Frihet i Kristus

I dette innlegget har eg lyst til å vende blikk, tanker og hjerte til våre brødre og søstre rundt omkring i verden som blir forfulgt fordi de bekjenner navnet Jesus.Tallene er enormt høye, eg vet ikkje engang om eg greier å skrive det riktig.. 200 000 000 mennesker verden over.. Forfulgt, fengslet, fratatt alle rettigheter, papirløse, torturert, voldtatt og mange drept.
På torsdag fikk eg høre Ed Brown beskrive ka som kjennetegner en sunn kropp. Det gjorde inntrykk på meg og eg vil gjerne dele det med dokkar. Det e svært få av oss som e glad i å kjenne på smerte. Det kjipt rett og slett og vi unngår det gjerne. MEN, det å kjenne smerte e egentlig en rik og stor velsignelse. Alternativet er jo å ikkje kjenne smerte, med andre ord være nummen eller lammet. Kroppen SKAL reagere på smerte, det er sånn den er bygget opp. Ulike sykdommer kan føre til at nervesystemet ikkje virker som det skal, blandt annet spedalskhet. Her kan de syke ende opp med å miste kroppsdeler, fordi de mister følelsen i huden, kroppen blir nummen, og ikkje lenger istand til å reagere på smerte.
Eg e redd for at dette gjelder meg, mitt hjerte og mitt liv. I Hebreerne 3 står det sånn som dette: "Husk på dem som sitter i fengsel, som om dere var lenket sammen med dem, og husk på dem som blir mishandlet, som om det gjaldt deres egen kropp."

Når eg har ondt et sted i min egen kropp har det en tendens til å overskygge alt annet. Eg kan ikkje skrive uforstyrret hvis eg har vondt i magen, og hvis eg har vondt i hodet tenker eg stort sett på det, uten å få gjort noe annet. Det e ikkje sånn at foten min, eller hånden, hodet mitt eller magen min har vondt. EG har vondt i foten, hånden, hodet eller magen. Eg kjenner smerten, eg reagerer på smerten og handler utfra den. Bør ikkje dette og gjelde den kroppen som vi er en del av som kristne? Ufattelig mange av våre brødre og søstre lider på de mest grove og grusomme måter fordi de bekjenner det navnet som også eg bekjenner: JESUS KRISTUS. Vi er i følge bibelen knyttet sammen på en helt spesiell måte som kristne. Vi e brødre og søstre, familie, ja ikkje bare det, vi blir kalt for en kropp! Når et lem lider, leder de andre med og når et lem blir hedret gleder de andre seg. Eg har lyst til å være en søster og en lillefinger som reagerer og handler på smerten til 12 år gamle "Anna" i Pakistan, som ble kidnappet på julaften i fjor, for deretter å bli torturert og misbrukt på det groveste, voldtatt og tvangsgiftet med en av voldtektsmennene. Anna har vondt, hun opplever urettferdighet og ondskap helt tett på kroppen, og hon e bare et barn som vil følge Jesus! (http://www.nmio.no/modules/smartsection/item.php?itemid=273)
Eg vil være en søster som reagerer på de mange kirkelederne som dør i Colombia, fordi de tør å møte opprørerne med Guds fred istedenfor frykt. Eg vil forholde meg til alle de hemmelige kristne i Nord- Korea, som lever i en ufattelig undertrykkelse. De kan aldri samles mer enn to eller tre omgangen, og de blir sendt i konsentrasjonsleir hvis noen finner ut at de bekjenner Jesus Kristus som Herre istedenfor Kim Il-Sung, som er erklært evig president.
Eg vil kjenne på smerten, ikkje på nummenhet og avmakt! Vi tror jo på Daniels Gud, som var tilstede i ildovnen, og som har makt til å frelse fra fortid, nåtid og fremtid!
Vi e frelst til frihet, uansett ytre omstendigheter!
La oss stå sammen med de forfulgte, og når vi kan, la oss være deres stemmer!


"Lukk opp din munn for den som ikke selv kan tale,
før saken for dem som nær bukker under.
Lukk opp din munn og døm rettferdig,
la hjelpeløse og fattige få sin rett!" Ordspråkene 31, 8-9.

