På eventyr

Eg må begynne dette innlegget med en anbefaling. Det e nemlig sånn at vi e med i en kirke her nede som heter Christ church, der det e mye som tyder på at prestene e ansatt utfra sjarm. Vi kan vel anslå det som ca 46% sikkert at de må ha hatt en sjarmskala inne i bildet under ansettelse. Men no snakker eg meg helt vekk:-) Det eg ville anbefale var Torah Portion i Christ church. Hør og bli begeistret!
http://cmjisrae.w16.wh-2.com/dnn/CMJ-Ministries/Christ-Church/Podcast

2. Mosebok har aldri vært mer levende, med kapittel etter kapittel etter kapittel om bygging og utforming av Tabernaklet. 3 kapitler om verdens tilblivelse, 50 kapitler om tabernaklet. Dette flyttbare rommet, som kunne bæres med hvorenn israelsfolket gikk, var åpenbart viktig for Gud! Det rommet som ble bygget av folk, med det de hadde, der alle var med å bar fram gaver som kunne brukes til å bygge Guds tabernakel. Det rommet der teltet var laget av dyreskinn, fordi Guds tanke alltid har vært å bo under hud! Det rommet der alle elementene forteller oss om den Messias som er kommet! Gud lengtet hele tiden etter å bo blandt sitt folk, men de måtte bygge rommet:" Dere bygger rommet, Jeg fyller det!" Også bor Gud fortsatt under hud, i våre liv, der det fortsatt er vi som bygger/rydder/gir rom for den levende Gud i våre liv og i vår verden. Utfordrende!

Men no må eg videre til noe ganske annet:-). Eg har nemlig fått lov til å leve et eventyr denne uken. Eg og den usedvanlig gøyale og fine Mari har vært på sykkeltur/ekspedisjon i nord-Israel, og det har virkelig vært en festreise! Turen var målet, lite var planlagt (utenom nakenbading og soving på stranden), og veldig lite ble som forventet, men alt var gøy!

Vi begynte med å ta toget opp til det nordligste stoppet, 1 mil fra grensen til Libanon. Det hele begynte litt kronglete, med at vi måtte snike syklene med på toget, for det var aldeles ikke lov å ha de med på en lørdag. Det kan være veldig irriterende med folk som maser, men det e unektelig deilig når det plutselig hjelper. "Nei, det er umulig. Nei det går ikkje an. Nei, nei og atter nei. Javel da, hvis dere sniker i all hemmelighet." (Det var nok ingen som så oss, vi hadde bare med oss to store sykler med full oppakkning bakpå, i all enkelhet.)

Da vi kom til Naharya syklet vi noen kilometer før vi konkluderte med at det var for mørkt, og dermed fant vi en strand der vi sov mer eller mindre godt vår første natt på eventyr. Vi var nok begge pittelitt urolig for tre ting: 1. Ukontrollerbare hunder. (Hovedfrykten). 2. Ukontrolerbare fugler (mer meg enn Mari). 3. Mystiske folk med ugreie hensikter. Dette viste seg å være helt ubegrunnet (iallefall utfra den statistikken vi har å forholde oss til), og vi våknet trygt neste morgen uten et eneste hundespor. Kaffe på stormkjøkken, hummus, pita og banan var på menyen, det smakte fortreffelig i sjeldent godt selskap.

Vi fortsatte fra Naharya, opp til Libanongrensen. Der syklet vi rett inn i et militærområde, og siden vi ikkje fikk lov sykle videre, synes vi det var like greit å spørre om de kunne passe på syklene våre. Stress å ta med seg tingene når vi ville utforske stedet, og her var det ordentlig bevoktning. Som sagt så gjort, og vi kunne spankulere opp i fjellsiden, der vi skulle se på noen grotter. I tillegg hadde vi egentlig en plan om å prøve å sjarmere oss over Libanonsgrensen bare for å ha vært der, og ikke minst for å vinne lukrative premier i veddemålet med EK. Her ble det nederlag og avvisning, det virket nesten som de hadde andre ting å tenke på en to syklister som ville ta noen bilder. Spesielt..
Grottene oppe ved grensen der var helt greie. Ikke verd å reise langt for, men kjekt å få med seg når vi først var der..

