Værfast

I dag ble ting veldig vanskelig for meg. Eg våknet av vekkerklokken som vanlig, ca to timer før eg skulle stå opp. dette trikset gjør eg hver dag, det e supert å merke at eg sover! Skeptikerne iblandt oss uttaler at søvnen da ikkje e like god, men dette lytter eg ikkje til i det hele tatt i min to timer lange slumreverden:-) Oki, vi går videre (eller klikker videre, Ingrid:-) Når tiden kom da... eg skulle stå opp tenkte eg med meg sjøl: "Hm, skal eg sykle til jobb i dag?" Konklusjonen ble etter hvert negativ (noe eg i ettertid e svært glad for, da hadde eg nok fortsatt lagt i en grøftekant, nedgravd). Eg skulle til og gå i dusjen, men det som då skjedde var eg det begynte å lyne noe helt sykt. Og i den forbindelse skal dokkar få hilse på og bli kjent med en helt ny person, og husk: Vi skal alltid være grei med de nye!

Hallo! Eg heter hysteriske Elisabeth, det e ikkje sikkert alle har hilst på meg, men det e trolig flere enn eg skulle ønske som har det:-) Eg dukker opp i noen situasjoner, av og til e de forbundet med lyn og torden. Eg trives best under et teppe, under et bord, lengst mulig vekke fra det som kalles for vinduer. Eg har et standardoppsett for håndtering av "krisesituasjoner": Lukk øynene, grin og ligg deg i fosterstilling. Det funker hver gang..

No har dokkar altså truffet hysteriske Elisabeth, eg håper dokkar vil ta godt imot hon hvis dokkar møter hon en gang. Om dokkar lurer på kordan dokkar skal gå frem i møte med denne noe underlige skruen kan dokkar ta et kveldskurs hos Ingrid Sætre, hon e veldig flink i møte med hysteriske Elisabeth:-)

Det ble altså sånn at eg måtte ringe til jobben i dag og si det som det var: Eg sitter værfast!

Ka e du redd for?

Eg hørte akkurat på en sang av Sigvart Dagsland der refrenget begynner som skrevet over. I den forbindelse kan eg jo avsløre noen småting som eg e redd for:-) Eg har faktisk vært utsatt for noen av disse tingene i dag. Eg e nemlig litt redd for å ikkje komme meg av fergen i tide, så eg har helst lyst til å gå ned i bilen et kvarter ankomst for å være sikker.. (Dette gjelder og andre transportmidler, som tog buss og ikkje minst metro/t-bane i utlandet.)
Eg har og truffet hunden Mandius i dag, han e eg litt redd for. Sist vi møttes var vi ikkje direkte hjertelige mot hverandre. Han hoppet opp etter meg og glefset og slevet mens eg snudde meg inn i en krok med ansiktet mot veggen og ropte forsiktig på hjelp. Denne gangen var han mindre invaderende, vi holdt oss på høflig avstand fra hverandre.. Jada, Linn Elise - hunden dokkars e "veldig søt":-)

Visste dokkar forresten at etasjesenger e livsfarlig? Eg opplever at mange ikkje tar denne vandrende (eller liggende) bomben på alvor, og her kan min egen familie nevnes som klare eksempler. Eg har jo reddet mer enn en ut av livstruende situasjoner i avdeling etasjeseng, men det e akkurat som om hjelpen ikkje blir verdsatt på en måte som samsvarer med faremomentet som har inntruffet. En blomsterbukett eller et fint kort kunne gått an Jon,Titti, Øystein, mamma og pappa.. Det e umulig å si om dokkar hadde vært her den dag i dag hvis eg ikkje hadde tatt litt ansvar på dette feltet. Her opplever eg at dokkar har vært noe uforsiktig, mens eg har gitt tydelige beskjeder, f. eks. når soveposekanten ligger ti cm utenfor sengen, eller når det e på tide å legge seg på gulvet eller i stuen på grunn av mangel på sengehest. Kom igjen, si det i kor: TAKK Elisabeth!

