17.mai er jeg så glad i!

Det blir på sin plass å begynne med å si vel overstått grunnlovsdag! Eg hadde som vanlig problemer med å sove natt til i går, grunnet spenning og sommerfugler i magen. (Det kan og ha vært sein kaffe kvelden før, ikkje så lett å si..) Uansett, ka e bedre? God frokost med supre folk, stryking av ymse slag og av ymse kvalitet (du var en usannsynlig sjarmerende, rampete og litt krøllete bunadversjon av deg sjølv kjære søster, i love it:-) Her er det bare til å fortsette: Festkledde folk i gatene, god stemning, flagg, fellesskap, nasjonalsang, tog, fine ungdommer på lasteplanet, Eirik som danser, Amund som prøver å synge riktig tekst uten sangark, aggregat som er tomt for... olje? Bensin? Noe i den dur..
Hvilke andre dager er det at man kan rope et impulsivt HURRA i gaten og komme unna med det? (Noen kverulanter vil sikkert påpeke at hurraropene også på denne dagen kan tendere mot å være framprovosert, men då syns eg dokkar e vanskelige.. Ta det til deg Øystein:-)
Eg syns egentlig det ble litt for lite hurrarop i år. Hvorfor er det bare tregangen som får være med i 17. mai toget? Vi kunne jo gjort litt stas på hele gangetabellen på en dag som denne. Kanskje heist gangesertifikatet opp på et ørlite flagg og tatt med oss, også hatt noen sånne 6x8 og 9x9 hurra for 17. mai. På mange måter tenker eg at tretallet får nok oppmerksomhet andre steder og på andre dager, og at akkurat det tallet skulle holdt seg litt i bakgrunnen en dag i året. Det presser seg jo frem over alt: Vi teller til tre, vi har tre små kinesere, tresko, trestubbe- kort sagt (eller, det kan kanskje diskuteres), la andre slippe til! Det kan jo her spekuleres i hvilket tall man da skulle valgt ut, som et slags hederstall. For meg vil jo selvsagt 23 være nærliggende, men andre har jo andre preferanser, så her må vi selvsagt inn med en 17. mai-konkurranse. I den anledning vil eg gjerne gratulere Eirik med en flott seier av tegnekonkurransen i Langevågen-95 (eller noe..), der han fikk tegningen sin på fanen. Vi tar en 4x7 hurra for dette..

No ser eg at tiden løper fra meg her, og eg har ikkje en gang komt inn på 17. mai-moro på Kirkevoll skole, rømmegrøt i Fana, Øystein bursdagsbarn og grilling og trivelig selskap i Møllendalsveien.
Som dokkar ser kunne listen kunne blitt til en hel bok. Spørsmålet presser seg frem helt på tampen e: WHATS NOT TO LIKE?
17. mai: Den gøyeste dagen i året!

NYHETSVARSEL:hverdagshelten Svein Ludvigsen, 60 år!

Hverdagshelten Svein Ludvigsen, 60 år!
Eg hadde tenkt til å skrive dette innlegget den 5. mai, siden det e då pappsen har bursdag, men så ble eg helt nødt til å legge meg klokken ti på torsdag, så då ble det utsatt. Hvorfor, kan du spørre.. Fordi eg var så veldig trøtt. Hvis noen e interessert i mer interessant informasjon hva mine søvnvaner angår kan dere komme med direkte henvendelser, men dette e det allmennheten får vite:-)

MEN, store ting har skjedd siden sist: Svein Ludvigsen har fylt 60 år!!
Vi har alle hørt utrykket: Dette var ikkje noe å rope hurra for. I dette øyeblikk befinner vi oss i en stikk motsatt situasjon. Det er kanskje ikkje mange ting som fremkaller et hurra fra mannen i gaten (utenom ordet "hipp"), men dette gjør det i aller høyeste grad!For 60 år e definitivt noe å rope hurra for, iallefall disse 60 som vi her snakker om. Bli med på et jublende HURRA!

