mandag 6. april 2020

Guds nærvær fra øst!

Jesu liv kan sies å være en vandring mot Jerusalem. Alt han gjorde før dette, pekte mot det som skulle skje der. Han gikk skritt for skritt, mot oppfyllelsen av det som hele tiden hadde lagt i Guds hjerte: Å bo midt iblant menneskene.. Å komme nær!

Gud, som bor i det høye og det hellige, hadde komt nær sitt folk gjennom bibelhistorien. Han hadde bodd i telt med dem i ørkenen, og senere beskrives det detaljert hvordan Gud med sitt nærvær flyttet inn i det tempelet som Salomo bygget. Det er mye som tyder på at Gud var VELDIG opptatt av det rommet der hans nærvær skulle bo. I det rommet var det ingen kompromisser, ingen tilfeldigheter. Alt som hadde med død å gjøre måtte renses vekk. Prestene måtte kle seg i klær som var helliget, alle gjenstander i tempelet skulle være renset på riktig vis. Livets Gud bodde der med sin Hellighet og Herlighet, døden KUNNE ikke få rom.

Over 50 kapitler i bibelen beskriver utformingen av tabernaklet og tempelet. (Det står 3 kapitler som verdens tilblivelse.) Hans bolig blant menneskene var(er) viktig! Det var viktig å ivareta det han ville ha ivaretatt, sette grenser rundt det Hellige, fordi LIV (sant liv) gikk ut av helligdommen.

I 2. Krøn. 5,14, står det om hvordan Herrens herlighet fylte Guds hus. Når Guds Herlighet fylte huset, kunne ingen bli stående, det var for overveldende. Historiens Gud, Jahve, JEG ER, Han som ER LIVET, tok bolig i et rom bygget av mennesker. Hans Hellighet gjorde dem hellige. Hans LIV gjorde dem levende! Hans øyne var åpen over huset dag og natt, der han beskyttet byen og folket med sin herlighet som hvilte midt iblant dem!

Salomo forteller om en bolig der Gud skal bo til evig tid (2. Krøn. 5). Dette var dypt forankret i jødenes tanker om Jerusalem, den store byen og tempelet: Guds bolig for EVIG! "Byen KAN IKKE falle. Tempelet og Jerusalem vil bli stående til evig tid!" Selv når folket vendte seg til andre guder tenkte de at byen ble stående, at Gud for alltid ville ha sin bolig blant menneskene der.
Folket vendte seg til avgudene, til Ba'al, som helliggjorde døden og gjorde livet billig. De ofret til demonene i det skjulte, de ivaretok ikke det som skulle ivaretas i tempelet. De vernet ikke om det hellige, det som kun hørte Gud til. Likevel ropte de: Herrens tempel, Herrens tempel, Herrens tempel! Og de hadde urokkelig tro på at det aldri ville falle. Jeremia fikk se med Guds blikk idet han sier noen ord som Jesus senere gjentar: "Hva så? Dere stjeler, slår i hjel, bryter ekteskapet, sverger falskt og brenner røkelse for Ba’al og følger andre guder, som dere ikke kjenner. Og så kommer dere og står fram for mitt åsyn i dette huset som er kalt ved mitt navn, og sier: Vi er frelst! - og så vil dere fremdeles gjøre alle disse motbydelige tingene! Er da dette huset som er kalt med mitt navn, blitt en røverhule i deres øyne? Se, også jeg har sett det, sier Herren."Jeremia 7:9‭-11.

I Esekiels bok kommer den rystende scenen, der det som aldri skulle skje, skjer: Guds nærvær forlater tempelet i Jerusalem. Først er det bare Esekiels som ser det, han ser at Guds nærvær beveger seg fra det innerste rommet, ut til dørterskelen, før det til slutt beveger seg opp til Oljeberget. Der blir Guds nærvær værende et øyeblikk, før det forsvinner fra Jerusalem. (Esek. 11). Tempelet er tomt, folket ser det ikke.. Kort tid senere blir byen og huset jevnet til jorden. Lagt i ruiner.. Guds hellighet beskyttet ikke lenger byen.

Og NÅ kommer vi til påskehistorien! (Endelig😀) Jeg ser for meg folkemengden som var samlet på palmesøndag. Mange av dem hadde fått en berøring av Jesus, Han som bar og bærer med seg ansiktet til Den Levende Gud! I Ham hadde de komt nær til LIVET selv, de hadde berørt Herrens herlighet. Den Gud som hadde løftet sitt nærvær vekk fra sitt tempel, hadde komt tilbake på Oljeberget. Det lå en forventning i folket, som fortsatt ligger i jødenes messianske forventning: Guds nærvær skal igjen komme fra øst i den messianske tiden. Da Jesus kom ridende denne dagen, red han som konge ned fra Oljeberget. Guds herlighet og nærvær kom ridende ned fra berget i øst, i kjøtt og blod, i hellighet og ære, til LIV for alle som fikk en berøring av ham. Mens han red ned, bredte folket kappenesine ut på veien, i respekt for kongen. Det var nok undring og begeistring i ropene, idet de ropte ut sin glede over denne mannen, som hadde rystet livene deres med sine gjerninger. HELE disippelflokken begynte i glede å love Gud med høy Røst!

"Israels Guds herlighet kom fra øst. Lyden av den var som lyden av store vann, og jorden lyste av Hans herlighet." Esek.43,2.

