Eg kan aldri igjen si at eg ikkje visste..

«You may look the other way, but you can never say again that you did not know.”  William Wilberforce

Vi går i fotsporene av mange store menn og kvinner som har kjempet umulige kamper og vunnet. William Wilberforce kjempet kampen mot slaveriet i Storbritannia, en livslang kamp som ble kjempet år etter år i trofasthet frem til hans død. Det ble seier til slutt, mot alle odds og et par dager før hans død fikk denne modige mannen oppleve at det han hadde kjempet for et helt liv, ble til virkelighet. Eg tror William Wilberforce hadde forstått med hele seg det som kanskje e den aller dypeste sannheten som finnes: Mennesker er VERD å kjempe for!  
Nærmere 200 år etterpå, i vår moderne verden møter vi en surrealistisk virkelighet der det er flere slaver  i 2014 enn noensinne tidligere i historien. 27 millioner mennesker lever som slaver, kneblet og bundet på de groveste og mest utenkelige måter. 27 MILLIONER, mange barn, mange kvinner, mange menn . Det er ekstremt høye tall, og tallene har for lengst innhentet oss på vårt kontinent, i vårt land og i våre byer.
Dette er bare så grovt, så mørkt og så omfattende at man kan bli helt slått i bakken. Handel av mennesker er blant de største og mest innbringende industriene i verden, kun slått av våpenindustrien, der handel av mennesker vokser raskere enn noen av de andre. En bakmann skal ha sagt denne bekmørke setningen: «Narkotika eller våpen kan man selge en gang. Mennesker man man selge om igjen og om igjen, så dermed e potensialet i økonomisk vinning nærmest ubegrenset.»
Og aldri før i historien har prisen på et menneske vært lavere enn den e i dag. For 200 år siden var det langt flere nuller involvert når de forhandlet om prisen på et menneske. Nå kreves det knappe 50$ for å eie en menneskekropp i fangenskap. En ting står klart for meg i møte med denne informasjonen: Dette e min kamp! For eg tror jo at prisen på et menneskeliv e satt for all evighet. Eg tror det var en som anså meg som så verdifull at han gav sitt liv for mitt liv, han anså meg som nok, eg var verd å kjempe for, verd å dø for. Historiens Gud har satt sitt evige verdistempel på alle mennesker, og det gjør dette på en spesiell måte til en kamp for Kristi legeme, han som kan gjøre død til liv!