Mange vil omtale Svein Ludvigsen som en hverdagshelt, dette e en mann med drøssevis av talenter, evner,gaver og en stor dose engasjement. Noen vil i møte med han tenke: Snodig at en mann med så liten munn kan være så stor i munnen:-) Her kommer mer informasjon om jubilanten:
Ryktene sier at han gikk med avisen da han satt i sportsvogn. Han var bileier, båteier og hytteeier før han flyttet ut fra sin mor. Ryktene vil ha det til at med en anelse mer trenetid, skulle denne mannen prydet forsidene i verdenspressen for sine fremragende skøyteresultater i verdenstoppen.
Han er selve definisjonen på trofasthet, der han hadde ansvar for ungdomsarbeidet i Betlehem i 30 år!! Han er herlig frekk, trygg, morsom, også har han en superflott kone. Her kan han sikkert komme med noen tips for trengende, han så gull og tenkte: Her må eg satse tidlig! Dermed blinket han til en ung og naiv 16 år gammel Marianne, og hon lot seg lure:-)

Denne mannen er kronisk løsningsorientert, han har en løsning på alt. Det vil si, alt utenom hvor du skal gjøre av klærne som mamma har bedt deg om å fjerne før besøk. Sånne oppgaver kan bli veldig vanskelig, men der kommer dine svært utviklede evner til adminitrering godt med. Du kan kunsten å deligere:-)

Det e utrolig mange flere ting å si, men det får bli til en annen gang. Her har dokkar fått et lite innblikk i en stor manns liv. En helt spesiell mann, som vi håper lever i hundre år til:-) Gratulerer med overstått pappa! Vi gleder oss til å feire deg om noen uker!

PS:Eg lurte på om eg skulle legge inn et bilde av deg, men så kom eg på det med at det kunne spres og kopieres og brukes til ting det ikke var tenkt til, og i pornoindustrien. Eg tenkte at faren var så overhengene at dette ble rissikosport:-) (Eg e min fars datter, og det medfører en liten dose frekkhet:-)

Sykkelfall

I dag har eg hatt en episode på sykkelen. Eg har rett og stett trynt skikkelig. La meg starte fra begynnelsen: Eg satt meg på sykkelsetet i blomsterdalen, der eg kjente at føttene mine ikkje hang helt med. I løpet av turen hadde eg flere sløve og snøvlete øyeblikk, der eg nesten krasjet i noe eller noen. Da eg holdt på å sykle utfor veien rett ved Straume bro tenkte eg: "Ta deg sammen, Elisabeth! Det går faktisk an å falle på sykkel." Eg sykklet videre i et treigt tempo, og alt gikk fint, helt til eg kom til Danmarksplass. Der var det folksomt som vanlig, og plutselig dukket det opp en dame fra intet. Eg trykket inn bremsene i en bratt nedoverbakke, hvorpå eg fløy over styret og havnet foran sykkelen. Eg e jo i all hemmelighet av den oppfatning at noe av det morsomste eg vet e å se andre falle på merkelige måter, og her fikk eg smake min egen medisin. Eg så ut som en dust der eg lå, med den store bagen min som lå stødd utover over alt, fordi eg selvfølgelig hadde glemt å lukke ytterlommen. Eg hadde ikkje spesielt vondt, og fant situasjonen litt komisk, men mest flau egentlig. Det flokket seg med folk rundt meg. Eg kan jo selvfølgelig spekulere i om dette e en gjeng med folk som følger etter meg uansett kor eg går, eg har jo hørt om den typen, men et annet alternativ e at de stoppet opp da de så det som skjedde, det e veldig vanskelig å si. Uansett, en engelsktalende mann plukket opp eiendelene mine: Lipsyl, gamle kvitteringer, en til lipsyl, en hengelås snurret inn i et hårbånd, noen øredobber. Noen tok opp sykkelen for meg, andre igjen støttet meg når eg skulle reise meg opp.I Eg fikk litt lyst til å late som eg haltet, eller som om eg var skadet på en eller annen måte, fristende å skryte på seg en litt tøff idrettsskade. Også kanskje annongsere den med sånn Jack Bauer- stemme der eg enten roper kjempehøyt, eller hvisker litt sensuelt. Det ble ikkje til at eg gjennomførte noen av delene, eg sa bare et litt flaut, men høflig "takk", festet tingene mine og syklet deretter videre. Jeg syklet dermed forbi alle som hadde hjulpet meg, en etter en med et nikk og en følelse av å være alt annet enn frisk og rask:-) Jaja, noen slag må livet gi.

