Lørdag i desember

Da e julen komt til heimen. Lysene e på bordet, adventsduken e lagt på og blomstene e kjøpt inn. Julemusikken flyter i bakgrunnen og eg KOSER meg. Akkuratno e det "Mary did you know" eg har gleden av å høre på, og eg kan med undring si ja og amen. When you kissed your litle baby, you kissed the face of GOD. Tenk på det! Gud ble menneske, på den mest sårbare måten, som et lite barn. Når Maria kysset ansiktet til sin nyfødte gutt, kysset hun Gud den allmektiges ansikt! Det e ufattelig men sant. Jesus var hjelpeløs, liten, avhengig av nærhet, av mammas bryst, av mat og varme. Jesus fikk sine første tenner, gikk sine første skritt, falt, reiste seg igjen, gråt og lo. Jesus måtte lære seg å snakke, og det kan godt hende han byttet ut bokstaver og snøvlet, på herlig barnevis. Hjelpeløs, sårbar og liten og samtidig GUD. Det e så uforståelig nært, så konkret og tilgjengelig. Også er julens budskap så vidunderlig stort, fordi veien gikk fra en fattig stall til et smertefullt kors, der julens ord ble til den grensesprengende sannheten: Fred! Fred som overgår all forstand. Død ble til liv- for et håp, for en GLEDELIG JUL!:-)

Mitt hjerte alltid vanker
I Jesu føderom,
Der samles mine tanker
Som i sin hovedsum
Der er min lengsel hjemme,
Der har min tro sin skatt;
Jeg kan deg aldri glemme,
Velsignet julenatt.

En spurv har dog sitt rede
og sikre hvilebo,
en svale må ei bede
om nattely og ro,
en løve vet sin hule
hvor den kan hvile få –
skal da min Gud sig skjule
i andres stall og strå?

I dag har eg gjort noe eg ikkje har gjort på mange år: Eg har rett og slett sovet til klokken 12! Det e helt voldsomt, men det var deilig og. Eg slo meg helt løs i går, nemlig. Vi hadde et deilig julebord med de deilige folkene eg jobber med, der Silvia den skjønne hadde disket opp med de herligste retter. Etter det hadde meg og Anne May nachspiel ut i de seine nattetimer, der det gikk vilt for seg, uten at eg skal gå mer inn på det(rett og slett fordi det ikkje e helt sant, men trivelig var det:-)

Videre skal eg bare nevne to raske ting som eg syns e litt muntre før eg gir meg her. 1. Smørkrisen. Eg syns den e gøy å tenke på av og til. Eg tenker ikkje så veldig ofte på det, det e ikkje det første som dukker opp når eg våkner. Men tanken har vært innom det av og til og då har eg smilt litt, og samtidig lurt på kem som kjøpte det pent brukte smøret på finn.no. Også lurer eg på om eg skal legge ut leverposteiboksen eg har i kjøleskapet. Eg har bare spist litt av den og det e bare pittelitt smulerester oppi den, men eg kan ikkje forstå at det skal spille noen rolle..
2. Konseptet palindromer. Ord som blir det samme forlengs og baklengs. Det e noe gøy med det.. Selv om eg e av den oppfatning at når de først lager et så rart ord, så kunne det godt vært en del av konseptet, altså likt forlengs og baklengs, for å sprite det opp litt. Men eg skal ikkje dvele ved det.

Det må jo nevnes at eg har hatt et ytterst trivelig besøk i dag, nærmere bestemt av Ingrid og kristine + noen flere på snarvisitter av ymse slag. Det hadde seg nemlig sånn at eg har kjøpt meg noen nye servietter, som rett og slett var så sjarmerende og inspirerende at det fikk meg til å satse stort, eg gikk for biff og hjemmelaget is. Og all mulig slags julekos (her blir det viktig å holde tungen beint i munnen og for all del ikkje bytte ut forbokstaven med en p, det blir på mange måter uheldig. Og dette klarte eg på en ypperlig måte no, det ble rett og slett ingen problem.. Nok mas no, Elisabeth.) Det ble The holiday, klementiner og god stemning rett og slett.

