Reddhare..

Då e helgen snart over og eg e tilbake i leiren. Eg har hatt en super helg der eg har vært på besøk hos min langt over gjennomsnittelig trivelige kompis Ronny, og hans flotte kone og datter.La meg fortelle dokkar noe om Ronny: Han har aldri vært i fengsel, han. Han har levd i 27 år som en lovlydig borger, har ikkje stjålet en eneste bil, eg tror ikkje han har sneket på bybanen en gang:-) Bra av deg, Ronny - du gjør ære på navnet ditt og trekker statistikken i riktig retning..

Eg har vært på møte i IMI-kirken i dag, der traff eg Kristin, Kjetil og Marit, de tok godt vare på meg, takk for det:-) Eg så også et annet kjent fjes, en eg har vært borti før:Torolf Nordbø, eller "han innante" som han og blir kalt.Folk syns han e veldig morsom her på jæren.. Eg var så uheldig en gang, at eg kom ut for å presentere han med feil navn på en barnefest på Lyngdal bibelcamp: Eg presenterte han som han nedentil.. Det kunne skjedd kem som helst, eg syns det blir flisespikeri å henge seg opp i sånne små detaljer, det e jo rett i nærheten av det som e riktig.. Likevel kjente eg at eg ble rød og varm i fjeset når eg så han i dag, og eg snudde meg fort en annen vei..

Visste dokkar at eg e fryktinngytende? Eg har egentlig levd i uvitenhet om det, men i dag har eg fått opp øynene for den siden ved meg sjøl. Eg tok toget fra Stavanger til Gandal i kveld, og derfra må eg gå en halv time til Vagleleiren. Det var mørkt og disete og eg kjente meg litt utrygg, noe som gjorde at eg var glad for at en (ca) 13 år gammel gutt med skateboard under armen gikk foran meg. Eg gikk med raske skritt for å holde følge med han, selv om vi strengt tatt ikkje hadde noen avtale om å gå sammen. Etter at vi hadde gått et lite stykke, begynte han å snu seg med jevne mellomrom og se i min retning. Han senket farten, eg senket farten.. Han gikk fortere, eg gikk fortere og vips, så begynte han å løpe mens han så tilbake på meg med frykt i blikket:-) Eg finner det ineressant, og tenker at min fryktinngytende fremtreden kanskje kan brukes til min fordel i ymse sammenhenger.. Spesielt i kombinasjon med min nyskaffede uniform. Når eg hadde mistet ryggen til min antatte kompis, gikk eg i 15 minutter til før eg reagerte på nøyaktig samme måte som han: Det var mørkt og guffent og eg begynte å løpe. Det fortsatte eg med helt til eg oppdaget en bil bak meg, rett ved vagleleiren. Inni satt selvfølgelig noen av mine medsivilister, og eg var rimelig avslørt.. Eller, eg har jo gitt uttrykk for å være en treningsnarkoman, så det kan jo hende de trodde at løpingen var motivert av noe i den retningen istedenfor frykt.. I kjole..:-) Eg håper på en noe nedsatt evne til å trekke slutninger.. Jaja, reddhare e kanskje bedre enn nr. 23.. Eller kasnkje de bare blir slått sammen.

Helg..

Då e helgen kommet i Vagleleiren. Det e lørdag, ingen oppstilling, ingen uniform. Eg skal tre inn i mine egne klær og mitt eget navn med stolthet. Eg skal rote så mye eg vil på rommet i to hele dager.. Det handler selvfølgelig bare om opprør, en måte å fortelle systemet: Dokkar bestemmer ikkje over meg.
Eg har hadde en god kveld i Bryne i går. Eg fikk nemlig lirket meg inn i et bursdagsbesøk. Nærmere forklart, eg spurte direkte: Kan eg komme i ditt bursdagsbesøk?Eg hiver meg over de sosiale mulighetene eg ser, gratulerer med overstått Vegar uten D! Eg opplever at vi har hatt en stående avtale der vi inviterer hverandre med på store begivenheter i livet, så det ble veldig naturlig. Han var for eksempel i min 18 års dag, og eg tror ikkje han opplevde det påtrengende i det hele tatt..:-)

I går fikk eg lære om samband. Hvilket samband, tenker kanskje du. Misjonssambandet? (Var den billig?) Nærliggende tanke, en viktig organisasjon i kongens tjeneste, men det var ikkje det vi fikk høre om.. Det var radiosamband: 1, dette er 23- over. Mottatt. Slutt.

