Tårer

Eg tror eg må skrive et blogginnlegg igjen, denne gangen blir det litt annerledes, for dette har vært en annerledes dag. Eg sitter her og tenker og undrer meg og gråter litt mens eg hører om igjen og om igjen på sangen "God of this city" av Chris Tobin.
Noe utenkelig har skjedd i landet vårt, noe som er vanskelig å forstå omfanget av.
Tallene på døde er altfor store og vonde. 85 unge mennesker, som er søster, bror, sønn, datter, venn og klassekamerat av noen.
Mann mot mann, kaldt og rolig med øynene festet på dem som han sender i døden. Hvordan kan dette være mulig? Hvor har dette startet? Hvilke valg i livet blir avgjørende for at en person til slutt kan utføre noe så stort og grusomt?
Det får meg til å tenke, eg tenker på valg som har vært avgjørende og viktige for meg og min livsvei. Valg som har virket små, men som har fått store konsekvenser og som har formet den eg e. Eg tror de små valgene i livet har betydning. Eg tror en person blir formet på godt og på vondt av de små karakterprøvene livet møter oss med.
"Den som er tro i smått, er også tro i stort, og den som er uredelig i smått, er også uredelig i stort." Lukas 16, 10. Eg tror og at det kan være de tilsynelatende små valgene som gjør at det vonde får helt taket på oss.

Mine tanker går i kveld spesielt til de som har mistet noen i løpet av det siste døgnet, til de som savner noen og til alle ungdommene som har kommet hjem fra noe som skulle være sommerens høydepunkt, men som utviklet seg til å bli verre enn den verste fabrikkerte skrekkfilm. Eg ber om at Guds fred og legedom må virke og være tilstede spesielt hos disse.
Mine tanker går og til vår statsminister, som trolig ikkje har sovet siden det hele startet og som personlig er tett på, samtidig som han må håndtere det hele som en offentlig person. Dette gjelder og andre, som har stått midt oppi en umulig situasjon, der man må handle og tenke samtidig. Må Herren velsigne og bevare dere. Må Herren la sitt ansikt lyse over dere og være dere nådig. Må Herren løfte sitt åsyn på dere og gi dere fred.

Eg har lest og hørt mange kommentarer fra ulike hold i løpet av denne spesielle dagen: "Vi skal møte terror med mer åpenhet og mer demokrati". "Han skal ha en forsvarer, en lang og god rettssak, human straff, så takler vi dette som det vi er: Et sivilisert samfunn. Sånn vinner vi."
Eg får i denne saken inntrykk av at ledende stemmer i landet ønsker å stå for det som e rett og bra, selv om det koster og selv om det stormer. Dette gjør meg stolt..

Som en avslutning på dette innlegget vil eg gjerne dele noen tanker om takknemlighet. Eg har nemlig tenkt en del på at eg har mye å takke Gud for i dag, ting som eg fort kan glemme litt ut. Eg e ubeskrivelig takknemlig for at eg har en fantastisk familie som e glad i meg uansett og som vil meg vel. Eg e takknemlig for at eg lever, rører meg og e til. Eg e takknemlig for at eg får spise meg mett hver dag, og for at vi har rikelig med vann i dette landet. Det e mange som ikkje har det sånn, må Gud kalle mitt hjerte til rettferdighet. Eg e takknemlig for at eg får synge, bade, le og tulle. Eg e takknemlig for mine gode venner, for min nydelige søster som eg e så ekstra spesielt glad i. Eg e takknemlig for min nevø, som får meg til å fnise forelsket på en dag som i utgangspunkte e grå. Eg e takknemlig for at eg får kjenne Jesus, han som er Elisabeths håp, Bergens håp, Oslos håp, Norges håp, ja, verdens håp. Dette tror eg på av hele mitt hjerte, og eg takker Gud for at får lov til å ha en relasjon til han.

Jesus du er verdens lys
og lyset det er sterkere enn mørket
Jesus du er virkelig
og sannheten er sterkere enn løgnen.

Jesus det er bare du som redder oss ifra fortvilelse og angst
Midt i motgang og i trengsel kommer du med liv.

Jesus du er verdens håp og håpet det er sterkere enn døden
Jesus du er kjærlighet og kjærligheten overvinner hatet.

Må du komme med liv.
Må du komme med håp.
Må du komme med fred.
Over landet vårt og menneskene der.