FRED være med dere mine venner.

Å skjønne vinterdag!

Då var den første snøen her og det e så deilig! Eg føler meg som en liten unge.. Det e en ting eg syns e en blanding mellom fasinerende og sjarmerende og det e rett og slett hvordan byen vår reagerer på snø. Hvert år e det snøkaos når den første snøen kommer. I dag var bussen min tre kvarter for sein til Birkelandskrysset, ingen kom seg noe sted, vi måtte gå bak i bussen for at den skulle komme seg opp en liten helning. Bergens møte med den første snøen var i år som i fjor: Ups, snø?! Også i deseber? Pussig, det var eg ikkje forberedt på i det heletatt.. Man kan jo spørre seg noen spørsmål i denne forbindelse: Er det noe rart med at den første snøen alltid er en overraskelse? Kanskje ikkje, eg liker jo ofte overraskelser, spesielt i oboyglasset mitt. Men det e akkurat som om eg har hørt noen vage rykter om noe som kaller seg for værmeldingen, men det kan godt hende det e ugreit å komme trekkende med dette.. Det neste spørsmålet eg forsiktig vil trekke frem e dette: Takler bilene i Bergen snø dårligere enn bilene andre steder i landet? E det rett og slett helt andre bilparker, eller e det andre sjåfører? (Her har jo eg mulighet til å skyte i alle retninger siden eg ikkje har lappen). Uansett, snø e gøy og eg har kost meg.

Eg fikk gleden av å ta turen til Fløyen i kveld, der meg og Magnhild hadde en vidunderlig kveldstur i lysløypen. Hodelykten var på plass, piknikteppet var på plass, kakaoen var laget og klementinene ble hentet frem. Men det som viste seg å bli en festavslutning på kvelden er dette: På Skansen traff vi på en livlig gjeng av pensjonister som hadde vært på en avlutning borte i en låve i nærheten. Dette var friske fruer og forsåvidt herrer som inkluderte oss fint i gjengen. Det var som å høre Herman og Kondrad i Ylvis 3, helt supert. Men det eg likte best av alt var turen ned, der det ved fler anledninger ble ropt mellom setene: ER (med trykk på E-en) småtøsene fortsatt med oss? Her var altså eg en av småtøsene, og eg kjente på at eg trivdes i den rollen. No må du for all del ikkje misforstå din luring, det er ikkje en rolle eg til daglig tar meg ut i, men akkurat denne spesielle kvelden, i denne spesielle anledningen var det deilig å være en småtøs og eg lo og koste meg.. I morgen blir det trolig skitur på meg igjen, i halv seks tiden. Vil du være med så heng på..

Fare FARE

Ja, då e det vel bare å sette igang å skrive om nattens begivenheter.. Ka har skjedd, tenker nok du med spenning (eg tar meg friheter på leseres vegne;-) Jo, det har vært uvær i Bergen. I natt våknet eg av et smell, eg kvapp ut av søvnen. Dette ordet skulle eg selvsagt dvelt litt med, siden det e litt gøyalt. Å kveppe, kvapp har kvuppet? Nei, vi må videre. Det var altså et helt sykt tordenvær i Bergen i natt, og eg tror det verste stedet å være var Møllendalsveien.I begynnelsen lå eg i min egen seng med dynen over hodet og hjertet i halsen mens eg tenkte: Eg e modig, eg e modig, eg e modig.. Men etter hvert som det hele utviklet seg til en slags trance-fest, der lyn og torden kom om hverandre, ble det til at eg gjorde det eneste logiske: Eg kastet meg ned på gulvet, lengst mulig under sengen og ble liggende i fosterstilling. Eg tenker jo i mitt stille sinn, i all hemmelighet at de som ikkje e redd for lyn og torden, og som ler litt og sier at "det ikkje e farlig", e av den enkle sorten mennesker. Eg tror ikkje de har gjort tilstrekkelige sikkerhetsvurderinger, de kunne trengt noe HMS-kursing. Det var faktisk, nemlig, faktisk 196 lynnedslag i Bergen omeng i løpet av den opplyste natten. Mitt hotte tips for disse noe uvitende mennesker: Fosterstilling og tårer, det funker hver gang.