Vi øvde på kommunikasjon gjennom radio og det var egentlig ganske gøy, eg følte meg som en tolvåring, som egentlig er litt for stor til å leke, men som kjenner på begeistring likevel. Det kryptiske språket fikk meg til å føle meg viktig og intelligent.. Men det var en ting eg ikkje likte. Mens vi øvde, stokket tallene seg helt for meg. Mattestykket gikk ikkje opp. Eg har begynt å identifisere meg med tall nr 23, e blitt litt glad i det liksom. Plutselig var det helt andre tall som ble slengt ut i luften, på en veldig lettvint, nesten respektløs måte. Det virket så tilfeldig liksom, som om tall nr 23 ikkje betydde noe. Plutselig ble eg omtalt som både 22 og 98. Eg syns det e dumt når det blir sånn.. 
Men, eg får bare forholde meg til det, det kalles visst radiodisiplin.

Noen ganger må det utføres ekstremtiltak i forbindelse med radiodisiplin. Eg syns kontrasten mellom ordet ekstremtiltak og de faktiske ekstemtiltakene er litt finurlig. EKSTREMTILTAK- Si hvert ord to ganger. Hvis ting virkelig er helt CRAZY kan du..... Stave hvert ord..
Her kommer et eksempel på en ekstremsituasjon der eg staver hvert ord. Se på det som en form for test. Også vil eg gjerne be noen om å transittere denne meldingen til Jon Kanon.. (Eg regner med dokkar e såpass oppvakt at dokkar skjønner at det eg egentlig gjør no e å brife med alle de kule nye ordene eg har lært.) Kilo Oscar Mike stopp Tango India Lima stopp Sierra Tango Alpha Victor Alpha November Golf Echo Romeo stopp November Echo Sierra Tango Echo stopp Hotel Echo Lima.

God helg alle sammen!

OVER OG UT.

Hysj!

"Det kiler i magen. Kunne vi bare blitt kjent? Nå har jeg vært her i fire dager og ingenting har hendt.." Då e dag fire over her i leiren.. I dag har det skjedd mye forskjellig. Det viktigste først: Eg har fått vite at eg om en uke og en dag får storbesøk av en hel gjeng av mine favorittfolk! Plingeling, Ingrid pingrid, Heidi peidi, Pekki flekki og Marihønen kommer for å hjelpe meg med å holde Sravangers gater trygge. (Ble det ikkje veldig sånn artig når eg fant på rimeord til alle navnene? Eg gir dokkar det dokkar vil ha:-) Det e helt supert!

Eg har ikkje fått en eneste anmerkning i dag.. Eg har oppført meg eksemplarisk, faktisk så god oppførsel at eg på mange måter opplever at eg fortjener en stjerne. Bare en bitte liten en, altså, eg kan sy den på skulderen sjølv.. Eg har vært stille som en mus mens undervisningen har foregått. Han eg sitter ved siden av maser. Eg tror snart han får nedsatt orden, eller iallefall brev om at det e fare for d.... Eg har jo noe å kompensere for, så i dag har eg hysjet på han for å fremstå som voksen og seriøs. Det har ABSOLUTT ingen sammenheng med at han e mye flinkere enn meg og at han kan alt vi gjør og hører fra før av. Eg har IKKJE surnet, fordi eg føler meg litt uvitende og dum i møte med hans kunnskap. Eg følte bare at det passet seg med en sånn "hysj, ly meg" tone, for eg vil jo suge til meg all lærdom eg kan i løpet av disse tre ukene:-)

Vi har øvd på førstehjelp i dag, og eg har funnet ut at det ikkje bare e når eg sover godt at eg slever.. Eg slevet noe helt sykt når eg skulle ta innblåsninger på dukken. Det var ganske flaut, for eg hadde en partner som la merke til det. Hon kommenterte det ikkje, for eg sa: "hysj, ly meg" til hon med øynene.

Det ble skrevet opp en notis på tavlen i dag som fikk meg til å bli nygjerrig. Det stod: ØL + annen kos- rom 206. Eg trodde kanskje at eg skulle få til å skrive noe smakfullt og morsomt om den notisen, men no har eg visket ut tre ganger, for det ble bare litt ufint, så eg lar det stå som det gjør.. Gjengen fra rom 206 kom akkurat hjem no, og det ser ut som eg må trå til med replikken min igjen: Hysj, ly meg!

