Yom Kippur

Så er vi altså midt inni høstens høytider her i Jerusalem. Eg har MYE å lære av jødiske tradisjoner generelt (som å søke å leve et helhetlig og balansert liv), men e det noe de kan, så e det feiring!! I går var vi på et levende eksempel på det: Vi feiret shabbat hos Rabbi Mordechai, og det var HELT ELLEVILLT! De trøkket 200 stykker inn i en begrenset leilighet, og delte ut den ene retten etter den andre. Rabbien underviste, og vi sang av hjertets lyst, uten noe forhold til tonen til den gitte sangen, her var det bare å kjøre på! Det var et kaos uten sidestykke og en opplevelse for livet! Når det gikk mot avslutning av måltidet og klokken hadde passert midnatt, var det akkurat komt in en "great Rabbi". Han  måtte få lære oss noe. Kan entret gulvet og begynte å hoppe, danse, synge, rope og holde et voldsomt leven. Det var helt fantastisk! Vi satt nesten oppå hverandre, og kunne ingen av sangene, men vi sang med av hjertets lyst og hvis eg kunne beveget meg en millimeter skulle eg ha danset med helt til det ble morgen! Aiaiai, for en fest!

Og sånne det altså her: All in, alle e med: Shabbaten skal holdes og feires hver uke, men i tillegg e det store høytider gjennom hele året, som har sine helt egne og veldig praktiske uttrykk som tar barn og voksen, ånd, sjel og kropp på alvor! No e vi ca midt i høstfestene. De begynner med Rosha shana, feast of the trompets. eller nyttårsaften om du vil. Dette feires utfra noen små vers i 3. Mos. 23, 24: "..skal dere holde hviledag og blåse i trompetene til påminnelse og en hellig sammenkomst." Så gjør de altså det. De blåser i shofaren til det tyter ut ørene, noe som kan være litt fint og helt passelig irriterende.. De blåser for å våkne til kamp, fordi fare er like rundt hjørnet. De blåser for å våkne fra villfarelse, der lyden blir et kall til omvendelse. Etter lyden av shofar, går de inn i "ten days og awe". Ti dager der man skal ransake sitt hjerte, tilgi og bli tilgitt, gi slipp på, klippe bindinger, vende seg vekk fra avguder i livet og løfte blikket mot Israels Gud. Med dette bakteppet kommer altså den viktiske dagen i året for jødene: Den store forsoningsdagen. Yom kippur. Dagen da alle folkets synder skal ettergis av den levende Gud.

 Se for dere stemningen i ørkenen: Tusen på tusen, ja millioner stod samlet foran sammenkomstens telt. De stod trykket sammen, og de bakerste kunne ikkje se ka som foregikk der fremme, utenfor inngangen av tabernaklet. Aron visste ka oppgaven hans var, og han visste han hadde med en Hellig Gud å gjøre. Det e ikkje sikkert han hadde sovet så mye den natten. Han måtte først ofret en syndofferokse for seg og sitt hus, slik at han kunne tre inn i helligdommen i renhet med et offer for hele folket. Det e nok ikkje mange dager der et helt folk e stille, men kanskje dette var en av de dagene. Folket visste ka som stod på spill. De visste at de trengte en ren yppesteprest som kunne tre helt inn i helligdommen, inn i det aller helligste, hvis ikkjevar de ille ute. Arons renselse var livsviktig for folket i denne dagen. Han hadde på seg hvite linklær, to bukker var plukket ut fra folket. Den ene, den loddet falt på, skulle være syndofferet for hele Israel. Aron skulle slakte den, og denne ene dagen i året skulle han gå helt inn bak forhenget, der Herrens herlighet hvilte over paktkisten. Før han gikk inn måtte han ta med seg glør fra alteret og fylle sine hender med velluktende røkelse. Deretter skulle han legge røkelse på ilden, sånn at skyen fra røkelsen dekket nådestolen der Guds herlighet hvilte. Dette gjorde han for at han ikkje skulle dø. Det stod om liv eller død denne dagen, og hele folket visste det. Det var stille og de ventet...
 En bukk til stod foran folkemengden. Den skulle være et levende sonoffer. På bukkens hode la Aron ved håndspåleggelse alle folkets synder. Som et symbol på dette ble det bundet et skarlagenrødt tau rundt bukkens hode.Deretter måtte den bæres ut i ørkenen av en mann utpekt til oppgaven. Denne mannen bar altså hele folkets synder i sine hender, og han skulle gå en lang rute ut mot en klippe i ørkenen. Hvis han stoppet opp, ble dehydrert, eller av en eller annen grunn ikke fullførte den oppgaven han har blitt tildelt, fikk det enorme konsekvenser for hele folket. Det handlet om liv eller død denne dagen.

