I kveld kommer eg smilende hjem fra Voss etter en herlig kveld med jentekonfirmanter der, i tillegg til strålende samtaletid med min reisekompis. Det e rett og slett alltid en fest å sitte på tog eller i bil med deg Christian!
Eg har fått dele noen tanker om menneskeverdet med jentene i dag, og eg kjenner på at eg må skrive noe her inne og, for det e mange spørsmål å stille seg. Kem skal få fortelle oss kem vi e og ka vi e verd? Kem sloss om definisjonsmakten, og kem skal vi lytte til?
I sommer var eg på Holocaustmuseet i Jerusalem. Det var enormt spesielt å være der, lese enkelthistorier, høre navn på barna som ble drept, der de bruker årevis på å komme gjennom alle, lese om frykt, blindhet, passivitet og mot. Danmark reiste seg, Norge resignerte. Fransk politi gjorde seg skyldig i de mest groteske ugjerninger for å imponere Hitlertyskland. Her e mange feiginger og også en god del helter. Mitt inntrykk ble at de fleste som var der, rev seg i håret og tenkte: Kordan kunne dette skje? Koffor reagerte ikkje folk før? Kordan kunne det gå så langt? Kordan går det an å være så forblindet!? Dette e jo selvfølgelig mye mer sammensatt enn et lite glimt som eg her kommer med, men en viktig nyanse i bildet må være rommet for omdefinering av menneskets verdi. Det jødiske folk ble i ord og i handling frarøvet sin ukrenkelige og gudgitte verdi.En hel verden stod og så på, mens Hitler og nazistene helt groteskt røvet til seg en definisjonsmakt som på ingen måte var deres å ta.. Det jødiske folk, og alle de andre som ble krenket i dette bildet var allerede disse tre tingene: Ubetalelig, verdifulle og høyt elsket av Gud. Det lar seg aldri endre, Guds stempel står fast. Men det som skremmende lett lot seg endre, var folks tanker om verdien til et menneske. Så lenge det ikkje gjelder meg, mine, så får det vel være greit då. Her må eg sitere Øverland, som utfordrer enormt i sitt dikt (eg tar bare med litt av det).
Jeg våknet en natt av en underlig drøm,
det var som en stemme talte til meg,
fjern som en underjordisk strøm -
og jeg reiste meg opp: Hva er det du vil meg?
- Du må ikke sove! Du må ikke sove!
Du må ikke tro, at du bare har drømt!
Du må ikke sitte trygt i ditt hjem
og si: Det er sørgelig, stakkars dem!
Du må ikke tåle så inderlig vel
den urett som ikke rammer deg selv!
Jeg roper med siste pust av min stemme:
Du har ikke lov til å gå der å glemme!
Mine venner, dette gjelder ikkje bare de som overvar 2. verdenskrig. Dette gjelder meg, mitt liv, min verden! Tar eg inn over meg andres smerte eller har eg nok med meg sjøl? Å GUD, gjør mitt hjerte varmt - la meg kjempe for din rettferdighet! "Det var ingen som ropte, ingen som letet etter dem.." Ka gjør eg med Kongo? Ka gjør eg med Burma? Ka gjør eg med Nord-Korea? Ka gjør eg med barnet i mors liv?
Nedenfor har eg lagt til noen linker som eg anbefaler dokkar av hele mitt hjerte å se. Vi vet alle med oss sjøl at kampen om menneskeverdet ikkje ble vunnet i 1945 når krigen sluttet. Kampen om menneskeverdet e en kamp om liv og død, og den pågår i aller høyeste grad i vårt land. Over 15 000 aborter blir utført hvert år i Norge. Vi veier våre ord med omhu, kaller det noe annet enn et barn, og.. da e det liksom greit? Det e på tide å åpne øynene og våkne!
"Du så meg den gang jeg var et foster,
i din bok ble alt skrevet opp;
mine dager ble dannet
før en eneste av dem var kommet."
onsdag 21. september 2011
torsdag 15. september 2011
Muskler. Eller mangel på det..
Eg må le.. Hvorfor, kan du tenke. Nei altså, det e mange grunner til det, eg ler for eksempel når eg tenker på denne gåten: Hva får du hvis du deler en firfirsle i to? Svaret e her to tototsler. Kom igjen, ikkje lat som du ikkje trekker på smilebåndet, dette e unektelig en sjarmerende mattevits! Eg ler og av mange andre ting, og syns i grunnen at latter e et litt morsomt konsept i seg sjøl. Kroppen kommer med en reaksjon, som gjør seg utslag i noen rare lyder ut av munnen. Eg syns det e muntert.Og bare sånn at det e sagt, så syns eg det e litt utrivelig med folk som har et tilbakeholdende forhold til latter, eg syns vi skal vise hverandre raushet i så måte (med andre ord blir eg egentlig litt sur hvis du ikkje sitter hjemme og ler av meg no. Sjarmerende?:-)
MEN, grunnen til at eg ler akkurat i dag e denne: Eg har, i løpet av det siste året blitt medlem i noe som på fint kalles et helsestudio, og her har eg vært et støttemedlem siden april. I dag var dagen da eg tenkte: Hm, i dag skal eg jammen ta meg en tur å hilse på gamle kjente (eh.. eg tør ikkje å snakke med NOEN). I min tidligere karriere på sprek og blid har eg hatt helt klare regler i forhold til hvilke områder eg har bevegd meg på inne på senteret. Eg holder meg helst i det ene hjørnet, lengst mulig vekke fra de sterke, tøffe guttene. Dette var noe eg holdt fast på også i dag.Eg gjorde min "vanlige" runde, var som vanlig litt flau for at eg e så uhøflig at eg svetter på et sådan sted, kjente meg kort sagt helt passelig, vanlig ukonfortabel i situasjonen. Det som skjedde i dag var at de to største bolerne eg har sett beveget seg over på mitt område, og ikkje nok med det, de satt seg på hver sin side av meg, og det var ingenting eg kunne gjøre for å stoppe de.. Eg kunne jo prøvd meg på noen sånn: "min far e sterkere enn din" eller noe sånt, eg regner med at de då ville følt seg truet, men eg lot det være (i høflighetens navn selvsagt). Eg satt der og strevde og svettet over mine 30 kilo, som eg akkurat så vidt greide å løfte. De flyttet pinnen på vektene (noe demonstrativt opplevde eg), til det aller tyngste og satte igang, lett som ingenting, og de hadde allverdens energi, også til å snakke. Først snakket de med hverandre, mens eg satt der i midten og var flau, rød i ansiktet, svett, prøvde å unngå øyenkontakt. Etter hvert prøvde de å innkludere meg i samtalen. Går det bra? E du her ofte? ÆÆÆÆÆÆÆÆÆ, ikke snakk til meg! Eg ønsket både meg og de langt vekk. (ikkje til samme sted. Eg har IKKJE lyst til å reise på ferie med de, altså, hvis noen oppfattet det sånn..) Eg stotret fram noen lyder, før eg løp derfra uten fullført program. Eg ble rett og slett utsyket, og eg mistenker de for å gjøre det litt med vilje:-) Jaja, eg forstår at det kan være morsomt når man bare er latterlig sterk. Men eg tenker jo at de heller kunne sagt: Hallo, kan vi bruke deg som vekt? Løfte deg opp og ned med en arm? (eller noe sånt). Det hadde på en måte vært mer ærlig..
