Uniform

Då e dag nummer tre over i Vagleleiren.. Og eg har vært ULYDIG..

La meg forklare: Eg var akkurat ferdig med frokost. Eg hadde spist en skuve og et knekkebrød. Eg tatt juice fra dispenser istedenfor sjokomelk, og var egentlig ganske fornøyd med meg selv når eg satt fra meg kopp og fat i oppvansken. MEN, d varte ikkje lenge. Eg hørte plutselig tunge skritt og et smell med døren. Inn kom en myndig mann med et misfornøyd uttrykk i ansiktet. Han kjeftet på oss (sånn kjeft som man fikk på ungdomsskolen) fordi vi var seine. Eg følte meg som en idiot, og det var jo forsåvidt på sin plass. Eg våget meg til å kikke på klokken idet han snudde ryggen til. Etter min klokke var det fem minutter igjen til vi skulle møte til oppstilling, men eg e helt enig i at i et maktforhold som er så entydig, så er det hans klokke som gjelder. Eg skal ikkje stille spørsmålstegn ved d, og eg tar sterk selvkritikk..

På oppstilling stirret eg i bakken og håpet at han ikkje skulle se at nummer 23 snublet når hun skulle tre av og at hun hilste etter de andre. Det er ikkje lett for en som e litt klosset å skulle gjøre disse tingene helt rett:-)

Eg har fått vite noe eg ikkje visste fra før, og eg deler d med dokkar, for d e ikkje sikkert dokkar vet d heller.. Eg e nemlig i besittelse av en helt spesiell makt no, fordi eg e eier av en grå uniform. Folk har et helt eget gehør for oss som er i uniform.. Vi blir naturlige ledere i de fleste situasjoner. Folk ser på oss og spør: «Ka vil du eg skal gjøre no?» eller «kordan vil du eg skal opptre no?» D blir vel naturlig å sammenligne seg med andre uniformerte personer: Supermann, spiderman, batman, catwoman.. Ingen av oss må glemme den kloke setningen som ble sagt til Peter Parker i den første spidermanfilmen: With great power comes great responsibility.. D var godt eg fikk beskjed no om tingenes tilstand, ellers kunne d fort gått til hodet på meg.. D e lett for, når eg kommer ut i uniformen min etter tre uker, og folk flokker seg rundt meg og sier: Snakk til oss, Elisabeth! Men no vet eg d, så no går d bra:-)

Det kan godt hende at dokkar tenker: «No har sikkert Elisabeth fått mange nye venner, hon e jo så ekstremt sterk sosialt sett.» Eg vil tro dokkar tenker d egentlig og eg skjønner at d e en logisk antagelse, men den e ikkje helt korrekt i denne gitte situasjonen:-) Hvordan e d egentlig man går frem når man skal bli kjent med nye folk? Eg har glemt d ut, kom gjerne med tips.. Eg har prøvd meg litt frem, eg har prøvd å være «morsom» og «kul», men eg tror egentlig ikkje eg utgav meg for å være noen av delene, så eg må kanskje skifte strategi:-)

Eg sitter og smiler litt for meg sjøv no og tenker på en situasjon i spisesalen i går. Av og til blir eg så revet med av d andre sier og tror at eg avviker litt fra d som egentlig kan kalles fakta. I denne situasjonen fikk eg samme følelsen som når eg i Etiopia utgav meg for å være en som ble veldig fort brun.

Følg med: I spisesalen i går satt eg med noen jenter som eg likte godt, og de begynte å snakke om trening, hvorpå de spurte meg: «Driver du med noe trening?» Eg svarte ja på d, og dermed kom d et oppfølgingsspørsmål for å utdype. Da begynte eg å liste opp alskens, mens den eg beskrev mindre og mindre lignet på meg: Sykling, jogging, ski, treningsstudio. Eg fikk plutselig et sterkt behov for å le og eg tenkte med meg sjølv: Ka e d eg sitter her og utgir meg for:-) Jaja, eg får bare holde imiget oppe, så no tror eg at eg skal gå og trene:-)