Tenk deg en kvinne som lever i fattigdom. Hun har ikke mulighet til å brødfø hverken seg eller sin familie. Hun leter febrilsk etter noe, noe som kan gi håp for fremtiden. Hun er på sitt svakeste og griper tak i det halmstrå av trygghet som hun kan få tak i. Dette halmstrået, som blir sminket opp til et ganske fristende drømmebilde av en bedre virkelighet, viser seg å være den mest grusomme og mest nedverdigende form for fangenskap. To uker med gruppevoldtekt, og systematisk frarøvelse av verdighet. Deretter blir hun solgtsom sex-slave på verdens mest kyniske marked.
Se for deg «Lilli» fra Albania. Hun vokste opp med en mor som var prostituert og en far som hadde utnyttet henne grovt hele livet. Som 12-åring ble hun giftet bort til en mann som ville få mest mulig profitt ut av hennes kropp. Hun blir sendt til Italie, og utnyttet av utallige menn hver dag. Hun blir sendt til Hellas og marerittet fortsetter. Som 17 åring kommer hun til Norge, og i Bergen blir en mindreårig jente utnyttet på det groveste av en etterspørsel uten skrupler.
Dette skjer. DETTE SKJER! I vår bakgård!
De er fortapte, nakne og fremmede - de er i fengsel.. Kvinner i vår verden, på vårt kontinent, i vårt land og i våre byer blir utnyttet på det groveste, frarøvet sin verdighet, knust på alle måter: Knust hjerte, knust kropp, knust ånd. Utnyttet utallige ganger på en dag, mange blir gravide og må gjennomgå smertefulle aborter fordi bakmennene bestemmer det. Her får de nærmest ingen tid til å komme seg igjen. Andre bærer fram barn som selges til høstbydende, noe som godt kan være en pedofil mann fra Saudi Arabia (eller et annet land). Når de er «utbrukt» kan organene deres blir solgt til noen som setter pris på livet og har råd til å betale for seg.
Vi lever i 2014, i "en moderne verden". Slaveriet ble avskaffet for lenge siden, ingen vil så mye som tenke i de baner. Iallefall ikke på overflaten. Men i det skjulte kan vi ta oss rettigheter, utnytte, bruke, forkaste, nedgrave og knuse hverandre med en grovhet som ikke har noen ende.
Heleri er en kjent forbrytelse, reguleres av straffelov 317: Det er straffbart å kjøpe en stjålet vare. TENK at tallene er så vanvittig høye når det gjelder etterspørsel etter å kjøpe noe som så til de grader er stjålet, men som er så uendelig mye mer verd en all slags tyvegods! I Norge er tallene overveldende, der det opereres med at så mye som 2 av 10 norske menn skal ha oppsøkt en prostituert! Den gjennomsnittlige sex-kjøper i Bergen er en 42 år gammel mann med kone og barn..
Kanskje ser vi det ikke før vi tror det. Fakta er på bordet, tallenes tale er tydelig, og ligger rett fremfor oss - Og om vi tror det, hvor skal vi da se? Det er jo fristende å se i en annen retning..
Historien om Jesus som rir inn i Jerusalem utfordrer meg enormt. Folkemengden er i ekstase. Kongen de har ventet på, han som skal fri dem fra romerne, han som skal bygge opp igjen tempelet, han som er Messias er kommet! De hyller ham som konge når han kommer på eselet, de roper HOSIANNA og legger palmeblad utover veien der han skal ri. Men bare noen dager senere har hosiannaropene stilnet. Det som da ropes er: "KORSFEST, KORSFEST"! Mange av de samme folkene ropte, men denne gangen la de ikke ut kappene sine, de la ikke ut palmeblader. De påla han byrden av et tungt kors som han selv måtte bære gjennom folkemengden (den samme folkemengden), helt til det ble så tungt at det ikke gikk lenger. Jesu liv og hans hjerteslag var enormt utfordrende og mange var ikke villig til å betale prisen. Det var mange billige hosiannarop som stilnet og mange lettvinte hosiannarop som ble til korsfestelsesrop. Det får meg til å tenke på mitt eget liv..
Er mine hosiannarop billige og lettvinte? Er det sånn at når det virkelig gjelder, når jeg tvinges til å handle, for eksempel i møte med urett, så stilner mine rop, eller jeg endrer tone og begynner å rope om korsfestelse?
Jesu vei gikk til Golgata, det var der seieren ble vunnet. Eg e kalt til å følge han.. Kor mye vil det koste for meg..? Hans pris for den ene var jo så ufattelig høy.. William Wilberforce kjempet seg syk, 11 av 12 led martyrdøden i sin kamp. Det finnes ingen quick fix, ingen snarvei. Men eg tror vi kan være med å vinne kampen ved å handle utfra Guds dype faktum: Mennesker e verd å kjempe for!

Livet under vann

Eg e begeistret! Eg kan ikkje si noe annet. Det e bare så utrolig å være her, der alt skjedde, der man kan suge til seg historie og røtter i hver stein og hver plante. På et faktisk sted, midt i vår historie var det altså sånn at Abrahams, Isaks og Jakobs Gud selv fikk et hjem blant menneskene. Han sa sitt ja og amen til helheten av oss, med alt det det innebærer. Sårbarhet, begrensninger, følelser, ånd, sjel og kropp. Han sa ja til det hele, han forente seg selv med oss, og det Gud har sammenføyd kan ingen menneske skille.. I dag har vi fått bruke tid i og ved Rødehavet, havet Gud åpnet for Israelsfolket. Det fantes ingen veier ut, de var presset opp i et hjørne, men Gud åpnet en ny og overraskende og umulig vei gjennom havetJ. No skal dokkar få se det litt under overflaten, for i dag har eg nemlig leid meg et undervannskamera, og selv om eg slettes ikkje e noen fotograf har eg kost meg stort med kameraet i dag. Midt i ørkenomgivelsene som omkranser Eilat, finner man altså en hel verden under vann. FOR en Gud vi har!

HELT latterlig!!

30 år gitt!