MEN, grunnen til at eg ler akkurat i dag e denne: Eg har, i løpet av det siste året blitt medlem i noe som på fint kalles et helsestudio, og her har eg vært et støttemedlem siden april. I dag var dagen da eg tenkte: Hm, i dag skal eg jammen ta meg en tur å hilse på gamle kjente (eh.. eg tør ikkje å snakke med NOEN). I min tidligere karriere på sprek og blid har eg hatt helt klare regler i forhold til hvilke områder eg har bevegd meg på inne på senteret. Eg holder meg helst i det ene hjørnet, lengst mulig vekke fra de sterke, tøffe guttene. Dette var noe eg holdt fast på også i dag.Eg gjorde min "vanlige" runde, var som vanlig litt flau for at eg e så uhøflig at eg svetter på et sådan sted, kjente meg kort sagt helt passelig, vanlig ukonfortabel i situasjonen. Det som skjedde i dag var at de to største bolerne eg har sett beveget seg over på mitt område, og ikkje nok med det, de satt seg på hver sin side av meg, og det var ingenting eg kunne gjøre for å stoppe de.. Eg kunne jo prøvd meg på noen sånn: "min far e sterkere enn din" eller noe sånt, eg regner med at de då ville følt seg truet, men eg lot det være (i høflighetens navn selvsagt). Eg satt der og strevde og svettet over mine 30 kilo, som eg akkurat så vidt greide å løfte. De flyttet pinnen på vektene (noe demonstrativt opplevde eg), til det aller tyngste og satte igang, lett som ingenting, og de hadde allverdens energi, også til å snakke. Først snakket de med hverandre, mens eg satt der i midten og var flau, rød i ansiktet, svett, prøvde å unngå øyenkontakt. Etter hvert prøvde de å innkludere meg i samtalen. Går det bra? E du her ofte? ÆÆÆÆÆÆÆÆÆ, ikke snakk til meg! Eg ønsket både meg og de langt vekk. (ikkje til samme sted. Eg har IKKJE lyst til å reise på ferie med de, altså, hvis noen oppfattet det sånn..) Eg stotret fram noen lyder, før eg løp derfra uten fullført program. Eg ble rett og slett utsyket, og eg mistenker de for å gjøre det litt med vilje:-) Jaja, eg forstår at det kan være morsomt når man bare er latterlig sterk. Men eg tenker jo at de heller kunne sagt: Hallo, kan vi bruke deg som vekt? Løfte deg opp og ned med en arm? (eller noe sånt). Det hadde på en måte vært mer ærlig..
søndag 11. september 2011
Bryllup - Med eller uten klær?
Eg tror eg må skrive et innlegg i den hensikt å skryte litt av storfamilien min. Eg har nemlig hatt gleden av å være i bryllup til vakre Maria og flotte Lars Eirik i helgen, og det var rett og slett en fest fra begynnelse til slutt, eg kan ikkje si noe annet. Det kan hende at det også var brudeparets hensikt, at det skulle være en fest mener eg, men det blir jo bare spekulasjoner fra min side, og det e dumt å hive seg på den bølgen..
Her e det vel bare til å begynne i en ende, for her e det mye å komme gjennom. Det kan jo hende at enkelte hadde foretrukket en skrytelapp av det slaget som ble utlevert på barneskolen, med bilde og setninger som: Du har fine blyanter, fine tenner(?:-), greie søsken osv. I så fall må ønsket komme meg for øret, så skal eg se ka eg kan gjøre.. Titti, du kunne kanskje tenkt deg noe sånt..?
Uansett, for superfin gjeng! Gunnar, Bjørn og Øyvind med sine superhotte koner , slår meg som en slags definisjon på hjelpsomhet og trivelighet. Helene og Kjersti, veldig stas å få høre litt om hverdagen dokkars, fine kusiner! Torstein, Ingrid, Espen, Knut Håkon, brudepar og tanter og onkler, for en gjeng! Vittige, gøyale og unektelig god på det meste, iallefall til å tale! Onkel Otto og tante Inger-Elin imponerte stort med sitt samspill, der en kunne se tydelige spor av et langt og godt ekteskap, eg ble så imponert!!
Og det var ikkje bare flotte folk, det var og sykt god mat,(sånn som du tydeligvis pleier å få i bryllup, Ingjerd) og eg fikk lov av meg sjøl å drikke så mye cola eg ville. God stemning!
Eg sitter og på litt informasjon etter helgen, og her handler det om etikette hva bryllup angår. Dette var informasjon som stilte meg, unertegnede(eg har lest at folk skriver det om seg sjølv, men det føltes litt rart), Elisabeth Ludvigsen i et rimelig dårlig lys egentlig. I bryllup er det nemlig ikkje sånn at "rød og gul og hvit og svart er det samme har han sagt". Her må man visst tenke seg om, vurdere nøye hva som kan kalles innenfor, utenfor og hva som er gråsone. Det e altså ikkje lov med hvit kjole, ei heller svart, og IALLEFALL ikkje rød (dette skulle visst antyde uanstendigheter av både det ene og det andre slaget). Eg har gått i rød kjole i ca ti bryllup, og må vel bare forholde meg til ryktestrømmen tenker eg..