For å gå litt videre kan eg fortelle at eg i morges hadde eg en treningsavtale med min vakre venninne Kristine. Vi skulle gå på en time som kaller seg for "body pump". Eg hadde per i dag aldri vært borti dette, noe som gjorde seg mer og mer synlig i løpet av timen. For et stress! Det var vekter som skulle løftes utallige ganger. Eg holdt ikkje følge, mildt sagt. Eg hoppet stadig over både nr fire, fem og seks, også kom eg gjerne inn igjen på nr syv. Ups, eg må visst bytte ut vektene mine når de andre har begynt med en øvelse. (Sånn lurte eg meg til mange flere pauser enn de andre.)I tillegg følte eg plutselig at eg fikk VELDIG vondt i håndleddet. Au, au, eg kan ikkje ta ordentlige armhevninger med dette håndleddet gitt. No e eg utrolig nok helt frisk, veldig rart.. Eg følte eg var lur og ubemerket, helt til instruktøren kom med denne uttalelsen: "Body pump, ikkje for alle, men for de med sterk viljestyrke." Der fikk eg den, og det var nok desverre velfortjent.

Eg har og hatt gleden av å være på konsert i dag, nærmere bestemt en korkonsert. Sånn til daglig syns eg at kor kan være på grensen til trøttende, mest fordi det e alt for mye masete gospel, men og av og til fordi stemmene flyter inni hverandre, eg fanger ikkje opp den ene stemmen, og da mister eg fort interressen. MEN, i dag syns eg det var stas å være på julekonsert med Seraf, rett og slett. Etter konserten var eg så heldig at eg fikk gå på en slags julemiddag med huskirken som eg e med i. Det var en på alle mater ypperlig kveld, deilig mat, gode folk, god stemning. MEN en ting har eg imot dokkar Escalon: Når man på menyen kaller noe for verdens beste ost, så skrur man rett og slett opp forventningene til en enkel sjel. Eg har smakt hvitost, brunost, skinkeost, kirsebærost, briost, gredost, krydderost, baconost, fetaost, ananasost, tomatost, ridderost. Ja, det var vel det. Og i dag fikk eg altså smake verdens beste ost. Og den var sykt dårlig, dårligere enn alle de nevnte faktisk. Så det var kveldens avbefaling. Men eg har smakt blåskjell i dag for første gang, og eg likte det, så no klatrer eg inn i de sofistikertes rekker.

Glad laks

Har dokkar hørt det? joda, eg snakker selvfølgelig om de tre hundre tusen laksene som e sporløst forsvunnet, rømt ut i det ukjente. De så en utgang og de tok den, de luringene. Kor de skulle og ka de eventuelt var misfornøyd med e det ingen av oss som vet, her kan vi bare spekulere (og jada, det skal vi selvsagt). Kor reiser man for å bli en glad laks? Til det blide sørland? Eller til Bergen på en solskinnsdag? Eller kanskje de skal oppsøke noen prester, brannmenn og lærere, siden undersøkelser viser at dette e de lykkeligste yrkene. Noen har jo tenkt i retning av dette med at laksen alltid har opplevd seg urettferdig behandlet, med tanke på at de nesten har alle bokstavene i ordet FLAKSE, men likevel ikkje kan fly, men dette syns jo eg personlig blir litt rare teorier, og eg har ikkje tro på at svaret ligger i den retningen. Då hører eg mer til de som tror at de, som så mange andre vil oppleve en glad og hellig jul, og dermed svømmer de langs norskekysten, via Danmark, til Tyskland, forbi Nederland, Belgia og Frankrike, med et lite stopp i Spania der de tar seg noen sardiner, før de beveger seg videre til portugal, Italia, Slovenia, Kroatia(Og kanskje en pitteliten prikk av Bosnia Hercegovina, litt usikker der) Montenegro, Albania , videre forbi Hellas, Tyrkia, Syria, Libanon og Beirut og til det hellige land: ISRAEL! Der har de trolig tenkt å nyte livet og juleforberedelsene som den glade laksen de e, i riktige omgivelser. Det e muligens en smal gruppe mennesker som støtter seg til denne teorien, det er vel flere som e av den oppfatning at det e vår nye, unge venninne Berit som har lokket og lurt dem ut av sine trygge omgivelser til nye eventyr. Eg for min del finner denne Berit mer invaderende enn sjarmerende, men det blir vel smak og behag. Uansett, we will never know, vi kan bare lure. Og her e noen flere ting å lure på når vi først e i gang: 1. Ka blir navnet på neste storm, som det ryktes om? Det e jo nærliggende å tenke at det blir noe på C. Det beste tippet fra Møllendalsveien e Clara, det eneste sindige navnet vi kunne finne. 2. kan det bli et guttenavnt? 3.Er det liksom bare kvinner som er så lunefulle og voldsomme? 4. Bør noen være fornærmet og i så fall hvem? 5. E det egentlig sånn at en bussjåfør e en mann med godt humør,og hvordan følger disse hvarandre?

