Jesu liv kan sies å være en vandring mot Jerusalem. Alt han gjorde før dette, pekte mot det som skulle skje der. Han gikk skritt for skritt, mot oppfyllelsen av det som hele tiden hadde lagt i Guds hjerte: Å bo midt iblant menneskene.. Å komme nær!
Gud, som bor i det høye og det hellige, hadde komt nær sitt folk gjennom bibelhistorien. Han hadde bodd i telt med dem i ørkenen, og senere beskrives det detaljert hvordan Gud med sitt nærvær flyttet inn i det tempelet som Salomo bygget. Det er mye som tyder på at Gud var VELDIG opptatt av det rommet der hans nærvær skulle bo. I det rommet var det ingen kompromisser, ingen tilfeldigheter. Alt som hadde med død å gjøre måtte renses vekk. Prestene måtte kle seg i klær som var helliget, alle gjenstander i tempelet skulle være renset på riktig vis. Livets Gud bodde der med sin Hellighet og Herlighet, døden KUNNE ikke få rom.
Over 50 kapitler i bibelen beskriver utformingen av tabernaklet og tempelet. (Det står 3 kapitler som verdens tilblivelse.) Hans bolig blant menneskene var(er) viktig! Det var viktig å ivareta det han ville ha ivaretatt, sette grenser rundt det Hellige, fordi LIV (sant liv) gikk ut av helligdommen.
I 2. Krøn. 5,14, står det om hvordan Herrens herlighet fylte Guds hus. Når Guds Herlighet fylte huset, kunne ingen bli stående, det var for overveldende. Historiens Gud, Jahve, JEG ER, Han som ER LIVET, tok bolig i et rom bygget av mennesker. Hans Hellighet gjorde dem hellige. Hans LIV gjorde dem levende! Hans øyne var åpen over huset dag og natt, der han beskyttet byen og folket med sin herlighet som hvilte midt iblant dem!
Salomo forteller om en bolig der Gud skal bo til evig tid (2. Krøn. 5). Dette var dypt forankret i jødenes tanker om Jerusalem, den store byen og tempelet: Guds bolig for EVIG! "Byen KAN IKKE falle. Tempelet og Jerusalem vil bli stående til evig tid!" Selv når folket vendte seg til andre guder tenkte de at byen ble stående, at Gud for alltid ville ha sin bolig blant menneskene der.
Folket vendte seg til avgudene, til Ba'al, som helliggjorde døden og gjorde livet billig. De ofret til demonene i det skjulte, de ivaretok ikke det som skulle ivaretas i tempelet. De vernet ikke om det hellige, det som kun hørte Gud til. Likevel ropte de: Herrens tempel, Herrens tempel, Herrens tempel! Og de hadde urokkelig tro på at det aldri ville falle. Jeremia fikk se med Guds blikk idet han sier noen ord som Jesus senere gjentar: "Hva så? Dere stjeler, slår i hjel, bryter ekteskapet, sverger falskt og brenner røkelse for Ba’al og følger andre guder, som dere ikke kjenner. Og så kommer dere og står fram for mitt åsyn i dette huset som er kalt ved mitt navn, og sier: Vi er frelst! - og så vil dere fremdeles gjøre alle disse motbydelige tingene! Er da dette huset som er kalt med mitt navn, blitt en røverhule i deres øyne? Se, også jeg har sett det, sier Herren."Jeremia 7:9-11.
I Esekiels bok kommer den rystende scenen, der det som aldri skulle skje, skjer: Guds nærvær forlater tempelet i Jerusalem. Først er det bare Esekiels som ser det, han ser at Guds nærvær beveger seg fra det innerste rommet, ut til dørterskelen, før det til slutt beveger seg opp til Oljeberget. Der blir Guds nærvær værende et øyeblikk, før det forsvinner fra Jerusalem. (Esek. 11). Tempelet er tomt, folket ser det ikke.. Kort tid senere blir byen og huset jevnet til jorden. Lagt i ruiner.. Guds hellighet beskyttet ikke lenger byen.
Og NÅ kommer vi til påskehistorien! (Endelig😀) Jeg ser for meg folkemengden som var samlet på palmesøndag. Mange av dem hadde fått en berøring av Jesus, Han som bar og bærer med seg ansiktet til Den Levende Gud! I Ham hadde de komt nær til LIVET selv, de hadde berørt Herrens herlighet. Den Gud som hadde løftet sitt nærvær vekk fra sitt tempel, hadde komt tilbake på Oljeberget. Det lå en forventning i folket, som fortsatt ligger i jødenes messianske forventning: Guds nærvær skal igjen komme fra øst i den messianske tiden. Da Jesus kom ridende denne dagen, red han som konge ned fra Oljeberget. Guds herlighet og nærvær kom ridende ned fra berget i øst, i kjøtt og blod, i hellighet og ære, til LIV for alle som fikk en berøring av ham. Mens han red ned, bredte folket kappenesine ut på veien, i respekt for kongen. Det var nok undring og begeistring i ropene, idet de ropte ut sin glede over denne mannen, som hadde rystet livene deres med sine gjerninger. HELE disippelflokken begynte i glede å love Gud med høy Røst!
"Israels Guds herlighet kom fra øst. Lyden av den var som lyden av store vann, og jorden lyste av Hans herlighet." Esek.43,2.
Jesus sier denne dagen: Om disse tier, skal steinene rope!!
Etter dette går Jesus opp til tempelet, der han river ned salgsbodene, og refererer til avgudene idet han gjentar ordene fra Jeremia 7:" Mitt hus skal kalles et bønnen hus, men dere gjør det til en røverhule." De brukte hedningenes forgår til kjøp og salg, for å sikre seg selv. De fester sin trygghet et annet sted enn i LIVETS Gud. De hadde sin identitet et annet sted enn i han som var deres LIVGIVER. Rommet der Herren skulle bo, der han skulle åpenbare for alle nasjoner hvem Han var, var fylt opp med andre ting.. De hadde ikke ivaretatt det de skulle ivareta, ikke vernet om hellighet og liv.
Denne teksten utfordrer meg veldig. Fordi jeg tror at Guds hensikt hele tiden var at vi skulle være det rommet. At vi som hans menighet er et rom der hans nærvær hviler. Så min bønn i starten av denne påsken er: Gud, må du avsløre avgudene i mitt liv og i våre menigheter! Rens vårt tempel, det rommet der Jahve har tatt bolig med sin Ånd! La oss i sannhet få oppleve at han kommer nær i sin herlighet, han som kommer ridende fra øst!
Kanskje kan vi lære oss å rope denne påsken! Rope til han som har komt i sin herlighet, for å utfri oss. Han som er den eneste som kan frelse, eneste som kan utfri oss! Vi kan stemme i sammen med disippelskaren, fordi vi også har fått se at denne kongen, han som rir på et esel, Han er den som skal herske og regjere i våre liv, idet vi gir Han rett og følger han gjennom døden og til EVIG LIV!
"Velsignet være kongen som kommer i Herrens navn! FRED i himmelen, og ære i det høyeste!"
mandag 6. april 2020
lørdag 4. april 2020
Gud med oss!
Vi nærmer oss påske, midt i en underlig tid.. I en tid der de fleste av oss kjenner på sårbarhet og manglende kontroll. Der det er fare for at vi taper, selv om vi er blant de beste i sporet..
Kanskje kan dette bli en mulighet for noen, en mulighet til å se at det finnes en som har vunnet! Kanskje kan vi, i den avventende stillheten(eller i bråket fra 4 barn som krangler😉) søke å HØRE Guds evige Røst, den Røst som stadig roper om en ufattelig frihetshistorie, en ufattelig kjærlighet, med kraft i seg til å gjøre død til liv! Der hjerteslaget er at mennesker blir løsnet fra dødslenkene, sånn at våre hender er frie til å tilbe Den Levende Gud..