Vi dumpet borti et problem i løpet av østlandsturen vår: Kristinklompen hadde glemt kjolen sin hjemme, grunnet sterkt press fra storesøster i forbindelse med visning av tøy fredag kveld.
Kristinklompen e jo kjent for å være en feiende flott jenteflis, så hon kunne jo egentlig komt i det hon hadde med seg, altså en nyinnkjøpt strømpebukse, men vi var litt usikker på hvordan dette passet med etiketten for bryllup. Dette må kunne kalles en gråsone. Eg har aldri lest noe om det, så eg vil jo tro at det e grønt lys (iallefall gul-grønt),det e iallefall bedre enn å gå med RØD kjole,men det ble visst for mange ukjente faktorer. Det hele endte med ny kjole i en fart og en fei, og hun ble selvfølgelig slående vakker, som dere ser nedenfor.. Takk for en super helg!
Også må eg jo nevne at eg brukte stemmen min på fredag. Eg skulle egentlig flytte Harald Berge Breistein lenger opp på listen til KRF, siden han er en av de stødigste mennene eg kjenner, men fikk litt stress når eg gikk inn i avlukket, alvoret kom over meg, og eg kjente at eg ikkje hadde lyst til å bruke kulepenn,da eg e noe klosset. Eg ble handlingslammet og lot det være. Men hvis noen andre skulle tenke: Hm, eg kunne egentlig tenke meg å mikse, trikse og krysse litt, eg føler meg trygg og kontrollert i en sådan situasjon, og eg kan håndtere en penn. Er dette deg, så e altså min anbefaling gitt. Måtte de beste vinne, tap og vinn med samme sinn, den som e med på leken må smake steken, den som ler sist ler best, finneren e vinneren... Der kom eg ikkje på flere fraser, så då gjenstår det bare å si: Godt valg!
Her e det vel bare til å begynne i en ende, for her e det mye å komme gjennom. Det kan jo hende at enkelte hadde foretrukket en skrytelapp av det slaget som ble utlevert på barneskolen, med bilde og setninger som: Du har fine blyanter, fine tenner(?:-), greie søsken osv. I så fall må ønsket komme meg for øret, så skal eg se ka eg kan gjøre.. Titti, du kunne kanskje tenkt deg noe sånt..?
Uansett, for superfin gjeng! Gunnar, Bjørn og Øyvind med sine superhotte koner , slår meg som en slags definisjon på hjelpsomhet og trivelighet. Helene og Kjersti, veldig stas å få høre litt om hverdagen dokkars, fine kusiner! Torstein, Ingrid, Espen, Knut Håkon, brudepar og tanter og onkler, for en gjeng! Vittige, gøyale og unektelig god på det meste, iallefall til å tale! Onkel Otto og tante Inger-Elin imponerte stort med sitt samspill, der en kunne se tydelige spor av et langt og godt ekteskap, eg ble så imponert!!
Og det var ikkje bare flotte folk, det var og sykt god mat,(sånn som du tydeligvis pleier å få i bryllup, Ingjerd) og eg fikk lov av meg sjøl å drikke så mye cola eg ville. God stemning!
Eg sitter og på litt informasjon etter helgen, og her handler det om etikette hva bryllup angår. Dette var informasjon som stilte meg, unertegnede(eg har lest at folk skriver det om seg sjølv, men det føltes litt rart), Elisabeth Ludvigsen i et rimelig dårlig lys egentlig. I bryllup er det nemlig ikkje sånn at "rød og gul og hvit og svart er det samme har han sagt". Her må man visst tenke seg om, vurdere nøye hva som kan kalles innenfor, utenfor og hva som er gråsone. Det e altså ikkje lov med hvit kjole, ei heller svart, og IALLEFALL ikkje rød (dette skulle visst antyde uanstendigheter av både det ene og det andre slaget). Eg har gått i rød kjole i ca ti bryllup, og må vel bare forholde meg til ryktestrømmen tenker eg..
Vi dumpet borti et problem i løpet av østlandsturen vår: Kristinklompen hadde glemt kjolen sin hjemme, grunnet sterkt press fra storesøster i forbindelse med visning av tøy fredag kveld.
Kristinklompen e jo kjent for å være en feiende flott jenteflis, så hon kunne jo egentlig komt i det hon hadde med seg, altså en nyinnkjøpt strømpebukse, men vi var litt usikker på hvordan dette passet med etiketten for bryllup. Dette må kunne kalles en gråsone. Eg har aldri lest noe om det, så eg vil jo tro at det e grønt lys (iallefall gul-grønt),det e iallefall bedre enn å gå med RØD kjole,men det ble visst for mange ukjente faktorer. Det hele endte med ny kjole i en fart og en fei, og hun ble selvfølgelig slående vakker, som dere ser nedenfor.. Takk for en super helg!
Også må eg jo nevne at eg brukte stemmen min på fredag. Eg skulle egentlig flytte Harald Berge Breistein lenger opp på listen til KRF, siden han er en av de stødigste mennene eg kjenner, men fikk litt stress når eg gikk inn i avlukket, alvoret kom over meg, og eg kjente at eg ikkje hadde lyst til å bruke kulepenn,da eg e noe klosset. Eg ble handlingslammet og lot det være. Men hvis noen andre skulle tenke: Hm, eg kunne egentlig tenke meg å mikse, trikse og krysse litt, eg føler meg trygg og kontrollert i en sådan situasjon, og eg kan håndtere en penn. Er dette deg, så e altså min anbefaling gitt. Måtte de beste vinne, tap og vinn med samme sinn, den som e med på leken må smake steken, den som ler sist ler best, finneren e vinneren... Der kom eg ikkje på flere fraser, så då gjenstår det bare å si: Godt valg!