Over til noe litt mindre banalt: Eg vil gjerne skryte litt av bussjåfører i dag. Mange har et anstrengt forhold til sin bussjåfør, Og mange av oss går med tvilstanker i forhold til innholdet på sangen som nevnes over. Men eg opplever at eg har blitt mottatt med en god dose raushet, smil og latter denne uken, både med og uten penger og med og uten sykkel. Glimt i øyet og godt humør e strålende egenskaper hos en bussjåfør og eg kan ikkje annet enn å takke og bukke. Takk for turen.

Uhørt irriterende

Eg må innrømme en ting. Eg har vært superIRRITERENDE, det skjedde i går.. Eg har faktisk aldri vært irriterende før:-) Neida, eg har nok selvinnsikt til å forstå at det ikkje e første gangen dette skjer, men i dag var det bare så ekstremt tydelig, eg var så klar over det liksom. Det valigste for meg e å tenke på en situasjon i ettertid og si til meg sjøl: Elisabeth, du kan være utrolig irriterende, men no ble alt forsterket, muligens fordi eg opplevde det i øyeblikket.. La meg forklare.. Det var en helt vanlig morgen i Møllendalsveien, eg hadde tenkt ta sykkelen fatt, men hele kroppen min var også denne dageb klar over at det var mye deiligere å sove de ekstra minuttene for så å sitte bedagelig på et bussete med musikk i ørene ut til blomsterdalen. Hver kveld later eg som eg tror at eg skal sykle, og pakker og finner frem klær som om det var det som skulle skje. Eg har jo og sluttet å drikke brus i ukene.. Også har eg faktisk sluttet å drikke oboy, det skjer jo aldri. Og eg rydder rommet ca en dag i uken."Tar du livsløgnen fra et gjennomsnittsmenneske tar du lykken fra han med det samme":-) Dette ble et sidespor, og eg forstår igjen at eg e litt irriterende. Oki, fortsettelsen kommer her: Siden eg skulle ha seminar i Bønes kirke rett etter jobb ble det greiest å ta med sykkelen på bussen sånn at eg kunne sykle rett dit etterpå. Dette var iallefall mitt resonnement i gjerningsøyeblikket. FØRST stod eg i veien for de som skulle ut av bussen på danmarksplass. Deretter fikk eg bussjåføren til å bruke lang tid, fordi eg glemte å si at eg hadde verdikort, så han måtte gjøre alt to ganger, og det var helt tydelig på han at han knapt nok tålte det den første gangen. Eg fikk kjeft som en 12-åring, så i bakken og sa forsiktig: «Ynskyld». Eg satt meg ned, mistet sekken min, kavet med å få den opp igjen mens eg holdt sykkelen OG lommeboken. SÅ, etter noen stopp skjedde det som var prikken over i-en: Det kom inn en barnevogn, og det var ikkje plass til oss begge. Eg og sykkelen måtte (her må eg legge til at det var uoppfordret, for iallefall å beholde litt verdighet) flytte oss bort til en mann som ikkje var spesielt ineressert i å ta imot oss. Vi som tar bussen har på en måte et spesielt fellesskap, og dette ble jo som å ikkje bli tatt imot av sine egne. Hennes egne tok ikke imot henne. Eg skal ikkje dra den lenger kjenner eg.. Fortsettelsen var som følger: Eg blokkerte veien for alle som ville gå ut bak, sykkelen var iveien, sekken min var i veien, EG var i veien. Eg brukte i det hele tatt sykt stor plass, eg var flau, så i bakken, sa unnskyld hele tiden, mens sekken min var et stadig irritasjonsmoment for mannen ved siden av meg. Eg var elefanten i rommet, irriterte hele bussen og alle visste det:-)Det var nesten som de kom med et unisont rop som var sånn: Hiv hon av! Eg skjønte det godt, eg hadde forsåvidt lyst til å slutte meg til ropet, men eg gadd ikkje helt å forholde meg til det heller, for då matte eg nesten ha gått av.. Jaja, noen dager e bare sånn:-)
Ellers kan eg informere dokkar om at eg har klippet av meg håret siden sist, helt sjøl med egne hender i en ånd av at forandring fryder. Eg e ikkje alltid enig i den påstanden, men denne gangen var det litt gøy. Og muligens litt skjevt;-)