Den første påsken ble feiret under ekstreme forhold, i utrygge omgivelser, der ingen visste hvor neste skritt ville lede dem.. Her må vi skru tiden tilbake en del tusen år: Israelsfolket var blitt mange i Egypt. Det var ikke lenger noen ledere i landet som husket Josef, sønn av Jakob. De husket ikke hvordan Josefs Gud hadde reddet landet fra sult og katastrofe. De hadde glemt å huske.. Josef sin slekt ble tatt til slaver, der det var hvileløst arbeid, ufrihet, nakenhet og tunge byrder. Israelsfolket sine hender var i tunge lenker: Bundet til Egypt og dets guder..
De hadde ropt i over 400 år, til en Gud de knapt husket. De hadde hørt noen historier, men de kjente ham ikke. Det de kjente, på kropp, sjel og ånd, var det tunge arbeidet slavedriverne la på dem natt og dag.. Det de kjente, var nakenheten og ydmykelsen i å ikke eie seg selv, ikke eie sin tid, sin kropp, sin familie, sitt liv! Ufrihet var blitt deres familiehistorie. Egypt forsynte seg med det de ville ha: Deres dager og netter, deres mat, deres sønner og døtre, deres verdighet og til slutt deres liv. Slavedriverne var grådig.. Israelsfolket fortsatte å rope. Ingen hadde svart, ikke på mange hundre år.. MEN, det kom EN DAG, den så nok lik ut som alle andre dager, men skulle vise seg å bli en dag som forandret deres liv for alltid.
For Gud HADDE hørt, og han lot seg HØRE i landet Egypt. Abrahams, Isaks og Jakobs Gud gav seg til kjenne på Horeb (stedet av ødeleggelse), der han konfronterer farao og Egypts guder med et høylytt rop: La min sønn fare!! Hvorfor? Så han kan tilbe den levende Gud!
Israelsfolket var bundet på hende og føtter, lenket fast i ufrihet, røvet og slått. Men Guds Røst kom med kraft, med ild. Hans Røst kom med renselse og liv! Hans Ord skapte det det talte!
Den første påsken ble feiret under ekstreme forhold, i utrygge omgivelser, der ingen visste hvor neste skritt ville lede dem. Men de valgte å være lydige mot Ordet Han talte, Han som kalte seg deres Gud, Han de enda ikke kjente, men som skulle vise seg å bli deres frigjøre, deres Stridsmann, deres Lege. Han som ledet dem til vann. Han som forsørget dem med mat fra himmelen. Herren! Han endret deres historie om fangenskap til å bli en kjærlighetshistorie! En historie som nå, flere tusen år etterpå, har satt oss alle fri til å tilbe Israels Gud. Han ledet Israelsfolket ut av fangenskap, så de kunne tilbe Han, tjene Han, kjenne Han. Hans lengsel og hjerteslag var hele tiden å komme nær, så nær at han kunne bo midt iblant dem. Han ville at de skulle HØRE og være lydig mot Hans ord og Hans vei til LIV. Jeg tror også at hans lengsel og hjerteslag hele tiden var at deres frihetshistorie og deres nye Liv skulle være et lys for folkeslagene, et rop til alle nasjoner om en Gud som elsker! En Gud som tar bolig blant mennesker.
Dette samme ropet ble senere bekrevet med dette navnet: Immanuel- Gud med oss! Gud ble menneske, tok bolig midt iblant oss.
Kanskje kan dette bli en mulighet for noen, en mulighet til å se at det finnes en som har vunnet! Kanskje kan vi, i den avventende stillheten(eller i bråket fra 4 barn som krangler😉) søke å HØRE Guds evige Røst, den Røst som stadig roper om en ufattelig frihetshistorie, en ufattelig kjærlighet, med kraft i seg til å gjøre død til liv! Der hjerteslaget er at mennesker blir løsnet fra dødslenkene, sånn at våre hender er frie til å tilbe Den Levende Gud..
Den første påsken ble feiret under ekstreme forhold, i utrygge omgivelser, der ingen visste hvor neste skritt ville lede dem.. Her må vi skru tiden tilbake en del tusen år: Israelsfolket var blitt mange i Egypt. Det var ikke lenger noen ledere i landet som husket Josef, sønn av Jakob. De husket ikke hvordan Josefs Gud hadde reddet landet fra sult og katastrofe. De hadde glemt å huske.. Josef sin slekt ble tatt til slaver, der det var hvileløst arbeid, ufrihet, nakenhet og tunge byrder. Israelsfolket sine hender var i tunge lenker: Bundet til Egypt og dets guder..
De hadde ropt i over 400 år, til en Gud de knapt husket. De hadde hørt noen historier, men de kjente ham ikke. Det de kjente, på kropp, sjel og ånd, var det tunge arbeidet slavedriverne la på dem natt og dag.. Det de kjente, var nakenheten og ydmykelsen i å ikke eie seg selv, ikke eie sin tid, sin kropp, sin familie, sitt liv! Ufrihet var blitt deres familiehistorie. Egypt forsynte seg med det de ville ha: Deres dager og netter, deres mat, deres sønner og døtre, deres verdighet og til slutt deres liv. Slavedriverne var grådig.. Israelsfolket fortsatte å rope. Ingen hadde svart, ikke på mange hundre år.. MEN, det kom EN DAG, den så nok lik ut som alle andre dager, men skulle vise seg å bli en dag som forandret deres liv for alltid.
For Gud HADDE hørt, og han lot seg HØRE i landet Egypt. Abrahams, Isaks og Jakobs Gud gav seg til kjenne på Horeb (stedet av ødeleggelse), der han konfronterer farao og Egypts guder med et høylytt rop: La min sønn fare!! Hvorfor? Så han kan tilbe den levende Gud!
Israelsfolket var bundet på hende og føtter, lenket fast i ufrihet, røvet og slått. Men Guds Røst kom med kraft, med ild. Hans Røst kom med renselse og liv! Hans Ord skapte det det talte!
Den første påsken ble feiret under ekstreme forhold, i utrygge omgivelser, der ingen visste hvor neste skritt ville lede dem. Men de valgte å være lydige mot Ordet Han talte, Han som kalte seg deres Gud, Han de enda ikke kjente, men som skulle vise seg å bli deres frigjøre, deres Stridsmann, deres Lege. Han som ledet dem til vann. Han som forsørget dem med mat fra himmelen. Herren! Han endret deres historie om fangenskap til å bli en kjærlighetshistorie! En historie som nå, flere tusen år etterpå, har satt oss alle fri til å tilbe Israels Gud. Han ledet Israelsfolket ut av fangenskap, så de kunne tilbe Han, tjene Han, kjenne Han. Hans lengsel og hjerteslag var hele tiden å komme nær, så nær at han kunne bo midt iblant dem. Han ville at de skulle HØRE og være lydig mot Hans ord og Hans vei til LIV. Jeg tror også at hans lengsel og hjerteslag hele tiden var at deres frihetshistorie og deres nye Liv skulle være et lys for folkeslagene, et rop til alle nasjoner om en Gud som elsker! En Gud som tar bolig blant mennesker.
Dette samme ropet ble senere bekrevet med dette navnet: Immanuel- Gud med oss! Gud ble menneske, tok bolig midt iblant oss.
onsdag 19. september 2018
Den store forsoningsdagen
Så e altså høsten tilbake. Eg kjenner på takknemlighet denne morgenen. Takknemlighet for å få lov å bevege meg nær en levende og hellig Gud.. Komme nær. Ordet "offer"på hebraisk betyr akkurat det: Å komme nær! Guds hjerteslag gjennom alle tider, å ta bolig blandt mennesker å få komme helt nær. Også synes eg dette hjerteslag et e så synlig når vi I 3. Mosebok 16 og 23 leser om den store forsoningsdagen, som jødene I dag markerer og feirer med faste og et helt land I stillhet.