søndag 4. september 2011
Tsjekkia - Truth prevailes
Då e eg tilbake i vakre Norge etter en svipptur i Tsjekkia. Og denne turen må eg rett og slett fortelle dokkar om, det har vært en fest fra begynnelse til slutt! Det hele startet med en ørliten helg i Praha, der været var av det slaget som vi kan kalle en skuffelse, men utenom det hadde vi det ganske så trivelig. Eg fikk lokket med meg gjengen (som bestod av Eivind og Siril) med meg inn på Tsjekkisk casino, der eg vant en overraskende seier! Utenom at det ble sådd sterk tvil med tanke på vår alder, da spesielt i forhold til om vi hadde oversteget de atten, var det helt supert:-) Vi slapp omsider inn, og som om ikkje det var gevinst nok i seg sjølv, kom eg ut igjen med en stor gevinst i mine hender, som eg overhode ikkje forstod hvorfor og hvordan eg vant. Det bare skjedde en masse ting foran meg, og vips, der var eg 500 Tsjekkiske kroner rikere:-)
Oki, over til noe langt viktigere: Bruntal! I denne lille byen , med ca 18 000 mennesker fikk eg oppleve et fellesskap, en hjertekontakt og en Gud som gjorde meg begeistret! Eg hoppet ut i ting som eg aldri har gjort før, der eg rett og slett underviste på engelsk med tolking, og selv om eg hadde noen utfordringer, (kanskje spesielt i forbindelse med å skulle snakke om det å være modig og IKKE det å være skallet) var det egentlig mye mer spennende enn skummelt:-)
Gjengen fra Tsjekkia var uforglemmelig og eg koste meg glugg ihjel..
Eg lærte masse, og her må eg rett og slett komme med en ny liste over fasinerende ting:
1. Bursdagsannonsering!!! I utkanten av Bruntal hadde de hengt opp megafoner på lyktestolpene. Hver gang noen hadde bursdag annonserte de det over et høytalersystem. For Elisabeth bursdagsmonster var jo dette selvsagt svært interessant, og eg tenker definitivt at det e noe vi kan ta etter. Eg tenker at det blir realistisk å forvente en ørliten bursdagssang via et megafonsystem i Bergen by i anledning min 28-års dag i november. Eg forventer ikkje mye, altså, det e ikkje så nøye med meg. Men kanskje tre vers av bursdagssangen eller noe sånt hadde vært greit, i all enkelhet selvfølgelig:-)
2. Noen lyder er faktisk umulig. Og noen lyder er lette. Eg kan veldig mange lyder, eg. Ikkje for å skryte, altså, men eg e faktisk rimelig god både med s-lyden, k-lyden, j-lyden og r-lyden. Eg klarer til og med å rulle på r-en om eg vil. Men eg greier ikkje å sette disse lydene sammen til EN lyd: srkj. Det ser veldig snodig ut, eg tror det må ha skjedd en feil i språkutviklingen.
3. Eg kan klare meg ganske fint uten å dusje. En dusj i løpet av uken i Bruntal kan eg fint leve med:-) Dette var jo egentlig informasjon og innsikt om meg sjøl som eg hadde fra før, men eg sier det som et hemmelig budskap til min bror: Av og til e det deilig å være skitten Øystein:-)
4. Vi har en stor og fantastisk Gud som har gjort store ting i mitt liv i løpet av en uke i et land som påberoper seg å være uten Gud. Gud e IKKJE død, han er levende og virksom, ja han har seiret over døden, og det fikk vi virkelig oppleve i gatene i Bruntal.
5. Truth prevails! Jan Hus sine ord er blitt et motto for nasjonen Tsjekkia, og eg har virkelig tro på at han som e sannheten, igjen vil gjøre store ting blandt et folk som trenger å se at sannheten er sterkere enn løgnen! Gud, la det skje igjen!!!
Eg må ikkje glemme den fantastiske gjengen eg hadde gleden av å reise på tur med:
Siril: En av de modigste (ikkje skallede) damene eg kjenner. Hon e vakker, hon e unik i møte med mennesker fra andre kulturer og hon går inn i situasjoner med et helt hjerte. SÅ insirerende å være på tur med deg!
Kristian: En vandrende rema 1000 reklame som eg bare har sånn sansen for (selv om eg ofte handler på bunnpris:-) Makan til fin type skal det leites lenge etter, med et humør, en vilje og en visdom som eg virkelig beundrer. Kristian, eg vil gjerne henge meg på igjen! Her må eg jo og legge til at det flere ganger i løpet av turen gikk opp for Kristian at jentene faktisk e best, noe som overrasket han, men han ønsket likevel at eg skulle få det med på trykk i dag. Mer offisielle papirer på dette vil trolig komme ut seinere, hvis eg har forstått han rett;-)
Eivind: For en trivelig fyr! Her blir det på mange måter viktig å nevne at han kom til Bruntal uten en eneste pokal(veldig rart, egentlig. Det var mange av oss som reagerte på det, men vi sa ingenting til han), men reiste hjem med en triumf i kofferten, der han tok andre plass i scatekonkurransen i Bruntal. Det spekuleres i om vi vil få se denne karen i OL i London, dette e ikkje avklart enda..(Kommer kanskje litt an på hvor mange som deltar:-) Eg ble så imponert og inspirert av din kontakt med ungdommene, Eivind!
Eg må vel bare avslutte med å si: Takk for turen!
Også må eg ta med at det ventet en presang til meg da eg kom hjem til Fana i dag. Pappsen har hevet seg på netthandel (eg har visst noe å slekte på hva gambling angår), og en kveld på hytten fant eg det svært sjarmerende at min økomomisjef av en far satt og bød på alt mulig skrap som visstnok var "veldig billig":-) MEN, eg kom svært godt ut av det, der vi har fått oss en flunkende ny havkajak, i tillegg til at eg har fått meg en dykkermaske med innebygget kamera og ikkje minst: lommelykt på hodet! Det ville være rart å si noe annet enn at dette e STILIG!
Oki, over til noe langt viktigere: Bruntal! I denne lille byen , med ca 18 000 mennesker fikk eg oppleve et fellesskap, en hjertekontakt og en Gud som gjorde meg begeistret! Eg hoppet ut i ting som eg aldri har gjort før, der eg rett og slett underviste på engelsk med tolking, og selv om eg hadde noen utfordringer, (kanskje spesielt i forbindelse med å skulle snakke om det å være modig og IKKE det å være skallet) var det egentlig mye mer spennende enn skummelt:-)
Gjengen fra Tsjekkia var uforglemmelig og eg koste meg glugg ihjel..
