Tanker

Eg tror eg må dele noen tanker med dokkar etter en flott helg i Haugesund. Denne gangen handler det om misjon, der eg må starte med noen stikkord hva Elisabeth Ludvigsen angår. Eg elsker byen min, den vakre byen blant de syv fjell, der eg kan sitte hele dagen og høre på Jan Eggums viser, snakke på min egen dialekt med folk som forstår meg. Etter videregående bestemte eg meg for å slå meg helt løs og rett og slett forflytte meg utenfor kommunegrensene. Eg hadde selvsagt kvaler og søvnløse netter før eg skulle ta den lange bilturen til folkehøyskolen på Frekhaug, og de fortsatte da eg skulle bo et år på en øy langt ute ved havet der ingen skulle tru at nokon kunne bu (Øygarden).
Eg liker det kjente, eg liker å vite ka som kommer. Når eg skal se en film, vil eg helst se en eg har sett før, når eg skal lese en bok skal eg i alle fall ha lest halve før. Eg vil for å sitere Eggum gjerne ha sett det før, gjort det før, hørt det før, følt det før, sagt det før, tenkt det før, eg vil gjerne ha vært der før. Eg syns forandring smerter, og gresset e grønnest der det begynner å bli gult og nedtrakket fordi eg har teltet der så mange ganger. (Det var da voldsomt til biledbruk, Elisabeth, ro deg ned.)
Så, her e altså mitt utgangspunkt, og det e nok åpenbart for alle at det e rom for å strekkes. Denne helgen har eg vært på en fantastisk, utfordrende konferanse som handlet om misjon. Det handlet om å krysse grenser, gå inn i det ukjente, handle på det Gud har kalt oss til, det som e om å gjøre disipler blant alle jordens folkeslag. Det som e at alle folkeslag en dag skal stå for tronen og rope ære til lammet som ble slaktet, lammet som alene e verdig.
Eg blir helt overveldet når eg tenker på storheten av det oppdraget som er blitt gitt oss, og eg blir inspirert av å høre og lese om folk som har gått foran oss og banet veien. Jesus sendte ut tolv menn. Tolv ble til tre tusen, som igjen spredte seg ut til all jorden på grunn av forfølgelse. (Syns dokkar den versjonene var litt forkortet og forenklet?:-)
Hans Nielsen Hauge var en mann. Vi ser fortsatt sporene av hans ti år lange misjonsferd i landet vårt. (Eg tipper han hadde gode folk rundt seg.)
John Knox fikk være med å forandre et helt land, trolig fordi han hadde mottatt en bit av Guds hjerte og Guds brann for et land i forfall. Folk hørte han be ”Gud, gi meg Skottland, eller så dør jeg”. Gud kan gjøre enorme ting med et villig og mykt hjerte.
I Tyskland kan vi høre om Herrnhutene (det høres egentlig ut som et ord eg har funnet på, men de ble visst nok kalt det) som hadde et bønnemøte som varte i hundre år, og det fikk enorme ringvirkninger. Utfra en enkel manns overgivelse sprang det ut en bevegelse av misjonærer som reise til store deler av verden for å gi videre det de hadde fått. Flagget de bar var og e en dyp og ransakende sannhet: ”May the Lamb that was slain receive the reward of His suffering.” Med dette som drivkraft solgte mennesker seg som slaver til steder der de visste at de aldri kom tilbake, fordi de hadde noe som var dypere, rikere og viktigere enn livet selv: Jesus Kristus. Og deres oppdrag var ikkje bare å fortelle det videre, men å leve det videre, ja, kanskje til og med dø det videre til folkeslagene. Dette for at lammet skulle motta gevinsten av lidelsen, for at de vestindiske øyer skulle få være med å rope ære foran Guds trone en dag.
Abraham, Isaks og Jakobs Gud, historiens Gud, den Gud som ikkje gjør forskjell på folk, min Gud: Han e den samme! Gud har ikkje forandret seg.. Han VIL at alle mennesker skal bli frelst, han VIL at alle folkeslag skal bli frelst. Han e ikkje en stammegud for meg og min familie, han e ALLES GUD.
Ka gjør eg med dette? Eg kjenner at det e utfordrende å forholde seg til disse tingene, og eg tror ikkje at eg skal hoppe på første fly til Papanuginea (garantert skrivefeil, umulig å unngå). Men eg tror eg må ta Guds hjerte for folkeslagene med i min hverdagstro. For eg e kalt, og eg tror eg e kalt til å krysse grenser som oppleves ubehagelige for meg. Kanskje ikkje landegrenser (eller kanskje nettopp det), men eg tror uansett at det e noe for meg og for oss alle i dette bildet, noe som krever at eg tar noen steg ut av det trygge som eg liker så godt.
Dette verset fra Esekiel 34 gnagde i meg hele helgen: ”Men det er ingen som spør, ingen som leter etter dem.” Guds hjerte banker for de som ingen leiter etter..

For at lammet som ble slaktet skal motta gevinsten for hans lidelse. Å Gud, kom med ditt hjerte, som vil søke og frelse de fortapte!


Sorry, dette ble veldig langt. Hvis dokkar e som meg, leser dokkar bare halvparten, i alle fall hvis dokkar ikkje har lest det før . I så fall e det helt ok.