet, men noe hårsnobb e eg nok ikkje. Snarere e det blitt hevdet at eg har et vel lettsindig forhold til hår.  Eg har til stadighet undret meg over de folkene som driver å snakker om "frisøren min" i det vide og det breie: "Hun som kjenner håret mitt og vet ka som kler meg.." Som om dette skulle være en identifisert person i livet til et gjennomsnittsmenneske? Det syns eg e underlig.. Eg har frem til merkedagen mandag 05.03.2012 aldri hatt en egen frisør. Eg har levd i den naive, men dog lykkelige tro av at det stort sett holder å være sin egen frisør, også kan man gå til en eller annen frisørdame hvert tredje år. Om det da skulle te seg så at man dette året fikk sveis som Monica Levinsky, eller som Macgyver, så får man da være fornøyd med det. MEN, mandag var altså dagen da Elisabeth gikk fra å være frisørløs til å være frisørfast. Damen heter Ragnhild Lindås, hon e hårfin, gøyal og i besittelse av både hytte og en langt over gjennomsnittelig høy sosial intelligens, også klipper hon altså hår. Eg tror vi her ser mot en livslang forpliktelse.. (Her KAN eg være noe i forkant i forhold til frisørens egne ønsker.) Eg vil med dette rette en stor takk til frisøren MIN, for en fabelaktig ny klipp, og takk til Jorunn Dørdal, som hadde glemt en helt ypperlig hårsaks (det ble iallefall bruksområdet) igjen i Blomsterdalen bedehus, noe både meg og min frisør satt pris på. Som den ypperlige fotografen eg e, har eg selvsagt tatt bilder av min nye klipp(adresse Ingjerd), her e det bare til å lene seg tilbake og nyte bildeserien:-)

Eg innser jo at det ikkje nødvendigvis e enormt interessant for mannen i gaten hvor ofte og hvor mye og hvordan eg har klippet meg, og til deg som e i den kategorien kan eg jo legge ved et klipp fra Ylvis som eg smiler og ler av, rett og slett sjarmerende og muntert..