Eg lærte masse, og her må eg rett og slett komme med en ny liste over fasinerende ting:
1. Bursdagsannonsering!!! I utkanten av Bruntal hadde de hengt opp megafoner på lyktestolpene. Hver gang noen hadde bursdag annonserte de det over et høytalersystem. For Elisabeth bursdagsmonster var jo dette selvsagt svært interessant, og eg tenker definitivt at det e noe vi kan ta etter. Eg tenker at det blir realistisk å forvente en ørliten bursdagssang via et megafonsystem i Bergen by i anledning min 28-års dag i november. Eg forventer ikkje mye, altså, det e ikkje så nøye med meg. Men kanskje tre vers av bursdagssangen eller noe sånt hadde vært greit, i all enkelhet selvfølgelig:-)
2. Noen lyder er faktisk umulig. Og noen lyder er lette. Eg kan veldig mange lyder, eg. Ikkje for å skryte, altså, men eg e faktisk rimelig god både med s-lyden, k-lyden, j-lyden og r-lyden. Eg klarer til og med å rulle på r-en om eg vil. Men eg greier ikkje å sette disse lydene sammen til EN lyd: srkj. Det ser veldig snodig ut, eg tror det må ha skjedd en feil i språkutviklingen.
3. Eg kan klare meg ganske fint uten å dusje. En dusj i løpet av uken i Bruntal kan eg fint leve med:-) Dette var jo egentlig informasjon og innsikt om meg sjøl som eg hadde fra før, men eg sier det som et hemmelig budskap til min bror: Av og til e det deilig å være skitten Øystein:-)
4. Vi har en stor og fantastisk Gud som har gjort store ting i mitt liv i løpet av en uke i et land som påberoper seg å være uten Gud. Gud e IKKJE død, han er levende og virksom, ja han har seiret over døden, og det fikk vi virkelig oppleve i gatene i Bruntal.
5. Truth prevails! Jan Hus sine ord er blitt et motto for nasjonen Tsjekkia, og eg har virkelig tro på at han som e sannheten, igjen vil gjøre store ting blandt et folk som trenger å se at sannheten er sterkere enn løgnen! Gud, la det skje igjen!!!
Eg må ikkje glemme den fantastiske gjengen eg hadde gleden av å reise på tur med:
Siril: En av de modigste (ikkje skallede) damene eg kjenner. Hon e vakker, hon e unik i møte med mennesker fra andre kulturer og hon går inn i situasjoner med et helt hjerte. SÅ insirerende å være på tur med deg!
Kristian: En vandrende rema 1000 reklame som eg bare har sånn sansen for (selv om eg ofte handler på bunnpris:-) Makan til fin type skal det leites lenge etter, med et humør, en vilje og en visdom som eg virkelig beundrer. Kristian, eg vil gjerne henge meg på igjen! Her må eg jo og legge til at det flere ganger i løpet av turen gikk opp for Kristian at jentene faktisk e best, noe som overrasket han, men han ønsket likevel at eg skulle få det med på trykk i dag. Mer offisielle papirer på dette vil trolig komme ut seinere, hvis eg har forstått han rett;-)
Eivind: For en trivelig fyr! Her blir det på mange måter viktig å nevne at han kom til Bruntal uten en eneste pokal(veldig rart, egentlig. Det var mange av oss som reagerte på det, men vi sa ingenting til han), men reiste hjem med en triumf i kofferten, der han tok andre plass i scatekonkurransen i Bruntal. Det spekuleres i om vi vil få se denne karen i OL i London, dette e ikkje avklart enda..(Kommer kanskje litt an på hvor mange som deltar:-) Eg ble så imponert og inspirert av din kontakt med ungdommene, Eivind!
Eg må vel bare avslutte med å si: Takk for turen!
Også må eg ta med at det ventet en presang til meg da eg kom hjem til Fana i dag. Pappsen har hevet seg på netthandel (eg har visst noe å slekte på hva gambling angår), og en kveld på hytten fant eg det svært sjarmerende at min økomomisjef av en far satt og bød på alt mulig skrap som visstnok var "veldig billig":-) MEN, eg kom svært godt ut av det, der vi har fått oss en flunkende ny havkajak, i tillegg til at eg har fått meg en dykkermaske med innebygget kamera og ikkje minst: lommelykt på hodet! Det ville være rart å si noe annet enn at dette e STILIG!
torsdag 18. august 2011
Hmm?
I disse valgtider blir det jo viktig for mange å komme med et utfyllende partiprogram. Eg kommer med en kortversjon, der eg tar opp noen aktuelle spørsmål i Elisabeths hverdagsliv. Det kan jo kalles et partiprogram, men hvem som er på parti med hvem, hva som er programmet og hvordan disse to skal settes sammen blir uavklarte spørsmål. Kanskje vi heller skal kalle det en liste. En hverdagslivliste. Uansett, her e det altså bare til å holde seg fast og følge med på de viktige og veloverveide konfliktområdene som her tas opp.(""""""")
Spørsmål nr 1: I hvilke situasjoner e det legitimt å gå med hodelykt? E det noe som det går an å lage mote av, det e jo unektelig praktisk.Eg har en hodelykt som eg egentlig stadig vekk kunne tenkt meg å ta på, eg e jo litt urolig for mørket, men så har eg liksom ikkje frimodighet til det. Snodig? Kanskje det kunne vært en del av hårmoten, istedenfor pannelugg. Eller, det minner kanskje mer om en hår bøyle. Her e ikkje ideen ferdig utviklet, men budskapet e forhåpentligvis klart: Ja til mer hodelykt! (Ånei, no e det jo typisk at eg blir satt opp på en eller annen liste i kommunevalget. Når man engasjerer seg i viktige saker og ikke minst kommer med kule slogens som ovenfor, begynner de fort å mase. Å, det blir så mye!)
Spørsmål nr 2: Går det an å bli lei av oboy? Eg tror ikkje det. Eg har egentlig alltid lyst på det eg. Det
te ble et kort spørsmål, med et enkelt svar: Nei, det går ikkje an..
