På eventyr

Eg må begynne dette innlegget med en anbefaling. Det e nemlig sånn at vi e med i en kirke her nede som heter Christ church, der det e mye som tyder på at prestene e ansatt utfra sjarm. Vi kan vel anslå det som ca 46% sikkert at de må ha hatt en sjarmskala inne i bildet under ansettelse. Men no snakker eg meg helt vekk:-) Det eg ville anbefale var Torah Portion i Christ church. Hør og bli begeistret!
http://cmjisrae.w16.wh-2.com/dnn/CMJ-Ministries/Christ-Church/Podcast

2. Mosebok har aldri vært mer levende, med kapittel etter kapittel etter kapittel om bygging og utforming av Tabernaklet. 3 kapitler om verdens tilblivelse, 50 kapitler om tabernaklet. Dette flyttbare rommet, som kunne bæres med hvorenn israelsfolket gikk, var åpenbart viktig for Gud! Det rommet som ble bygget av folk, med det de hadde, der alle var med å bar fram gaver som kunne brukes til å bygge Guds tabernakel. Det rommet der teltet var laget av dyreskinn, fordi Guds tanke alltid har vært å bo under hud! Det rommet der alle elementene forteller oss om den Messias som er kommet! Gud lengtet hele tiden etter å bo blandt sitt folk, men de måtte bygge rommet:" Dere bygger rommet, Jeg fyller det!" Også bor Gud fortsatt under hud, i våre liv, der det fortsatt er vi som bygger/rydder/gir rom for den levende Gud i våre liv og i vår verden. Utfordrende!

Men no må eg videre til noe ganske annet:-). Eg har nemlig fått lov til å leve et eventyr denne uken. Eg og den usedvanlig gøyale og fine Mari har vært på sykkeltur/ekspedisjon i nord-Israel, og det har virkelig vært en festreise! Turen var målet, lite var planlagt (utenom nakenbading og soving på stranden), og veldig lite ble som forventet, men alt var gøy!

Vi begynte med å ta toget opp til det nordligste stoppet, 1 mil fra grensen til Libanon. Det hele begynte litt kronglete, med at vi måtte snike syklene med på toget, for det var aldeles ikke lov å ha de med på en lørdag. Det kan være veldig irriterende med folk som maser, men det e unektelig deilig når det plutselig hjelper. "Nei, det er umulig. Nei det går ikkje an. Nei, nei og atter nei. Javel da, hvis dere sniker i all hemmelighet." (Det var nok ingen som så oss, vi hadde bare med oss to store sykler med full oppakkning bakpå, i all enkelhet.)

Da vi kom til Naharya syklet vi noen kilometer før vi konkluderte med at det var for mørkt, og dermed fant vi en strand der vi sov mer eller mindre godt vår første natt på eventyr. Vi var nok begge pittelitt urolig for tre ting: 1. Ukontrollerbare hunder. (Hovedfrykten). 2. Ukontrolerbare fugler (mer meg enn Mari). 3. Mystiske folk med ugreie hensikter. Dette viste seg å være helt ubegrunnet (iallefall utfra den statistikken vi har å forholde oss til), og vi våknet trygt neste morgen uten et eneste hundespor. Kaffe på stormkjøkken, hummus, pita og banan var på menyen, det smakte fortreffelig i sjeldent godt selskap.

Vi fortsatte fra Naharya, opp til Libanongrensen. Der syklet vi rett inn i et militærområde, og siden vi ikkje fikk lov sykle videre, synes vi det var like greit å spørre om de kunne passe på syklene våre. Stress å ta med seg tingene når vi ville utforske stedet, og her var det ordentlig bevoktning. Som sagt så gjort, og vi kunne spankulere opp i fjellsiden, der vi skulle se på noen grotter. I tillegg hadde vi egentlig en plan om å prøve å sjarmere oss over Libanonsgrensen bare for å ha vært der, og ikke minst for å vinne lukrative premier i veddemålet med EK. Her ble det nederlag og avvisning, det virket nesten som de hadde andre ting å tenke på en to syklister som ville ta noen bilder. Spesielt..
Grottene oppe ved grensen der var helt greie. Ikke verd å reise langt for, men kjekt å få med seg når vi først var der..

Så begynte altså sykkelturen på ordentlig, og vi syklet sørover, nærmest mulig stranden. Denne første dagen med sykling førte bare med seg små utfordringer. Vi fat en perle av en vei, som ikke var på kartet, en jordvei langs stranden, der vi hadde vårt første stopp, og muligens det mest magiske øyeblikket på turen: Øde strand, indisk mat på stormkjøkken, steikende sol og bading (med eller uten klær, en av to:-)).