I tillegg har eg, Hør godt etter no: lært meg alle landene i verden! Jada, en helt vanlig helgeaktivitet, så hvis noen lurer så vet eg per dags dato både kor Finland og Sibir e:-)
United States, Canada,
Mexico, Panama,
Haiti, Jamaica, Peru;
Republic Dominican,
Cuba, Carribean,
Greenland, El Salvador too.
Puerto Rico, Columbia,
Venezuela,
Honduras, Guyana, and still;
Guatemala, Bolivia,
then Argentina,
and Ecuador, Chile, Brazil.
Costa Rica, Belize,
Nicaragua, Bermuda,
Bahamas, Tobago, San Juan;
Paraguay, Uruguay,
Suriname, and
French Guiana, Barbados, and Guam.
Norway, and Sweden,
and Iceland, and Finland,
and Germany now one piece;
Switzerland, Austria,
Czechoslovakia,
Italy, Turkey, and Greece.
Poland, Romania,
Scotland, Albania,
Ireland, Russia, Oman;
Bulgaria, Saudi Arabia,
Hungary,
Cyprus, Iraq, and Iran.
There's Syria, Lebanon,
Israel, Jordan,
both Yemens, Kuwait, and Bahrain,
the Netherlands, Luxembourg,
Belgium, and Portugal,
France, England, Denmark, and Spain.
India, Pakistan,
Burma, Afghanistan,
Thailand, Nepal, and Bhutan;
Kampuchea, Malaysia,
then Bangladesh, Asia,
and China, Korea, Japan.
Mongolia, Laos,
and Tibet, Indonesia,
the Philippine Islands, Taiwan;
Sri Lanka, New Guinea,
Sumatra, New Zealand,
then Borneo, and Vietnam.
Tunisia, Morocco,
Uganda, Angola,
Zimbabwe, Djibouti, Botswana;
Mozambique, Zambia,
Swaziland, Gambia,
Guinea, Algeria, Ghana.
Burundi, Lesotho,
and Malawi, Togo,
The Spanish Sahara is gone;
Niger, Nigeria,
Chad, and Liberia,
Egypt, Benin, and Gabon.
Tanzania, Somalia,
Kenya, and Mali,
Sierra Leone, and Algier;
Dahomey, Namibia,
Senegal, Libya,
Cameroon, Congo, Zaire.
Ethiopia, Guinea_
Bissau, Madagascar,
Rwanda, Mahore[?], and Cayman;
Hong Kong, Abu Dhabi,
Qatar, Yugoslavia,
Crete, Mauritania,
then Transylvania,
Monaco, Liechtenstein,
Malta, and Palestine,
Fiji, Australia, Sudan!

Bygge stort?