Noen ganger betoner livet seg sånn at man fyller 30 år. Dette e i og for seg et rimelig udramatisk tall, lite skremmende hvis du ser det på trykk. Egentlig ganske mykt og koselig med sine buede linjer. Det e ikkje som 44 eller 11 liksom, eller noen av disse andre spissformulerte tallene med bare rette streker. Likevel e det noe litt skummelt med det ass.. Og der gikk vi over i min nyeste rarhet: Eg har begynt å si ass! Ka e det for et merkelig ord, ka e det eg prøver å dra i land her? I tillegg vil eg helst gå med caps eller hue, hullete bukser, kan høre på Lars Vaular dagen lang og har egentlig stadig vekk lyst til å smugrøyke (i all hemmelighet) . Kalles det en 30-års krise? Eller bruker eg i overkant mye tid med de i trassalderen? I will never know..

Men no eltså dagen kommet, der eg fyller mine 30 år, og med standsmessig feiring i det lovede land. I dag har eg i tillegg fått lov til å gjøre noe av det eg liker aller best: Eg har tilbragt mye av dagen under vann! Snorkling i rødehavet, på en strand som viste seg å innehave skjulte skatter for en som liker å utfordre sine «holde pusten-ferdigheter». Eg har til og med fått meg en ny snorklevenn, en tilfeldig israeler som eg hengte meg på når eg ikkje turde å svømme på dypt vann aleine. Venner e et relativt begrep, eg ville nok ikkje kjent han igjen med klær og uten dykkermaske, men hvis eg traff han på gaten uten klær, med noen tøffe svømmebriller, skulle vi nok tatt opp tråden og blitt venner for livetJ. (Sant, ikkje les for mye inn i dette)

Ellers kan eg fortelle om noen andre spennende opplevelser fra vår festreise. Det hadde seg nemlig sånn at eg reiste fra Bergen og Ingjerd fra Oslo, også skulle vi møtes på Ben Gurion flyplass i Tel Aviv. Flaks som eg hadde kom eg levende fra den flyturen, uten at eg forstår noe av det i det hele tatt, men det blir en annen sak.. Får man får komme inn Israel, må man gjennom en passkontroll der man som regel blir spurt noen spørsmål om hvor man skal bo, hvorfor man er der osv. Dette skjedde også med meg, kl var halv tre på natten og eg var i et lystig lune, kanskje handlet det om at eg var særs glad for å være på bakken igjen etter en lang flytur, eller kanskje fordi eg e en rangler av hjerte. Uansett, en dame helt uten mimikk spurte meg alskens spørmål, der eg etter hvert innså at eg hadde dårlige svar. «Du har vært her mange ganger før, kjenner du noen i Israel?» Ehhh, nei.. Man kan jo lure på koffor eg ikkje har giddet å bli kjent med noen hvis eg e så glad i dette landet som eg later sånn. Eg stilte meg spørrende til mine egne svar egentlig. Videre fablet eg om at eg egentlig reiste sammen med en venninne, men hon kom med et fly fra Oslo, vet ikkje helt korti hon lander, vet ikkje helt kor flyet honnes kommer fra. Vet ikkje helt kor vi skal bo i natt, vet ikkje helt korti flyet mitt går hjem igjen.. Eg begynte etter hvert å se situasjonenen utenfra, og da ble det urkomisk. Det vil si, for meg, ikkje for damen i skranken. Hon sendte meg strengt videre til avhørsrommet, der eg ble grundig forhørt inne på et lite kontor med en sykt streng mann og et kamera som filmet alt eg sa. Man skulle jo kanskje tenke at alvoret i situasjonen kunne sunket inn der, men for meg i det gitte øyeblikket ble det bare enda mer fornøyelig, for når eg hørte på mine egne svar, ble eg plutselig gjort om til verdens mest mistenkelige person, som prøver å lage et uskyldig kover. «Jobber i barnehage» (liksom), men egentlig trekker i trådene både her og der. Eg måtte bite meg i leppen, og kom med fniseutbrudd mens eg snakket. Skjerp deg Elisabeth!

Her er et lite innblikk i vår ferie så langt:

Vi var husløse første natten, der vi vandret gatelangs, og ikkje hadde noe sted å hvile vårt hodet. Det e så bibelsk!

Men her ble vi boende, på en dorm, som to ungfoler på 20. Austrian hospits, det kan anbefales! Her fikk vi oss to gode venner, en som snakket pittelitt engelsk, og en som egentlig snakket flytende, men hun foretrakk å snakke tysk med oss, sånn at vi kunne ha den gode samtalen litt mer hemmelighetsfullt.

Gulvplass på busstur fra Jerusalem til Eilat. Her e naboen. Litt freidig å ta bilde, men eg e litt freidig..