Frihet i Kristus

Å hevne oss ville være et nederlag,
og fortsatt å tie ville ikke være noe svar.
Min Gud, veiled meg og fortell meg;
hva skal jeg gjøre? Hva er rett?
Taushet viser ikke nødvendigvis styrke,
iblant skjuler den bare resignasjon og apati

Skal vi ta liv som hevn? Det er ikke noe svar,
du har alltid sagt:
Tilgi, vis tålmodighet, elsk og gi.
Men likevel trenger vi et svar:
Hva skal vi gjøre?

Vær sterk og positiv i din kjærlighet,
hev din stemme, rop og si:
Rettferd må gjenopprettes for alle som mistet den,
og aldri må det gis rom for undertrykkelse.
Så lenge er vi blitt fortalt at vi må tilgi,
men vi ble aldri gitt svarene.
Så lenge har vi lært å bære lidelsen i taushet
og fått høre at vi ikke må skrike eller gjøre opprør.

Jeg vil ikke ødelegge eller knuse,
men jeg vil rope av all min kraft:
Jeg er blitt såret, og mitt sår er dypt
og jeg avviser all undertrykkelse.

Jeg vil ikke være ondskapsfull: Jeg vil tilgi
og følge i Dine fotstpor, min Herre som tilgir.
Du forstår oss og kjenner våre hjerter,
Du vet at vårt sinne ikke skal vare lenge.
Du vil roe meg ned slik at jeg,
med anstendighet og styrke,
krever mine rettigheter.

Herre, vis nåde,
Herre, gi trøst,
Herre, vis oss veien
og gi helbredelse til sjeler og hjerter.

http://www.nmio.no/modules/news/
http://www.opendoors.no/

Lett blanding

Okidoki, då var tiden inne for et nytt innlegg, for her i gården har det skjedd både det ene og det andre! 1. Eg har ventet i Sandefjord i 7 timer, og eg må innrømme at det var litt trøttene. Når eg ikkje har spesielt mye tid til å tenke, føler eg ofte at eg har mye å tenke på, men her hadde eg 7 timer til rådighet hva tenking angår, men lite vetugt ble tenkt må eg innrømme. Eg var i ventemodus, dvale om du vil- det eneste hjernen ville var å kjede seg. Og det gjorde eg, i 7 timer, så der har du den.. 2. Jakken med stor J. Eg må fortelle dokkar om Ragnhild. Ragnhild e en kollega i barnehagen, en strålende dame rett og slett og hverdagen blir alltid gøyere når hon e på jobb. I tillegg til dette har hon en veldig tøff jakke, en av de tøffeste eg har sett. Eg velger nemlig venner utfra jakker, det gjør vel alle:-) Andre ting blir liksom litt uinteressant, iallefall etter å ha sett boblikken til Ragnhild.. Og hør ka som skjedde i helgen: Det var lørdag, eg var hjemme, hadde vært i en vielse, kjøpt en presang til min gode venn Heidi. Plutselig ringte telefonen. Det var Ragnhild, hon ringte fra Norheimsund, der hon hadde funnet et eksemplar til av JAKKEN, som eg har sett på med lengtende blikk og sterkt vurdert å glippe den ubemerket ned i vesken min.. (Hon ble vel lei av å vokte den med haukeblikk:-) "Skal eg bare kjøpe den til deg?" Altså, når varene kommer helt inn i stuen min kan det vel ikkje kalles ordentlig handel? Eg kunne ikkje annet enn å slå til, og se så tøff den e!!