No må eg visst finne puten, siden eg skal være klar til oppstilling klokken oeighthundred, som vi sier det her. Eller osevenhundredandfiftyfive. Da skal vi holde på til onethousenfivehundredandfortyfive. Onethousensikshundredandfourtythree skal eg ta bussen til Stavanger, og då vil eg tro eg e fremme sånn sirka onethouseneighthundredandten.(Mer Elisabeth, mer!)
Eg må få med at eg har vært en usedvanlig trivelig tur til Bryne i dag. Eg fikk være med på en huskirkesamling med en gjeng fra Saron som eg ser frem til å bruke mer tid med.. Takk til Torstein for skyss, til Johannes for vertskap og til Kent og Katrine som det var utrolig kjekt å se igjen!

Uniform

Då e dag nummer tre over i Vagleleiren.. Og eg har vært ULYDIG..

La meg forklare: Eg var akkurat ferdig med frokost. Eg hadde spist en skuve og et knekkebrød. Eg tatt juice fra dispenser istedenfor sjokomelk, og var egentlig ganske fornøyd med meg selv når eg satt fra meg kopp og fat i oppvansken. MEN, d varte ikkje lenge. Eg hørte plutselig tunge skritt og et smell med døren. Inn kom en myndig mann med et misfornøyd uttrykk i ansiktet. Han kjeftet på oss (sånn kjeft som man fikk på ungdomsskolen) fordi vi var seine. Eg følte meg som en idiot, og det var jo forsåvidt på sin plass. Eg våget meg til å kikke på klokken idet han snudde ryggen til. Etter min klokke var det fem minutter igjen til vi skulle møte til oppstilling, men eg e helt enig i at i et maktforhold som er så entydig, så er det hans klokke som gjelder. Eg skal ikkje stille spørsmålstegn ved d, og eg tar sterk selvkritikk..

På oppstilling stirret eg i bakken og håpet at han ikkje skulle se at nummer 23 snublet når hun skulle tre av og at hun hilste etter de andre. Det er ikkje lett for en som e litt klosset å skulle gjøre disse tingene helt rett:-)

Eg har fått vite noe eg ikkje visste fra før, og eg deler d med dokkar, for d e ikkje sikkert dokkar vet d heller.. Eg e nemlig i besittelse av en helt spesiell makt no, fordi eg e eier av en grå uniform. Folk har et helt eget gehør for oss som er i uniform.. Vi blir naturlige ledere i de fleste situasjoner. Folk ser på oss og spør: «Ka vil du eg skal gjøre no?» eller «kordan vil du eg skal opptre no?» D blir vel naturlig å sammenligne seg med andre uniformerte personer: Supermann, spiderman, batman, catwoman.. Ingen av oss må glemme den kloke setningen som ble sagt til Peter Parker i den første spidermanfilmen: With great power comes great responsibility.. D var godt eg fikk beskjed no om tingenes tilstand, ellers kunne d fort gått til hodet på meg.. D e lett for, når eg kommer ut i uniformen min etter tre uker, og folk flokker seg rundt meg og sier: Snakk til oss, Elisabeth! Men no vet eg d, så no går d bra:-)

Det kan godt hende at dokkar tenker: «No har sikkert Elisabeth fått mange nye venner, hon e jo så ekstremt sterk sosialt sett.» Eg vil tro dokkar tenker d egentlig og eg skjønner at d e en logisk antagelse, men den e ikkje helt korrekt i denne gitte situasjonen:-) Hvordan e d egentlig man går frem når man skal bli kjent med nye folk? Eg har glemt d ut, kom gjerne med tips.. Eg har prøvd meg litt frem, eg har prøvd å være «morsom» og «kul», men eg tror egentlig ikkje eg utgav meg for å være noen av delene, så eg må kanskje skifte strategi:-)

Eg sitter og smiler litt for meg sjøv no og tenker på en situasjon i spisesalen i går. Av og til blir eg så revet med av d andre sier og tror at eg avviker litt fra d som egentlig kan kalles fakta. I denne situasjonen fikk eg samme følelsen som når eg i Etiopia utgav meg for å være en som ble veldig fort brun.

Følg med: I spisesalen i går satt eg med noen jenter som eg likte godt, og de begynte å snakke om trening, hvorpå de spurte meg: «Driver du med noe trening?» Eg svarte ja på d, og dermed kom d et oppfølgingsspørsmål for å utdype. Da begynte eg å liste opp alskens, mens den eg beskrev mindre og mindre lignet på meg: Sykling, jogging, ski, treningsstudio. Eg fikk plutselig et sterkt behov for å le og eg tenkte med meg sjølv: Ka e d eg sitter her og utgir meg for:-) Jaja, eg får bare holde imiget oppe, så no tror eg at eg skal gå og trene:-)

Baksiden av medaljen..