Også kommer den viktigste diskusjonen til slutt: Campingvogn – E det superlurt og sjarmerende (husk at eg har bursdag), eller e man då et sosialt utskudd som lever for allsang på grensen? Kjør debatt!

Ingjerd tør å være uenig med...

BURSDAGSMONSTERET!!

Sommer

Norge altså! Eg får lyst til å ta på meg bunad, finne frem ostehøvelen, bindersen og et bilde av Ivar Åsen, mens eg synger «mellom bakker og berg ut ved havet». Eg kan ikkje gjøre annet enn å takke og bukke etter sommerens eventyr: Spektakulære naturopplevelser, glimrende reisefølge, gjestfrihet fra fjern og nær – GOD stemning!

Det hele startet med at alliansen Kleppa-Ludvigsen satt seg på sykkelsetene på Sandvikvåg i slutten av juni, der vi galant hoppet over de fire første milene fra Bergen til Halhjem, uten å sjenere oss. (De som har problemer med dette får ta det opp med noen andre, noen tilfeldige på gaten eller noe, så lenge dokkar ikkje plager oss med det:) Mange stilte seg spørrende til jevnheten i alliansen som ble inngått, der den ene kan fremstå som hakket mer sportslig enn den andre. Kem som e den ene og den andre i dette bildet e no hips om happ, dette blir spekulasjoner. Men eg hadde to kort i ermet: Et mykt sykkelsete og en TØFF hjelm.. Luringen fra MX-sport, som prøvde å sjarmere meg med sin joviale Sunnmørsdialekt (og greide det) og sine teorier om at mykt sete+ sykkelbukse= beinfrysing, han tok feil rett og slett. Syklingen gikk som en lek, og selv om eg ikkje tror noen hadde blitt særlig imponert over hverken etappelengde eller fart, så må eg si at vi var fornøyd med egen innsats. Ikkje en pungtering, ikkje et blått øye, bare en bil som viste fing til oss..

Eg vil benytte anledningen til å rette en stor takk til alle som huset oss i løpet av turen; Familien Espelid, takk for en varm dusj og en perfekt dupp på sofaen i Haugesund. Familien Vågen Waaler, takk for god mat og overnatting i Stavanger! Randi, her e det bare et ord å si: KIK (vi ler så hardt at vi bommer på tastaturet når vi skal skrive LOL). Og sist men ikkje minst: Tor Ingvald Lauvrak, som laget en dag for oss på Bore som kan sammenlignes med 17. mai (den gøyeste dagen i året for Elisabeth), og aktivitetene var deretter. Det var line, trampoline, balansebrett, enhjulssykkel, pil og bue og longboard. 17.mai-moro og hurra-stemning til lang på natt, noe som endte med et stort hull i buksebaken til unge Ludvigsen når hon skulle tøffe seg uten scills på longboardet, men pytt sann..

Sørlandet leverte, med sommervær, godt selskap og et fint Oase-stevne. Eg håper utvilsomt på å gjeste både Ny hellesund og Flekkerøya igjen om ikkje lenge, men det spørs om det blir så mange flere speeddater for min del (uten å gå så mye mer inn på detJ). Den siste uken i ferien ble desserten, med kajakktur i Fitjarøyene: Blikkstille hav, utesoving, bading, stormkjøkken, fisking, supervær – LATTERLIG flaks og helt vidunderlig. Miriam= den beste og mest pedagogiske gymlæreren i Norge..

Sommerens innkjøp ble den merkelige samlingen av fiskekniv og høyhelte sko. Når eg e ferdigmed livet som eremittkreps i fjæren, kan det nemlig hende eg skal bli en sånn urban 30-åring, som går elegant bortover i sine heler og sin dressjakke. (Ingenting tilsier at dette skal skje, men så lenge det e uprøvd e det fortsatt håp.)

Sommeren fortsetter fra Milde for sånne som jobber i Blomsterdalen, der hyttetur med familien Ferstad e på programmet. Dette kommer nok som en overraskelse for mange, men de e faktisk greie folk..
Helten i strømpebuksen e en fest. Men han e noe kresen når det gjelder humor (eg liker jo raushet, så eg blir litt betenkt) Han ler  veldig av doble konsonanter, men her e det slettes ikkje alt som holder mål.. En B eller en L e ikkje gøy, men dobbel K e hysterisk, hvis det kommer i slutten av et ord vel og merke, og med riktig antall stavelser. Noe annet blir platt og uintelligent..

Hatten av for Henri Nouwen!