 Den rabbinske tradisjonen forteller om at det ble satt ut folk på stasjoner ca for hver kilometer, for å sørge for at denne bestemte mannen fullførte oppgaven han hadde fått tildelt : "Går det bra?" "Trenger du vann?" "Er det for tungt å bære?" Når han så hadde komt ca 10 km ut i ørkenen, til en bestemt klippe, festet han det skarlagenrøde tauet i en stein, og han skubbet bukken utfor klippen. Tauet ble hengende igjen, og tradisjonen forteller om at Gud gjorde nok et under i ørkenen: det røde tauet ble alltid hvitt, som et tegn på at Gud hadde motatt folkets offer. Deres synder var tilgitt! Deres navn var blitt skrevet i livets bok nok et år, og de gikk LIV i møte!

 Eg ser for meg folket som står og venter på beskjed. Stillheten e spent, de står og sparker i sanden mens de stadig snur seg for å se etter budbringere. Vil det holde? Har Aron i renhet fått adgang til det aller helligste, har han blitt stående i møte med en Hellig Gud? Var offeret tilstrekkelig? Er tauet blitt hvitt?! En 20 km vandring i ørkenen tar tid, og folkemengden hadde kanskje begynt å slå blikkene ned i bakken. De begynte å bli klamme i hendene. Plutselig begynte summingen blandt de bakerste i folkemengden. En mann har komt med bud fra ørkenen, beskjeden går fra mann til mann, i en stille hvisking, helt til det e en som sprinter gjennom folkemengden for å overlevere det store budskapet til Aron:"Tauet ble hvitt!"Endelig kan han rope ut ordene som setter folket fri til å JUBLE, til å feire med ånd sjel og kropp: "Tauet ble hvitt! Gud har aksepert vårt offer! Det er LIV for oss i dag!" Det var ikkje stille lenger. Det var FRIHET, jubel, glede og dans i alle sine rette former. Det var forsoning, shalom fra Gud. LIVET var skrevet over dem nok et år!

Eg syns dette et vakkert bilde å se for seg: den jublende folkemengden som i takknemlighet lovpriser en Hellig OG tilgivende Gud. Ordet "offer" på hebraisk betyr "draw near". Å komme nær. Nærhet og offer henger uløselig sammen, det finnes ingen kjærlighet uten offer. Det er det 3. Mosebok handler om: Guds lengsel etter nærhet med sitt folk. Alle dataljene, alle de kjedsommelige listene handler om dette: Å komme nær, tett på den levende Gud,  hvis dypeste lengsel e å ta bolig i sitt folk.
Også e beskrivelsene fra ørkenen bare en skygge av den planen Gud hadde hele tiden, der han selv skulle være både syndoffer og soningsoffer. Alle verdens synder ble lagt på han og han ble bragt med utenfor byen, som syndebukk. Ved hans blod fikk ALLE adgang helt inn i helligdommen- helt nær til den levende Gud!
I tabernaklet og senere i Tempelet var prestens jobb aldri ferdiggjort. Det var stadig behov for et nytt offer, selv etter Yom Kippur, selv om det var der det store forsoningen fant sted. Likevel skulle ilden alltid brenne, og det var stadig påan igjen med brennoffer, brødoffer, fredsoffer, syndoffer og skyldoffer. Det var en 24/7-jobb, og det må ha vært en del av de i prestetjenesten som tenkte ved seg selv etter en slitsom dag med blod og slakting: "Puh.. slitsomt.. Tenk hvis det Gud kunne gitt oss et soningsoffer en gang for alle?!" Også var det altså disse ordene Jesus brukte på korset: "Det er fullbragt!" Det er ferdig.