Eg e heller ikkje så glad i å være i kollektivtrafikk som foregår i luften, iallefall ikkje mens det e lyn og torden.. Men då e det godt å ha med seg visdomsordet som eg fikk fra en 18-åring når meg og Ingjerd var i Egypt i vinter: Det ordner seg for snille jenter.. Eg hadde grått (og kanskje slevet) armen til Ingjerd helt våt, eg hadde gispet på en ukontrollert måte, ja, eg hadde i det store og det hele fremstilt meg sjøl på en ganske puslete måte, og eg håpet at færrest mulig hadde fått det med seg. En frimodig østlending som satt fire rader foren oss, på andre siden av flyet ropte ut: Duuu! Duuu der bak! E du redd? Går det bra med deg?! Eg svarte (med en noe manglende entusiasme) "njei, eg har hatt det bedre". Då kom han med det tidligere nevnte visdomsordet med så mye tyngde og hold, iallefall når det gjelder å holde oppe vekten av et tungt fly i luften. Puh.. flaks, no kan vi senke skuldrene og slappe av, for det sies at det ordner seg for snille jenter:-) Det kan hende at eg hadde lyst til å heve stemmen og rope et eller annet til denne unge mannen, men eg e tross alt en snill jente..(Eg regner med at dokkar la merke til mitt desperate forsøk på å stille gutten i et snodig lys i en situasjon der det egentlig var eg som var den rareste.. Kan du skylde på andre? Problem løst:-)

Eg oppfordrer til en åpen debatt nedenfor, om rare ting som vi e redd for:-) (Eg har behov for selskap i min verden.)

Eg vil og nevne at eg har hatt en super helg sammen med noen supre folk som eg håper eg får vært masse med fremover: Eg satt på med familien Rong fra Bergen til Karmøy, og la meg fortelle dokkar: De e en fest! Nydelige Andrine med antydning til hanekam, vakre, gøyale Birgitte og superpappaen André! Eg reiser gjerne på hytten med dokkar støtt og stadig, skal dokkar noe til helgen? (Hørtes eg litt stusselig ut no?) Det skal og være nevnt at vi alle tre var faddere for en helt spesiell gutt med helt spesielle foreldre: Johannes Richardsen! For en gutt, for en familie, for en fest! Eg tror eg stopper no, før eg går helt av skaftet og lager en omfattende adjektivhistorie (noe eg forresten syns vi gjør alt for lite av for tiden.)

God uke!

Stammefeiring og mobiltelefon

I dag har det skjedd noe irriterende: Mobiltelefonene min har blitt så våt at den ikkje virker lenger.. Dokkar opplever det kanskje litt rar, men eg synes det e en uting når sånne ting skjer. Eg så en rask løsning på problemet, siden eg ikkje e spesielt opptatt av å ha det siste nye innen den teknologiske verden: Eg gikk og kjøpte meg en ny telefon, den enkleste og billigste modellen. Sånn halvfornøyd (ikkje helt, telefonen eg hadde var tøffere) gikk eg ut av butikken, skrudde på telefonen og begynte å taste inn sim-koden. Det skjedde noe veldig rart der, eg tror kankje Tele 2 må ha gått inn bak min rygg og byttet på tallene, det e eneste logiske løsningen eg kan komme på. Det e jo helt usannsynlig at eg bare skal glemme tallene helt ut og trykke feil tre ganger sånn at eg trenger puk-kode for å åpne den igjen.. Veldig lite typisk meg;-) Puken har ikkje eg, den tror eg vi spilte ishocky med i vinter og la fra oss eller noe.

Eg tror eg skal gjenta suksessen fra sykkelepisoden i forje uke: Fraskrive meg alt ansvar, ha en "dette e ikkje min feil"- holdning uansett ka som blir sagt..
La meg fortelle den historien, siden dokkar maser sånn:-) Det har seg sånn at eg har vært litt uheldig med syklene mine. Noen blir stjålet, noen mister bremsekapasiteten, noen bremser altfor fort sånn at eg detter over styret. Med dette som bakteppe kjøpte eg meg en ny sykkel hos en svært trivelig mann på sykkelbutikken. Noen dager etter kjøpet skulle eg ta min første tur, hvorpå eg pungterte på vei til jobb, etter å ha syklet i 4 minutter.(Eg vil gjerne putte pungtering på listen over ting eg blir irritert over.) Etter jobb gikk eg til sykkelbutikken med en litt surnet tone. Eg sa: Eg har faktisk bare syklet på denne sykkelen i 4 minutter faktisk faktisk, og eg syklet ikkje på noe faktisk, e ikkje dette veldig dårlig kvalitet faktisk? Mannen i skranken var tålmodig men tydelig da han fortalte meg at punkteringer kan skje når som helst og at det ikkje handler om kvaliteten på sykkelen.. Eg svarte i en en sånn "eg prøver å være hyggelig men e litt sur"-tone. For eg HAR jo IKKJE syklet på noe;-) På vei hjem gikk eg og var litt irritert, generelt på folk. Plutselig så eg at veien (som var den samme veien som eg syklet på tidligere på dagen) var full av glasskår, et knust vindu eller noe. Iallefall mye glass. Eg regner med dokkar e enig med meg at dette kun e snakk om tilfeldigheter, eg kan ikkje forstå at disse to tingen skal henge sammen. Men eg var nok litt mer ydmyk (eller kankje ydmyket) da eg skulle hente sykkelen dagen etterpå:-)