Spørsmål nr 3: Bør det være sånn at man enten sjekker sykkelbuksene sine jevnlig for slitasje i baken eller velger å ha bokser under, eller skal det være fri flyt. Grunnen til at eg stiller dette spørsmålet bunner i dagens sykkeltur hjem fra jobb. Der syklet eg bak en mann og fikk plutselig øye på ting som det kanskje ikkje var meningen at eg skulle se.Her kan man jo spørre seg: Så hon ekstra godt etter? Eg syns det blir dumt å komme med sånne anklager (HEIDI:-), og eg må jo og påpeke at eg kaster stein i glasshus, eg har jo sjøl syklet fra Fana til Fyllingsdalen med helt gjennomsiktig bukse, men det blir liksom noe annet, fordi.. det skjedde ikkje i dag, og vi kan la fortid være fortid. Mine øyne har jo sett verre ting enn dette, så eg lot meg ikkje støte, det var bare forfriskende, men det e kanskje lurt å sjekke fra tid til annen: E buksen min gjennomsiktig? I så fall kan man ta noe under, just in caises..
Spørsmål nr 4: Hvis eg hadde øvd 12 timer hver dag i et år, kunne eg då blitt en grasiøs danser før eg var 30? Noen av dokkar vil nok tenke nei, kanskje spesielt de av dokkar som har vært vitne til bryllupsvidioen til Heidi og Pekki, der meg og Jon danser vals på en måte som ikkje kan kalles grasiøs. Men til dokkar vil eg si dette: Den filmen e helt tydelig blitt fikset med. Eg opplever at eg e blitt krympet ned til en liten dverg, og eg setter ikkje pris på det. I tilleg syns eg at det var mistenkelig at farten var så forskjellig på oss og de ved siden av oss, eg tror vi spilles av i saktefilm, mens de andre blir spolt fremover. Eg vet jo at Morten kan sakene sine, så dette blir et urettferdig utgangspunkt for vurdering av spørsmålet:-) TENK å kunne danse! Tenk å være et elegant og dansende menneske! Det skulle eg gjerne vært..
Ja, det var vel det..
Spørsmål nr 1: I hvilke situasjoner e det legitimt å gå med hodelykt? E det noe som det går an å lage mote av, det e jo unektelig praktisk.Eg har en hodelykt som eg egentlig stadig vekk kunne tenkt meg å ta på, eg e jo litt urolig for mørket, men så har eg liksom ikkje frimodighet til det. Snodig? Kanskje det kunne vært en del av hårmoten, istedenfor pannelugg. Eller, det minner kanskje mer om en hår bøyle. Her e ikkje ideen ferdig utviklet, men budskapet e forhåpentligvis klart: Ja til mer hodelykt! (Ånei, no e det jo typisk at eg blir satt opp på en eller annen liste i kommunevalget. Når man engasjerer seg i viktige saker og ikke minst kommer med kule slogens som ovenfor, begynner de fort å mase. Å, det blir så mye!)
Spørsmål nr 2: Går det an å bli lei av oboy? Eg tror ikkje det. Eg har egentlig alltid lyst på det eg. Det
te ble et kort spørsmål, med et enkelt svar: Nei, det går ikkje an..
Spørsmål nr 3: Bør det være sånn at man enten sjekker sykkelbuksene sine jevnlig for slitasje i baken eller velger å ha bokser under, eller skal det være fri flyt. Grunnen til at eg stiller dette spørsmålet bunner i dagens sykkeltur hjem fra jobb. Der syklet eg bak en mann og fikk plutselig øye på ting som det kanskje ikkje var meningen at eg skulle se.Her kan man jo spørre seg: Så hon ekstra godt etter? Eg syns det blir dumt å komme med sånne anklager (HEIDI:-), og eg må jo og påpeke at eg kaster stein i glasshus, eg har jo sjøl syklet fra Fana til Fyllingsdalen med helt gjennomsiktig bukse, men det blir liksom noe annet, fordi.. det skjedde ikkje i dag, og vi kan la fortid være fortid. Mine øyne har jo sett verre ting enn dette, så eg lot meg ikkje støte, det var bare forfriskende, men det e kanskje lurt å sjekke fra tid til annen: E buksen min gjennomsiktig? I så fall kan man ta noe under, just in caises..
Spørsmål nr 4: Hvis eg hadde øvd 12 timer hver dag i et år, kunne eg då blitt en grasiøs danser før eg var 30? Noen av dokkar vil nok tenke nei, kanskje spesielt de av dokkar som har vært vitne til bryllupsvidioen til Heidi og Pekki, der meg og Jon danser vals på en måte som ikkje kan kalles grasiøs. Men til dokkar vil eg si dette: Den filmen e helt tydelig blitt fikset med. Eg opplever at eg e blitt krympet ned til en liten dverg, og eg setter ikkje pris på det. I tilleg syns eg at det var mistenkelig at farten var så forskjellig på oss og de ved siden av oss, eg tror vi spilles av i saktefilm, mens de andre blir spolt fremover. Eg vet jo at Morten kan sakene sine, så dette blir et urettferdig utgangspunkt for vurdering av spørsmålet:-) TENK å kunne danse! Tenk å være et elegant og dansende menneske! Det skulle eg gjerne vært..
Ja, det var vel det..
mandag 8. august 2011
Tanker
Eg tror eg må dele noen tanker med dokkar etter en flott helg i Haugesund. Denne gangen handler det om misjon, der eg må starte med noen stikkord hva Elisabeth Ludvigsen angår. Eg elsker byen min, den vakre byen blant de syv fjell, der eg kan sitte hele dagen og høre på Jan Eggums viser, snakke på min egen dialekt med folk som forstår meg. Etter videregående bestemte eg meg for å slå meg helt løs og rett og slett forflytte meg utenfor kommunegrensene. Eg hadde selvsagt kvaler og søvnløse netter før eg skulle ta den lange bilturen til folkehøyskolen på Frekhaug, og de fortsatte da eg skulle bo et år på en øy langt ute ved havet der ingen skulle tru at nokon kunne bu (Øygarden).
Eg liker det kjente, eg liker å vite ka som kommer. Når eg skal se en film, vil eg helst se en eg har sett før, når eg skal lese en bok skal eg i alle fall ha lest halve før. Eg vil for å sitere Eggum gjerne ha sett det før, gjort det før, hørt det før, følt det før, sagt det før, tenkt det før, eg vil gjerne ha vært der før. Eg syns forandring smerter, og gresset e grønnest der det begynner å bli gult og nedtrakket fordi eg har teltet der så mange ganger. (Det var da voldsomt til biledbruk, Elisabeth, ro deg ned.)