Så begynte altså sykkelturen på ordentlig, og vi syklet sørover, nærmest mulig stranden. Denne første dagen med sykling førte bare med seg små utfordringer. Vi fat en perle av en vei, som ikke var på kartet, en jordvei langs stranden, der vi hadde vårt første stopp, og muligens det mest magiske øyeblikket på turen: Øde strand, indisk mat på stormkjøkken, steikende sol og bading (med eller uten klær, en av to:-)).

Deretter gikk turen videre til Akko, der vi så oss litt rundt, før vi syklet videre til Haifa. Vi hadde en ørliten bommert som gjorde oss litt skjelven på vei mot Haifa, der kvelden hadde komt i det hellige land. Vi hadde hatt en god del timer på sykkelsetet, og var giret på å komme oss til Haifa slik vi hadde tenkt. På et tidspunkt fant vi en oppmerket sykkelsti, men den forsvant plutselig selv om det stod på skilt at den var der. Vi forholdt oss da til en motorvei med seks felt, tre i hver retning med autovern mellom. Det vi da oppdaget, var at det innerste feltet var opphevet, som et fortau. Det så rart ut, biler kjører ikkje oppå fortau, og eg konkluderte fort med at det måtte være det som var sykkelstien. Mari var mer skeptisk, men vi gjorde et forsøk, kom oss over, og syns i et øyeblikk det var deilig å sykle fritt, uten humpete fortauskanter hver 20. meter. Men det var før vi så noen lys som kom urovekkende fort mot oss. Eg hørte Mari rope: " Det e et bussfelt", og snartenkt som hun e fant hun en vei mellom bilene som omringet oss, mens hun veivet til bussen som kom i 100 km i timen. Eg kom meg ikkje vekk, presset meg inn i autovernet, bussen snisset meg med millimeters klaring. Her hadde vi flaks, og eg må beklage sjangsespillet til mamsen og pappsen. Det skal ikkje skje igjen. Vi var vel begge rimelig skjelven resten av den kvelden, og det ble til at vi ringte til Beit Skandinavia i Haifa, der vi fikk sove inne hos de den natten, med en god norsk frokost med brunost dagen etterpå:-).

Mandagen var en slags ekspedisjonsdag for oss. Med en gang vi syklet ut av Haifa, oppdaget vi at vi hadde to problemer: Togskinnene og en gigantsik motorvei, som begge lå nær strandlinjen. Vi ønsket egentlig til enhver tid å oppholde oss på strandsiden av disse to forstyrrelsesmomentene, noe som førte oss ut på nok en vidunderlig jordvei, der vi fikk følelsen av å være på Jæren. Jordvei er topp, og begeistringen steg og vedvarte lenge. Men så stoppet plutselig veien, i ingenmannsland. Da var det ikkje annet å gjøre enn å ta armene fatt og dra/bære/skubbe/sykle litt offrode over steiner, busker og kratt:-). Heldigvis valgte begge i stor grad å se på det som et eventyr, og vi ble overmåte glad de gangene vi kunne sykle 10-50 meter:-)

