Sykkelfall

I dag har eg hatt en episode på sykkelen. Eg har rett og stett trynt skikkelig. La meg starte fra begynnelsen: Eg satt meg på sykkelsetet i blomsterdalen, der eg kjente at føttene mine ikkje hang helt med. I løpet av turen hadde eg flere sløve og snøvlete øyeblikk, der eg nesten krasjet i noe eller noen. Da eg holdt på å sykle utfor veien rett ved Straume bro tenkte eg: "Ta deg sammen, Elisabeth! Det går faktisk an å falle på sykkel." Eg sykklet videre i et treigt tempo, og alt gikk fint, helt til eg kom til Danmarksplass. Der var det folksomt som vanlig, og plutselig dukket det opp en dame fra intet. Eg trykket inn bremsene i en bratt nedoverbakke, hvorpå eg fløy over styret og havnet foran sykkelen. Eg e jo i all hemmelighet av den oppfatning at noe av det morsomste eg vet e å se andre falle på merkelige måter, og her fikk eg smake min egen medisin. Eg så ut som en dust der eg lå, med den store bagen min som lå stødd utover over alt, fordi eg selvfølgelig hadde glemt å lukke ytterlommen. Eg hadde ikkje spesielt vondt, og fant situasjonen litt komisk, men mest flau egentlig. Det flokket seg med folk rundt meg. Eg kan jo selvfølgelig spekulere i om dette e en gjeng med folk som følger etter meg uansett kor eg går, eg har jo hørt om den typen, men et annet alternativ e at de stoppet opp da de så det som skjedde, det e veldig vanskelig å si. Uansett, en engelsktalende mann plukket opp eiendelene mine: Lipsyl, gamle kvitteringer, en til lipsyl, en hengelås snurret inn i et hårbånd, noen øredobber. Noen tok opp sykkelen for meg, andre igjen støttet meg når eg skulle reise meg opp.I Eg fikk litt lyst til å late som eg haltet, eller som om eg var skadet på en eller annen måte, fristende å skryte på seg en litt tøff idrettsskade. Også kanskje annongsere den med sånn Jack Bauer- stemme der eg enten roper kjempehøyt, eller hvisker litt sensuelt. Det ble ikkje til at eg gjennomførte noen av delene, eg sa bare et litt flaut, men høflig "takk", festet tingene mine og syklet deretter videre. Jeg syklet dermed forbi alle som hadde hjulpet meg, en etter en med et nikk og en følelse av å være alt annet enn frisk og rask:-) Jaja, noen slag må livet gi.

Eg vil gjerne benytte anledningen til å ønske et helt nytt sett med tvillinger velkommen til verden! Eg fikk treffe Johannes og Fillippa i dag, to hjerteknusere som er så fine at det gjør vondt.. Godt jobbet Linn Elise og Rune!!!