3. Mary Kay- party. Det var eg på i går for første gang. Eg tror det kan slås fast en gang for alle: Eg e ingen perfeksjonist. Eg e kanskje heller litt utålmodig og tenker fort: Godt nok. Dette gjelder og mitt eget ansikt, eg gidd rett og slett ikkje å bruke så mye tid på det, verken med kremer eller andre sminkerier. Eg syns det e veldig fint å være fin, eg syns det e fint med fin hud, eg syns det e fint med lange øyenvipper, gjevn hud og røde fyldige lepper. Eg bare har det ikkje sjølv, liksom og det e begrenset kor mye innsats eg gidder å legge inn for å få det. Men i går forvillet eg meg altså inn på et Mary Kay-party (med ekstremt godt selskap by the way), der eg klomset rundt med sminkesettet mitt og smurte lippgloss på kinnbena istedenfor på munnen bare som en understrekning på min uvitenhet. Det e rett og slett en hel verden som eg ikkje har del i, en verden av sminke og kremer, og eg kjenner meg delt i møte med denne verdenen: Eg fikk jo egentlig behov for alt hon ville selge meg, eg liker jo å pynte meg, eg liker å være fin.. Men eg bare gidd ikkje helt å betale prisen, eg e ikkje villig til å strekke meg så langt som å stå opp mer enn et kvarter før eg må gå til bussen, eg syns det gjør forferdelig vondt å nappe øyenbrynene og eg griner nok som det e. Men en gang i fremtiden.... Då skal eg bli god til disse tingene her. Bare ikkje akkurat i dag. Kanskje i morgen, det kan godt hende faktisk. Flaks at hon har en tøff jakke, tenker du vel no, eller...det e vel eg som tenker det, for lets face it, det e ikkje sikkert at dokkar andre syns den e tøff i det hele tatt. Det tåler eg. 4. I dag har eg fisket til meg en ny leieboer, og eg e svært fornøyd! Dette e ingen kem-som-helst, som eg har plukket opp på gaten. Neineinei, dette e en lyshåret skjønnhet som eg rett og slett har skikkelig sansen for. Noen vil si det e en Guds lykke at dette skulle skje. Bror og søsterr Ludvigsen skal få inn en helt vaskeekte logopedstudent i sin residens, tenke seg til! Det blir snart ikkje mer snøvlerier fra denne kanten (her tenker eg selvsagt mest på Jon, men det ville være frekt å bare skrive det.) No skal eg på alvor begynne å tenke på å lage den rare Tsjekkiske lyden "shjr", med bare pittelitt hjelp.. Dette blir stas Ida! 5. Eg kommer tilbake til Miriam seinere, her må eg kanskje få Hans Kristian til å hjelpe meg med å lage en tribute eller noe, for det e ikkje med lett hjerte at eg sier takk for no til denne jenten. Fotballspilleren, rockebassisten(var det å trekke det litt langt?), flinkisen, historiefortelleren, juvelen i smykkeskrinet: Miriam Kleppa.. Eg stopper her for denne gang, fortsettelse følger:-)

OlsVIK? Eg protesterer..