Eg vil gjerne benytte anledningen til å ønske et helt nytt sett med tvillinger velkommen til verden! Eg fikk treffe Johannes og Fillippa i dag, to hjerteknusere som er så fine at det gjør vondt.. Godt jobbet Linn Elise og Rune!!!

LEMEN!

Eg sitter her og fniser for meg sjølv no, og kjenner at det e på tide med et nytt innlegg. Min bror har akkurat fortalt meg om lemenen, og det får meg til å le. Eg syns rett og slett lemen e sjarmerende og festlige dyr. Kanskje det eneste dyret eg liker.. De dukker opp fra ingenting, når det kommer et lemenår, noe som ikkje skjer særlig ofte. Eg liker dyr som glimrer med sitt fravær. I tillegg kjenner de sin besøkelsestid, de lever ikkje så lenge, rett og slett. Hvorfor, er det mange som spør seg. Blir de drept av andre dyr? Eller henger de seg fast til skiklister, sånn at de ikkje lenger har frie luftveier? Dreper de hverandre? Det kan hende at det finnes et snev av sannhet i alle disse kloke uttalelsene, men her kommer den mest gøyale grunnen: De blir så sint at de sprekker! Eg syns det e morsomt, eg. De møter folk og syns rett og slett at de e så irriterende at hjernen sprenger:-) De lever i ytterkanten av det vi alle kjenner på av og til. For folk e jo irriterende, og her kan eg komme med eksempler: Eg syns øystein e irriterende når han infiserer datamaskinen min med linux-smitte:-) Eg syns det irriterende når andre har rett og eg tar feil (og det e ikkje så helt sjelden:-). Eg syns det e irriterende når fotgjengere går i veien for meg når eg vil sykle helt uten forstyrrelser.. Eg syns det e irriterende når folk sykler fort rett forbi meg når eg har lyst å gå på fortauet helt i mine egne tanker.. Eg syns det e ganske irriterende at Ingjerd har flyttet til Oslo (men bra for deg og sånn altså.. Blablabla..:-) Eg syns det var irriterende å være i sivilforsvaret.. Også e det irriterende å skifte sengetøy, legge sammen klær, det e irriterende at folk flest ikkje syns det e gøy å lage bål like ofte som meg. Det e irriterende at Pekki e flinkere enn meg i alt, det e irriterende at eg nesten aldri vinner i spill. Det e irriterende at Jon finner på historier om meg som han utgir for å være sanne. Det e irriterende at sykkelen min e blitt stjålet. det e irriterende å ta nattoget. Det e irriterende når folk påpeker at eg e sur. Det e mye eg finner irriterende, og av og til føler eg at hjernen kan sprenge, men så gjør den liksom aldri det. Men hos lemen gjør den bare det, og det syns eg e forfriskende. Det koker over, hjernen tåler ikkje en sånn overoppheting, de dør.. Det kan hende det hjelper å si: Ikkje klikk, då! Eg oppfordrer dokkar til å prøve:-) Godt lemenår!

Også på en helt vanlig mandag!