Da var den første dagen over og eg har så mye latter inni meg at eg holder på å sprekke. Eg e i vagleleiren og dette e så morsomt militært! Eg e i militæret eg, eller iallefall en tøyseversjon av det.. Eg e ikkje lenger Elisabeth, eg e nummer 23, det e mye lettere å forholde seg til.. Rominspeksjon om morgenen, for å skjekke at arbeidsforholdene til vaskepersonellet er i orden.. Oppstilling i full uniform der det blir ropt ting som: Grunnstilling! Hvil! Tre av!

Vi har fått uniform utdelt i dag. Fra ytterst til innerst skal vi gå i kongens klær. Eg har allerede vært litt opprørsk på dag nummer en;-) Eg slo meg helt løs og tok på meg en stripete stilongs i 5 forskjellige farger, i stedenfor den vi fikk utdelt. Det var ingen som så det, men eg visste det og følte meg rampete og fornøyd. I morgen tenker eg på å lage et tøysete mattestykke av nummeret mitt. Eg har ikkje helt bestemt meg for å gjøre det enda, grensen må jo gå et sted for hvor crazy eg kan være:-)

Det var en festlig situasjon i den ene timen i dag. Det oppstod en diskusjon i forbindelse med den økonomiske situasjonen til de som ikke får dekket lønn i de tre ukene de er vekke. I den forbindelse sa mannen i front med stjerner på skuldrene, og eg siterer: «Dette e baksiden av medaljen.» Det var umiddelbart flere spørsmål som presset seg frem i alle som satt der. Finnes det en medalje i dette bildet? Hvilke metall er den laget av? Er det en forside på den, og i såfall, hvordan ser den ut? Skal vi sendes til Holmenkollen i to uker, siden han plutselig begynner å snakke om medaljer? Vi satt og beveget oss litt på stolene, helt til en tøff Askøyværing til slutt turde å uttale det vi alle tenkte i ord. Svarene som fulgte var unnvikende og vage, og sånn som eg forstod det, kan det oppsummeres i en setning: God mat i tre uker. Personlig syns eg eg aner noen skjevheter i medaljen, en ørliten ubalanse mellom forside og bakside, men husk, dette kommer fra nummer 23. Altså, en som er rimelig langt bak i rekken.. Nummer 23 «ut av rekken gå». Eg drømmer om å være nr 5, eller iallefall nr 8, men det er jo latterlig. Eg må si det til meg sjølv igjen og igjen: Elisabeth, du kan ikke være noe du ikkje e..:-)

Eg vil legge til at eg har vært en veldig trivelig tur hos familien Vågen i dag, sammen med mine skjønne venninner Mariann og Maria. De hentet meg og leverte meg tilbake til militæret på en ypperlig måte, og jeg fikk god kake, god kaffe, god lasagne og godt selskap:-) Nå må jeg komme meg i seng, men eg har følelsen av at det blir flere innlegg. Eg har en liten notatblokk der eg later som eg noterer, men egentlig skriver eg ned morsomme episoder som eg kan le av etter klokken 15.45..

Det blir ingen bilder på dette innlegget, men Heidi har lært meg at eg trenger bilder for å holde interessen oppe, så vi får se om det dukker opp noe etter hvert..

NYHETSVARSEL: På vei til sivilforsvaret

Da er tiden kommet. Det er en tid for alt sies det og eg vil tro at det er i situasjoner som dette at uttrykket kommer til sin rett. En tid for å gråte.. En tid for å le.. En tid for å gjøre ting du ikke har lyst til i det hele tatt. Denne omgjengelige, åpne, fleksible jenten, med perfekt helse og forbedringspotensiale tar turen til Sandnes i sivilforsvaret.. Eg skal tjene kongen og fedrelandet, og alle dere sivile der ute har nå en mulighet til å rette en takk mot disse (oss) som står som en klippe, som kjemper og sliter for å.... eh.. Uansett, disse som bærer vann, som står vakt under håndball-VM og på AHA-konsert, som dirigerer trafikken når et helt land skal ta vaksine: SIVILFORSVARET- the band of sisters..

Eg har begynt så smått med pakking. Ka har skal eg ta med meg på et tre ukers opphold av denne arten? Symaskin? Vannpipe? Sykkel? Eg satser jo på å få det meste på halv pris fremover, grunnet uniformell bekledning, så eg kan forsåvidt pakke lett.

Dette e altså starten på et forhold som kan komme til å vare i 17 år. Dette e starten.. det e no det begynner. Ingen vet kor dette kommer til å ende. Jaja, vi får se:-)