Til fjells

Jepsidu, da har eg altså vært på Hermon høyfjellssenter i helgen, med min fabelaktige familie, og det var storartet rett og slett! Det var strålende sol som møtte oss, der vi spankulerte rundt på gårdsplassen i søken etter snø, noe som kanskje var det eneste i løpet av helgen som det ikkje var rikelig av. MEN, vi fikk gått noen deilige turer, utfoldet oss i langrenn, og ikkje minst staking, der Ludvigsen-søstrene kommer til å stille sterkt i Vasaloppet 2013. Nåvel (for å bruke det ordet), det var vel kanskje mest nedover der vi staket når eg tenker meg om, men eg regner jo med at Vasaloppet e ni mil med nedoverbakke, ellers hadde vel ikkje folk giddet? Her tror eg alle tenker som meg..

Eg har og fått gleden av å stå på snowbord, noe som eg har et blandet forhold til. 1. Eg syns det e veldig vanskelig, og strever med å bli trygg på det. 2. Eg syns det ser sinnsykt tøft ut, mellom oss sagt ser det mye tøffere ut enn alle de andre tingene i trekket. Det blir litt sånn som det å høre på Lars Vauler: Kan eg egentlig komme unna med dette? Og i så måte, må eg då skifte personlighet, eller iallefall slutte å gå med hue med dusk på? Dette må eg tenke litt på, også kommer eg tilbake til det.
Det hadde seg sånn at eg var i Furudalen og stod i trekket der sist helg, sammen med en svært så frisk damegjeng fra jobben. Ikkje for å skryte altså, men vi var enig om at vi helt klart lå i toppskiktet hva prestasjoner angikk, sett i forhold til de andre besøkende.. (Og det to eller tre blir enig om...:-) Det blir unødvendig å henge seg opp i at de andre som var der, var med på en skiskole for nybegynnere. Det som viste seg i ettertid, eller, som eg oppdaget når eg kom opp i skitrekket på Hallingskarve, var at Furudalen i virkeligheten er et barnetrekk. Og det hjelper visst ikkje så mye å føle at man "eier" barnetrekket, når man plutselig kommer i voksentrekket. Upsidupsidu, det som var flaks, og som meg og Ingelin var enig om, var at selv om vi ikkje eide bakken, så så vi lant tøffere ut en våre medsammensvorne, som vel kjørte fortere enn oss, men de hadde ikkje tittelen "snowbordchick" skrevet på passet. (Kem som skrev inn dette blir flisespikeri, og eg syns det blir både frekt å masete å påstå at det var meg sjøl.) Men etter en og en halv dag i det bratte voksentrekket må eg si at det var SUPERGØY, og eg har egentlig bare lyst til å reise på fjellet.

Hvis vi skal kunne tillate oss å gå over til noe helt annet sånn helt plutselig, så må eg si at eg både titt og ofte faller i drømmende tanker, om livets små og store ting. En ting eg har tenkt på i det siste e det å starte en sykkeltaxi. Eg har nemlig hatt gleden av å sykle folk hjem noen ganger i det siste, noe som har ført til at eg har boblet over av latter. Det høres kanskje ut som eg har veldig enkel humor, og det e sikkert sant, men det e få ting som e så morsomt som å sykle med noen bakpå! Billig moro rett og slett. Og tenk å lage et konsept ut av det då, det virker så nostalgisk og sjarmerende på samme tid, e ikkje dokkar enig? Eg ser for meg senariet: Eg sykler rundt på en sykkel med kurv, ja, la oss putte noen boller oppi for ordens skyld. En stakkers skolegutt er sliten etter en dag på skolen, og skal bare rett bort i Kalfare eller Sandviken (Det kan ikkje være så langt). Dialogen går som følger: "Hei på deg lurendrei, skal eg sykle deg hjem?" Også blir alle fornøyd og glad, og vi sykler og koser oss til han går av og sier "See you in a while crocodile":-)(Rim e alltid muntert.)
Det kan tenkes at dette kan kategoriseres med en tydelig merkelapp som sier SMÅ ting, men det må det være rom for tenker eg..

Feilaktige ekstrasko

Noen ganger må man le, eller eg må iallefall det. I dag har eg vært på kurs sammen med min flotte og fornøyelige kollega Trude. Det som ble gøyalt i dag var at vi i forkant forstod det sånn at vi skulle ha med oss gode sko. Eg visste ikkje helt ka eg skulle gjøre med det, og rett før eg skulle gå i morges rasket eg med meg noen joggesko, som eg egentlig ikkje hadde plass til i vesken. Den ene skoen falt stadig ut av vesken, og skoene var i det store og det hele et irritasjonsmoment for meg. Ikkje visste eg ka vi skulle bruke skoene til, men her må man vel bare gjøre som man får beskjed om. Når vi kom inn på kurset tok eg no på meg de der skoene, for så å sitte i ca fem timer i ro i en stol. Når kurset var ferdig boblet eg av latter. Her skal vi sitte i ro en hel dag, foredragsholder går nærmest i stillettheler, også har eg med meg ekstra sko. Og Trude har med seg crocks. Det e slettes ikkje sikkert at dokkar syns dette e fornøyelig i det hele tatt, men eg syns det e gøy, eg. Eg følte meg som to ting: 1. En dame på 80 år. 2. En 8 år gammel jente som går på turneren og har med seg gymsokker.