I kveld må eg dele en hemmelighet med dokkar. Eller, det blir kanskje en overdrivelse å kalle det en hemmelighet, mange vet dette om meg, men det ble på en eller annen måte mer interessant å omtale det litt mystisk her i starten:-) (Slutt å mas, Elisabeth..)Uansett, her kommer det: Eg elsker heltefilmer, og egentlig det meste som lukter av det. Ups, verden går under og det e kun Bruce Willis som kan redde oss, for han e så sykt god å bore olje.. Verden blir kjedelig nok tatt over av romvesner og det e kun Will Smith sine flyferdigheter og Leonard Heyes sine kløktige tanker som kan komme oss til unnsetning, og, suprise suprise - this becomes our independenseday! Underdogs som blir til helter, dårlige fotballag som vinner store turneringer, presidenttaler, store ord, store seire - det e deilig å se på!Urealistisk, usannsynlig, svart hvitt, helt konge. I dag har eg sett en sånn film, bare at denne handlet om en helt ekte helt: Nelson Mandela. For en mann. Han opplevde undertrykkelse, nakenhet og nederlag, han satt 27 år i fengsel, men han hadde en unik tro på at han, på tross av omstendigheter hadde bestemmelsesrett over sitt eget liv. Med murer rundt seg på alle kanter, og ingen utsikter og muligheter for frihet, holdt han likevel fast på disse ordene: "I am the master of my fate, i am the captain of my soul". Han bestemte seg rett og slett for å styre sitt eget skip, uansett omstendigheter.

eg har vært et par ganger i Frankrike og sett på de enorme, pompøse og utrolige katedralene der, og eg har undret meg over hvor lang tid det må ha tatt å bygge noe sånt, som for meg virker som et uendelig og nærmest umulig prosjekt.

Her har arbeiderne gått dag etter dag etter dag etter dag, de har holdt på med et prosjekt som for mange ikkje ble ferdig i deres levetid. Mange har hørt denne lille historien, men eg tar den med likevel, for den sier noe om perspektiv: Vi e på en byggeplass, der arbeidet foregår dagen lang, dag etter dag. En mann blir spurt hva han gjør på. Han ser opp fra arbeidet et øyeblikk og svarer: "Eg banker inn spiker." En annen blir stilt det samme spørsmålet og svarer noe sånt som: "Eg bygger en vegg." En tredje mann får dette samme spørsmålet. Han svarer med begeistring: "Eg bygger katedral!" Perspektiv..


Nelson Mandela var over 70 år før han ble president i Sør-Afrika, men hans byggverk begynte selvfølgelig ikkje i 1994. Han hadde bygget et helt liv før det, i det synlige og usynlige, i fengsel og i frihet, i latter og i gråt. Spiker for spiker, stein på stein, og til slutt ble det noe stort.
Det er selvfølgelig også mange gråsoner i denne mannens liv (som i de fleste andres liv), men eg tar ikkje de med denne gangen. For det første kan eg ikkje skryte på meg å ha tilstrekkelig innsikt i historien til å fange opp gråsoner:-) For det andre ligger mitt poeng et annet sted, nemlig her: Han hadde tro på at han kunne være med, ja faktisk spille en viktig rolle i å forandre sin verden, også gikk han for det! Han siktet høyt, mot det som grenset mot umulig, han ville bygge katedral.. Og nå kan vi se et helt annet Sør-Afrika.

Vi ser sporene av mange sånne helter i vår historie. Vi sitter på skuldrene til helter og kjemper som har banet veien, mennesker som har tatt tøffe valg, og som har bygget stort, ofte i det små.. Og dette e det som fasinerer meg aller mest: Det e fortsatt mennesker som forandrer verden. I 2011, med all teknologi, alle systemer, all nytenkning, e det fortsatt enkeltmennesker med drømmer og hjerte som kan skape forandring som virkelig har betydning for sine omgivelser. Jesus gav disiplene en umulig oppgave som sine siste ord på jorden: ALLE folkeslag. 12 disipler og kanskje noen flere på sidelinjen. Snakk om å sikte høyt! Snakk om å ha tro på et menneskes evne til å forandre! Kanskje e det sånn at i Jesus Kristus så har vi alle det som skal til for å forandre vår verden, i stort og i smått. Kanskje e det sånn at alle de små hverdagsvalgene, de små skrittene som virker som et usselt spikerslag, er en del av et stort byggverk.Kanskje e det sånn at når vi går sammen med han som er gitt all makt, og som har lovet å være med alle dager, då blir det umulige mulig?