Jesus sier denne dagen: Om disse tier, skal steinene rope!!
Etter dette går Jesus opp til tempelet, der han river ned salgsbodene, og refererer til avgudene idet han gjentar ordene fra Jeremia 7:" Mitt hus skal kalles et bønnen hus, men dere gjør det til en røverhule." De brukte hedningenes forgår til kjøp og salg, for å sikre seg selv. De fester sin trygghet et annet sted enn i LIVETS Gud. De hadde sin identitet et annet sted enn i han som var deres LIVGIVER. Rommet der Herren skulle bo, der han skulle åpenbare for alle nasjoner hvem Han var, var fylt opp med andre ting.. De hadde ikke ivaretatt det de skulle ivareta, ikke vernet om hellighet og liv.

Denne teksten utfordrer meg veldig. Fordi jeg tror at Guds hensikt hele tiden var at vi skulle være det rommet. At vi som hans menighet er et rom der hans nærvær hviler. Så min bønn i starten av denne påsken er: Gud, må du avsløre avgudene i mitt liv og i våre menigheter! Rens vårt tempel, det rommet der Jahve har tatt bolig med sin Ånd! La oss i sannhet få oppleve at han kommer nær i sin herlighet, han som kommer ridende fra øst!

Kanskje kan vi lære oss å rope denne påsken! Rope til han som har komt i sin herlighet, for å utfri oss. Han som er den eneste som kan frelse, eneste som kan utfri oss! Vi kan stemme i sammen med disippelskaren, fordi vi også har fått se at denne kongen, han som rir på et esel, Han er den som skal herske og regjere i våre liv, idet vi gir Han rett og følger han gjennom døden og til EVIG LIV!

"Velsignet være kongen som kommer i Herrens navn! FRED i himmelen, og ære i det høyeste!"


lørdag 4. april 2020

Gud med oss!

Vi nærmer oss påske, midt i en underlig tid.. I en tid der de fleste av oss kjenner på sårbarhet og manglende kontroll. Der det er fare for at vi taper, selv om vi er blant de beste i sporet..

Kanskje kan dette bli en mulighet for noen, en mulighet til å se at det finnes en som har vunnet! Kanskje kan vi, i den avventende stillheten(eller i bråket fra 4 barn som krangler😉) søke å HØRE Guds evige Røst, den Røst som stadig roper om en ufattelig frihetshistorie, en ufattelig kjærlighet, med kraft i seg til å gjøre død til liv! Der hjerteslaget er at mennesker blir løsnet fra dødslenkene, sånn at våre hender er frie til å tilbe Den Levende Gud..

Den første påsken ble feiret under ekstreme forhold, i utrygge omgivelser, der ingen visste hvor neste skritt ville lede dem.. Her må vi skru tiden tilbake en del tusen år: Israelsfolket var blitt mange i Egypt. Det var ikke lenger noen ledere i landet som husket Josef, sønn av Jakob. De husket ikke hvordan Josefs Gud hadde reddet landet fra sult og katastrofe. De hadde glemt å huske.. Josef sin slekt ble tatt til slaver, der det var hvileløst arbeid, ufrihet, nakenhet og tunge byrder. Israelsfolket sine hender var i tunge lenker: Bundet til Egypt og dets guder..
De hadde ropt i over 400 år, til en Gud de knapt husket. De hadde hørt noen historier, men de kjente ham ikke. Det de kjente, på kropp, sjel og ånd, var det tunge arbeidet slavedriverne la på dem natt og dag.. Det de kjente, var nakenheten og ydmykelsen i å ikke eie seg selv, ikke eie sin tid, sin kropp, sin familie, sitt liv! Ufrihet var blitt deres familiehistorie. Egypt forsynte seg med det de ville ha: Deres dager og netter, deres mat, deres sønner og døtre, deres verdighet og til slutt deres liv. Slavedriverne var grådig.. Israelsfolket fortsatte å rope. Ingen hadde svart, ikke på mange hundre år.. MEN, det kom EN DAG, den så nok lik ut som alle andre dager, men skulle vise seg å bli en dag som forandret deres liv for alltid.

For Gud HADDE hørt, og han lot seg HØRE i landet Egypt. Abrahams, Isaks og Jakobs Gud gav seg til kjenne på Horeb (stedet av ødeleggelse), der han konfronterer farao og Egypts guder med et høylytt rop: La min sønn fare!! Hvorfor? Så han kan tilbe den levende Gud!
Israelsfolket var bundet på hende og føtter, lenket fast i ufrihet, røvet og slått. Men Guds Røst kom med kraft, med ild. Hans Røst kom med renselse og liv! Hans Ord skapte det det talte!

Den første påsken ble feiret under ekstreme forhold, i utrygge omgivelser, der ingen visste hvor neste skritt ville lede dem. Men de valgte å være lydige mot Ordet Han talte, Han som kalte seg deres Gud, Han de enda ikke kjente, men som skulle vise seg å bli deres frigjøre, deres Stridsmann, deres Lege. Han som ledet dem til vann. Han som forsørget dem med mat fra himmelen. Herren! Han endret deres historie om fangenskap til å bli en kjærlighetshistorie! En historie som nå, flere tusen år etterpå, har satt oss alle fri til å tilbe Israels Gud. Han ledet Israelsfolket ut av fangenskap, så de kunne tilbe Han, tjene Han, kjenne Han. Hans lengsel og hjerteslag var hele tiden å komme nær, så nær at han kunne bo midt iblant dem. Han ville at de skulle HØRE og være lydig mot Hans ord og Hans vei til LIV. Jeg tror også at hans lengsel og hjerteslag hele tiden var at deres frihetshistorie og deres nye Liv skulle være et lys for folkeslagene, et rop til alle nasjoner om en Gud som elsker! En Gud som tar bolig blant mennesker.

Dette samme ropet ble senere bekrevet med dette navnet: Immanuel- Gud med oss! Gud ble menneske, tok bolig midt iblant oss.