Eg har lært meg noe nytt denne uken. Eg har rett og slett komt over helt ny informasjon som fortalte meg at SUV e en type bil. Frem til no har eg ikkje ant at suv var et meningsbærende ord, men der skulle eg bli kraftig overrasket. Og rett som det var, det ble eg. No sitter eg og lurer på ka eg skal brukte denne nye informasjonen til i fortsettelsen. Eg har brukt den en gang i dag alt, det foregikk sånn: Det kjørte en bil forbi meg, eg så på den og tenkte: "Det var sikkert en suv". Som dokkar sikkert forstår virker det som om disse nyhetene vil få retningsendrende konsekvenser i mitt liv, noen vil gå så langt som å hviske om et paradigmeskifte. Eg vil jo si, i all ydmykhet, at det e å strekke det litt langt, kanskje mest fordi eg e pittelitt usikker på ka et paradigmeskifte egentlig innebærer i sin helhet. Her ser eg helst at belæringen foregår i ordnede former, helt uten overlegenhet tusen takk. Noen vil hevde at eg burde hatt en oversikt over både suver og paradigmeskifter innen eg bikket 25, og spør seg om det da også må være andre store hull på denne kanten. Andre synes det e helt ok at eg ikkje tidligere har vært i besittelse av denne informasjonen, andre igjen bryr seg svært lite om både det ene og det andre, ja de har rett og slett viktigere ting å tenke på. De om det.

Eg må vel sies å være under gjennomsnittlig interessert i det som handler om bil. Men det som lettere kan fange min interesse e for eksempel serier fra tidlig 1900-tall, med fine kjoler og god stemning. Og på dette feltet har eg en anbefaling fra dypet av mitt hjerte: Downton Abby! Denne sjarmerende serien e verd å få med seg for alle.. de som finner glede i denne kategorien:-) (Eg innser at det ikkje e alle, uforståelig nok..) Eg e iallefall begeistret.

Eg må og dele noen setninger om en to-åring som trolig e definisjonen på sjarme! Cathrine luringen var på besøk hos oss i helgen og hon vet å beholde den sosiale kontrollen i et fellesskap. Det e få ting som e mer sjarmerende enn når en to åring besvarer mitt ønske om en god natt-klem med et tydelig, verbalt: "kulan baby!". Det ble ingen klem på meg, eg måtte bare kule an, ikkje noe mer å gjøre med den saken (Utenom å fnise sjarmert). For en vidunerlig tøtte!

Mandagsklipp

Noen dager får man så veldig lyst til å klippe håret. Har dokkar kjent på den følelsen? Den dukker opp med jevne mellomrom hos meg, og av og til gjør eg noe med det.. som  oftest på meg sjøl i så måte Eg kan nok med rett beskyldes for en hel del i dette livet, men noe hårsnobb e eg nok ikkje. Snarere e det blitt hevdet at eg har et vel lettsindig forhold til hår.  Eg har til stadighet undret meg over de folkene som driver å snakker om "frisøren min" i det vide og det breie: "Hun som kjenner håret mitt og vet ka som kler meg.." Som om dette skulle være en identifisert person i livet til et gjennomsnittsmenneske? Det syns eg e underlig.. Eg har frem til merkedagen mandag 05.03.2012 aldri hatt en egen frisør. Eg har levd i den naive, men dog lykkelige tro av at det stort sett holder å være sin egen frisør, også kan man gå til en eller annen frisørdame hvert tredje år. Om det da skulle te seg så at man dette året fikk sveis som Monica Levinsky, eller som Macgyver, så får man da være fornøyd med det. MEN, mandag var altså dagen da Elisabeth gikk fra å være frisørløs til å være frisørfast. Damen heter Ragnhild Lindås, hon e hårfin, gøyal og i besittelse av både hytte og en langt over gjennomsnittelig høy sosial intelligens, også klipper hon altså hår. Eg tror vi her ser mot en livslang forpliktelse.. (Her KAN eg være noe i forkant i forhold til frisørens egne ønsker.) Eg vil med dette rette en stor takk til frisøren MIN, for en fabelaktig ny klipp, og takk til Jorunn Dørdal, som hadde glemt en helt ypperlig hårsaks (det ble iallefall bruksområdet) igjen i Blomsterdalen bedehus, noe både meg og min frisør satt pris på. Som den ypperlige fotografen eg e, har eg selvsagt tatt bilder av min nye klipp(adresse Ingjerd), her e det bare til å lene seg tilbake og nyte bildeserien:-)

Eg innser jo at det ikkje nødvendigvis e enormt interessant for mannen i gaten hvor ofte og hvor mye og hvordan eg har klippet meg, og til deg som e i den kategorien kan eg jo legge ved et klipp fra Ylvis som eg smiler og ler av, rett og slett sjarmerende og muntert..