 Håpet om at småveiene skulle lede oss et sted vant som regel over realismen i at vi måtte et stykke inn i landet for å få noen fart over sykkelturen, og vi fortsatte å dra syklene: På stranden, over elver, på innsiden av autovernet på den svære motorveien. Da vi kom til det lille tettstedet Atlit, seg vi sammen begge to. Det var en av de minst fine stedene sett så langt i Israel. Vi skulle egentlig ned på stranden og spise, men vi seg sammen i skyggen utenfor lokalbutikken, der de tømte bosset, Bosset luktet, vi luktet, underlaget var hardt og det var så deilig! Aldri har brød med avokado,skinke og chips smakt bedre (eg vet ikkje om eg har smakt det før heller)! Vi lå i rennesteinen en god stund før vi kom oss opp igjen:-) Da lot vi oss lokke av nok en jordvei, som førte til en del strandsykling (noe som var eksotisk og tungt), og etter hvert kom vi inn i et sump-område. Da var vi langt vekke fra folk på alle kanter, kjedet til Mari satt seg fast, hun pungterte og mitt bagasjebrett knakk:-). Det som var det fine med situasjonen var at vi ikkje følte oss helt alene i verden der. Eg mistenker nemlig at vi var på det stedet der myggen opprinnelig har bodd, og der vi fortsatt er i grenseløst flertall. Der stod vi altså med de skranglete syklene våre, mens føtter og armer var dekket av blodsugere som syns det var fint med selskap. eg kan forstå at man kan bli selskapssyk, det blir eg ofte sjøl og det, men det ble litt intenst, noen må lære de folkeskikk.

 De siste kilometrene den dagen ble syklet på stranden i mørket, helt til vi tenkte:nei, vi kan like godt sove på denne stranden, og finne ut av sykkelproblemene i morgen." Også gjorde vi det. Vi sov usedvanlig godt, i et sjeldent måneskinn på en øde strand et sted i nærheten av Cæserea. Tirsdag fant vi en Kibutz som hjalp oss med syklene. Vi var ved godt mot, men etter å ha brukt over 2 timer på 4 km, der vi drog syklene i ørkenstrand kjente vi på at plan B fristet: Ta toget til Jerusalem og sove på takterrassen til EK siste natten. Vi syklet til toget, og etter nok en "Nei, nei, nei, ja"-situasjon, fikk vi syklene med oss og avsluttet turen på en verdig måte med Jerusalems nattehimmel over oss.. Dette er rett og slett en av de kjekkeste turene eg har vært på! TAKK Mari!:-)

Fredag var det halvmarathon, og det var en mye bedre opplevelse enn forventet!Ingjerd gjennomførte og med stil, og vi e svært fornøyde begge to! Her må det rettes en stor takk til støtteapperatet, som gjorde en glimrende jobb både i forkant og etterkant, med medisinske innsikt, raske bein og utdeling av energi og løypeinfo i rette tid:-). Godt jobbet EK!

Reisebrev

Shabbat shalom! Da har altså tre uker gått av vår festreise i Israel. Tiden flyr, og vi har det rett og slett utrolig bra. Eg går for en beskrivelse i kronologisk rekkefølge, ordentlig som eg e:

Vi ankom Ben Gurion flyplass lørdag kveld for tre uker siden, noe som gikk overraskende lett og ledig, både med tanke på flytur og det å komme seg inn i landet for en mystisk og suspekt kvinne som meg. (Mitt nettverk styrt fra bedehusbarnehagen ble ikke nevnt med et ord, de har vel innfunnet seg med det og tenker: "La hon holde på.") Vi tok en sharot til Jerusalem (eg regner med detaljene e svært interessante for de fleste), og ankom leiligheten på Ben Yehuda. Den var veldig lovende, men har nok blitt redusert til å være helt ok.

Vi sover i bomberommet (noe som har vist seg mest nyttig i tordenvær så langt, heldigvis). Eg har en dyne som eg stiller litt spørsmåltegn ved. Den e lunefull, og det kan virke som om den tror den e en pølse. Eg prøver stadig vekk å korrigere, men uten hell, noe som gjerne ender med at eg må sprelle midt på natten, som igjen fører til at eg vekker Ingjerd. Hon tar det pent, tapper som hon e, men eg vet jo at hon liker bedre å sove enn å bli vekket, så her må det en tas noen grep. I tillegg lengter vi etter en god sofa. Den vi har er så dårlig at det tidvis e mer fristende å legge seg ned på steingulvet på et medbrakt piknikteppe.