La meg fortelle noe helt annet: Eg har vært på stammefeiring på Bryne i helgen! Vi tuslet no rundt der i kokosbikini, fjær i håret og striper i ansiktet og vi KOSTE oss!
Meg og Ingjerd ranglet som noen tenåringer (la oss etter eleve hver dag!), vi hang med fantastiske folk og ble superinspirert! For en gjeng, for en gjestfrihet, for et konsept, for en irriterende dialekt!:-)
Her vil eg gjerne komme med en hyllest til min gode reisevenninne (:-) Ingjerd Våge. For en dame! Vakker, morsom, klok, sjarmerende, nygjerrig og rett og slett gøyal. Hvis eg skal si noe negativt må det være at hon holder øreproppene i hånden når eg vil snakke etter leggetid. Eg vet du e glad i den gode samtalen, Ingjerd, men øreproppene fungerer sjeldent framprovoserende;-) En ørliten ting til e at hon ikkje åpner øynene, reiser seg opp og spør ka det e når eg plutselig begynner å le midt på natten, som en invitasjon til samtale og fnising:-) Utenom dette e eg strålende fornøyd!

Også var det Miriam då, som har syklet hele veien fra Bergen til Voss, som en slags representant fra Møllendalsveien 61a. Eg tar av meg hatten, vel gjennomført!

17.mai er jeg så glad i!

Det blir på sin plass å begynne med å si vel overstått grunnlovsdag! Eg hadde som vanlig problemer med å sove natt til i går, grunnet spenning og sommerfugler i magen. (Det kan og ha vært sein kaffe kvelden før, ikkje så lett å si..) Uansett, ka e bedre? God frokost med supre folk, stryking av ymse slag og av ymse kvalitet (du var en usannsynlig sjarmerende, rampete og litt krøllete bunadversjon av deg sjølv kjære søster, i love it:-) Her er det bare til å fortsette: Festkledde folk i gatene, god stemning, flagg, fellesskap, nasjonalsang, tog, fine ungdommer på lasteplanet, Eirik som danser, Amund som prøver å synge riktig tekst uten sangark, aggregat som er tomt for... olje? Bensin? Noe i den dur..
Hvilke andre dager er det at man kan rope et impulsivt HURRA i gaten og komme unna med det? (Noen kverulanter vil sikkert påpeke at hurraropene også på denne dagen kan tendere mot å være framprovosert, men då syns eg dokkar e vanskelige.. Ta det til deg Øystein:-)
Eg syns egentlig det ble litt for lite hurrarop i år. Hvorfor er det bare tregangen som får være med i 17. mai toget? Vi kunne jo gjort litt stas på hele gangetabellen på en dag som denne. Kanskje heist gangesertifikatet opp på et ørlite flagg og tatt med oss, også hatt noen sånne 6x8 og 9x9 hurra for 17. mai. På mange måter tenker eg at tretallet får nok oppmerksomhet andre steder og på andre dager, og at akkurat det tallet skulle holdt seg litt i bakgrunnen en dag i året. Det presser seg jo frem over alt: Vi teller til tre, vi har tre små kinesere, tresko, trestubbe- kort sagt (eller, det kan kanskje diskuteres), la andre slippe til! Det kan jo her spekuleres i hvilket tall man da skulle valgt ut, som et slags hederstall. For meg vil jo selvsagt 23 være nærliggende, men andre har jo andre preferanser, så her må vi selvsagt inn med en 17. mai-konkurranse. I den anledning vil eg gjerne gratulere Eirik med en flott seier av tegnekonkurransen i Langevågen-95 (eller noe..), der han fikk tegningen sin på fanen. Vi tar en 4x7 hurra for dette..