Deretter gikk turen videre til Akko, der vi så oss litt rundt, før vi syklet videre til Haifa. Vi hadde en ørliten bommert som gjorde oss litt skjelven på vei mot Haifa, der kvelden hadde komt i det hellige land. Vi hadde hatt en god del timer på sykkelsetet, og var giret på å komme oss til Haifa slik vi hadde tenkt. På et tidspunkt fant vi en oppmerket sykkelsti, men den forsvant plutselig selv om det stod på skilt at den var der. Vi forholdt oss da til en motorvei med seks felt, tre i hver retning med autovern mellom. Det vi da oppdaget, var at det innerste feltet var opphevet, som et fortau. Det så rart ut, biler kjører ikkje oppå fortau, og eg konkluderte fort med at det måtte være det som var sykkelstien. Mari var mer skeptisk, men vi gjorde et forsøk, kom oss over, og syns i et øyeblikk det var deilig å sykle fritt, uten humpete fortauskanter hver 20. meter. Men det var før vi så noen lys som kom urovekkende fort mot oss. Eg hørte Mari rope: " Det e et bussfelt", og snartenkt som hun e fant hun en vei mellom bilene som omringet oss, mens hun veivet til bussen som kom i 100 km i timen. Eg kom meg ikkje vekk, presset meg inn i autovernet, bussen snisset meg med millimeters klaring. Her hadde vi flaks, og eg må beklage sjangsespillet til mamsen og pappsen. Det skal ikkje skje igjen. Vi var vel begge rimelig skjelven resten av den kvelden, og det ble til at vi ringte til Beit Skandinavia i Haifa, der vi fikk sove inne hos de den natten, med en god norsk frokost med brunost dagen etterpå:-).

Mandagen var en slags ekspedisjonsdag for oss. Med en gang vi syklet ut av Haifa, oppdaget vi at vi hadde to problemer: Togskinnene og en gigantsik motorvei, som begge lå nær strandlinjen. Vi ønsket egentlig til enhver tid å oppholde oss på strandsiden av disse to forstyrrelsesmomentene, noe som førte oss ut på nok en vidunderlig jordvei, der vi fikk følelsen av å være på Jæren. Jordvei er topp, og begeistringen steg og vedvarte lenge. Men så stoppet plutselig veien, i ingenmannsland. Da var det ikkje annet å gjøre enn å ta armene fatt og dra/bære/skubbe/sykle litt offrode over steiner, busker og kratt:-). Heldigvis valgte begge i stor grad å se på det som et eventyr, og vi ble overmåte glad de gangene vi kunne sykle 10-50 meter:-)

 Håpet om at småveiene skulle lede oss et sted vant som regel over realismen i at vi måtte et stykke inn i landet for å få noen fart over sykkelturen, og vi fortsatte å dra syklene: På stranden, over elver, på innsiden av autovernet på den svære motorveien. Da vi kom til det lille tettstedet Atlit, seg vi sammen begge to. Det var en av de minst fine stedene sett så langt i Israel. Vi skulle egentlig ned på stranden og spise, men vi seg sammen i skyggen utenfor lokalbutikken, der de tømte bosset, Bosset luktet, vi luktet, underlaget var hardt og det var så deilig! Aldri har brød med avokado,skinke og chips smakt bedre (eg vet ikkje om eg har smakt det før heller)! Vi lå i rennesteinen en god stund før vi kom oss opp igjen:-) Da lot vi oss lokke av nok en jordvei, som førte til en del strandsykling (noe som var eksotisk og tungt), og etter hvert kom vi inn i et sump-område. Da var vi langt vekke fra folk på alle kanter, kjedet til Mari satt seg fast, hun pungterte og mitt bagasjebrett knakk:-). Det som var det fine med situasjonen var at vi ikkje følte oss helt alene i verden der. Eg mistenker nemlig at vi var på det stedet der myggen opprinnelig har bodd, og der vi fortsatt er i grenseløst flertall. Der stod vi altså med de skranglete syklene våre, mens føtter og armer var dekket av blodsugere som syns det var fint med selskap. eg kan forstå at man kan bli selskapssyk, det blir eg ofte sjøl og det, men det ble litt intenst, noen må lære de folkeskikk.

 De siste kilometrene den dagen ble syklet på stranden i mørket, helt til vi tenkte:nei, vi kan like godt sove på denne stranden, og finne ut av sykkelproblemene i morgen." Også gjorde vi det. Vi sov usedvanlig godt, i et sjeldent måneskinn på en øde strand et sted i nærheten av Cæserea. Tirsdag fant vi en Kibutz som hjalp oss med syklene. Vi var ved godt mot, men etter å ha brukt over 2 timer på 4 km, der vi drog syklene i ørkenstrand kjente vi på at plan B fristet: Ta toget til Jerusalem og sove på takterrassen til EK siste natten. Vi syklet til toget, og etter nok en "Nei, nei, nei, ja"-situasjon, fikk vi syklene med oss og avsluttet turen på en verdig måte med Jerusalems nattehimmel over oss.. Dette er rett og slett en av de kjekkeste turene eg har vært på! TAKK Mari!:-)

Fredag var det halvmarathon, og det var en mye bedre opplevelse enn forventet!Ingjerd gjennomførte og med stil, og vi e svært fornøyde begge to! Her må det rettes en stor takk til støtteapperatet, som gjorde en glimrende jobb både i forkant og etterkant, med medisinske innsikt, raske bein og utdeling av energi og løypeinfo i rette tid:-). Godt jobbet EK!