"Men Kristus er kommet som øversteprest for alt det gode vi nå har. Han har gått igjennom det teltet som er større og mer fullkomment, og som ikke er laget av menneskehånd, det vil si: som ikke tilhører denne skapte verden. Ikke med blod av bukker og kalver, men med sitt eget blod gikk han inn i helligdommen én gang for alle og kjøpte oss fri for evig.  Blodet av bukker og okser og asken av en kvige gjør hellig og ren i det ytre når det blir stenket på dem som er blitt urene. Hvor mye mer skal ikke da Kristi blod rense samvittigheten vår fra døde gjerninger, så vi kan tjene den levende Gud. For Kristus har i kraft av en evig Ånd båret seg selv fram som et feilfritt offer for Gud. (...) Så har vi da, søsken, frimodighet ved Jesu blod til å gå inn i helligdommen, dit han har innviet en ny og levende vei for oss gjennom forhenget, som er hans kropp. Og siden vi har en så stor prest over Guds hus, så la oss komme fram med oppriktig hjerte og full visshet i troen, med hjertet renset for vond samvittighet og kroppen badet i rent vann."  Hebreerne 9-10

Alt e ferdig. Vi e innvitert inn i Guds nærhet, der vi aldri igjen skal offre blod av bukker og okser. Han har gjort alt, betalt alt, fullført alt, også er dette altså det eneste offeret eg kan gi tilbake: Alt. Hele meg, som et levende offer fremfor han som da som nå lengter etter en bestemt ting: Å få ta bolig i sitt folk, og komme helt nær!

Hverdag og fest!

Så bor eg altså i Jerusalem.. Det e litt rart og ganske fint. Eg spiser hummus til frokost, middag og kvelds, sovner til 26 grader og våkner til bønnerop kl 04.30.
Dagene flyr, selv om eg på mange måter har hatt en rolig start. Eg jobber for et senter i Jerusalem som heter "Machaseh", som betyr skjulested. Det e et slags krisesenter, som jobber med kvinner og familier i svært vanskelige situasjoner. Mine oppgaver e mest praktiske. To dager i uken e eg med på et suppekjøkken, der bordet dekkes til fest hver mandag og fredag. 3-retters middag, levende musikk og verdighet preger dette måltidet, der fattige jøder og arabere deler måltidsfellesskap side om side. Om onsdagen e eg på et senter der vi deler ut klær og matkasser til en del av de samme folkene som kommer på suppekjøkkenet. Det e masse flotte folk, og eg setter stor pris på å få bli litt kjent med en del av de som kommer. Mange har tøffe historier å fortelle, men det e jammen fint når noen vil dele biter av livet sitt! Den siste oppgaven eg skal ha har eg ikkje begynt med enda, det starter først etter høytidene e over (vi e midt inni et maraton no). Eg skal ha engelskundervisning for etiopiske ungdommer fra ressurssvake familier to kvelder i uken. Det e eg ganske spent på, men det virker som en utrolig fin ungdomsgjeng, rundt 15 stykker fra 12 til 17 år.

