onsdag 12. oktober 2016

Yom Kippur

Så e altså høsten tilbake, og eg sitter inne I en liten hytte I utkanten av Bergen, med en perfekt høstmorgen I lunger og sikt. Eg tenker på ord som fred, frihet, forsoning, tilbedelse og takknemlighet denne morgenen. Takknemlighet for å få lov å bevege meg nær en levende og hellig Gud.. Komme nær. Ordet "offer"på hebraisk betyr akkurat det: Å komme nær! Guds hjerteslag gjennom alle tider, å ta bolig blandt mennesker å få komme helt nær. Også synes eg dette hjerteslag et e så synlig når vi I 3. Mosebok 16 og 23 leser om den store forsoningsdagen, som jødene I dag markerer og feirer med faste og et helt land I stillhet.


De begynner høstfestene med Rosha shana, feast of the trompets. Eller nyttårsaften om du vil. Dette feires utfra noen små vers i 3. Mos. 23, 24: "..skal dere holde hviledag og blåse i trompetene til påminnelse og en hellig sammenkomst." Så gjør de altså det. De blåser i shofaren til det tyter ut ørene, noe som kan være litt fint og helt passelig irriterende.. De blåser for å våkne til kamp, fordi fare er like rundt hjørnet. De blåser for å våkne fra villfarelse, der lyden blir et kall til omvendelse. Etter lyden av shofar, går de inn i "ten days og awe". Ti dager der man skal ransake sitt hjerte, tilgi og bli tilgitt, gi slipp på, klippe bindinger, vende seg vekk fra avguder i livet og løfte blikket mot Israels Gud. Med dette bakteppet kommer altså den viktige dagen vi e komt til I dag: Den store forsoningsdagen. Yom kippur. Dagen da alle folkets synder skal ettergis av den levende Gud.

 Se for dere stemningen i ørkenen: Tusen på tusen stod samlet foran sammenkomstens telt. De stod trykket sammen, og de bakerste kunne ikkje se ka som foregikk der fremme, utenfor inngangen av tabernaklet. Aron visste ka oppgaven hans var, og han visste han hadde med en Hellig Gud å gjøre. Det e ikkje sikkert han hadde sovet så mye den natten. Han måtte først ofret en syndofferokse for seg og sitt hus, sånn at han kunne tre inn i helligdommen i renhet med et offer for hele folket. Det e nok ikkje mange dager der et helt folk e stille, men kanskje dette var en av de dagene. Folket visste ka som stod på spill. De visste at de trengte en ren yppesteprest som kunne tre helt inn i helligdommen, inn i det aller helligste, HELT nær, hvis ikkje var de ille ute. Arons renselse var livsviktig for folket i denne dagen, han hadde tatt av seg sine egne klær og var kledd i hvite linklær. To bukker var nøye plukket ut for oppgaven. Den ene, den loddet falt på, skulle være syndofferet for hele Israel. Aron skulle slakte den, og denne ene dagen i året skulle han gå helt inn bak forhenget, der Herrens herlighet hvilte over paktkisten. Før han gikk inn måtte han ta med seg glør fra alteret og fylle sine hender med velluktende røkelse. Deretter skulle han legge røkelse på ilden, sånn at skyen fra røkelsen dekket nådestolen der Guds herlighet hvilte. Dette gjorde han for at han ikkje skulle dø.. Det stod om liv eller død denne dagen, og hele folket visste det. Det var stille og de ventet..
 En bukk til stod foran folkemengden. Den skulle være et levende sonoffer. På bukkens hode la Aron ved håndspåleggelse alle folkets synder. Som et symbol på dette ble det bundet et skarlagenrødt tau rundt bukkens hode.Deretter måtte den bæres ut i ørkenen av en mann utpekt til oppgaven. Denne mannen bar altså hele folkets synder i sine hender, og han skulle gå en lang rute ut mot en klippe i ørkenen. Hvis han stoppet opp, ble dehydrert, eller av en eller annen grunn ikke fullførte den oppgaven han var blitt tildelt, fikk det enorme konsekvenser for hele folket. Det handlet om liv eller død denne dagen.

Det ble satt ut folk på stasjoner ca for hver kilometer, for å sørge for at denne bestemte mannen fullførte oppgaven han hadde fått tildelt : "Går det bra?" "Trenger du vann?" "Er det for tungt å bære?" Når han så hadde komt ca 10 km ut i ørkenen, til en bestemt klippe, festet han det skarlagenrøde tauet i en stein, og han skubbet bukken utfor klippen. Tauet ble hengende igjen, og tradisjonen forteller om at Gud gjorde nok et under i ørkenen: Det røde tauet ble alltid hvitt, som et tegn på at Gud hadde motatt folkets offer. Deres synder, som var rødere som purpur, var blitt hvite som snø! Deres synder var tilgitt! Deres navn var blitt skrevet i livets bok nok et år, og de gikk LIV i møte!

 Eg ser for meg folket som står og venter på beskjed. Stillheten e spent, de står og sparker i sanden mens de stadig snur seg for å se etter budbringeren. Vil det holde? Har Aron i renhet fått adgang til det aller helligste, har han blitt stående i møte med en Hellig Gud? Var offeret tilstrekkelig? E tauet blitt hvitt?! En 20 km vandring i ørkenen tar tid, og eg ser for meg at folkemengden etter hvert begynte å slå blikkene ned i bakken. De begynte å bli klamme i hendene. Stillheten ble tyngende..
Men så begynte summingen blandt de bakerste i folkemengden. Det har komt bud fra ørkenen, beskjeden går fra mann til mann, i en stille hvisking, helt til det e en som sprinter gjennom folkemengden for å overlevere det store budskapet til Aron:"Tauet ble hvitt!"Endelig kan han rope ut ordene som setter folket fri til å JUBLE, til å feire med ånd, sjel og kropp: "Tauet ble hvitt! Gud har igjen aksepert vårt offer! Det er LIV for oss i dag!" Då var det ikkje stille lenger! Det var FRIHET, jubel, glede og dans i alle sine rette former. Det var forsoning, shalom fra Gud. LIVET var skrevet over dem nok et år!

Eg syns dette et vakkert bilde å se for seg: den jublende folkemengden som i takknemlighet lovpriser en Hellig OG tilgivende Gud. Å få komme nær, tett inntil livets Gud! I møte med sannheten om kem vi e og sannheten om kem Gud e vekkes tilbedelse og takknemlighet.
Nærhet og offer henger uløselig sammen, det finnes ingen kjærlighet uten offer. Det er det 3. Mosebok handler om: Guds lengsel etter nærhet med sitt folk. Alle dataljene, alle de kjedsommelige listene, handler om dette: Å komme nær, tett på den levende Gud,  hvis dypeste lengsel e å ta bolig i sitt folk.
Også e beskrivelsene fra ørkenen bare en skygge av den planen Gud hadde hele tiden, der han selv skulle være både syndoffer og soningsoffer. Alle verdens synder ble lagt på han og han ble bragt med utenfor byen, som syndebukk. Ved hans blod fikk ALLE adgang helt inn i helligdommen- helt nær til den levende Gud!

Alt e ferdig. Vi e invitert inn I Guds nærhet, der vi aldri igjen skal ofre blod av bukker og okser. Han har gjort alt, betalt alt, fullført alt, også e dette altså det eneste offeret eg kan  gi tilbake: Hele meg, som et levende offer fremfor han! No som då e Guds hjerteslag det samme: Å komme nær, helt nær til det ene mennesket! Der e veien til liv, for den ene og for oss alle. Helt nær til den Gud som elsker.



Ingen kommentarer:

Legg inn en kommentar