Eg syns noen ganger at navn kan være misvisende og det eg skal fortelle dokkar no e nøyaktig på en prikk et sånt tilfelle. Men, kor e manerene mine, her trengs det en nærmere forklaring: I går var det torsdag, dagen etter onsdag, dagen før fredag, en ganske vanlig, okei dag. Eg skulle rett fra jobb i barnehagen til Olsvik kirke for å ha jenteseminar. Og her kommer starten på tabben, der eg tenkte følgene: "Jaja, Olsvik, ligger ikkje det rett der med Loddefjord då?" Det kan hende du sitter her no som nikker bekreftende på dette. Til deg vil eg si: SLUDDER og pølsevev! Oi, dette var da voldsomt til kraftuttrykk Elisabeth, tenker du kanskje. Grunnen til at eg tar denne typen ord i min munn e delvis for å teste ut om denne noe rare sammensetningen av mat og forming passer for meg. Eg heller mot nei.. En annen grunn e at eg opplever at det må et uvanlig kraftuttrykk til for å beskrive min strabasiøse ferd til Bergen vest. Det hadde seg nemlig sånn at eg hadde gjort meg noen beregninger i forhold til tidsbruk. Eg tenkte at 40 minutter var nok, så når eg syklet onethousenfivehundredandtwenty ville eg være fremme onethousensixhundred sharp. Lite visste eg då om at eg skulle få et ørlite besøk av hysteriske Elisabeth denne dagen. Eg e jo stort sett glad i besøk, men eg kjente vel på at denne jenteflisen ikkje var helt velkommen, men det kan av og til være vanskelig å avvise folk på en høflig måte. Det var vel det som ble problemet mitt. Eg forvillet meg nemlig ut på en svært trafikkert motorvei, der eg gikk glipp av avkjørselen til sykkelveien. Eg tenkte at det straks ville dukke opp en ny mulighet til å komme seg ut av den tetteste trafikken, men det viste seg å bli feilslått. Etter lite raushet fra enkelte billister, dukket plutselig besøket opp, hvorpå eg stoppet sykkelen uten en helt tydelig plan. Eg tenkte på flere muligheter, der det å legge seg ned i fosterstilling var høyaktuelt, men det ble bare til at eg stod med frykt i blikket og ventet i rundt ti minutter, og mannet meg opp til å sykle videre. Som dokkar kanskje forstår tapte eg dyrebar tid på dette, og her går eg over til neste tema: Olsvik.. Når eg hører om en vik tenker eg at dette en noe som befinner seg sånn noenlunde nede ved sjøkanten, som Grønneviken, Melkeviken, Terje Vigen og andre trivelige viker som vi kjenner til. Eg syns det blir litt misvisende og dumt å lure folk opp i stry på denne måten her. For lite visste eg (eller iallefall hadde eg ikkje satt sammen to og to) om at OlsVIK som det heter, faktisk kunne stått på listen som en av Bergens syv fjell, eg reagerer på at det ikkje e en del av syvfjellsturen, eg syns Løvstaken fort kan bli litt puslete. Det hjalp heller ikkje at eg syklet litt feil, der eg først syklet til BrønnDALEN. Tror du kanskje at det var nedoverbakke til denne sakalte dalen du? Åneida! På ingen måte.. Eg syns nesten at dette gir et frynsete rykte til andre kjente daler: Lyngdal, Fyllingsdalen, Sarons dal, e de det de gir seg ut for å være? Eg begynner å bli usikker. Eg syns heller vi skal kalle en spade for en spade og kalle stedene for det de er: Brønnhauane og Olsfjellet, eller iallefall Olsbakken. Som dokkar sikkert skjønner brukte eg litt lenger tid på dette enn de tidsrammene eg hadde satt, og da eg etter langt om lenge og lenger enn langt kom frem til kyrkjo var klokken fem på halv fem, og eg skulle begynne å snakke halv. Eg skulle gjerne sagt at eg klokken halv var helt rolig i kroppen, helt tørr i håret og helt normal i fjeset, men det blir dessverre langt fra sannheten. Eg var sprengrød i ansiktet, og klissvåt i håret og det ble rett og slett en ganske flau affære i begynnelsen, der eg heseblesende og svett presenterte meg, og grunnet manglende samarbeid mellom data og prosjektor skulle ha et dieseminar istedenfor et medieseminar. I så måte visste eg ikkje helt ka eg skulle si, men det var vel bare å improvisere:-) Jaja, det e no sånn som skjer.. På vei hjem følte eg meg svært så attraktiv. Eg vil nødig være innbilsk altså, men det var så veldig mange biler som blinket til meg. Eg ble jo helt fnisete og smigret der eg satt på sykkelsetet, overrasket over at de i det hele tatt så meg (uten lykt i kveldingen der), men man får bare ta med seg de plusspilene man får i dette livet;-)