Vi bor i en leilighet på French Hill (ca Vestbredden) sammen med to danske ektepar, og for en hyggelig gjeng det er å bo med!! La meg presentere: Hipsterparet fra København, med kule briller, sjeldent varme hjerter og en stadig flyt av cookies og annen herlig bakst: Jeppen og Anne Metten:-).For ikkje å snakke om det nygifte paret med humør, humor og spillglede: Jonas og Anne! For en flaks vi har hatt, det e så fine folk! Når fire av seks snakker et språk som nærmest oppfordrer til tippekonkurranse, e det naturlig at det oppstår noen små kommunikasjonsproblemer. Hver gang samtalen dreies mot noe som inneholder tall, blir både meg og Ingjerd fjerne i blikket. Vi krysser fingrene for at det ikke er livsviktig at vi har fått med oss den nøyaktige summen, som for alt vi vet kan være alt fra 2 til 100 millioner, we dont know.  Disse halve tressene og firsene og det der e så komplisert at eg strengt tatt betviler litt at de greier å holde følge sjølv, de bare later som, lever på en livsløgn, men egentlig e virkeligheten den Harald Eia setter ord på i uti vår hage: "VI FORSTÅR HINANNEN IKKE!" Vi hadde en ørliten misforståelse for et par uker siden, der eg nevnte for Jeppe at eg vurderte å kjøpe en gitar her nede(noe eg og har gjort). Hans naturlige repons var noe sånt som: "Å, spiller du gitar?" Eg svarte som sant var: "Eg bare klunker litt.." Det føltes ikkje som en veldig kontroversiell kommentar, men Jeppe ble veldig stille, før han informativt forklarte at på dansk er "klunke" et stygt ord for testikler. Greit å vite. Eg tror ikkje eg kommer til å klunke så mye fremover..

Hverdagslivet innbefatter mye forskjellig her nede. Det e vakre, stjerneklare kvelder, gode samtaler, bibel, bønn, fellesskap og mange andre gode ting. I tillegg e skuddvekslinger, granater og brannbomer blitt en utrolig rar del av hverdagen. Vi bor tett på urolige nabolag i flere retninger, og det går nesten ikke en kveld uten at det e underlige og triste ting å se og høre. Det er opptrapping av konflikt her nede i disse dager, og det e jo hverdag for de som bor her til vanlig, men for oss er det rart å ha gassmasker klare i leiligheten og bomberom i kjelleren.

Eg må jo nesten innrømme at eg nærmest har stjelt fra de fattige denne uken. Det e veldig frekt, og eg kan ikkje gjøre annet enn å ta selvkritikk. Det hadde seg sånn at eg var på suppekjøkkenet på mandag, der vi dekker et festbord for fattige i Jerusalem. På vei dit hadde jeg kjøpt med meg en kaffekopp, og de fleste kan vel tippe ka som hadde skjedd: Eg griste kaffe på t-sjorten min (noe som skjer ca 80% av de gangene jeg drikker kaffe, noe som igjen betyr at eg nærmest konstant går med kaffeflekker på klærne). På suppekjøkkenet sammarbeider jeg med en flott ukrainsk dame full av handlekraft. Hun snakker ikke mye engelsk, men er veldig god på tegnspråk og kroppsspråk. Hun pekte på flekkene mine, ristet på hodet og sa: "No no!" Det var helt tydelig at flekkene irriterte henne. (Det syns eg e litt muntert, langt fra min verden liksom.) Hun drog meg med seg, og eg visste ikkje kor vi skulle, men vi endte opp på et distributionsenter, der eg jobber en dag i uken, et sted vi gir ut klær og kasser med mat til fattige. Hun trakk meg med inn på lagerrommet og fant frem den ene blusen etter den andre som hun gav til meg, og gav tydelig beskjed om at eg måtte få av meg den eg hadde på meg, for den var skitten. Etter min smak var den ene blusen styggere enn den andre og eg prøvde å si at dette ikke gikk an, dette var for de fattige. Hun ville ikke høre, begynte å stappe oppi diverse ting i en pose til meg. Når eg sa nei, sa hun: "Yes, I am a fashion designer!" Eg lot meg kue, og kom hjem med tre nye bluser, så no skal eg virkelig komme meg inn i motebildet i Jerusalem!:-)

På mandag kom Kristine på besøk, noe som er fantastisk! Vi er midt i høytid her i Jerusalem, og i dag har vi akkurat avsluttet Yom Kippur, som er den store forsoningsdagen. Det er en dag for tilgivelse og faste, ingen biler kjører i hele landet (utenom sykebil og politi), og det finnes ingen måte å komme seg noe sted på, annet enn å gå eller sykle. Da kan man altså gå, holde piknik og spille spill midt på motorveien, noe vi selvsagt måtte benytte oss av.

Eg vil gjerne skrive litt mer om Yom Kippur, som e i dag, men det får vente til i morgen..