I dag må eg skrive et innlegg, først og fremst for å rette en hyllest mot mine arbeidsgivere i barnehagen! For et flott sted det e å jobbe! Det e noe eg mener i utgangspunktet altså, både før og etter og uavhengig av mandagens begivenheter. Men la meg fortelle ka som skjedde på mandag: Det var en vanlig dag, med bråkete, herlige og litt mer rampete barn enn normalt og eg ble kalt opp på kontoret. Et kjærkomment avbrekk for ørene på det daværende tidspunkt, og det e jo alltid langt over gjennomsnittelig hyggelig å slå av en prat med Ragnhild Pagnhild, så eg gikk opp med friskt mot. Vel plassert i en stol fikk eg overrekt (overrukket? overragt? overrikt? Umulig å si...)en gave. "Hm, ka kan dette være?", tenkte eg. Ahava-krem? En fyrstikkesket som er pyntet med servietter og dekopasje-lim? Eller kanskje en sånn "get whiter- krem" som eg har mottatt tidligere? (Dette e ikkje kritikk:-) Ingen av delene stemte. Eg (og alle de andre ansatte) fikk meg rett og slett en splitter ny ipod nano, som takk for god innsats i barnehagen! Eg føler at eg jobber i oljen! Eller, det vil si, der får de visst ingenting for tiden - til nøds en hodelykt for å jobbe på julaften, så la meg omformulere meg: Eg føler at eg jobber der som Pekki jobber, og eg e svært fornøyd på alle måter:-)

I dag hadde eg en snodig opplevelse på vei hjem fra jobb. Eg syklet innom biltema for å få tak i noen stropper til å feste ting bak på sykkelen med. Biltema er på ingen måte noen favorittbutikk for undertegnede, og eg kjente at stresset kom snikende så snart eg nærmet meg døren. Eg skulle nemlig spørre om hjelp, og i en sånn setting kan en liten formulering ofte avsløre uvitenhet. Eg gikk forsiktig bort til mannen i kassen og spurte om de hadde stropper. Han så uforstående på meg, som om eg hadde spurt etter BH-stropper. Eg prøvde å stotre fram noe om at eg hadde en bag som var for stor for bagasjebrettet, og at den falt av hele tiden. Han var ikkje nådig, han lot meg bare holde på, og åa begynner eg av og til å forklare en hel masse detaljer som strengt tatt e helt unyttig informasjon for den andre part. Til slutt sendte han meg innover i butikken, der eg måtte gjenta hele tiraden en gang til, i møte med et like uforstående blikk. Eg visste jo ikke navnet på stroppene, noe som førte til at eg bare fortsatte å snakke om ka eg skulle bruke de til. Den nye mannen ramset opp alle mulige typer stropper som de hadde, og eg kunne ikkje svare på hvilken eg trengte, og ble mer og mer flau og varm. Til slutt kom det bort en jente som skjønte hvilke stropper eg skulle ha. Dette ble akkurat så styrete og ukonfortabelt som eg hadde sett for meg. Kan det være så vanskelig? Eg slår herved fast at eg ikkje syns at bil e noe interessant tema. (Her prøver eg meg på et ordspill, bare sånn at dokkar e oppmerksomme på det:-)Etter at eg omsider hadde fått tak i stroppene, måtte de jo festet. Dette ble utført på svært klomsete vis, der eg stod i veien for minst ti syklister. De plinget, eg stresset, mistet vestet og måtte begynne om igjen. Jammen godt eg hadde god musikk på ørene..

Til slutt vil eg gratulere brann med en strålende seier på mandag, og eg vil stille meg bak de muntre ordene til Skarsfjord: Det skal mye til for å rote dette bort på de neste 28 kampene:-)
Vi går for gull!

Ha en god uke!

Deilig hverdag

Da har det gått to uke siden eg kom hjem fra Vagleleiren. Det ville være å lyge å si at eg savner gassmasken, uniformen og vannslangene. Ka har skjedd siden sist?