23

Det var da voldsomt til bloggerglede i en helt vanlig september måned tenker du kanskje nå, og her følger eg deg i aller høyeste grad. Men eg kjente likevel på at eg måtte ha et ekstraordinært innlegg i møte med ny informasjon som hat innhentet meg. Noen ganger skjedd det så viktige ting at man må gå til strakstiltak, og på en måte er det det som skjer her. (Jaja, straks og straks, dagen etter-tiltak.) Det var en helt vanlig onsdagskveld, der eg satt i sofaen til min svært så trivelige kompis Eivind. Alt var som vanlig: Eivind serverte mat og snop, Eivind ryddet, Eivind tok på duk på bordet, Elisabeth sølte på duken. Elisabeth og Miriam lå i hvert sitt hjørne av sofaen og nøt god service av denne staute mannen i vårt liv.. (Her må man velge å ikkje misforstå:-) Da, ut av intet dukket det opp et stykke informasjon som ble til oppmuntring for Elisabeth Ludvigsen, alias nr. 23. Her kommer det: Norge har blitt ranket som nr. 23 i Fifarankingen. For en prestasjon! Noen vil jo tenke at nr. 23 e et stykke bak, men eg e av den oppfatning at 23 e et usedvanlig lovende tall, det e noe med det, liksom. Først tenkte eg jo at det var et typisk "ut av rekken gå"-tall, men no har eg komt frem til at det e et tall med potensiale og uante muligheter. 2 og 3 blir så stusselige sammenlignet med dette tosiffrede tallet med akkurat passelig tyngde.
Sannheten e den at eg alltid har hatt en drøm om å være toppidrettsutøver, aller helst innen fotball. Det vil si, toppidrettsutdøver uten alt stresset og slitet. Det hadde vært noe, å kunne seile inn fra sidelinjen med scills, kløkt og kondis, tall på ryggen og folk som kalte meg Ludvigsen. Eg har jo vært med på å vinne Nordhordlandscupen, og der fikk eg en smakebit av denne rusen, men hvis eg skal være veldig ærlig hadde eg vel ikkje så mye spilletid i løpet av kampene, eg hadde mest heietid, og spillertne var hentet fra eliteserien i norsk kvinnefotball.. (Der du tydeligvis har spilt cupfinale, Miriam:-) SÅ, det e deilig å oppleve at norsk toppidrett og Elisabeth møter hverandre og smelter sammen på en ypperlig måte i tallet 23:-) Harald Rex og hans sivilforsvar ser med stolte øyne på dette. Nr. 23 gratulerer nr 23. med nr. 23. Lykke til med neste kamp!

En tirsdag i gule sko

Da kom eg akkurat hjem fra en super kveld hos Ingrid Sætre, der hon har vært en ypperlig vertinne: Hon har servert de deiligste retter, hon har kvernet kaffe, selv om kun eg skulle drikke det, og eg har til og med blitt tilbudt en presang på hjemveien (sorry at eg ikkje hadde plass til sjampinjongen i vesken, kjære deg:-) OG, eg trosset vær og vind, der eg tok på meg mine nye, ulovlig innkjøpte sko SELV om det regnet!
Denne kvelden må Ingrid også hedres for supert filmvalg, så her er min anbefaling: Robin Hood i nyeste versjon. Den var helt super og no e eg sånn helt passelig forelsket i Russell Crowe, og eg håper eg treffer på han tilfeldig, en dag eg har på meg de nye skoene mine. Her e det kun snakk om svermeri, så det blir dumt hvis noen driver å sier det til han, eller skriver en lapp eller noe. "Vil du, Russell Crowe, være kjæreste med Elisabeth Ludvigsen? Kryss av: Nei, ja, kanskje, vet ikkje." Ikkje gidd å gjøre det då, det blir så utrolig dumt hvis han begynner å tro og håpe ting som aldri kan bli noe av.. (Det e mulig eg kan beskyldes for å ha litt vel stor tiltro til et par gule sko..:-)

Eg kan ikkje forså annet enn at Russell (som eg liker å kalle han) finner disse føttene svært tiltrekkende:-)

Eg e mer usikker på disse, og forstår ikkje kossen de ble så lange..

Eg kan jo og nevne at eg fikk refs på sykkelturen hjem i dag, og det med rette. Det har seg nemlig sånn at eg har blitt frastjålet så mange sykkellykter at eg liksom ikkje har giddet å kjøpe en til den nye sykkelen min enda. Så der eg syklet i mørket langs store lunggården, kan det tenkes at det var vanskelig å få øye på meg (han burde sett skoene, og kanskje i forbifarten sagt at de var fine, men eg skal ikkje holde det mot han). Han kjørte ikkje på meg eller noe, men han senket farten når han kjørte forbi meg og sa:"Du kunne kjøpt deg en baklykt iallefall". Eg satt og tenkte litt på ka eg skulle si til det. Eg hadde ikkje noe forsvar, og eg forble taus. Han hadde på en måte helt rett, men hvis eg kan kverulere litt, så vil eg påpeke at ordene iallefall og baklykt i samme setning for meg ble litt rare. Hvis eg iallefall skulle gjort noe, så ville eg iallefall ha kjøpt meg en FORLYKT (eller brukt min tøffe hodelykt). Eg e rett og slett ikkje enig i at baklykt e et iallefall-tiltak. Baklykt har du hvis du har alt på stell, og det bør man jo ha, men du har det ikkje IALLEFALL. Eg hadde for eksempel ikkje baklykt sist eg falt på sykkelen, så dermed ikkje i alle fall.. (Det ble veldig sånn gøy med det ordspillet der:-)