Dagene flyr: Cafe, boklesing, bibel, bønnehus og gode samtaler e stikkord for livet i Jerusalem. I tillegg må vi jo trene til marathondagen i mars, noe som e en blanding av gøy og stress. Det e utvilsomt spektakulære omgivelser når man løper rundt gamlebyen eller har bakketrening opp oljeberget. Men det e en utrolig bakkete by og dette kan bli smertefullt fra begynnelse til slutt. Men gøy å ha på check-listen.

Sist uke var vi i Eilat sammen med vår nye gode kompis EK. Heldigvis for oss e han en sånn som vet det meste om det meste, vi kan peke på ting og han kan som regel svare med både hva, hvordan og hvorfor. Veldig ok egentlig (Det kan hende det blir irriterende etter hvert, det får vi se:-)). I Eilat var ikke været helt som vi hadde håpet, men vi hadde likevel en super tur: En kald badestamp, en kald soledag og en gøy tur i et utvidet akvarie. I tillegg var vi i Timna, der vi fikk se tabernaklet i ørkenen, bygget utfra målene i 2. Mosebok. Det var en stor opplevelse for meg, å få gå gjennom tekstene, se de detaljerte beskrivelsene for hvordan Gud vil bo blandt sitt folk. Han lengter hele tiden etter å komme nær, og i ørkenen hvilte hans nærvær i et telt, og han tok bolig blandt sitt folk. Han er den samme i dag som han alltid har vært, og hans tanke har alltid vært å ta bolig i oss. Den allmektige Gud ønsker å ha sin bolig i meg. Det e uforståelig og vakkert.

Vi fikk også se den spektakulære muchroomen (en stein formet som en sopp), og EK fikk et minne for livet i form av en CD. Tenk å få så mye visdom og livsglede for bare noen få shekel. Its incredible!:-)
Det var vel og sånn at skjønnheten til oasen i ørkenen var noe overdrevet, og pittelitt muntert var det at de hadde tilbud om å leie trøbåter der (Du kunne nok trø rundt hele på ca 2 minutter), men det var en strålende dag, der Guds godhet og glede viste seg tydelig.

 I et land der man møter den store historien, oppleves det også naturlig å stille seg de store spørsmålene, og dette var turen vår preget av. Store spørsmål som: Ville du vært verdens smarteste eller verdens deiligste? Ville du slevet konstant eller lest all tekst du kom over høyt til enhver tid? Ville du mistet 50 i IQ eller gått opp 150 kilo? Uten å røpe for mye hva svar angår, så kan eg si at tendensen var at Ingjerd gikk for hjelp fra kommunen, mens EK ville klare seg på egenhånd ved å spille på kroppen, begge deler en ærlig sak. Det e mye dybde å hente her:-).

Ellers består Jerusalem av diverse gleder og frustrasjoner. Det e vidunderlig å være et sted der det e så mye rare folk, og så lite homogenitet. Skalaen sprenges og det e deilig å være en del av det. Vi har gleden av å være med på torah-portion om onsdagene, I en anglikansk menighet i gamlebyen. Der går de gjennom shabbatstekstene for den påfølgende shabbaten og det e rett og slett det gøyeste vi gjør her nede! Eg må komme med innrømmelser her: Eg e sjarmert av presten som har undervisningen:-). Han e fra Australia, men har likevel en slags britisk sjarm som eg biter rett på. Med begeistring som smitter leder han oss inn i en spennende verden av gammeltestamentlig tid, og forhåpentligvis er det noen som er uenig med han i rommet. Da sier de det høylytt ut, og det lekes med tekstene på en fantasifull måte som eg aldri har vært borti før. Dette e gøy!! (kanskje ikkje for alle, men iallefall for oss.)
Eg må og nevne at det foreløpig fremstår som en utfordring å skulle lage et godt måltid. Eg prøver febrilsk å leite meg frem til de riktige ingrediensene , men det e overraskende mange fallgruver. Enten smaker fløten jordbær, kirsebær eller sopp, eller så skiller rømmen seg, og krydderne er ikkje det de gir seg ut for. Mat e jo best med litt fløte og/eller rømme i seg, men det e et åpenbart problem her.Det føles pittelitt lite kultursensetivt å spørre i butikken:"exuse me, i would like to boil cow in his mothers milk, can you help me pleace?" Eg tror eg lar det være, kan heller prøve og feile litt til..