Hør disse kloke ordene om Ekteskap og kjærlighet! Ajajaj, han der Henri Nouwen altså! Teksten nedenfor er utdrag fra boken "håpets såkorn". La deg utfordre:-)

En bolig for Gud
Ekteskap er ikke en livslang titrekning mellom to individer, men et kall til to mennesker til sammen å vitne om Guds kjærlighet. Basis for ekteskapet er ikke innbyrdes hengivenhet, eller følelser, eller de sinnsbevegelser og lidenskaper som vi forbinder med kjærlighet, men et kall, en utvelgelse til sammen å bygge et hus for Gud i denne verden. Til å bli lik de to kjeruber som bredte ut sine vinger over Paktens ark og slik skapte et rom der Jahve kunne bo (2. Mosebok 25, 18-20; 1. Kong. 8, 6-7).
Et ekteskap er et forhold der en mann og en kvinne beskytter og nærer den indre helligdom i seg selv og i den annen og mellom hverandre, og bærer vitnesbyrd om dette ved den måten de elsker hverandre på.. (…)
Ekteskapets virkelige mysterium er ikke at en ektemann og en hustru elsker hverandre så høyt at de finner Gud i hverandres liv, men at Gud elsker dem så høyt at de mere og mere kan oppdage hverandre som levende påminnelser om Guds nærvær. De føres faktisk sammen som to hender i bønn, rettet mot Gud, og slik danner de et hjem for Gud i denne verden.

Kjærlighet forutsetter total avrustning
Kjærlighet forutsetter en total avrustning. Et møte i kjærlighet er et møte uten våpen. Kanskje avrustning i møtet mellom individer er vanskeligere enn internasjonal avrustning. Vi er så flinke til å skjule våre revolvere og kniver, selv i det mest intime forhold. Et bittert gammelt minne, en vag mistanke om motiver, eller en liten tvil kan være like skarp som en kniv vi holder bak ryggen som forsvarsvåpen i tilfelle angrep. Kan vi overhode møte en venn eller fremmed uten noen beskyttelse? Blottstille oss selv for en annen i all vår sårbarhet? Dette er spørsmålet. Er mann og kvinne i stand til å utelukke makten fra sitt forhold og bli fullt ut tilstede for hverandre? Når soldaten setter seg ned for å spise, legger han fra seg våpenet, for å spise betyr fred og hvile. Når han strekker ut kroppen for å sove, er han mere sårbar enn noen gang. Bord og seng er de to steder for intimitet, hvor kjærlighet kan åpenbare seg i svakhet. I kjærlighet legger menn og kvinner av alle former for makt, omfavner hverandre helt uten rustning. Deres nakne kropper er bare et symbol på total sårbarhet og disponibilitet.
Hvis det fysiske møtet mellom mann og kvinne i samleiets intime akt ikke er et uttrykk for deres totale overgivelse til hverandre, har vi ennå ikke nådd de svakes skapende fellesskap. Ethvert seksuelt forhold med innebygde reservasjoner, med mentale forbehold eller tidsbegrensninger, tilhører fortsatt den struktur hvor man bemektiger seg. Det betyr: «Jeg vil ha deg nå, men ikke i morgen, jeg vil ha noe av deg, men jeg vil ikke ha deg.» Kjærlighet er uten grenser. (…)
Når deres forhold får vokse varsomt frem, slik at mann og kvinne kan legge alle våpen ned og bli fri, blir det de gir også til-givelse, deres nakenhet vekker ikke skam, men et ønske om å dele, og deres ytterste sårbarhet blir margen i deres felles styrke. Nytt liv fødes av total sårbarhet- dette er kjærlighetens mysterium. Makt dreper. Svakhet skaper. Den skaper autonomi, selvforståelse og frihet. Den skaper åpenhet til å gi og å motta i gjennsidighet. Og endelig skaper den den gode jord hvor nytt liv kan komme til full utvikling og modenhet. Dette forklarer hvorfor det beste vern for barnets fysiske, psykiske og åndelige helse ikke i første rekke er den oppmerksomhet det mottar, men foreldrenes uinnskrenkede kjærlighet til hverandre.

Sweet sister!