Eg har fått en ny favorittaktivitet: Det e mye babylykke i min nærmeste omgangskrets ,og eg har funnet ut at det ikkje finnes noe mer sjarmerende enn en liten Liam Daniel og en liten Mari, som smatter, slikker og slever på armen og fingrene mine som to små fisker! Då koser eg meg:-)
Store og små dager har kommet og gått - Noen har blitt 30, noen 24, noen 27. Det har vært herlige møtedager med en av de flotteste damene i verden: Irene Krokeide. Og for ikkje å glemme det viktigste: Den store pi-dagen har passert, som vi alle har ventet på med forventning og markerte på ulikt vis, med mye lott og løye.
Andre ting som har skjedd siden sist: Eg har stått på snowbord, eg har blitt frastjålet en sykkellykt (min tredje), OG eg har kjøpt meg ny sykkel! Kjekt for meg..

Eg har og sett noen episoder av criminal minds, som handler om seriemordere og FBI-agenter, og til min store overraskelse og glede kan eg regne meg som en del av den grupperingen (den sistnevnte, altså..). Det var nemlig sånn i sivilforsvaret, at de fleste ble overført til fredsinnsatsgrupper etter endt grunnkurs, selvfølgelig forkortet til FIG. Eg og noen få andre ble overført til innsatsgruppe, eller IG blandt venner. Eg opplevde at det ble en del hemmelighetskremerier angående hva forskjellene på disse gruppene var, og de kom med en form for mumlende forklaring, der det var snakk om at det var de som ikkje hadde sertifikat som var i IG. Men i dag fikk eg forklaringen på ka det egentlig e, gjennom merkningen på jakkene til en spesialstyrke i FBI (på criminal minds): Innsatsgruppen! Det e de, eller vi som kommer inn når det e bombetrussler og ekstremt høy risiko. Eg passer strålende i den grupperingen, eg e jo ikkje redd for noe;-) Dette blir toppers, here i come IG!

Eg har oppdaget at eg må bruke litt tid på å smiske meg inn igjen på noen av ungene i barnehagen. Det virker som det e litt sånn «ute av øye, ute av sinn»- mentalitet. Eg syns det blir litt lettvint og dumt at bare fordi man er mann som er grei, flink, trivelig og tilstede, så skal man ha fortrinn fremfor de som reiser vekk i tre uker uten å gi lyd fra seg:-) SÅ, hvis du leser dette, du som rimer på Pilian: Elisabeth syns du e veeeeeeeeldig søt;-) (Han kan vel lese, Anne May;-)

Eg ønsker dere alle en strålende uke!

Ny tittel - ny tid

Då har eg endret tittelen på bloggen min. Eg likte godt å skrive litt, og eg tror eg skal fortsett med det innimellom. Men no gidd eg ikkje å skrive så mye om sivilforsvaret lenger. Det kan hende det dukker opp innimellom, det e jo utvilsomt blitt en viktig del av den eg e. Det vil alltid være et spesielt bånd mellom Elisabeth og nr 23, men no begynner eg på en nedtrappingsprosess. Eg prøver meg litt frem, begynner å teste ut tallet 15, og etter hvert tør eg kanskje å bevege meg ned på et ensiffret tall (dette blir selvsagt en tidkrevende operasjon). Vi får se hvordan dette blir, eg tipper at oppdateringene vil komme med ujevne mellomrom..

Eg vurderer å begynne å høre på bergensk RAP.. Tror dokkar eg kan dra det i land? Eg blir nemlig nygjerrig når eg hører rykter om at det bor en dame på andre siden av Puddefjordsbroen, og folkene som bor der de sier at hon e en heks, men eg har ikkje helt forstått koffor. Bjørn Eidsvåg har komt med en forklaring, men eg syns han snakket så lavt. Eg har vel fått vann i ørene etter all vannsprutingen vi bedrev tiden med i Vagleleiren.

Uansett, fantastisk å ta fatt på hverdagslivet igjen.. Utrolig trivelig å være tilbake på mitt rotete rom, og i leiligheten der eg bor med verdens luneste folk (Miriam og Jon må iallefall ligge på topp 10 listen).

Vi får se ka dette blir til