De begynner høstfestene med Rosha shana, feast of the trompets. Eller nyttårsaften om du vil. Dette feires utfra noen små vers i 3. Mos. 23, 24: "..skal dere holde hviledag og blåse i trompetene til påminnelse og en hellig sammenkomst." Så gjør de altså det. De blåser i shofaren til det tyter ut ørene, noe som kan være litt fint og helt passelig irriterende.. De blåser for å våkne til kamp, fordi fare er like rundt hjørnet. De blåser for å våkne fra villfarelse, der lyden blir et kall til omvendelse. Etter lyden av shofar, går de inn i "ten days og awe". Ti dager der man skal ransake sitt hjerte, tilgi og bli tilgitt, gi slipp på, klippe bindinger, vende seg vekk fra avguder i livet og løfte blikket mot Israels Gud. Med dette bakteppet kommer altså den viktige dagen vi e komt til I dag: Den store forsoningsdagen. Yom kippur. Dagen da alle folkets synder skal ettergis av den levende Gud.
Se for dere stemningen i ørkenen: Tusen på tusen stod samlet foran sammenkomstens telt. De stod trykket sammen, og de bakerste kunne ikkje se ka som foregikk der fremme, utenfor inngangen av tabernaklet. Aron visste ka oppgaven hans var, og han visste han hadde med en Hellig Gud å gjøre. Det e ikkje sikkert han hadde sovet så mye den natten. Han måtte først ofret en syndofferokse for seg og sitt hus, sånn at han kunne tre inn i helligdommen i renhet med et offer for hele folket. Det e nok ikkje mange dager der et helt folk e stille, men kanskje dette var en av de dagene. Folket visste ka som stod på spill. De visste at de trengte en ren yppesteprest som kunne tre helt inn i helligdommen, inn i det aller helligste, HELT nær, hvis ikkje var de ille ute. Arons renselse var livsviktig for folket i denne dagen, han hadde tatt av seg sine egne klær og var kledd i hvite linklær. To bukker var nøye plukket ut for oppgaven. Den ene, den loddet falt på, skulle være syndofferet for hele Israel. Aron skulle slakte den, og denne ene dagen i året skulle han gå helt inn bak forhenget, der Herrens herlighet hvilte over paktkisten. Før han gikk inn måtte han ta med seg glør fra alteret og fylle sine hender med velluktende røkelse. Deretter skulle han legge røkelse på ilden, sånn at skyen fra røkelsen dekket nådestolen der Guds herlighet hvilte. Dette gjorde han for at han ikkje skulle dø.. Det stod om liv eller død denne dagen, og hele folket visste det. Det var stille og de ventet..
En bukk til stod foran folkemengden. Den skulle være et levende sonoffer. På bukkens hode la Aron ved håndspåleggelse alle folkets synder. Som et symbol på dette ble det bundet et skarlagenrødt tau rundt bukkens hode.Deretter måtte den bæres ut i ørkenen av en mann utpekt til oppgaven. Denne mannen bar altså hele folkets synder i sine hender, og han skulle gå en lang rute ut mot en klippe i ørkenen. Hvis han stoppet opp, ble dehydrert, eller av en eller annen grunn ikke fullførte den oppgaven han var blitt tildelt, fikk det enorme konsekvenser for hele folket. Det handlet om liv eller død denne dagen.
Det ble satt ut folk på stasjoner ca for hver kilometer, for å sørge for at denne bestemte mannen fullførte oppgaven han hadde fått tildelt : "Går det bra?" "Trenger du vann?" "Er det for tungt å bære?" Når han så hadde komt ca 10 km ut i ørkenen, til en bestemt klippe, festet han det skarlagenrøde tauet i en stein, og han skubbet bukken utfor klippen. Tauet ble hengende igjen, og tradisjonen forteller om at Gud gjorde nok et under i ørkenen: Det røde tauet ble alltid hvitt, som et tegn på at Gud hadde motatt folkets offer. Deres synder, som var rødere som purpur, var blitt hvite som snø! Deres synder var tilgitt! Deres navn var blitt skrevet i livets bok nok et år, og de gikk LIV i møte!
Man kan se for seg folket som står og venter på beskjed. Stillheten e spent, de står kanskje og sparker i sanden mens de stadig snur seg for å se etter budbringeren. Vil det holde? Har Aron i renhet fått adgang til det aller helligste, har han blitt stående i møte med en Hellig Gud? Var offeret tilstrekkelig? E tauet blitt hvitt?! En 10 km vandring i ørkenen tar tid, og det e nærliggende å tro at folkemengden etter hvert begynte å slå blikkene ned i bakken. De begynte å bli klamme i hendene. Stillheten ble tyngende..
Men så begynte summingen blandt de bakerste i folkemengden. Det har komt bud fra ørkenen, beskjeden går fra mann til mann, i en stille hvisking, helt til det e en som sprinter gjennom folkemengden for å overlevere det store budskapet til Aron:"Tauet ble hvitt!"Endelig kan han rope ut ordene som setter folket fri til å JUBLE, til å feire med ånd, sjel og kropp: "Tauet ble hvitt! Gud har igjen aksepert vårt offer! Det er LIV for oss i dag!" Då var det ikkje stille lenger! Det var FRIHET, jubel, glede og dans i alle sine rette former. Det var forsoning, shalom fra Gud. LIVET var skrevet over dem nok et år!
Eg syns dette et vakkert bilde å se for seg: den jublende folkemengden som i takknemlighet lovpriser en Hellig OG tilgivende Gud. Å få komme nær, tett inntil livets Gud! I møte med sannheten om kem vi e og sannheten om kem Gud e vekkes tilbedelse og takknemlighet.
Nærhet og offer henger uløselig sammen, det finnes ingen kjærlighet uten offer. Det er det 3. Mosebok handler om: Guds lengsel etter nærhet med sitt folk. Alle dataljene, alle de kjedsommelige listene, handler om dette: Å komme nær, tett på den levende Gud, hvis dypeste lengsel e å ta bolig i sitt folk.
Også e beskrivelsene fra ørkenen bare en skygge av den planen Gud hadde hele tiden, der han selv skulle være både syndoffer og soningsoffer. Alle verdens synder ble lagt på han og han ble bragt med utenfor byen, som syndebukk. Ved hans blod fikk ALLE adgang helt inn i helligdommen- helt nær til den levende Gud!
Alt e ferdig. Vi e invitert inn I Guds nærhet, der vi aldri igjen skal ofre blod av bukker og okser. Han har gjort alt, betalt alt, fullført alt, også e dette altså det eneste offeret eg kan gi tilbake: Hele meg, som et levende offer fremfor han! No som då e Guds hjerteslag det samme: Å komme nær, helt nær til det ene mennesket! Der e veien til liv, for den ene og for oss alle. Helt nær til den Gud som elsker.
De begynner høstfestene med Rosha shana, feast of the trompets. Eller nyttårsaften om du vil. Dette feires utfra noen små vers i 3. Mos. 23, 24: "..skal dere holde hviledag og blåse i trompetene til påminnelse og en hellig sammenkomst." Så gjør de altså det. De blåser i shofaren til det tyter ut ørene, noe som kan være litt fint og helt passelig irriterende.. De blåser for å våkne til kamp, fordi fare er like rundt hjørnet. De blåser for å våkne fra villfarelse, der lyden blir et kall til omvendelse. Etter lyden av shofar, går de inn i "ten days og awe". Ti dager der man skal ransake sitt hjerte, tilgi og bli tilgitt, gi slipp på, klippe bindinger, vende seg vekk fra avguder i livet og løfte blikket mot Israels Gud. Med dette bakteppet kommer altså den viktige dagen vi e komt til I dag: Den store forsoningsdagen. Yom kippur. Dagen da alle folkets synder skal ettergis av den levende Gud.
