tirsdag 28. juni 2011

Værfast

I dag ble ting veldig vanskelig for meg. Eg våknet av vekkerklokken som vanlig, ca to timer før eg skulle stå opp. dette trikset gjør eg hver dag, det e supert å merke at eg sover! Skeptikerne iblandt oss uttaler at søvnen da ikkje e like god, men dette lytter eg ikkje til i det hele tatt i min to timer lange slumreverden:-) Oki, vi går videre (eller klikker videre, Ingrid:-) Når tiden kom da... eg skulle stå opp tenkte eg med meg sjøl: "Hm, skal eg sykle til jobb i dag?" Konklusjonen ble etter hvert negativ (noe eg i ettertid e svært glad for, da hadde eg nok fortsatt lagt i en grøftekant, nedgravd). Eg skulle til og gå i dusjen, men det som då skjedde var eg det begynte å lyne noe helt sykt. Og i den forbindelse skal dokkar få hilse på og bli kjent med en helt ny person, og husk: Vi skal alltid være grei med de nye!

Hallo! Eg heter hysteriske Elisabeth, det e ikkje sikkert alle har hilst på meg, men det e trolig flere enn eg skulle ønske som har det:-) Eg dukker opp i noen situasjoner, av og til e de forbundet med lyn og torden. Eg trives best under et teppe, under et bord, lengst mulig vekke fra det som kalles for vinduer. Eg har et standardoppsett for håndtering av "krisesituasjoner": Lukk øynene, grin og ligg deg i fosterstilling. Det funker hver gang..

No har dokkar altså truffet hysteriske Elisabeth, eg håper dokkar vil ta godt imot hon hvis dokkar møter hon en gang. Om dokkar lurer på kordan dokkar skal gå frem i møte med denne noe underlige skruen kan dokkar ta et kveldskurs hos Ingrid Sætre, hon e veldig flink i møte med hysteriske Elisabeth:-)

Det ble altså sånn at eg måtte ringe til jobben i dag og si det som det var: Eg sitter værfast!

søndag 19. juni 2011

Ka e du redd for?

Eg hørte akkurat på en sang av Sigvart Dagsland der refrenget begynner som skrevet over. I den forbindelse kan eg jo avsløre noen småting som eg e redd for:-) Eg har faktisk vært utsatt for noen av disse tingene i dag. Eg e nemlig litt redd for å ikkje komme meg av fergen i tide, så eg har helst lyst til å gå ned i bilen et kvarter ankomst for å være sikker.. (Dette gjelder og andre transportmidler, som tog buss og ikkje minst metro/t-bane i utlandet.)
Eg har og truffet hunden Mandius i dag, han e eg litt redd for. Sist vi møttes var vi ikkje direkte hjertelige mot hverandre. Han hoppet opp etter meg og glefset og slevet mens eg snudde meg inn i en krok med ansiktet mot veggen og ropte forsiktig på hjelp. Denne gangen var han mindre invaderende, vi holdt oss på høflig avstand fra hverandre.. Jada, Linn Elise - hunden dokkars e "veldig søt":-)

Visste dokkar forresten at etasjesenger e livsfarlig? Eg opplever at mange ikkje tar denne vandrende (eller liggende) bomben på alvor, og her kan min egen familie nevnes som klare eksempler. Eg har jo reddet mer enn en ut av livstruende situasjoner i avdeling etasjeseng, men det e akkurat som om hjelpen ikkje blir verdsatt på en måte som samsvarer med faremomentet som har inntruffet. En blomsterbukett eller et fint kort kunne gått an Jon,Titti, Øystein, mamma og pappa.. Det e umulig å si om dokkar hadde vært her den dag i dag hvis eg ikkje hadde tatt litt ansvar på dette feltet. Her opplever eg at dokkar har vært noe uforsiktig, mens eg har gitt tydelige beskjeder, f. eks. når soveposekanten ligger ti cm utenfor sengen, eller når det e på tide å legge seg på gulvet eller i stuen på grunn av mangel på sengehest. Kom igjen, si det i kor: TAKK Elisabeth!

Eg e heller ikkje så glad i å være i kollektivtrafikk som foregår i luften, iallefall ikkje mens det e lyn og torden.. Men då e det godt å ha med seg visdomsordet som eg fikk fra en 18-åring når meg og Ingjerd var i Egypt i vinter: Det ordner seg for snille jenter.. Eg hadde grått (og kanskje slevet) armen til Ingjerd helt våt, eg hadde gispet på en ukontrollert måte, ja, eg hadde i det store og det hele fremstilt meg sjøl på en ganske puslete måte, og eg håpet at færrest mulig hadde fått det med seg. En frimodig østlending som satt fire rader foren oss, på andre siden av flyet ropte ut: Duuu! Duuu der bak! E du redd? Går det bra med deg?! Eg svarte (med en noe manglende entusiasme) "njei, eg har hatt det bedre". Då kom han med det tidligere nevnte visdomsordet med så mye tyngde og hold, iallefall når det gjelder å holde oppe vekten av et tungt fly i luften. Puh.. flaks, no kan vi senke skuldrene og slappe av, for det sies at det ordner seg for snille jenter:-) Det kan hende at eg hadde lyst til å heve stemmen og rope et eller annet til denne unge mannen, men eg e tross alt en snill jente..(Eg regner med at dokkar la merke til mitt desperate forsøk på å stille gutten i et snodig lys i en situasjon der det egentlig var eg som var den rareste.. Kan du skylde på andre? Problem løst:-)

Eg oppfordrer til en åpen debatt nedenfor, om rare ting som vi e redd for:-) (Eg har behov for selskap i min verden.)