Så, her e altså mitt utgangspunkt, og det e nok åpenbart for alle at det e rom for å strekkes. Denne helgen har eg vært på en fantastisk, utfordrende konferanse som handlet om misjon. Det handlet om å krysse grenser, gå inn i det ukjente, handle på det Gud har kalt oss til, det som e om å gjøre disipler blant alle jordens folkeslag. Det som e at alle folkeslag en dag skal stå for tronen og rope ære til lammet som ble slaktet, lammet som alene e verdig.
Eg blir helt overveldet når eg tenker på storheten av det oppdraget som er blitt gitt oss, og eg blir inspirert av å høre og lese om folk som har gått foran oss og banet veien. Jesus sendte ut tolv menn. Tolv ble til tre tusen, som igjen spredte seg ut til all jorden på grunn av forfølgelse. (Syns dokkar den versjonene var litt forkortet og forenklet?:-)
Hans Nielsen Hauge var en mann. Vi ser fortsatt sporene av hans ti år lange misjonsferd i landet vårt. (Eg tipper han hadde gode folk rundt seg.)
John Knox fikk være med å forandre et helt land, trolig fordi han hadde mottatt en bit av Guds hjerte og Guds brann for et land i forfall. Folk hørte han be ”Gud, gi meg Skottland, eller så dør jeg”. Gud kan gjøre enorme ting med et villig og mykt hjerte.
I Tyskland kan vi høre om Herrnhutene (det høres egentlig ut som et ord eg har funnet på, men de ble visst nok kalt det) som hadde et bønnemøte som varte i hundre år, og det fikk enorme ringvirkninger. Utfra en enkel manns overgivelse sprang det ut en bevegelse av misjonærer som reise til store deler av verden for å gi videre det de hadde fått. Flagget de bar var og e en dyp og ransakende sannhet: ”May the Lamb that was slain receive the reward of His suffering.” Med dette som drivkraft solgte mennesker seg som slaver til steder der de visste at de aldri kom tilbake, fordi de hadde noe som var dypere, rikere og viktigere enn livet selv: Jesus Kristus. Og deres oppdrag var ikkje bare å fortelle det videre, men å leve det videre, ja, kanskje til og med dø det videre til folkeslagene. Dette for at lammet skulle motta gevinsten av lidelsen, for at de vestindiske øyer skulle få være med å rope ære foran Guds trone en dag.
Abraham, Isaks og Jakobs Gud, historiens Gud, den Gud som ikkje gjør forskjell på folk, min Gud: Han e den samme! Gud har ikkje forandret seg.. Han VIL at alle mennesker skal bli frelst, han VIL at alle folkeslag skal bli frelst. Han e ikkje en stammegud for meg og min familie, han e ALLES GUD.
Ka gjør eg med dette? Eg kjenner at det e utfordrende å forholde seg til disse tingene, og eg tror ikkje at eg skal hoppe på første fly til Papanuginea (garantert skrivefeil, umulig å unngå). Men eg tror eg må ta Guds hjerte for folkeslagene med i min hverdagstro. For eg e kalt, og eg tror eg e kalt til å krysse grenser som oppleves ubehagelige for meg. Kanskje ikkje landegrenser (eller kanskje nettopp det), men eg tror uansett at det e noe for meg og for oss alle i dette bildet, noe som krever at eg tar noen steg ut av det trygge som eg liker så godt.
Dette verset fra Esekiel 34 gnagde i meg hele helgen: ”Men det er ingen som spør, ingen som leter etter dem.” Guds hjerte banker for de som ingen leiter etter..
For at lammet som ble slaktet skal motta gevinsten for hans lidelse. Å Gud, kom med ditt hjerte, som vil søke og frelse de fortapte!
Sorry, dette ble veldig langt. Hvis dokkar e som meg, leser dokkar bare halvparten, i alle fall hvis dokkar ikkje har lest det før . I så fall e det helt ok.
Eg liker det kjente, eg liker å vite ka som kommer. Når eg skal se en film, vil eg helst se en eg har sett før, når eg skal lese en bok skal eg i alle fall ha lest halve før. Eg vil for å sitere Eggum gjerne ha sett det før, gjort det før, hørt det før, følt det før, sagt det før, tenkt det før, eg vil gjerne ha vært der før. Eg syns forandring smerter, og gresset e grønnest der det begynner å bli gult og nedtrakket fordi eg har teltet der så mange ganger. (Det var da voldsomt til biledbruk, Elisabeth, ro deg ned.)
Så, her e altså mitt utgangspunkt, og det e nok åpenbart for alle at det e rom for å strekkes. Denne helgen har eg vært på en fantastisk, utfordrende konferanse som handlet om misjon. Det handlet om å krysse grenser, gå inn i det ukjente, handle på det Gud har kalt oss til, det som e om å gjøre disipler blant alle jordens folkeslag. Det som e at alle folkeslag en dag skal stå for tronen og rope ære til lammet som ble slaktet, lammet som alene e verdig.
Eg blir helt overveldet når eg tenker på storheten av det oppdraget som er blitt gitt oss, og eg blir inspirert av å høre og lese om folk som har gått foran oss og banet veien. Jesus sendte ut tolv menn. Tolv ble til tre tusen, som igjen spredte seg ut til all jorden på grunn av forfølgelse. (Syns dokkar den versjonene var litt forkortet og forenklet?:-)
Hans Nielsen Hauge var en mann. Vi ser fortsatt sporene av hans ti år lange misjonsferd i landet vårt. (Eg tipper han hadde gode folk rundt seg.)
John Knox fikk være med å forandre et helt land, trolig fordi han hadde mottatt en bit av Guds hjerte og Guds brann for et land i forfall. Folk hørte han be ”Gud, gi meg Skottland, eller så dør jeg”. Gud kan gjøre enorme ting med et villig og mykt hjerte.
I Tyskland kan vi høre om Herrnhutene (det høres egentlig ut som et ord eg har funnet på, men de ble visst nok kalt det) som hadde et bønnemøte som varte i hundre år, og det fikk enorme ringvirkninger. Utfra en enkel manns overgivelse sprang det ut en bevegelse av misjonærer som reise til store deler av verden for å gi videre det de hadde fått. Flagget de bar var og e en dyp og ransakende sannhet: ”May the Lamb that was slain receive the reward of His suffering.” Med dette som drivkraft solgte mennesker seg som slaver til steder der de visste at de aldri kom tilbake, fordi de hadde noe som var dypere, rikere og viktigere enn livet selv: Jesus Kristus. Og deres oppdrag var ikkje bare å fortelle det videre, men å leve det videre, ja, kanskje til og med dø det videre til folkeslagene. Dette for at lammet skulle motta gevinsten av lidelsen, for at de vestindiske øyer skulle få være med å rope ære foran Guds trone en dag.