Se for dere stemningen i ørkenen: Tusen på tusen stod samlet foran sammenkomstens telt. De stod trykket sammen, og de bakerste kunne ikkje se ka som foregikk der fremme, utenfor inngangen av tabernaklet. Aron visste ka oppgaven hans var, og han visste han hadde med en Hellig Gud å gjøre. Det e ikkje sikkert han hadde sovet så mye den natten. Han måtte først ofret en syndofferokse for seg og sitt hus, sånn at han kunne tre inn i helligdommen i renhet med et offer for hele folket. Det e nok ikkje mange dager der et helt folk e stille, men kanskje dette var en av de dagene. Folket visste ka som stod på spill. De visste at de trengte en ren yppesteprest som kunne tre helt inn i helligdommen, inn i det aller helligste, HELT nær, hvis ikkje var de ille ute. Arons renselse var livsviktig for folket i denne dagen, han hadde tatt av seg sine egne klær og var kledd i hvite linklær. To bukker var nøye plukket ut for oppgaven. Den ene, den loddet falt på, skulle være syndofferet for hele Israel. Aron skulle slakte den, og denne ene dagen i året skulle han gå helt inn bak forhenget, der Herrens herlighet hvilte over paktkisten. Før han gikk inn måtte han ta med seg glør fra alteret og fylle sine hender med velluktende røkelse. Deretter skulle han legge røkelse på ilden, sånn at skyen fra røkelsen dekket nådestolen der Guds herlighet hvilte. Dette gjorde han for at han ikkje skulle dø.. Det stod om liv eller død denne dagen, og hele folket visste det. Det var stille og de ventet..
En bukk til stod foran folkemengden. Den skulle være et levende sonoffer. På bukkens hode la Aron ved håndspåleggelse alle folkets synder. Som et symbol på dette ble det bundet et skarlagenrødt tau rundt bukkens hode.Deretter måtte den bæres ut i ørkenen av en mann utpekt til oppgaven. Denne mannen bar altså hele folkets synder i sine hender, og han skulle gå en lang rute ut mot en klippe i ørkenen. Hvis han stoppet opp, ble dehydrert, eller av en eller annen grunn ikke fullførte den oppgaven han var blitt tildelt, fikk det enorme konsekvenser for hele folket. Det handlet om liv eller død denne dagen.
Det ble satt ut folk på stasjoner ca for hver kilometer, for å sørge for at denne bestemte mannen fullførte oppgaven han hadde fått tildelt : "Går det bra?" "Trenger du vann?" "Er det for tungt å bære?" Når han så hadde komt ca 10 km ut i ørkenen, til en bestemt klippe, festet han det skarlagenrøde tauet i en stein, og han skubbet bukken utfor klippen. Tauet ble hengende igjen, og tradisjonen forteller om at Gud gjorde nok et under i ørkenen: Det røde tauet ble alltid hvitt, som et tegn på at Gud hadde motatt folkets offer. Deres synder, som var rødere som purpur, var blitt hvite som snø! Deres synder var tilgitt! Deres navn var blitt skrevet i livets bok nok et år, og de gikk LIV i møte!
Man kan se for seg folket som står og venter på beskjed. Stillheten e spent, de står kanskje og sparker i sanden mens de stadig snur seg for å se etter budbringeren. Vil det holde? Har Aron i renhet fått adgang til det aller helligste, har han blitt stående i møte med en Hellig Gud? Var offeret tilstrekkelig? E tauet blitt hvitt?! En 10 km vandring i ørkenen tar tid, og det e nærliggende å tro at folkemengden etter hvert begynte å slå blikkene ned i bakken. De begynte å bli klamme i hendene. Stillheten ble tyngende..
Men så begynte summingen blandt de bakerste i folkemengden. Det har komt bud fra ørkenen, beskjeden går fra mann til mann, i en stille hvisking, helt til det e en som sprinter gjennom folkemengden for å overlevere det store budskapet til Aron:"Tauet ble hvitt!"Endelig kan han rope ut ordene som setter folket fri til å JUBLE, til å feire med ånd, sjel og kropp: "Tauet ble hvitt! Gud har igjen aksepert vårt offer! Det er LIV for oss i dag!" Då var det ikkje stille lenger! Det var FRIHET, jubel, glede og dans i alle sine rette former. Det var forsoning, shalom fra Gud. LIVET var skrevet over dem nok et år!
Eg syns dette et vakkert bilde å se for seg: den jublende folkemengden som i takknemlighet lovpriser en Hellig OG tilgivende Gud. Å få komme nær, tett inntil livets Gud! I møte med sannheten om kem vi e og sannheten om kem Gud e vekkes tilbedelse og takknemlighet.
Nærhet og offer henger uløselig sammen, det finnes ingen kjærlighet uten offer. Det er det 3. Mosebok handler om: Guds lengsel etter nærhet med sitt folk. Alle dataljene, alle de kjedsommelige listene, handler om dette: Å komme nær, tett på den levende Gud, hvis dypeste lengsel e å ta bolig i sitt folk.
Også e beskrivelsene fra ørkenen bare en skygge av den planen Gud hadde hele tiden, der han selv skulle være både syndoffer og soningsoffer. Alle verdens synder ble lagt på han og han ble bragt med utenfor byen, som syndebukk. Ved hans blod fikk ALLE adgang helt inn i helligdommen- helt nær til den levende Gud!
Alt e ferdig. Vi e invitert inn I Guds nærhet, der vi aldri igjen skal ofre blod av bukker og okser. Han har gjort alt, betalt alt, fullført alt, også e dette altså det eneste offeret eg kan gi tilbake: Hele meg, som et levende offer fremfor han! No som då e Guds hjerteslag det samme: Å komme nær, helt nær til det ene mennesket! Der e veien til liv, for den ene og for oss alle. Helt nær til den Gud som elsker.
lørdag 31. mars 2018
God Påske!!
Så får vi altså feire påske igjen! Den høytiden som har så mange høyder, dybder og bredder at det er umulig for tanken å romme. I israelsfolkets historie gjør Gud alltid noe nytt når de feirer påske. En ny frihet, en ny nasjon, et nytt land, en ny auroritet, en ny pakt.. Starten på påskehistorien: 430 år hadde gått, med rop, tårer og undertrykkelse. Generasjon etter generasjon ropte etter utfrielse, uten å motta det deres hjerter lengtet etter. De ble værende i fangenskap. Men så, i skyggen av ørkenen, gir Abrahams, Isaks og Jakobs Gud seg til kjenne midt i historielinjen. Han vil lede sitt folk ut av slaveriet. Hvorfor? Så de kan tjene han.. Så han kan ta bolig iblandt dem. Han ville komme nær! Han kunne altså ikke det mens de var i fangenskap. Det var en uoverstigelig kløft mellom slaveri og tilbedelse, lenkene var for tunge for løftede hender. Israelsfolket tilhørte noen andre. Men Gud knuste lenkene, ledet dem til frihet og tok bolig iblandt dem, kalte dem sitt folk! Påskelammet ble slaktet, blodet ble tegnet på dørkarmene og Israel fikk der erfare en av bibelens dyrebare sannheter: LIVET er i blodet. I det lyteløse lammets død spiret det frem liv, og denne første påsken ble en ny nasjon født.
Jødisk påske feires fortsatt i dag med overskriften: HUSK, HUSK, HUSK. Husk veien fra lenkene, like gjennom Rødehavet og inn i frihet og tilbedelse. Husk ved å gjenfortelle historien. Husk ved å leve historien. Husk ved å la fortid bli nåtid, ved å si at Gud utfridde MEG fra Egypt og tok bolig iblandt OSS her og NÅ. Deres historie er min historie, deres frihet er min frihet. Deres Gud er min Gud.
Også er altså vår påsken her, denne vidunderlige høytiden med så dype røtter og verdensomveltende konsekvenser. I Norge har nasjonen fri og melkekartonger og tv-kanaler fylles med uløste gåter, ubesvarte spørsmål, teorier om sannhet og løgn, skyldig og uskyldig. Den lange fredagen for 2000 år var full av liknende elementer: Folkemengden hadde tatt imot Jesus som konge mindre enn en uke tidligere, da han red inn i Jerusalem på eselet. Ryktene surret, historiene var mange.Hvem er han? Kunne han være Messias? Kunne han være den som skulle utfri? Noen trodde med overmot, andre trodde med tvil. Mange var redde mens de hørte folkemassens aggressive rop om korsfestelse. Sinne og hat dirret i luften, og yppersteprestene presset Pilatus over grensen, der de gikk så lang som å fornekte Gud ved å si: "Vi har ingen annen konge enn keiseren." Så fikk Jesus sin dødsdom, av en mann som trodde på hans uskyld, men som ikke var villig til å betale prisen det kostet å stå kampen ut for det ene mennesket.. Pisket, spottet, plaget og til slutt korsfestet.