Eg kan jo avslutte med å avsløre at eg for tiden blir sjarmert i senk av en ettåring i barnehagen som har forstått at jenter liker godt å bli kysset på kinnet:-) Eg blir helt fnisete i møte med den lille sjarmøren, han har meg rett og slett rundt lillefingen og han vet det:-) Trivelig hverdagshistorie?:-)

OG, just so you know: Det e lov å synes at skoene e rare..

Hva er et menneske?

I kveld kommer eg smilende hjem fra Voss etter en herlig kveld med jentekonfirmanter der, i tillegg til strålende samtaletid med min reisekompis. Det e rett og slett alltid en fest å sitte på tog eller i bil med deg Christian!
Eg har fått dele noen tanker om menneskeverdet med jentene i dag, og eg kjenner på at eg må skrive noe her inne og, for det e mange spørsmål å stille seg. Kem skal få fortelle oss kem vi e og ka vi e verd? Kem sloss om definisjonsmakten, og kem skal vi lytte til?

I sommer var eg på Holocaustmuseet i Jerusalem. Det var enormt spesielt å være der, lese enkelthistorier, høre navn på barna som ble drept, der de bruker årevis på å komme gjennom alle, lese om frykt, blindhet, passivitet og mot. Danmark reiste seg, Norge resignerte. Fransk politi gjorde seg skyldig i de mest groteske ugjerninger for å imponere Hitlertyskland. Her e mange feiginger og også en god del helter. Mitt inntrykk ble at de fleste som var der, rev seg i håret og tenkte: Kordan kunne dette skje? Koffor reagerte ikkje folk før? Kordan kunne det gå så langt? Kordan går det an å være så forblindet!? Dette e jo selvfølgelig mye mer sammensatt enn et lite glimt som eg her kommer med, men en viktig nyanse i bildet må være rommet for omdefinering av menneskets verdi. Det jødiske folk ble i ord og i handling frarøvet sin ukrenkelige og gudgitte verdi.En hel verden stod og så på, mens Hitler og nazistene helt groteskt røvet til seg en definisjonsmakt som på ingen måte var deres å ta.. Det jødiske folk, og alle de andre som ble krenket i dette bildet var allerede disse tre tingene: Ubetalelig, verdifulle og høyt elsket av Gud. Det lar seg aldri endre, Guds stempel står fast. Men det som skremmende lett lot seg endre, var folks tanker om verdien til et menneske. Så lenge det ikkje gjelder meg, mine, så får det vel være greit då. Her må eg sitere Øverland, som utfordrer enormt i sitt dikt (eg tar bare med litt av det).

Jeg våknet en natt av en underlig drøm,
det var som en stemme talte til meg,
fjern som en underjordisk strøm -
og jeg reiste meg opp: Hva er det du vil meg?
- Du må ikke sove! Du må ikke sove!
Du må ikke tro, at du bare har drømt!

Du må ikke sitte trygt i ditt hjem
og si: Det er sørgelig, stakkars dem!
Du må ikke tåle så inderlig vel
den urett som ikke rammer deg selv!
Jeg roper med siste pust av min stemme:
Du har ikke lov til å gå der å glemme!

Mine venner, dette gjelder ikkje bare de som overvar 2. verdenskrig. Dette gjelder meg, mitt liv, min verden! Tar eg inn over meg andres smerte eller har eg nok med meg sjøl? Å GUD, gjør mitt hjerte varmt - la meg kjempe for din rettferdighet! "Det var ingen som ropte, ingen som letet etter dem.." Ka gjør eg med Kongo? Ka gjør eg med Burma? Ka gjør eg med Nord-Korea? Ka gjør eg med barnet i mors liv?