Da hopper eg galant til noe helt annet: Det e rett og slett snø i Jerusalem! Det var en eksotisk opplevelse å se hvordan glade barn lekte snøballkrig i gamlebyen, og hev ivrige snøballer i min retning når jeg løp forbi dem:-)

Eg elsker dette landet. Eg e ufattelig takknemlig for at eg får lov å vende blikk og hjerte mot Israels Gud, også er han også min Gud.

En gråtonet kamp for livet

I kveld så jeg den nakne og smertefulle beskrivelsen av livet til Børre og Ragnhild Knutsen i filmen "en prest og en plage". Jeg gråt.
Et liv i kamp. En dyr pris å betale. Den Børre vi møtte her var en mann preget av sykdom og plager på mange måter. Jeg fikk intrykk av at ordene TENK HVIS var et uttenkte ord i familien Knutsen. Tenk hvis..ting hadde vært annerledes. Tenk hvis.. flere hadde blitt stående i kampen. Tenk hvis.. man kunne velge på nytt.
Det er smertefullt når det som skulle vært nærhet er preget av avstand og det som skulle vært fellesskap blir ensomhet. Tenk hvis.. Men så ble det som det ble. Kaos. Smerte. Feilskjær. Kamp.
Og midt i bildet som males av en kjempende mann, et bilde fullt av gråsoner (som i de fleste liv),får vi se et klipp som rører ved meg. Det er et klipp av Børre som står og hyler med masse politifolk rundt seg. Han virker gal. Stemningen er intens.
Likevel er det ikke ropene av en gal mann jeg hører. Jeg hører ropene av millioner av barn som har blitt fjernet i mors liv. De som ikke fikk en stemme. De som ikke fikk et navn. De som ingen leiter etter, ingen roper på, ingen roper for, det er for politisk ukorrekt. Han ropte! Det kostet han billedlig talt livet, men han valgte å rope likevel. Lukket opp munnen for dem som ikke selv kunne tale. Gav ropene en stemme. Da gråt jeg. Mennesker er verd å kjempe for.

Eg kan aldri igjen si at eg ikkje visste..

«You may look the other way, but you can never say again that you did not know.”  William Wilberforce

Vi går i fotsporene av mange store menn og kvinner som har kjempet umulige kamper og vunnet. William Wilberforce kjempet kampen mot slaveriet i Storbritannia, en livslang kamp som ble kjempet år etter år i trofasthet frem til hans død. Det ble seier til slutt, mot alle odds og et par dager før hans død fikk denne modige mannen oppleve at det han hadde kjempet for et helt liv, ble til virkelighet. Eg tror William Wilberforce hadde forstått med hele seg det som kanskje e den aller dypeste sannheten som finnes: Mennesker er VERD å kjempe for!  
Nærmere 200 år etterpå, i vår moderne verden møter vi en surrealistisk virkelighet der det er flere slaver  i 2014 enn noensinne tidligere i historien. 27 millioner mennesker lever som slaver, kneblet og bundet på de groveste og mest utenkelige måter. 27 MILLIONER, mange barn, mange kvinner, mange menn . Det er ekstremt høye tall, og tallene har for lengst innhentet oss på vårt kontinent, i vårt land og i våre byer.
Dette er bare så grovt, så mørkt og så omfattende at man kan bli helt slått i bakken. Handel av mennesker er blant de største og mest innbringende industriene i verden, kun slått av våpenindustrien, der handel av mennesker vokser raskere enn noen av de andre. En bakmann skal ha sagt denne bekmørke setningen: «Narkotika eller våpen kan man selge en gang. Mennesker man man selge om igjen og om igjen, så dermed e potensialet i økonomisk vinning nærmest ubegrenset.»
Og aldri før i historien har prisen på et menneske vært lavere enn den e i dag. For 200 år siden var det langt flere nuller involvert når de forhandlet om prisen på et menneske. Nå kreves det knappe 50$ for å eie en menneskekropp i fangenskap. En ting står klart for meg i møte med denne informasjonen: Dette e min kamp! For eg tror jo at prisen på et menneskeliv e satt for all evighet. Eg tror det var en som anså meg som så verdifull at han gav sitt liv for mitt liv, han anså meg som nok, eg var verd å kjempe for, verd å dø for. Historiens Gud har satt sitt evige verdistempel på alle mennesker, og det gjør dette på en spesiell måte til en kamp for Kristi legeme, han som kan gjøre død til liv!