De som hadde fulgt ham stod på ulike steder rundt Golgatahøyden, noen nær ved, andre lenger unna. Noen hadde kun fått en rask, livgivende berøring av han. Andre hadde fått dele måltid og husrom med han. Mange var blitt satt i frihet, mange var blitt reist opp. Noen hadde lagt ned livene sine, for å leve dem sammen med denne mannen. Mange stod rundt korset den dagen med tre ting til felles: De elsket Jesus,de trodde på han og de håpet på han. Men hvordan kan en håpe på en mann som snart skal trekke sitt siste livspust? Hvordan kan framtidstroen baseres på et liv som ebber ut? De hadde trodd og håpet på alt annet enn døden som utfall. De hadde sett for seg en ny framtid, en ny konge, et nytt rike. De hadde satset alt- og de tapte utfra fredagens perspektiv. For Jesus trakk inn sin siste pust og døde der på høyden. Alt håp var ute og mørket senket seg over by og hjerter. Alle drømmer knust. Ikke lenger fremtid. Ikke lenger håp.
Hvordan beveger man seg i et mørke som er så mørkt? Der man ikke ser en eneste skygge av hvor man kan sette foten det neste skrittet, der mørket er så dypt og så vidt at det strekke seg som et hav. Håpløshetens hav, der troen er død, håpet er dødt, ja, selve kjærligheten er død.
Så rant altså Jesu blod ned over kroppen hans, og videre ned langs korset og ned på bakken på det stedet som het Golgata. Hodeskallestedet. Dette mørke stedet i Israel, som man gjerne tok lange omveier rundt for å slippe å forholde seg til. Stedet som gav folk frysninger på ryggen, fordi lukten av død alltid hang i luften, ja døden regjerte der. På dette stedet rant Jesu blod, før kroppen hans ble lagt i graven. Han var død, men hans liv rant i små bekker nedover Golgatas berg, for LIVET er i blodet! Jeg ser for meg at hestehov og hvitveis trengte seg opp av det harde berget, i sporene av Jesu blod. Lyset var i ferd med å trenge gjennom mørket, og det som var et sted av forbannelse blir til et sted av tilbedelse. Lovprisningslepper fra hele verden synger om Golgatas skjønnhet. Det som var stygt og mørkt, har blitt til vårt seierssted.
Fordi død ble til liv der.
Fordi fredag blir til søndag! En søndag ingen kunne komt på å håpe på eller forvente. En søndag som gjør alle ting nye. En søndag som sprenger alle grenser, rister hele verdenshistorien og river i stykker dødens lenger. En søndag som ikke bare blir til frihet for en nasjon, men en hel verden kan rope ut det dyrkjøpte ordet: FRIHET! Jesu disipler og venner, som trodde at alt håp var ute, fikk møte en oppstått Kristus! Det var ikke mulig for døden å holde han fast!! Alt var forandret i møte med en oppstått Kristus.
Det som ikke oppkom i noe hjerte, det som ingen øye hadde sett, ingen øre hørt, det som ingen kunne trodd på, håpet på eller drømt om, det skjedde! Jesus Messias Guds sønn gikk i døden, for å vinne mitt liv.Han gikk en lang og smertefull vei, men anså prisen som verd å betale, for meg. så jeg skulle få leve i kraften av hans oppstandelse!
Også er det som om tiden står stille, og fortid blir nåtid: ALT er forandret for meg i dag i møte med en oppstått Kristus! Vi skal også få huske, med livene våre: Huske friheten ved å leve friheten. Huske livet vi fikk ved å velge livet, I DAG! Huske hans død ved å dø med ham. Huske oppstandelsen ved å leve i kraften av hans oppstandelse. Og i den tomme graven finner vi et evig bevis på at fortid ikke definerer fremtid, men at Gud kan sprenge forventninger og skape nytt LIV!! Fremtid og håp!
"Min elskede tar til orde og sier til meg: Stå opp, min kjæreste, du min vakre, og kom ut! For se, nå er vinteren omme, regnet er dratt forbi og er borte. Blomstene kommer til syne på marken. Sangens tid er inne, og turtelduenes røst har latt seg høre i vårt land. Fikentreets frukter tar til å rødme og vintreets blomster dufter. Stå opp og kom min kjæreste! Du min fagre, så kom da! Min du i klippenes kløfter, i fjelltindens ly! La meg få se din skikkelse, la meg få høre din røst! For din røst er blid og din skikkelse er fager."
GOD PÅSKE
 |
| Min påske, Sunnmørsfjellene! |
onsdag 12. oktober 2016
Yom Kippur
Så e altså høsten tilbake. Eg kjenner på takknemlighet denne morgenen. Takknemlighet for å få lov å bevege meg nær en levende og hellig Gud.. Komme nær. Ordet "offer"på hebraisk betyr akkurat det: Å komme nær! Guds hjerteslag gjennom alle tider, å ta bolig blandt mennesker å få komme helt nær. Også synes eg dette hjerteslag et e så synlig når vi I 3. Mosebok 16 og 23 leser om den store forsoningsdagen, som jødene I dag markerer og feirer med faste og et helt land I stillhet.
De begynner høstfestene med Rosha shana, feast of the trompets. Eller nyttårsaften om du vil. Dette feires utfra noen små vers i 3. Mos. 23, 24: "..skal dere holde hviledag og blåse i trompetene til påminnelse og en hellig sammenkomst." Så gjør de altså det. De blåser i shofaren til det tyter ut ørene, noe som kan være litt fint og helt passelig irriterende.. De blåser for å våkne til kamp, fordi fare er like rundt hjørnet. De blåser for å våkne fra villfarelse, der lyden blir et kall til omvendelse. Etter lyden av shofar, går de inn i "ten days og awe". Ti dager der man skal ransake sitt hjerte, tilgi og bli tilgitt, gi slipp på, klippe bindinger, vende seg vekk fra avguder i livet og løfte blikket mot Israels Gud. Med dette bakteppet kommer altså den viktige dagen vi e komt til I dag: Den store forsoningsdagen. Yom kippur. Dagen da alle folkets synder skal ettergis av den levende Gud.
Se for dere stemningen i ørkenen: Tusen på tusen stod samlet foran sammenkomstens telt. De stod trykket sammen, og de bakerste kunne ikkje se ka som foregikk der fremme, utenfor inngangen av tabernaklet. Aron visste ka oppgaven hans var, og han visste han hadde med en Hellig Gud å gjøre. Det e ikkje sikkert han hadde sovet så mye den natten. Han måtte først ofret en syndofferokse for seg og sitt hus, sånn at han kunne tre inn i helligdommen i renhet med et offer for hele folket. Det e nok ikkje mange dager der et helt folk e stille, men kanskje dette var en av de dagene. Folket visste ka som stod på spill. De visste at de trengte en ren yppesteprest som kunne tre helt inn i helligdommen, inn i det aller helligste, HELT nær, hvis ikkje var de ille ute. Arons renselse var livsviktig for folket i denne dagen, han hadde tatt av seg sine egne klær og var kledd i hvite linklær. To bukker var nøye plukket ut for oppgaven. Den ene, den loddet falt på, skulle være syndofferet for hele Israel. Aron skulle slakte den, og denne ene dagen i året skulle han gå helt inn bak forhenget, der Herrens herlighet hvilte over paktkisten. Før han gikk inn måtte han ta med seg glør fra alteret og fylle sine hender med velluktende røkelse. Deretter skulle han legge røkelse på ilden, sånn at skyen fra røkelsen dekket nådestolen der Guds herlighet hvilte. Dette gjorde han for at han ikkje skulle dø.. Det stod om liv eller død denne dagen, og hele folket visste det. Det var stille og de ventet..