Dette e et bursdagskort. Selvfølgelig. Det burde jo være unødvendig å forklare, men det virker av og til som om noen må ha ting inn med tesje. I dag e det 18. januar, og det har seg sånn at min søte søster i dag har levd i nøyaktig 25 år, og det har vært fabelaktig å følge hon denne tiden, se hvordan hon år for år har blitt et år eldre. Tenk på det Titti, at i fjor på denne tiden var du bare 24. Du verden som tiden går..Husk: Du må alltid beholde barnet i deg. slutt aldri å leke. Du er ikke voksen før du tør å være barnslig. Når katten er ute danser musene på bordet. Den skal tidlig krøkes som god krok skal bli. Gå over bekken etter vann. God dag man økseskaft. Det ligger mye visdom her..

Titti har, som de fleste av oss andre hatt både oppturer og nedturer i løpet av sine 24 år i denne verden. Livet kan være tøft for både store og små, og noen ganger føler man seg for eksempel lurt inn i en dårlig avtale angående lørdagsgodt. Eg kan jo ikkje ta på meg skylden for at du som 5-åring ikkje stod på krava i forhandlingene, der må jo du ta selvkritikk, ansvar for egen læring. Det var og en viktig læring for deg når eg klippet alle barbiene dine. Det eg ville lære deg var at det går an å klippe i noe annet en papir. Det vet du no, men eg e redd for at hvis metodene hadde vært annerledes, så hadde du aldri fått med deg "the way of the world". Du syns kanskje det var irriterende å være min personlige tjener i noen år, men la meg fortelle deg en ting: Det e i motstand vi blir sterke. Hvordan er det en diamant blir til, jo nettopp: ved sterkt trykk over lengre tid:-)

Og se på resultatet, vi kan jo alle være enig om at det e helt strålende! Makan til mild, varm,vakker og gøyal kvinne finnes jo ikke på denne jord..
Gratulerer så mye med dagen kjære søster! Eg e så glad i deg at det nesten ikkje går an:-)

Hjem til jul..

En sang som har hengt seg fast I ørene mine de siste dagene, er Maria Menas vemodige julesang: Home for Christmas. Den handler om relasjoner som er i ferd med å brytes, om smerten og ensomheten som ligger under overflaten for mange, og som forsterkes i julen. Lengsel etter fellesskap, skuffelse over at ting ikke ble som en hadde håpet. Julen er en tid der kontrastene kommer tydelig frem. Flere enn noensinne forteller om at de gruer seg til jul. Det som skulle være nærhet, godhet, glede og fred, ble ikke slik vi hadde tenkt. Isteden ble det avstand, fiendskap, tristhet og uro. Tiden for fellesskap er inne, men innsatsen er høy og fallhøyden er stor. Her ligger kanskje vår dypeste lengsel og vår største skuffelse: Å komme nær.. Nær hverandre og nær meg selv. Hvorfor er det så vanskelig å bli forstått, mottatt og godtatt? Og hvorfor er det så vanskelig å forstå, motta og godta seg selv og de andre? Smertelindring oppleves livsnødvendig i disse tider, i alle dets former. Men det fører bare med seg en dypere ensomhet. For hvor er mitt hjem, hvis jeg ikke lenger er nær mine nærmeste? Hvor er mitt hjem, når relasjonene hjemme er brutt?.. Hvor er hjemme hvis ingen rom i huset er trygge? Hvor er hjemme når jeg er alene i verden? Sukket fra Maria Menas sang kommer dypt innenfra, og det ligger i oss alle: «I want to go home for christmas.» Vi lengter hjem til jul, til det kjente, det trygge, det stedet der vi blir mottatt og ansett som nok, og i møte med disse forventninger har jeg ærlig talt problemer allerede i møte med meg selv.

Hjem til jul.. kanskje henger lengselen i dette sammen med julens sanne budskap? Kanskje skulle vi denne julen våge å lytte til den hviskende tonen fra Betlehemsmarkene: «Ære være Gud i det høyeste og fred på jorden blant mennesker Guds velbehag.»Mottatt. Velkommen. Nok.

Julens utspring, og historielinjens før og etter ligger her: Gud fikk et hjem blant menneskene. Han sa sitt store JA og AMEN til helheten av mennesket: Ånd, sjel og kropp. Begrensninger, gråt, latter, sinne, kjøtt og blod, fikk alt sitt JA og AMEN, der Gud selv steg ned i alt dette. Og den natten, i en stall i Betlehem, midt i dyrelukt og skitt, ble invitasjonen klargjort og sendt ut til alle mennesker: Invitasjon til fellesskap med den høyeste Gud, vår livgiver, vårt opphav.. Den lyder slik: «Kom hjem til jul, Elisabeth!»