Tenk deg en kvinne som lever i fattigdom. Hun har ikke mulighet til å brødfø hverken seg eller sin familie. Hun leter febrilsk etter noe, noe som kan gi håp for fremtiden. Hun er på sitt svakeste og griper tak i det halmstrå av trygghet som hun kan få tak i. Dette halmstrået, som blir sminket opp til et ganske fristende drømmebilde av en bedre virkelighet, viser seg å være den mest grusomme og mest nedverdigende form for fangenskap. To uker med gruppevoldtekt, og systematisk frarøvelse av verdighet. Deretter blir hun solgtsom sex-slave på verdens mest kyniske marked.
Se for deg «Lilli» fra Albania. Hun vokste opp med en mor som var prostituert og en far som hadde utnyttet henne grovt hele livet. Som 12-åring ble hun giftet bort til en mann som ville få mest mulig profitt ut av hennes kropp. Hun blir sendt til Italie, og utnyttet av utallige menn hver dag. Hun blir sendt til Hellas og marerittet fortsetter. Som 17 åring kommer hun til Norge, og i Bergen blir en mindreårig jente utnyttet på det groveste av en etterspørsel uten skrupler.
Dette skjer. DETTE SKJER! I vår bakgård!
De er fortapte, nakne og fremmede - de er i fengsel.. Kvinner i vår verden, på vårt kontinent, i vårt land og i våre byer blir utnyttet på det groveste, frarøvet sin verdighet, knust på alle måter: Knust hjerte, knust kropp, knust ånd. Utnyttet utallige ganger på en dag, mange blir gravide og må gjennomgå smertefulle aborter fordi bakmennene bestemmer det. Her får de nærmest ingen tid til å komme seg igjen. Andre bærer fram barn som selges til høstbydende, noe som godt kan være en pedofil mann fra Saudi Arabia (eller et annet land). Når de er «utbrukt» kan organene deres blir solgt til noen som setter pris på livet og har råd til å betale for seg.
Vi lever i 2014, i "en moderne verden". Slaveriet ble avskaffet for lenge siden, ingen vil så mye som tenke i de baner. Iallefall ikke på overflaten. Men i det skjulte kan vi ta oss rettigheter, utnytte, bruke, forkaste, nedgrave og knuse hverandre med en grovhet som ikke har noen ende.
Heleri er en kjent forbrytelse, reguleres av straffelov 317: Det er straffbart å kjøpe en stjålet vare. TENK at tallene er så vanvittig høye når det gjelder etterspørsel etter å kjøpe noe som så til de grader er stjålet, men som er så uendelig mye mer verd en all slags tyvegods! I Norge er tallene overveldende, der det opereres med at så mye som 2 av 10 norske menn skal ha oppsøkt en prostituert! Den gjennomsnittlige sex-kjøper i Bergen er en 42 år gammel mann med kone og barn..
Kanskje ser vi det ikke før vi tror det. Fakta er på bordet, tallenes tale er tydelig, og ligger rett fremfor oss - Og om vi tror det, hvor skal vi da se? Det er jo fristende å se i en annen retning..
Historien om Jesus som rir inn i Jerusalem utfordrer meg enormt. Folkemengden er i ekstase. Kongen de har ventet på, han som skal fri dem fra romerne, han som skal bygge opp igjen tempelet, han som er Messias er kommet! De hyller ham som konge når han kommer på eselet, de roper HOSIANNA og legger palmeblad utover veien der han skal ri. Men bare noen dager senere har hosiannaropene stilnet. Det som da ropes er: "KORSFEST, KORSFEST"! Mange av de samme folkene ropte, men denne gangen la de ikke ut kappene sine, de la ikke ut palmeblader. De påla han byrden av et tungt kors som han selv måtte bære gjennom folkemengden (den samme folkemengden), helt til det ble så tungt at det ikke gikk lenger. Jesu liv og hans hjerteslag var enormt utfordrende og mange var ikke villig til å betale prisen. Det var mange billige hosiannarop som stilnet og mange lettvinte hosiannarop som ble til korsfestelsesrop. Det får meg til å tenke på mitt eget liv..
Er mine hosiannarop billige og lettvinte? Er det sånn at når det virkelig gjelder, når jeg tvinges til å handle, for eksempel i møte med urett, så stilner mine rop, eller jeg endrer tone og begynner å rope om korsfestelse?
Jesu vei gikk til Golgata, det var der seieren ble vunnet. Eg e kalt til å følge han.. Kor mye vil det koste for meg..? Hans pris for den ene var jo så ufattelig høy.. William Wilberforce kjempet seg syk, 11 av 12 led martyrdøden i sin kamp. Det finnes ingen quick fix, ingen snarvei. Men eg tror vi kan være med å vinne kampen ved å handle utfra Guds dype faktum: Mennesker e verd å kjempe for!