En bukk til stod foran folkemengden. Den skulle være et levende sonoffer. På bukkens hode la Aron ved håndspåleggelse alle folkets synder. Som et symbol på dette ble det bundet et skarlagenrødt tau rundt bukkens hode.Deretter måtte den bæres ut i ørkenen av en mann utpekt til oppgaven. Denne mannen bar altså hele folkets synder i sine hender, og han skulle gå en lang rute ut mot en klippe i ørkenen. Hvis han stoppet opp, ble dehydrert, eller av en eller annen grunn ikke fullførte den oppgaven han var blitt tildelt, fikk det enorme konsekvenser for hele folket. Det handlet om liv eller død denne dagen.
Det ble satt ut folk på stasjoner ca for hver kilometer, for å sørge for at denne bestemte mannen fullførte oppgaven han hadde fått tildelt : "Går det bra?" "Trenger du vann?" "Er det for tungt å bære?" Når han så hadde komt ca 10 km ut i ørkenen, til en bestemt klippe, festet han det skarlagenrøde tauet i en stein, og han skubbet bukken utfor klippen. Tauet ble hengende igjen, og tradisjonen forteller om at Gud gjorde nok et under i ørkenen: Det røde tauet ble alltid hvitt, som et tegn på at Gud hadde motatt folkets offer. Deres synder, som var rødere som purpur, var blitt hvite som snø! Deres synder var tilgitt! Deres navn var blitt skrevet i livets bok nok et år, og de gikk LIV i møte!
Man kan se for seg folket som står og venter på beskjed. Stillheten e spent, de står kanskje og sparker i sanden mens de stadig snur seg for å se etter budbringeren. Vil det holde? Har Aron i renhet fått adgang til det aller helligste, har han blitt stående i møte med en Hellig Gud? Var offeret tilstrekkelig? E tauet blitt hvitt?! En 10 km vandring i ørkenen tar tid, og det e nærliggende å tro at folkemengden etter hvert begynte å slå blikkene ned i bakken. De begynte å bli klamme i hendene. Stillheten ble tyngende..
Men så begynte summingen blandt de bakerste i folkemengden. Det har komt bud fra ørkenen, beskjeden går fra mann til mann, i en stille hvisking, helt til det e en som sprinter gjennom folkemengden for å overlevere det store budskapet til Aron:"Tauet ble hvitt!"Endelig kan han rope ut ordene som setter folket fri til å JUBLE, til å feire med ånd, sjel og kropp: "Tauet ble hvitt! Gud har igjen aksepert vårt offer! Det er LIV for oss i dag!" Då var det ikkje stille lenger! Det var FRIHET, jubel, glede og dans i alle sine rette former. Det var forsoning, shalom fra Gud. LIVET var skrevet over dem nok et år!
Eg syns dette et vakkert bilde å se for seg: den jublende folkemengden som i takknemlighet lovpriser en Hellig OG tilgivende Gud. Å få komme nær, tett inntil livets Gud! I møte med sannheten om kem vi e og sannheten om kem Gud e vekkes tilbedelse og takknemlighet.
Nærhet og offer henger uløselig sammen, det finnes ingen kjærlighet uten offer. Det er det 3. Mosebok handler om: Guds lengsel etter nærhet med sitt folk. Alle dataljene, alle de kjedsommelige listene, handler om dette: Å komme nær, tett på den levende Gud, hvis dypeste lengsel e å ta bolig i sitt folk.
Også e beskrivelsene fra ørkenen bare en skygge av den planen Gud hadde hele tiden, der han selv skulle være både syndoffer og soningsoffer. Alle verdens synder ble lagt på han og han ble bragt med utenfor byen, som syndebukk. Ved hans blod fikk ALLE adgang helt inn i helligdommen- helt nær til den levende Gud!
Alt e ferdig. Vi e invitert inn I Guds nærhet, der vi aldri igjen skal ofre blod av bukker og okser. Han har gjort alt, betalt alt, fullført alt, også e dette altså det eneste offeret eg kan gi tilbake: Hele meg, som et levende offer fremfor han! No som då e Guds hjerteslag det samme: Å komme nær, helt nær til det ene mennesket! Der e veien til liv, for den ene og for oss alle. Helt nær til den Gud som elsker.
De begynner høstfestene med Rosha shana, feast of the trompets. Eller nyttårsaften om du vil. Dette feires utfra noen små vers i 3. Mos. 23, 24: "..skal dere holde hviledag og blåse i trompetene til påminnelse og en hellig sammenkomst." Så gjør de altså det. De blåser i shofaren til det tyter ut ørene, noe som kan være litt fint og helt passelig irriterende.. De blåser for å våkne til kamp, fordi fare er like rundt hjørnet. De blåser for å våkne fra villfarelse, der lyden blir et kall til omvendelse. Etter lyden av shofar, går de inn i "ten days og awe". Ti dager der man skal ransake sitt hjerte, tilgi og bli tilgitt, gi slipp på, klippe bindinger, vende seg vekk fra avguder i livet og løfte blikket mot Israels Gud. Med dette bakteppet kommer altså den viktige dagen vi e komt til I dag: Den store forsoningsdagen. Yom kippur. Dagen da alle folkets synder skal ettergis av den levende Gud.
Se for dere stemningen i ørkenen: Tusen på tusen stod samlet foran sammenkomstens telt. De stod trykket sammen, og de bakerste kunne ikkje se ka som foregikk der fremme, utenfor inngangen av tabernaklet. Aron visste ka oppgaven hans var, og han visste han hadde med en Hellig Gud å gjøre. Det e ikkje sikkert han hadde sovet så mye den natten. Han måtte først ofret en syndofferokse for seg og sitt hus, sånn at han kunne tre inn i helligdommen i renhet med et offer for hele folket. Det e nok ikkje mange dager der et helt folk e stille, men kanskje dette var en av de dagene. Folket visste ka som stod på spill. De visste at de trengte en ren yppesteprest som kunne tre helt inn i helligdommen, inn i det aller helligste, HELT nær, hvis ikkje var de ille ute. Arons renselse var livsviktig for folket i denne dagen, han hadde tatt av seg sine egne klær og var kledd i hvite linklær. To bukker var nøye plukket ut for oppgaven. Den ene, den loddet falt på, skulle være syndofferet for hele Israel. Aron skulle slakte den, og denne ene dagen i året skulle han gå helt inn bak forhenget, der Herrens herlighet hvilte over paktkisten. Før han gikk inn måtte han ta med seg glør fra alteret og fylle sine hender med velluktende røkelse. Deretter skulle han legge røkelse på ilden, sånn at skyen fra røkelsen dekket nådestolen der Guds herlighet hvilte. Dette gjorde han for at han ikkje skulle dø.. Det stod om liv eller død denne dagen, og hele folket visste det. Det var stille og de ventet..
En bukk til stod foran folkemengden. Den skulle være et levende sonoffer. På bukkens hode la Aron ved håndspåleggelse alle folkets synder. Som et symbol på dette ble det bundet et skarlagenrødt tau rundt bukkens hode.Deretter måtte den bæres ut i ørkenen av en mann utpekt til oppgaven. Denne mannen bar altså hele folkets synder i sine hender, og han skulle gå en lang rute ut mot en klippe i ørkenen. Hvis han stoppet opp, ble dehydrert, eller av en eller annen grunn ikke fullførte den oppgaven han var blitt tildelt, fikk det enorme konsekvenser for hele folket. Det handlet om liv eller død denne dagen.
Det ble satt ut folk på stasjoner ca for hver kilometer, for å sørge for at denne bestemte mannen fullførte oppgaven han hadde fått tildelt : "Går det bra?" "Trenger du vann?" "Er det for tungt å bære?" Når han så hadde komt ca 10 km ut i ørkenen, til en bestemt klippe, festet han det skarlagenrøde tauet i en stein, og han skubbet bukken utfor klippen. Tauet ble hengende igjen, og tradisjonen forteller om at Gud gjorde nok et under i ørkenen: Det røde tauet ble alltid hvitt, som et tegn på at Gud hadde motatt folkets offer. Deres synder, som var rødere som purpur, var blitt hvite som snø! Deres synder var tilgitt! Deres navn var blitt skrevet i livets bok nok et år, og de gikk LIV i møte!