No ser eg at tiden løper fra meg her, og eg har ikkje en gang komt inn på 17. mai-moro på Kirkevoll skole, rømmegrøt i Fana, Øystein bursdagsbarn og grilling og trivelig selskap i Møllendalsveien.
Som dokkar ser kunne listen kunne blitt til en hel bok. Spørsmålet presser seg frem helt på tampen e: WHATS NOT TO LIKE?
17. mai: Den gøyeste dagen i året!

NYHETSVARSEL:hverdagshelten Svein Ludvigsen, 60 år!

Hverdagshelten Svein Ludvigsen, 60 år!
Eg hadde tenkt til å skrive dette innlegget den 5. mai, siden det e då pappsen har bursdag, men så ble eg helt nødt til å legge meg klokken ti på torsdag, så då ble det utsatt. Hvorfor, kan du spørre.. Fordi eg var så veldig trøtt. Hvis noen e interessert i mer interessant informasjon hva mine søvnvaner angår kan dere komme med direkte henvendelser, men dette e det allmennheten får vite:-)

MEN, store ting har skjedd siden sist: Svein Ludvigsen har fylt 60 år!!
Vi har alle hørt utrykket: Dette var ikkje noe å rope hurra for. I dette øyeblikk befinner vi oss i en stikk motsatt situasjon. Det er kanskje ikkje mange ting som fremkaller et hurra fra mannen i gaten (utenom ordet "hipp"), men dette gjør det i aller høyeste grad!For 60 år e definitivt noe å rope hurra for, iallefall disse 60 som vi her snakker om. Bli med på et jublende HURRA!

Mange vil omtale Svein Ludvigsen som en hverdagshelt, dette e en mann med drøssevis av talenter, evner,gaver og en stor dose engasjement. Noen vil i møte med han tenke: Snodig at en mann med så liten munn kan være så stor i munnen:-) Her kommer mer informasjon om jubilanten:
Ryktene sier at han gikk med avisen da han satt i sportsvogn. Han var bileier, båteier og hytteeier før han flyttet ut fra sin mor. Ryktene vil ha det til at med en anelse mer trenetid, skulle denne mannen prydet forsidene i verdenspressen for sine fremragende skøyteresultater i verdenstoppen.
Han er selve definisjonen på trofasthet, der han hadde ansvar for ungdomsarbeidet i Betlehem i 30 år!! Han er herlig frekk, trygg, morsom, også har han en superflott kone. Her kan han sikkert komme med noen tips for trengende, han så gull og tenkte: Her må eg satse tidlig! Dermed blinket han til en ung og naiv 16 år gammel Marianne, og hon lot seg lure:-)

Denne mannen er kronisk løsningsorientert, han har en løsning på alt. Det vil si, alt utenom hvor du skal gjøre av klærne som mamma har bedt deg om å fjerne før besøk. Sånne oppgaver kan bli veldig vanskelig, men der kommer dine svært utviklede evner til adminitrering godt med. Du kan kunsten å deligere:-)

Det e utrolig mange flere ting å si, men det får bli til en annen gang. Her har dokkar fått et lite innblikk i en stor manns liv. En helt spesiell mann, som vi håper lever i hundre år til:-) Gratulerer med overstått pappa! Vi gleder oss til å feire deg om noen uker!

PS:Eg lurte på om eg skulle legge inn et bilde av deg, men så kom eg på det med at det kunne spres og kopieres og brukes til ting det ikke var tenkt til, og i pornoindustrien. Eg tenkte at faren var så overhengene at dette ble rissikosport:-) (Eg e min fars datter, og det medfører en liten dose frekkhet:-)