Abraham, Isaks og Jakobs Gud, historiens Gud, den Gud som ikkje gjør forskjell på folk, min Gud: Han e den samme! Gud har ikkje forandret seg.. Han VIL at alle mennesker skal bli frelst, han VIL at alle folkeslag skal bli frelst. Han e ikkje en stammegud for meg og min familie, han e ALLES GUD.
Ka gjør eg med dette? Eg kjenner at det e utfordrende å forholde seg til disse tingene, og eg tror ikkje at eg skal hoppe på første fly til Papanuginea (garantert skrivefeil, umulig å unngå). Men eg tror eg må ta Guds hjerte for folkeslagene med i min hverdagstro. For eg e kalt, og eg tror eg e kalt til å krysse grenser som oppleves ubehagelige for meg. Kanskje ikkje landegrenser (eller kanskje nettopp det), men eg tror uansett at det e noe for meg og for oss alle i dette bildet, noe som krever at eg tar noen steg ut av det trygge som eg liker så godt.
Dette verset fra Esekiel 34 gnagde i meg hele helgen: ”Men det er ingen som spør, ingen som leter etter dem.” Guds hjerte banker for de som ingen leiter etter..
For at lammet som ble slaktet skal motta gevinsten for hans lidelse. Å Gud, kom med ditt hjerte, som vil søke og frelse de fortapte!
Sorry, dette ble veldig langt. Hvis dokkar e som meg, leser dokkar bare halvparten, i alle fall hvis dokkar ikkje har lest det før . I så fall e det helt ok.
onsdag 3. august 2011
Turer og sånn
Då var ferien over for denne gang, og eg e tilbake med den herlige gjengen i barnehagen. Eg ler masse hver dag i barnehagen, og i dag var intet unntak. Eg ler av gutter (eller spesielt en gutt) som i en alder av tre år, allerede må forholde seg til livets virkelighet: Jenter vil forpliktelse, skremmende men sant. Man kan ikkje nødvendigvis drive med lettsindig båtlek eller herjing i rusjebanen når en bestemt frøken vil det annerledes, sånn e livet min sjarmerende venn!Noen hemmeligheter avsløres tidlig.. Då får vi heller vente med andre av livets store byrder, som at hus egentlig ikkje bør bygges på sand, eller at rosiner egentlig ikkje smaker godt i det hele tatt. Eller at dyr e et uromoment, mer enn en koselig greie..
Eg har vært på flere trivelige turer i løpet av den siste uken, så det e vel bare til å sette igang:Meg, Eivind, Ingjerd, Pekki, Heidi og Marihønen var på et av de vakreste stedene på jord, eller iallefall e det på topp 20-listen: Skolehuset på Rødland! Utsikt, gøye folk, badmington, vollyball, speiderpatruljen (med en noe kjepphøy frøken Våge:-) og ikkje minst "ring meg" i ørene. selv om Ingjerd har fart litt med løgn hva slektskap angår, og selv om eg ikkje har hørt en dritt siden sist e det fortsatt årets sommerlåt.
Og bare for å slå det fast, så tror eg egentlig at Mari syns eg e grei, hon e bare litt redd for MØRKET;-)
På søndag fikk eg overvære en super båttur, der vi riktignok hadde glemt reddningsvester og steikepanne, men vi hadde husket ting som gitar, badetøy og pannekakerøre. Noen av oss badet fem ganger, andre en gang, og andre igjen badet av praktiske årsaker, med noe så primitivt som "eg må bli rein" som motivasjon. Her e det uenigheter rundt grad av måloppnåelse. Eg mener den e 100%.
Uansett, det var solnedgang, piker, dans og sang,blikkstille vann, sjø og magi. Det eneste som manglet var deg og meg, kjærlighet og en eller annen alkoholholdig drikk (og med denne referansen skjønner eg at eg e blitt for trøtt til å fortsette:-)Takk for en storartet tur Ingjerd, Ingrid, Kristine og Knut Egil!
Då e det bare for meg å legge hoden på puten i denne skranglete etasjesengen, lukke øynene, be og håpe på at eg våkner opp like hel i morgen tidlig (i så fall e det kun snakk om flaks:-).
Eg har vært på flere trivelige turer i løpet av den siste uken, så det e vel bare til å sette igang:Meg, Eivind, Ingjerd, Pekki, Heidi og Marihønen var på et av de vakreste stedene på jord, eller iallefall e det på topp 20-listen: Skolehuset på Rødland! Utsikt, gøye folk, badmington, vollyball, speiderpatruljen (med en noe kjepphøy frøken Våge:-) og ikkje minst "ring meg" i ørene. selv om Ingjerd har fart litt med løgn hva slektskap angår, og selv om eg ikkje har hørt en dritt siden sist e det fortsatt årets sommerlåt.
Og bare for å slå det fast, så tror eg egentlig at Mari syns eg e grei, hon e bare litt redd for MØRKET;-)
På søndag fikk eg overvære en super båttur, der vi riktignok hadde glemt reddningsvester og steikepanne, men vi hadde husket ting som gitar, badetøy og pannekakerøre. Noen av oss badet fem ganger, andre en gang, og andre igjen badet av praktiske årsaker, med noe så primitivt som "eg må bli rein" som motivasjon. Her e det uenigheter rundt grad av måloppnåelse. Eg mener den e 100%.
Uansett, det var solnedgang, piker, dans og sang,blikkstille vann, sjø og magi. Det eneste som manglet var deg og meg, kjærlighet og en eller annen alkoholholdig drikk (og med denne referansen skjønner eg at eg e blitt for trøtt til å fortsette:-)Takk for en storartet tur Ingjerd, Ingrid, Kristine og Knut Egil!
Då e det bare for meg å legge hoden på puten i denne skranglete etasjesengen, lukke øynene, be og håpe på at eg våkner opp like hel i morgen tidlig (i så fall e det kun snakk om flaks:-).
Abonner på:
Innlegg (Atom)