Man kan se for seg folket som står og venter på beskjed. Stillheten e spent, de står kanskje og sparker i sanden mens de stadig snur seg for å se etter budbringeren. Vil det holde? Har Aron i renhet fått adgang til det aller helligste, har han blitt stående i møte med en Hellig Gud? Var offeret tilstrekkelig? E tauet blitt hvitt?! En 10 km vandring i ørkenen tar tid, og det e nærliggende å tro at folkemengden etter hvert begynte å slå blikkene ned i bakken. De begynte å bli klamme i hendene. Stillheten ble tyngende..
Men så begynte summingen blandt de bakerste i folkemengden. Det har komt bud fra ørkenen, beskjeden går fra mann til mann, i en stille hvisking, helt til det e en som sprinter gjennom folkemengden for å overlevere det store budskapet til Aron:"Tauet ble hvitt!"Endelig kan han rope ut ordene som setter folket fri til å JUBLE, til å feire med ånd, sjel og kropp: "Tauet ble hvitt! Gud har igjen aksepert vårt offer! Det er LIV for oss i dag!" Då var det ikkje stille lenger! Det var FRIHET, jubel, glede og dans i alle sine rette former. Det var forsoning, shalom fra Gud. LIVET var skrevet over dem nok et år!
Eg syns dette et vakkert bilde å se for seg: den jublende folkemengden som i takknemlighet lovpriser en Hellig OG tilgivende Gud. Å få komme nær, tett inntil livets Gud! I møte med sannheten om kem vi e og sannheten om kem Gud e vekkes tilbedelse og takknemlighet.
Nærhet og offer henger uløselig sammen, det finnes ingen kjærlighet uten offer. Det er det 3. Mosebok handler om: Guds lengsel etter nærhet med sitt folk. Alle dataljene, alle de kjedsommelige listene, handler om dette: Å komme nær, tett på den levende Gud, hvis dypeste lengsel e å ta bolig i sitt folk.
Også e beskrivelsene fra ørkenen bare en skygge av den planen Gud hadde hele tiden, der han selv skulle være både syndoffer og soningsoffer. Alle verdens synder ble lagt på han og han ble bragt med utenfor byen, som syndebukk. Ved hans blod fikk ALLE adgang helt inn i helligdommen- helt nær til den levende Gud!
Alt e ferdig. Vi e invitert inn I Guds nærhet, der vi aldri igjen skal ofre blod av bukker og okser. Han har gjort alt, betalt alt, fullført alt, også e dette altså det eneste offeret eg kan gi tilbake: Hele meg, som et levende offer fremfor han! No som då e Guds hjerteslag det samme: Å komme nær, helt nær til det ene mennesket! Der e veien til liv, for den ene og for oss alle. Helt nær til den Gud som elsker.
søndag 27. mars 2016
Vi feirer PÅSKE for Herren!!
Så får vi altså feire påske igjen!! Den høytiden som har så mange høyder, dybder og bredder at det er umulig for tanken å romme. I israelsfolkets historie gjør Gud alltid noe nytt når de feirer påske. En ny frihet, en ny nasjon, et nytt land, en ny auroritet, en ny pakt.. Starten på påskehistorien: 430 år hadde gått, med rop, tårer og undertrykkelse. Generasjon etter generasjon ropte etter utfrielse, uten å motta det deres hjerter lengtet etter. De ble værende i fangenskap. Men så, i skyggen av ørkenen, gir Abrahams, Isaks og Jakobs Gud seg til kjenne midt i historielinjen. Han vil lede sitt folk ut av slaveriet. Hvorfor? Så de kan tjene han.. Så han kan ta bolig iblandt dem. Han ville komme nær! Han kunne altså ikke det mens de var i fangenskap. Det var en uoverstigelig kløft mellom slaveri og tilbedelse, lenkene var for tunge for løftede hender. Israelsfolket tilhørte noen andre. Men Gud knuste lenkene, ledet dem til frihet og tok bolig iblandt dem, kalte dem sitt folk! Påskelammet ble slaktet, blodet ble tegnet på dørkarmene og Israel fikk der erfare en av bibelens dyrebare sannheter: LIVET er i blodet. I det lyteløse lammets død spiret det frem liv, og denne første påsken ble en ny nasjon født.
Jødisk påske feires fortsatt i dag med overskriften: HUSK, HUSK, HUSK. Husk veien fra lenkene, like gjennom Rødehavet og inn i frihet og tilbedelse. Husk ved å gjenfortelle historien. Husk ved å leve historien. Husk ved å la fortid bli nåtid, ved å si at Gud utfridde MEG fra Egypt og tok bolig iblandt OSS her og NÅ. Deres historie er min historie, deres frihet er min frihet. Deres Gud er min Gud.
Også er altså vår påsken her, denne vidunderlige høytiden med så dype røtter og verdensomveltende konsekvenser. I Norge har nasjonen fri og melkekartonger og tv-kanaler fylles med uløste gåter, ubesvarte spørsmål, teorier om sannhet og løgn, skyldig og uskyldig. Den lange fredagen for 2000 år var full av liknende elementer: Folkemengden hadde tatt imot Jesus som konge mindre enn en uke tidligere, da han red inn i Jerusalem på eselet. Ryktene surret, historiene var mange.Hvem er han? Kunne han være Messias? Kunne han være den som skulle utfri? Noen trodde med overmot, andre trodde med tvil. Mange var redde mens de hørte folkemassens aggressive rop om korsfestelse. Sinne og hat dirret i luften, og yppersteprestene presset Pilatus over grensen, der de gikk så lang som å fornekte Gud ved å si: "Vi har ingen annen konge enn keiseren." Så fikk Jesus sin dødsdom, av en mann som trodde på hans uskyld, men som ikke var villig til å betale prisen det kostet å stå kampen ut for det ene mennesket.. Pisket, spottet, plaget og til slutt korsfestet.
De som hadde fulgt ham stod på ulike steder rundt Golgatahøyden, noen nær ved, andre lenger unna. Noen hadde kun fått en rask, livgivende berøring av han. Andre hadde fått dele måltid og husrom med han. Mange var blitt satt i frihet, mange var blitt reist opp. Noen hadde lagt ned livene sine, for å leve dem sammen med denne mannen. Mange stod rundt korset den dagen med tre ting til felles: De elsket Jesus,de trodde på han og de håpet på han. Men hvordan kan en håpe på en mann som snart skal trekke sitt siste livspust? Hvordan kan framtidstroen baseres på et liv som ebber ut? De hadde trodd og håpet på alt annet enn døden som utfall. De hadde sett for seg en ny framtid, en ny konge, et nytt rike. De hadde satset alt- og de tapte utfra fredagens perspektiv. For Jesus trakk inn sin siste pust og døde der på høyden. Alt håp var ute og mørket senket seg over by og hjerter. Alle drømmer knust. Ikke lenger fremtid. Ikke lenger håp.
Hvordan beveger man seg i et mørke som er så mørkt? Der man ikke ser en eneste skygge av hvor man kan sette foten det neste skrittet, der mørket er så dypt og så vidt at det strekke seg som et hav. Håpløshetens hav, der troen er død, håpet er dødt, ja, selve kjærligheten er død.
Så rant altså Jesu blod ned over kroppen hans, og videre ned langs korset og ned på bakken på det stedet som het Golgata. Hodeskallestedet. Dette mørke stedet i Israel, som man gjerne tok lange omveier rundt for å slippe å forholde seg til. Stedet som gav folk frysninger på ryggen, fordi lukten av død alltid hang i luften, ja døden regjerte der. På dette stedet rant Jesu blod, før kroppen hans ble lagt i graven. Han var død, men hans liv rant i små bekker nedover Golgatas berg, for LIVET er i blodet! Jeg ser for meg at hestehov og hvitveis trengte seg opp av det harde berget, i sporene av Jesu blod. Lyset var i ferd med å trenge gjennom mørket, og det som var et sted av forbannelse blir til et sted av tilbedelse. Lovprisningslepper fra hele verden synger om Golgatas skjønnhet. Det som var stygt og mørkt, har blitt til vårt seierssted.
Fordi død ble til liv der.