Sykkelfall

I dag har eg hatt en episode på sykkelen. Eg har rett og stett trynt skikkelig. La meg starte fra begynnelsen: Eg satt meg på sykkelsetet i blomsterdalen, der eg kjente at føttene mine ikkje hang helt med. I løpet av turen hadde eg flere sløve og snøvlete øyeblikk, der eg nesten krasjet i noe eller noen. Da eg holdt på å sykle utfor veien rett ved Straume bro tenkte eg: "Ta deg sammen, Elisabeth! Det går faktisk an å falle på sykkel." Eg sykklet videre i et treigt tempo, og alt gikk fint, helt til eg kom til Danmarksplass. Der var det folksomt som vanlig, og plutselig dukket det opp en dame fra intet. Eg trykket inn bremsene i en bratt nedoverbakke, hvorpå eg fløy over styret og havnet foran sykkelen. Eg e jo i all hemmelighet av den oppfatning at noe av det morsomste eg vet e å se andre falle på merkelige måter, og her fikk eg smake min egen medisin. Eg så ut som en dust der eg lå, med den store bagen min som lå stødd utover over alt, fordi eg selvfølgelig hadde glemt å lukke ytterlommen. Eg hadde ikkje spesielt vondt, og fant situasjonen litt komisk, men mest flau egentlig. Det flokket seg med folk rundt meg. Eg kan jo selvfølgelig spekulere i om dette e en gjeng med folk som følger etter meg uansett kor eg går, eg har jo hørt om den typen, men et annet alternativ e at de stoppet opp da de så det som skjedde, det e veldig vanskelig å si. Uansett, en engelsktalende mann plukket opp eiendelene mine: Lipsyl, gamle kvitteringer, en til lipsyl, en hengelås snurret inn i et hårbånd, noen øredobber. Noen tok opp sykkelen for meg, andre igjen støttet meg når eg skulle reise meg opp.I Eg fikk litt lyst til å late som eg haltet, eller som om eg var skadet på en eller annen måte, fristende å skryte på seg en litt tøff idrettsskade. Også kanskje annongsere den med sånn Jack Bauer- stemme der eg enten roper kjempehøyt, eller hvisker litt sensuelt. Det ble ikkje til at eg gjennomførte noen av delene, eg sa bare et litt flaut, men høflig "takk", festet tingene mine og syklet deretter videre. Jeg syklet dermed forbi alle som hadde hjulpet meg, en etter en med et nikk og en følelse av å være alt annet enn frisk og rask:-) Jaja, noen slag må livet gi.

Eg vil gjerne benytte anledningen til å ønske et helt nytt sett med tvillinger velkommen til verden! Eg fikk treffe Johannes og Fillippa i dag, to hjerteknusere som er så fine at det gjør vondt.. Godt jobbet Linn Elise og Rune!!!

LEMEN!

Eg sitter her og fniser for meg sjølv no, og kjenner at det e på tide med et nytt innlegg. Min bror har akkurat fortalt meg om lemenen, og det får meg til å le. Eg syns rett og slett lemen e sjarmerende og festlige dyr. Kanskje det eneste dyret eg liker.. De dukker opp fra ingenting, når det kommer et lemenår, noe som ikkje skjer særlig ofte. Eg liker dyr som glimrer med sitt fravær. I tillegg kjenner de sin besøkelsestid, de lever ikkje så lenge, rett og slett. Hvorfor, er det mange som spør seg. Blir de drept av andre dyr? Eller henger de seg fast til skiklister, sånn at de ikkje lenger har frie luftveier? Dreper de hverandre? Det kan hende at det finnes et snev av sannhet i alle disse kloke uttalelsene, men her kommer den mest gøyale grunnen: De blir så sint at de sprekker! Eg syns det e morsomt, eg. De møter folk og syns rett og slett at de e så irriterende at hjernen sprenger:-) De lever i ytterkanten av det vi alle kjenner på av og til. For folk e jo irriterende, og her kan eg komme med eksempler: Eg syns øystein e irriterende når han infiserer datamaskinen min med linux-smitte:-) Eg syns det irriterende når andre har rett og eg tar feil (og det e ikkje så helt sjelden:-). Eg syns det e irriterende når fotgjengere går i veien for meg når eg vil sykle helt uten forstyrrelser.. Eg syns det e irriterende når folk sykler fort rett forbi meg når eg har lyst å gå på fortauet helt i mine egne tanker.. Eg syns det e ganske irriterende at Ingjerd har flyttet til Oslo (men bra for deg og sånn altså.. Blablabla..:-) Eg syns det var irriterende å være i sivilforsvaret.. Også e det irriterende å skifte sengetøy, legge sammen klær, det e irriterende at folk flest ikkje syns det e gøy å lage bål like ofte som meg. Det e irriterende at Pekki e flinkere enn meg i alt, det e irriterende at eg nesten aldri vinner i spill. Det e irriterende at Jon finner på historier om meg som han utgir for å være sanne. Det e irriterende at sykkelen min e blitt stjålet. det e irriterende å ta nattoget. Det e irriterende når folk påpeker at eg e sur. Det e mye eg finner irriterende, og av og til føler eg at hjernen kan sprenge, men så gjør den liksom aldri det. Men hos lemen gjør den bare det, og det syns eg e forfriskende. Det koker over, hjernen tåler ikkje en sånn overoppheting, de dør.. Det kan hende det hjelper å si: Ikkje klikk, då! Eg oppfordrer dokkar til å prøve:-) Godt lemenår!