Ka e du redd for?

Eg hørte akkurat på en sang av Sigvart Dagsland der refrenget begynner som skrevet over. I den forbindelse kan eg jo avsløre noen småting som eg e redd for:-) Eg har faktisk vært utsatt for noen av disse tingene i dag. Eg e nemlig litt redd for å ikkje komme meg av fergen i tide, så eg har helst lyst til å gå ned i bilen et kvarter ankomst for å være sikker.. (Dette gjelder og andre transportmidler, som tog buss og ikkje minst metro/t-bane i utlandet.)
Eg har og truffet hunden Mandius i dag, han e eg litt redd for. Sist vi møttes var vi ikkje direkte hjertelige mot hverandre. Han hoppet opp etter meg og glefset og slevet mens eg snudde meg inn i en krok med ansiktet mot veggen og ropte forsiktig på hjelp. Denne gangen var han mindre invaderende, vi holdt oss på høflig avstand fra hverandre.. Jada, Linn Elise - hunden dokkars e "veldig søt":-)

Visste dokkar forresten at etasjesenger e livsfarlig? Eg opplever at mange ikkje tar denne vandrende (eller liggende) bomben på alvor, og her kan min egen familie nevnes som klare eksempler. Eg har jo reddet mer enn en ut av livstruende situasjoner i avdeling etasjeseng, men det e akkurat som om hjelpen ikkje blir verdsatt på en måte som samsvarer med faremomentet som har inntruffet. En blomsterbukett eller et fint kort kunne gått an Jon,Titti, Øystein, mamma og pappa.. Det e umulig å si om dokkar hadde vært her den dag i dag hvis eg ikkje hadde tatt litt ansvar på dette feltet. Her opplever eg at dokkar har vært noe uforsiktig, mens eg har gitt tydelige beskjeder, f. eks. når soveposekanten ligger ti cm utenfor sengen, eller når det e på tide å legge seg på gulvet eller i stuen på grunn av mangel på sengehest. Kom igjen, si det i kor: TAKK Elisabeth!

Eg e heller ikkje så glad i å være i kollektivtrafikk som foregår i luften, iallefall ikkje mens det e lyn og torden.. Men då e det godt å ha med seg visdomsordet som eg fikk fra en 18-åring når meg og Ingjerd var i Egypt i vinter: Det ordner seg for snille jenter.. Eg hadde grått (og kanskje slevet) armen til Ingjerd helt våt, eg hadde gispet på en ukontrollert måte, ja, eg hadde i det store og det hele fremstilt meg sjøl på en ganske puslete måte, og eg håpet at færrest mulig hadde fått det med seg. En frimodig østlending som satt fire rader foren oss, på andre siden av flyet ropte ut: Duuu! Duuu der bak! E du redd? Går det bra med deg?! Eg svarte (med en noe manglende entusiasme) "njei, eg har hatt det bedre". Då kom han med det tidligere nevnte visdomsordet med så mye tyngde og hold, iallefall når det gjelder å holde oppe vekten av et tungt fly i luften. Puh.. flaks, no kan vi senke skuldrene og slappe av, for det sies at det ordner seg for snille jenter:-) Det kan hende at eg hadde lyst til å heve stemmen og rope et eller annet til denne unge mannen, men eg e tross alt en snill jente..(Eg regner med at dokkar la merke til mitt desperate forsøk på å stille gutten i et snodig lys i en situasjon der det egentlig var eg som var den rareste.. Kan du skylde på andre? Problem løst:-)

Eg oppfordrer til en åpen debatt nedenfor, om rare ting som vi e redd for:-) (Eg har behov for selskap i min verden.)

Eg vil og nevne at eg har hatt en super helg sammen med noen supre folk som eg håper eg får vært masse med fremover: Eg satt på med familien Rong fra Bergen til Karmøy, og la meg fortelle dokkar: De e en fest! Nydelige Andrine med antydning til hanekam, vakre, gøyale Birgitte og superpappaen André! Eg reiser gjerne på hytten med dokkar støtt og stadig, skal dokkar noe til helgen? (Hørtes eg litt stusselig ut no?) Det skal og være nevnt at vi alle tre var faddere for en helt spesiell gutt med helt spesielle foreldre: Johannes Richardsen! For en gutt, for en familie, for en fest! Eg tror eg stopper no, før eg går helt av skaftet og lager en omfattende adjektivhistorie (noe eg forresten syns vi gjør alt for lite av for tiden.)

God uke!