Fordi fredag blir til søndag! En søndag ingen kunne komt på å håpe på eller forvente. En søndag som gjør alle ting nye. En søndag som sprenger alle grenser, rister hele verdenshistorien og river i stykker dødens lenger. En søndag som ikke bare blir til frihet for en nasjon, men en hel verden kan rope ut det dyrkjøpte ordet: FRIHET! Jesu disipler og venner, som trodde at alt håp var ute, fikk møte en oppstått Kristus! Det var ikke mulig for døden å holde han fast!! Alt var forandret i møte med en oppstått Kristus.
Det som ikke oppkom i noe hjerte, det som ingen øye hadde sett, ingen øre hørt, det som ingen kunne trodd på, håpet på eller drømt om, det skjedde! Jesus Messias Guds sønn gikk i døden, for å vinne mitt liv.Han gikk en lang og smertefull vei, men anså prisen som verd å betale, for meg. så jeg skulle få leve i kraften av hans oppstandelse!
Også er det som om tiden står stille, og fortid blir nåtid: ALT er forandret for meg i dag i møte med en oppstått Kristus! Vi skal også få huske, med livene våre: Huske friheten ved å leve friheten. Huske livet vi fikk ved å velge livet, I DAG! Huske hans død ved å dø med ham. Huske oppstandelsen ved å leve i kraften av hans oppstandelse. Og i den tomme graven finner vi et evig bevis på at fortid ikke definerer fremtid, men at Gud kan sprenge forventninger og skape nytt LIV!! Fremtid og håp!
"Min elskede tar til orde og sier til meg: Stå opp, min kjæreste, du min vakre, og kom ut! For se, nå er vinteren omme, regnet er dratt forbi og er borte. Blomstene kommer til syne på marken. Sangens tid er inne, og turtelduenes røst har latt seg høre i vårt land. Fikentreets frukter tar til å rødme og vintreets blomster dufter. Stå opp og kom min kjæreste! Du min fagre, så kom da! Min du i klippenes kløfter, i fjelltindens ly! La meg få se din skikkelse, la meg få høre din røst! For din røst er blid og din skikkelse er fager."
GOD PÅSKE
onsdag 2. desember 2015
Balansekunst
Eg skal gjøre et forsøk på en oppdatering no. Eg har begynt mange ganger i løpet av de siste månedene, men det virker som om eg har manglet noen ord. Selv om eg egentlig kan ganske mange.. (Også e det en del eg ikkje kan, eg måtte spørre Jeppe ka polemikk betyr for noen dager siden. Også synes eg egentlig hipster e vanskelig å gripe. Men det har eg ikkje turt å spørre noen om,..)
Det har vært en merkelig tid her nede de siste månedene. De åpne sårene viser seg på mange kanter. Dybden i konflikt og smerte har blitt mer virkelig. Hvert skudd, hvert granatsmell, hver knivspiss har med levende mennesker å gjøre, mennesker som har fått livets pust av en elskende Gud. Midt i dette har eg strevd med å finne et balansepunkt, der eg kan leve, i kaoset. Uten å forenkle. Uten å forstå. Noen dager virker det som om kynisme og hverdagsglede er i en "to for prisen av en- pakke". Eg ber hver dag om at kontrastenes Gud, Israels Gud må hjelpe meg å skille de to. At han kan gi av sitt myke hjerte OG av sin glede.
Eg tenker ofte på Jesus ved nattverdsbodet for tiden. Disiplene (og mest sannsynlig flere) var samlet. Jesus visste ka som rørte seg i det rommet. En hadde allerede angitt han til jødiske ledere. En kom til å nekte for at han noengang hadde kjent han. Flere kranglet om kem som ville være størst i himmelens rike. Ingen hadde egentlig gjenkjent ham på dypet. Alle kom i løpet av denne kvelden til å vise troløshet og svik. Også sitter de der i dette som kanskje kan beskrives som et relasjonelt kaos. Også velger Jesus dette øyeblikket til å sette ord på en ny pakt. Hans blod pumper gjennom våre årer. Vi får ta del i hans kropp. Ordet ble kjøtt og kom helt nær til mennesker. Han var ordet nær og mennesker nær. Han var sannheten tro i kjærlighet. Han var og e fortsatt ekspert på å bevege seg i kaos, komme tett på smerte og gråte, i sannhet. Å komme tett på glede og le, i sannhet. Dette e et mysterium for meg, men og en nøkkel tror eg. Å kunne følge etter han i tåken, og stole på at han gir nok lys til det neste skrittet.
Det har skjedd ganske mange andre finurlige ting de siste månedene, eg skal komme med en kort oppsummering:
Det har vært blodmåne. Ikkje bare vanlig blodmåne altså, men iallefall trippel eller firpel. I den forbindelse valgte noen av oss å stå opp om natten for å se den fra oljeberget, i gode venners lag. Eg tenkte at vi kanskje kom til å være nesten aleine der oppe, det var tross alt midt på natten. Naivt! Det var et sirkus uten sidestykke der raritetene kom i busslass, med brudekjoler og ridderdrakter, sverd og shofar. Eg hadde så mye latter, både inni meg og en del utenpå, men eg kommer ikkje utenom: Eg var der, så eg var en del av pakken! En del av denne rare scenen fra Independenceday:-).
Succot: Vi får gleden av å være med på jødiske høytider når vi er her nede, det e stor stas! Det e både fasinerende og inspirerende å se hvordan de husker ved å leve og gjøre. Sukkot er løvhyttefest, der de skal huske, leve og gjøre at Gud tok bolig blandt sitt folk i ørkenen. Han var nær og er det fortsatt. Det man da gjør er å bygge en hytte på terassen, eller der man har mulighet for det, en succa. Det meste man gjør i løpet av uken skal foregå i succaen: Der skal man spise, lese, se film og gjerne sove. Også er Gud nær, som han var i ørkenen. Under succot er påbudet å glede seg! Glede kan virkelig være radikalt og grensesprengende! Et valg, der eg sier til min Gud: "I dag velger eg å glede meg over alt det gode du har gitt og gjort!" Vi må slippe bekymringer for å glede oss. Slippe taket i de stedene vi lures til å feste vår trygghet og gripe fast i hans trygghet. Vi må heve blikket fra egne omstendigheter, og se på livets Gud, som gir glede. Glede e radikalt!
Dansk språk: Det viser seg at sirka en tredjedel av danske ord handler om enten mannlig eller kvinnlig kjønnsorgan, og det gjør det vaskelig å ikkje ved en feiltagelse snakke om direkte upassende senarioer. Enkelte vil hevde at dette sier noe om dansk kultur, mens andre vil stille seg spørrende til dette:-). Eksempler på ting vi for all del ikkje må si: "Kossen gikk det i dag?" "Han knep meg" "Har du klippet luggen?". Fra no av skal eg bruke en annen taktikk: Eg skal anta at det meste e grisete, til det motsatte e bevist, bruke enkle ord som eg vet e trygge: "Hei". "Takk" "Sees". Det blir mange fine samtaler fremover..
The Office: Eg har begynt å se den amrikanske the office og eg e rett og slett hektet. Eg e begynt å drømme om Dwight Shrut (det høres ut som dette kunne blitt et eller annet ugreit på dansk.) og se etter the office-øyeblikk i hverdagen. Det e overraskende mange av de:-).
Ellers kan eg si at livet på de fleste måter e godt. Eg trives veldig godt på suppekjøkkenet (selv om eg kunne vært foruten et par av konspirasjonsteoriene. Men på annen side skaper det munterhet i hverdagen.), Eg har begynt med engelskundervisning for etiopiske ungdommer to kvelder i uken, noe som e veldig kjekt! Også e det utrolig fint felleskap i leiligheten, der vi stadig leiter etter unnskyldninger til å feire livet, og det finnes heldigvis mange. No har vi nettopp feiret thanksgiving med kalkun og full pakke og det e mye up and coming: Navnedager, dåpsdager og ikkje minst grunnlovsdager med tema fra verdens forskjellige land. Det neste på programmet blir julekonsert, der alle må delta med minst et kreativt sanginnslag. Det blir sterkt.
Abonner på:
Innlegg (Atom)