Eg vil og nevne at eg har hatt en super helg sammen med noen supre folk som eg håper eg får vært masse med fremover: Eg satt på med familien Rong fra Bergen til Karmøy, og la meg fortelle dokkar: De e en fest! Nydelige Andrine med antydning til hanekam, vakre, gøyale Birgitte og superpappaen André! Eg reiser gjerne på hytten med dokkar støtt og stadig, skal dokkar noe til helgen? (Hørtes eg litt stusselig ut no?) Det skal og være nevnt at vi alle tre var faddere for en helt spesiell gutt med helt spesielle foreldre: Johannes Richardsen! For en gutt, for en familie, for en fest! Eg tror eg stopper no, før eg går helt av skaftet og lager en omfattende adjektivhistorie (noe eg forresten syns vi gjør alt for lite av for tiden.)

God uke!

mandag 6. juni 2011

Stammefeiring og mobiltelefon

I dag har det skjedd noe irriterende: Mobiltelefonene min har blitt så våt at den ikkje virker lenger.. Dokkar opplever det kanskje litt rar, men eg synes det e en uting når sånne ting skjer. Eg så en rask løsning på problemet, siden eg ikkje e spesielt opptatt av å ha det siste nye innen den teknologiske verden: Eg gikk og kjøpte meg en ny telefon, den enkleste og billigste modellen. Sånn halvfornøyd (ikkje helt, telefonen eg hadde var tøffere) gikk eg ut av butikken, skrudde på telefonen og begynte å taste inn sim-koden. Det skjedde noe veldig rart der, eg tror kankje Tele 2 må ha gått inn bak min rygg og byttet på tallene, det e eneste logiske løsningen eg kan komme på. Det e jo helt usannsynlig at eg bare skal glemme tallene helt ut og trykke feil tre ganger sånn at eg trenger puk-kode for å åpne den igjen.. Veldig lite typisk meg;-) Puken har ikkje eg, den tror eg vi spilte ishocky med i vinter og la fra oss eller noe.

Eg tror eg skal gjenta suksessen fra sykkelepisoden i forje uke: Fraskrive meg alt ansvar, ha en "dette e ikkje min feil"- holdning uansett ka som blir sagt..
La meg fortelle den historien, siden dokkar maser sånn:-) Det har seg sånn at eg har vært litt uheldig med syklene mine. Noen blir stjålet, noen mister bremsekapasiteten, noen bremser altfor fort sånn at eg detter over styret. Med dette som bakteppe kjøpte eg meg en ny sykkel hos en svært trivelig mann på sykkelbutikken. Noen dager etter kjøpet skulle eg ta min første tur, hvorpå eg pungterte på vei til jobb, etter å ha syklet i 4 minutter.(Eg vil gjerne putte pungtering på listen over ting eg blir irritert over.) Etter jobb gikk eg til sykkelbutikken med en litt surnet tone. Eg sa: Eg har faktisk bare syklet på denne sykkelen i 4 minutter faktisk faktisk, og eg syklet ikkje på noe faktisk, e ikkje dette veldig dårlig kvalitet faktisk? Mannen i skranken var tålmodig men tydelig da han fortalte meg at punkteringer kan skje når som helst og at det ikkje handler om kvaliteten på sykkelen.. Eg svarte i en en sånn "eg prøver å være hyggelig men e litt sur"-tone. For eg HAR jo IKKJE syklet på noe;-) På vei hjem gikk eg og var litt irritert, generelt på folk. Plutselig så eg at veien (som var den samme veien som eg syklet på tidligere på dagen) var full av glasskår, et knust vindu eller noe. Iallefall mye glass. Eg regner med dokkar e enig med meg at dette kun e snakk om tilfeldigheter, eg kan ikkje forstå at disse to tingen skal henge sammen. Men eg var nok litt mer ydmyk (eller kankje ydmyket) da eg skulle hente sykkelen dagen etterpå:-)

La meg fortelle noe helt annet: Eg har vært på stammefeiring på Bryne i helgen! Vi tuslet no rundt der i kokosbikini, fjær i håret og striper i ansiktet og vi KOSTE oss!
Meg og Ingjerd ranglet som noen tenåringer (la oss etter eleve hver dag!), vi hang med fantastiske folk og ble superinspirert! For en gjeng, for en gjestfrihet, for et konsept, for en irriterende dialekt!:-)
Her vil eg gjerne komme med en hyllest til min gode reisevenninne (:-) Ingjerd Våge. For en dame! Vakker, morsom, klok, sjarmerende, nygjerrig og rett og slett gøyal. Hvis eg skal si noe negativt må det være at hon holder øreproppene i hånden når eg vil snakke etter leggetid. Eg vet du e glad i den gode samtalen, Ingjerd, men øreproppene fungerer sjeldent framprovoserende;-) En ørliten ting til e at hon ikkje åpner øynene, reiser seg opp og spør ka det e når eg plutselig begynner å le midt på natten, som en invitasjon til samtale og fnising:-) Utenom dette e eg strålende fornøyd!

Også var det Miriam då, som har syklet hele veien fra Bergen til Voss, som en slags representant fra Møllendalsveien 61a. Eg tar av meg hatten, vel gjennomført!