Livet under vann

Eg e begeistret! Eg kan ikkje si noe annet. Det e bare så utrolig å være her, der alt skjedde, der man kan suge til seg historie og røtter i hver stein og hver plante. På et faktisk sted, midt i vår historie var det altså sånn at Abrahams, Isaks og Jakobs Gud selv fikk et hjem blant menneskene. Han sa sitt ja og amen til helheten av oss, med alt det det innebærer. Sårbarhet, begrensninger, følelser, ånd, sjel og kropp. Han sa ja til det hele, han forente seg selv med oss, og det Gud har sammenføyd kan ingen menneske skille.. I dag har vi fått bruke tid i og ved Rødehavet, havet Gud åpnet for Israelsfolket. Det fantes ingen veier ut, de var presset opp i et hjørne, men Gud åpnet en ny og overraskende og umulig vei gjennom havetJ. No skal dokkar få se det litt under overflaten, for i dag har eg nemlig leid meg et undervannskamera, og selv om eg slettes ikkje e noen fotograf har eg kost meg stort med kameraet i dag. Midt i ørkenomgivelsene som omkranser Eilat, finner man altså en hel verden under vann. FOR en Gud vi har!

HELT latterlig!!

30 år gitt!

Noen ganger betoner livet seg sånn at man fyller 30 år. Dette e i og for seg et rimelig udramatisk tall, lite skremmende hvis du ser det på trykk. Egentlig ganske mykt og koselig med sine buede linjer. Det e ikkje som 44 eller 11 liksom, eller noen av disse andre spissformulerte tallene med bare rette streker. Likevel e det noe litt skummelt med det ass.. Og der gikk vi over i min nyeste rarhet: Eg har begynt å si ass! Ka e det for et merkelig ord, ka e det eg prøver å dra i land her? I tillegg vil eg helst gå med caps eller hue, hullete bukser, kan høre på Lars Vaular dagen lang og har egentlig stadig vekk lyst til å smugrøyke (i all hemmelighet) . Kalles det en 30-års krise? Eller bruker eg i overkant mye tid med de i trassalderen? I will never know..