Herren er med deg, du djerve kriger. Gå så sterk som du er..

Bursdagsmonsteret

Jaja, då e denne damen 28 år, det dobbelte av 14, halvparten av 56, en tredjedel av 84, to tredjedeler av 42. Her e det bare til å fortsette, om det skulle være noen som liker å lage regnefortellinger..Oki, no skal eg avsløre en hemmelighet om meg sjølv. Det vil si, noen vet det fra før,men for andre e det helt ny informasjon. Eg, Elisabeth Ludvigsen, 28 år e et BURSDAGSMONSTER! Eg elsker å ha bursdag, det e min favorittdag i året (kanskje på deling med 17. mai..) Eg vil helst ha mest mulig oppmerksomhet, ja takk til frokost på sengen, ballonger, tre vers på bursdagssangen, gi meg gjerne en krone, vart meg gjerne opp, gi meg gjerne presanger.. I want it all! Det e jo forbundet med en liten dose flauhet å innrømme dette som 28 åring, og eg innser jo at det hele ikkje nødvendigvis taler til min fordel, men heldigvis har eg venner og familie som tåler meg som eg e. Flaks for meg:-) I tillegg spiller de med på mine premisser den 4. november. Nok en gang har eg hatt en deilig bursdag hjemme hos mamsen og pappsen med deilig mat, deilige folk, akkurat passelig tvilsomme ord i fantasi, kort sagt: Deilig bursdagsstemning:-) Det passer meg perfekt å jobbe med barn i denne sammenhengen, for det e rett og slett sånn at barn forstår konseptet bursdag mye bedre enn voksne. De forstår at bursdag e gøy og at bursdagsbarn skal få krone og en ekstra klem, og at vi skal snakke mye om at noen har bursdag når de har det. Det blir så riktig, liksom..

Her e eg altså, storfornøyd og i mitt rette element.. (litt usjarmerende, eg innser det:-)

Eg må jo nesten nevne at det har vært et staselig oppgjør på Ullevål stadion i dag. Eller, det var kanskje litt i overkant å kalle det staselig, men de kjempet iallefall om edelt metall. For en mesterskapsentusiast som meg sjøl e jo cupfinale i utgangspunktet ganske gøy, men dette må vel nesten kunne kvalifiseres som kjedelig. Eg dveler ikkje ved det altså, eg trekker bare på skuldrene, før eg begynner å tenke på andre ting. Men det e jo litt itrriterende at eg ikkje fikk brukt de nye hurra-ropene som eg hadde tenkt å lansere i forbindelse med cup-seier. I 2007 var det seriegull det hiten "tjokk og feit og full og seriegull" som regjerte. Det e jo poetisk nok og vanskelig å overgå, men eg tenker at en mer moderat versjon hadde vært mer inn i tiden i 2011, med lavkarbobølgen som henger over oss og sånn.. Ka med "blodsukker på null og NM-gull"? Eller vi kunne bare droppet både mat og drikke (la oss innse at det e et minefelt) og hoppet rett til helter fra vår historie "Sønner av Ole Bull tar NM-gull".Det passet kanskje ikkje supergodt til en fotballbegivenhet, og hvis eg først kunne velge ville eg kanskje vært mer nasjonal og gått for Hans Nielsen Hauge eller noe, men han var den eneste eg kom på som rimte. Det e kanskje rom for litt finpussing her, men eg får se litt på det og tipse Ålesund-supporterne i morgen..
Jaja, eg har no alltid syns at sølv e finere enn gull, det passer bedre til huden liksom, vi får bare leve på det å være nest best frem til 2012. Tap og vinn med samme sinn, det e jo bare en fotballkamp.. (Ikkje klikk då Eivind.. og Ronny.. og trolig en god del flere:-)