Nedenfor har eg lagt til noen linker som eg anbefaler dokkar av hele mitt hjerte å se. Vi vet alle med oss sjøl at kampen om menneskeverdet ikkje ble vunnet i 1945 når krigen sluttet. Kampen om menneskeverdet e en kamp om liv og død, og den pågår i aller høyeste grad i vårt land. Over 15 000 aborter blir utført hvert år i Norge. Vi veier våre ord med omhu, kaller det noe annet enn et barn, og.. da e det liksom greit? Det e på tide å åpne øynene og våkne!

"Du så meg den gang jeg var et foster,
i din bok ble alt skrevet opp;
mine dager ble dannet
før en eneste av dem var kommet."

Muskler. Eller mangel på det..

Eg må le.. Hvorfor, kan du tenke. Nei altså, det e mange grunner til det, eg ler for eksempel når eg tenker på denne gåten: Hva får du hvis du deler en firfirsle i to? Svaret e her to tototsler. Kom igjen, ikkje lat som du ikkje trekker på smilebåndet, dette e unektelig en sjarmerende mattevits! Eg ler og av mange andre ting, og syns i grunnen at latter e et litt morsomt konsept i seg sjøl. Kroppen kommer med en reaksjon, som gjør seg utslag i noen rare lyder ut av munnen. Eg syns det e muntert.Og bare sånn at det e sagt, så syns eg det e litt utrivelig med folk som har et tilbakeholdende forhold til latter, eg syns vi skal vise hverandre raushet i så måte (med andre ord blir eg egentlig litt sur hvis du ikkje sitter hjemme og ler av meg no. Sjarmerende?:-)
MEN, grunnen til at eg ler akkurat i dag e denne: Eg har, i løpet av det siste året blitt medlem i noe som på fint kalles et helsestudio, og her har eg vært et støttemedlem siden april. I dag var dagen da eg tenkte: Hm, i dag skal eg jammen ta meg en tur å hilse på gamle kjente (eh.. eg tør ikkje å snakke med NOEN). I min tidligere karriere på sprek og blid har eg hatt helt klare regler i forhold til hvilke områder eg har bevegd meg på inne på senteret. Eg holder meg helst i det ene hjørnet, lengst mulig vekke fra de sterke, tøffe guttene. Dette var noe eg holdt fast på også i dag.Eg gjorde min "vanlige" runde, var som vanlig litt flau for at eg e så uhøflig at eg svetter på et sådan sted, kjente meg kort sagt helt passelig, vanlig ukonfortabel i situasjonen. Det som skjedde i dag var at de to største bolerne eg har sett beveget seg over på mitt område, og ikkje nok med det, de satt seg på hver sin side av meg, og det var ingenting eg kunne gjøre for å stoppe de.. Eg kunne jo prøvd meg på noen sånn: "min far e sterkere enn din" eller noe sånt, eg regner med at de då ville følt seg truet, men eg lot det være (i høflighetens navn selvsagt). Eg satt der og strevde og svettet over mine 30 kilo, som eg akkurat så vidt greide å løfte. De flyttet pinnen på vektene (noe demonstrativt opplevde eg), til det aller tyngste og satte igang, lett som ingenting, og de hadde allverdens energi, også til å snakke. Først snakket de med hverandre, mens eg satt der i midten og var flau, rød i ansiktet, svett, prøvde å unngå øyenkontakt. Etter hvert prøvde de å innkludere meg i samtalen. Går det bra? E du her ofte? ÆÆÆÆÆÆÆÆÆ, ikke snakk til meg! Eg ønsket både meg og de langt vekk. (ikkje til samme sted. Eg har IKKJE lyst til å reise på ferie med de, altså, hvis noen oppfattet det sånn..) Eg stotret fram noen lyder, før eg løp derfra uten fullført program. Eg ble rett og slett utsyket, og eg mistenker de for å gjøre det litt med vilje:-) Jaja, eg forstår at det kan være morsomt når man bare er latterlig sterk. Men eg tenker jo at de heller kunne sagt: Hallo, kan vi bruke deg som vekt? Løfte deg opp og ned med en arm? (eller noe sånt). Det hadde på en måte vært mer ærlig..