Men no eltså dagen kommet, der eg fyller mine 30 år, og med standsmessig feiring i det lovede land. I dag har eg i tillegg fått lov til å gjøre noe av det eg liker aller best: Eg har tilbragt mye av dagen under vann! Snorkling i rødehavet, på en strand som viste seg å innehave skjulte skatter for en som liker å utfordre sine «holde pusten-ferdigheter». Eg har til og med fått meg en ny snorklevenn, en tilfeldig israeler som eg hengte meg på når eg ikkje turde å svømme på dypt vann aleine. Venner e et relativt begrep, eg ville nok ikkje kjent han igjen med klær og uten dykkermaske, men hvis eg traff han på gaten uten klær, med noen tøffe svømmebriller, skulle vi nok tatt opp tråden og blitt venner for livetJ. (Sant, ikkje les for mye inn i dette)

Ellers kan eg fortelle om noen andre spennende opplevelser fra vår festreise. Det hadde seg nemlig sånn at eg reiste fra Bergen og Ingjerd fra Oslo, også skulle vi møtes på Ben Gurion flyplass i Tel Aviv. Flaks som eg hadde kom eg levende fra den flyturen, uten at eg forstår noe av det i det hele tatt, men det blir en annen sak.. Får man får komme inn Israel, må man gjennom en passkontroll der man som regel blir spurt noen spørsmål om hvor man skal bo, hvorfor man er der osv. Dette skjedde også med meg, kl var halv tre på natten og eg var i et lystig lune, kanskje handlet det om at eg var særs glad for å være på bakken igjen etter en lang flytur, eller kanskje fordi eg e en rangler av hjerte. Uansett, en dame helt uten mimikk spurte meg alskens spørmål, der eg etter hvert innså at eg hadde dårlige svar. «Du har vært her mange ganger før, kjenner du noen i Israel?» Ehhh, nei.. Man kan jo lure på koffor eg ikkje har giddet å bli kjent med noen hvis eg e så glad i dette landet som eg later sånn. Eg stilte meg spørrende til mine egne svar egentlig. Videre fablet eg om at eg egentlig reiste sammen med en venninne, men hon kom med et fly fra Oslo, vet ikkje helt korti hon lander, vet ikkje helt kor flyet honnes kommer fra. Vet ikkje helt kor vi skal bo i natt, vet ikkje helt korti flyet mitt går hjem igjen.. Eg begynte etter hvert å se situasjonenen utenfra, og da ble det urkomisk. Det vil si, for meg, ikkje for damen i skranken. Hon sendte meg strengt videre til avhørsrommet, der eg ble grundig forhørt inne på et lite kontor med en sykt streng mann og et kamera som filmet alt eg sa. Man skulle jo kanskje tenke at alvoret i situasjonen kunne sunket inn der, men for meg i det gitte øyeblikket ble det bare enda mer fornøyelig, for når eg hørte på mine egne svar, ble eg plutselig gjort om til verdens mest mistenkelige person, som prøver å lage et uskyldig kover. «Jobber i barnehage» (liksom), men egentlig trekker i trådene både her og der. Eg måtte bite meg i leppen, og kom med fniseutbrudd mens eg snakket. Skjerp deg Elisabeth!

Her er et lite innblikk i vår ferie så langt:

Vi var husløse første natten, der vi vandret gatelangs, og ikkje hadde noe sted å hvile vårt hodet. Det e så bibelsk!

Men her ble vi boende, på en dorm, som to ungfoler på 20. Austrian hospits, det kan anbefales! Her fikk vi oss to gode venner, en som snakket pittelitt engelsk, og en som egentlig snakket flytende, men hun foretrakk å snakke tysk med oss, sånn at vi kunne ha den gode samtalen litt mer hemmelighetsfullt.

Gulvplass på busstur fra Jerusalem til Eilat. Her e naboen. Litt freidig å ta bilde, men eg e litt freidig..

Også kommer den viktigste diskusjonen til slutt: Campingvogn – E det superlurt og sjarmerende (husk at eg har bursdag), eller e man då et sosialt utskudd som lever for allsang på grensen? Kjør debatt!

Ingjerd tør å være uenig med...

BURSDAGSMONSTERET!!