lørdag 31. mars 2018

God Påske!!

Så får vi altså feire påske igjen! Den høytiden som har så mange høyder, dybder og bredder at det er umulig for tanken å romme. I israelsfolkets historie gjør Gud alltid noe nytt når de feirer påske. En ny frihet, en ny nasjon, et nytt land, en ny auroritet, en ny pakt.. Starten på påskehistorien: 430 år hadde gått, med rop, tårer og undertrykkelse. Generasjon etter generasjon ropte etter utfrielse, uten å motta det deres hjerter lengtet etter. De ble værende i fangenskap. Men så, i skyggen av ørkenen, gir Abrahams, Isaks og Jakobs Gud seg til kjenne midt i historielinjen. Han vil lede sitt folk ut av slaveriet. Hvorfor? Så de kan tjene han.. Så han kan ta bolig iblandt dem. Han ville komme nær! Han kunne altså ikke det mens de var i fangenskap. Det var en uoverstigelig kløft mellom slaveri og tilbedelse, lenkene var for tunge for løftede hender. Israelsfolket tilhørte noen andre. Men Gud knuste lenkene, ledet dem til frihet og tok bolig iblandt dem, kalte dem sitt folk! Påskelammet ble slaktet, blodet ble tegnet på dørkarmene og Israel fikk der erfare en av bibelens dyrebare sannheter: LIVET er i blodet. I det lyteløse lammets død spiret det frem liv, og denne første påsken ble en ny nasjon født.
Jødisk påske feires fortsatt i dag med overskriften: HUSK, HUSK, HUSK. Husk veien fra lenkene, like gjennom Rødehavet og inn i frihet og tilbedelse. Husk ved å gjenfortelle historien. Husk ved å leve historien. Husk ved å la fortid bli nåtid, ved å si at Gud utfridde MEG fra Egypt og tok bolig iblandt OSS her og NÅ. Deres historie er min historie, deres frihet er min frihet. Deres Gud er min Gud. 


Også er altså vår påsken her,  denne vidunderlige høytiden med så dype røtter og verdensomveltende konsekvenser. I Norge har nasjonen fri og melkekartonger og tv-kanaler fylles med uløste gåter, ubesvarte spørsmål, teorier om sannhet og løgn, skyldig og uskyldig. Den lange fredagen for 2000 år var full av liknende elementer: Folkemengden hadde tatt imot Jesus som konge mindre enn en uke tidligere, da han red inn i Jerusalem på eselet. Ryktene surret, historiene var mange.Hvem er han? Kunne han være Messias? Kunne han være den som skulle utfri? Noen trodde med overmot, andre trodde med tvil. Mange var redde mens de hørte folkemassens aggressive rop om korsfestelse. Sinne og hat dirret i luften, og yppersteprestene presset Pilatus over grensen, der de gikk så lang som å fornekte Gud ved å si: "Vi har ingen annen konge enn keiseren." Så fikk Jesus sin dødsdom, av en mann som trodde på hans uskyld, men som ikke var villig til å betale prisen det kostet å stå kampen ut for det ene mennesket.. Pisket, spottet, plaget og til slutt korsfestet. 
De som hadde fulgt ham stod på ulike steder rundt Golgatahøyden, noen nær ved, andre lenger unna. Noen hadde kun fått en rask, livgivende berøring av han. Andre hadde fått dele måltid og husrom med han. Mange var blitt satt i frihet, mange var blitt reist opp. Noen hadde lagt ned livene sine, for å leve dem sammen med denne mannen. Mange stod rundt korset den dagen med tre ting til felles: De elsket Jesus,de trodde på han og de håpet på han. Men hvordan kan en håpe på en mann som snart skal trekke sitt siste livspust? Hvordan kan framtidstroen baseres på et liv som ebber ut? De hadde trodd og håpet på alt annet enn døden som utfall. De hadde sett for seg en ny framtid, en ny konge, et nytt rike. De hadde satset alt- og de tapte utfra fredagens perspektiv. For Jesus trakk inn sin siste pust og døde der på høyden. Alt håp var ute og mørket senket seg over by og hjerter. Alle drømmer knust. Ikke lenger fremtid. Ikke lenger håp.
Hvordan beveger man seg i et mørke som er så mørkt? Der man ikke ser en eneste skygge av hvor man kan sette foten det neste skrittet, der mørket er så dypt og så vidt at det strekke seg som et hav. Håpløshetens hav, der troen er død, håpet er dødt, ja, selve kjærligheten er død. 

Så rant altså Jesu blod ned over kroppen hans, og videre ned langs korset og ned på bakken på det stedet som het Golgata. Hodeskallestedet. Dette mørke stedet i Israel, som man gjerne tok lange omveier rundt for å slippe å forholde seg til. Stedet som gav folk frysninger på ryggen, fordi lukten av død alltid hang i luften, ja døden regjerte der. På dette stedet rant Jesu blod, før kroppen  hans ble lagt i graven. Han var død, men hans liv rant i små bekker nedover Golgatas berg, for LIVET er i blodet! Jeg ser for meg at hestehov og hvitveis trengte seg opp av det harde berget, i sporene av Jesu blod. Lyset var i ferd med å trenge gjennom mørket, og det som var et sted av forbannelse blir til et sted av tilbedelse. Lovprisningslepper fra hele verden synger om Golgatas skjønnhet. Det som var stygt og mørkt, har blitt til vårt seierssted. 
Fordi død ble til liv der.
Fordi fredag blir til søndag! En søndag ingen kunne komt på å håpe på eller forvente. En søndag som gjør alle ting nye. En søndag som sprenger alle grenser, rister hele verdenshistorien og river i stykker dødens lenger. En søndag som ikke bare blir til frihet for en nasjon, men en hel verden kan rope ut det dyrkjøpte ordet: FRIHET! Jesu disipler og venner, som trodde at alt håp var ute, fikk møte en oppstått Kristus! Det var ikke mulig for døden å holde han fast!! Alt var forandret i møte med en oppstått Kristus.
Det som ikke oppkom i noe hjerte, det som ingen øye hadde sett, ingen øre hørt, det som ingen kunne trodd på, håpet på eller drømt om, det skjedde! Jesus Messias Guds sønn gikk i døden, for å vinne mitt liv.Han gikk en lang og smertefull vei, men anså prisen som verd å betale, for meg. så jeg skulle få leve i kraften av hans oppstandelse! 

Også er det som om tiden står stille, og fortid blir nåtid: ALT er forandret for meg i dag i møte med en oppstått Kristus! Vi skal også få huske, med livene våre: Huske friheten ved å leve friheten. Huske livet vi fikk ved å velge livet, I DAG! Huske hans død ved å dø med ham. Huske oppstandelsen ved å leve i kraften av hans oppstandelse. Og i den tomme graven finner vi et evig bevis på at fortid ikke definerer fremtid, men at Gud kan sprenge forventninger og skape nytt LIV!! Fremtid og håp!

"Min elskede tar til orde og sier til meg: Stå opp, min kjæreste, du min vakre, og kom ut! For se, nå er vinteren omme, regnet er dratt forbi og er borte. Blomstene kommer til syne på marken. Sangens tid er inne, og turtelduenes røst har latt seg høre i vårt land. Fikentreets frukter tar til å rødme og vintreets blomster dufter. Stå opp og kom min kjæreste! Du min fagre, så kom da! Min du i klippenes kløfter, i fjelltindens ly! La meg få se din skikkelse, la meg få høre din røst! For din røst er blid og din skikkelse er fager."

GOD PÅSKE


Min påske, Sunnmørsfjellene!


Ingen kommentarer:

Legg inn en kommentar