Dagene flyr, selv om eg på mange måter har hatt en rolig start. Eg jobber for et senter i Jerusalem som heter "Machaseh", som betyr skjulested. Det e et slags krisesenter, som jobber med kvinner og familier i svært vanskelige situasjoner. Mine oppgaver e mest praktiske. To dager i uken e eg med på et suppekjøkken, der bordet dekkes til fest hver mandag og fredag. 3-retters middag, levende musikk og verdighet preger dette måltidet, der fattige jøder og arabere deler måltidsfellesskap side om side. Om onsdagen e eg på et senter der vi deler ut klær og matkasser til en del av de samme folkene som kommer på suppekjøkkenet. Det e masse flotte folk, og eg setter stor pris på å få bli litt kjent med en del av de som kommer. Mange har tøffe historier å fortelle, men det e jammen fint når noen vil dele biter av livet sitt! Den siste oppgaven eg skal ha har eg ikkje begynt med enda, det starter først etter høytidene e over (vi e midt inni et maraton no). Eg skal ha engelskundervisning for etiopiske ungdommer fra ressurssvake familier to kvelder i uken. Det e eg ganske spent på, men det virker som en utrolig fin ungdomsgjeng, rundt 15 stykker fra 12 til 17 år.
Vi bor i en leilighet på French Hill (ca Vestbredden) sammen med to danske ektepar, og for en hyggelig gjeng det er å bo med!! La meg presentere: Hipsterparet fra København, med kule briller, sjeldent varme hjerter og en stadig flyt av cookies og annen herlig bakst: Jeppen og Anne Metten:-).For ikkje å snakke om det nygifte paret med humør, humor og spillglede: Jonas og Anne! For en flaks vi har hatt, det e så fine folk! Når fire av seks snakker et språk som nærmest oppfordrer til tippekonkurranse, e det naturlig at det oppstår noen små kommunikasjonsproblemer. Hver gang samtalen dreies mot noe som inneholder tall, blir både meg og Ingjerd fjerne i blikket. Vi krysser fingrene for at det ikke er livsviktig at vi har fått med oss den nøyaktige summen, som for alt vi vet kan være alt fra 2 til 100 millioner, we dont know. Disse halve tressene og firsene og det der e så komplisert at eg strengt tatt betviler litt at de greier å holde følge sjølv, de bare later som, lever på en livsløgn, men egentlig e virkeligheten den Harald Eia setter ord på i uti vår hage: "VI FORSTÅR HINANNEN IKKE!" Vi hadde en ørliten misforståelse for et par uker siden, der eg nevnte for Jeppe at eg vurderte å kjøpe en gitar her nede(noe eg og har gjort). Hans naturlige repons var noe sånt som: "Å, spiller du gitar?" Eg svarte som sant var: "Eg bare klunker litt.." Det føltes ikkje som en veldig kontroversiell kommentar, men Jeppe ble veldig stille, før han informativt forklarte at på dansk er "klunke" et stygt ord for testikler. Greit å vite. Eg tror ikkje eg kommer til å klunke så mye fremover..
Hverdagslivet innbefatter mye forskjellig her nede. Det e vakre, stjerneklare kvelder, gode samtaler, bibel, bønn, fellesskap og mange andre gode ting. I tillegg e skuddvekslinger, granater og brannbomer blitt en utrolig rar del av hverdagen. Vi bor tett på urolige nabolag i flere retninger, og det går nesten ikke en kveld uten at det e underlige og triste ting å se og høre. Det er opptrapping av konflikt her nede i disse dager, og det e jo hverdag for de som bor her til vanlig, men for oss er det rart å ha gassmasker klare i leiligheten og bomberom i kjelleren.
Eg må jo nesten innrømme at eg nærmest har stjelt fra de fattige denne uken. Det e veldig frekt, og eg kan ikkje gjøre annet enn å ta selvkritikk. Det hadde seg sånn at eg var på suppekjøkkenet på mandag, der vi dekker et festbord for fattige i Jerusalem. På vei dit hadde jeg kjøpt med meg en kaffekopp, og de fleste kan vel tippe ka som hadde skjedd: Eg griste kaffe på t-sjorten min (noe som skjer ca 80% av de gangene jeg drikker kaffe, noe som igjen betyr at eg nærmest konstant går med kaffeflekker på klærne). På suppekjøkkenet sammarbeider jeg med en flott ukrainsk dame full av handlekraft. Hun snakker ikke mye engelsk, men er veldig god på tegnspråk og kroppsspråk. Hun pekte på flekkene mine, ristet på hodet og sa: "No no!" Det var helt tydelig at flekkene irriterte henne. (Det syns eg e litt muntert, langt fra min verden liksom.) Hun drog meg med seg, og eg visste ikkje kor vi skulle, men vi endte opp på et distributionsenter, der eg jobber en dag i uken, et sted vi gir ut klær og kasser med mat til fattige. Hun trakk meg med inn på lagerrommet og fant frem den ene blusen etter den andre som hun gav til meg, og gav tydelig beskjed om at eg måtte få av meg den eg hadde på meg, for den var skitten. Etter min smak var den ene blusen styggere enn den andre og eg prøvde å si at dette ikke gikk an, dette var for de fattige. Hun ville ikke høre, begynte å stappe oppi diverse ting i en pose til meg. Når eg sa nei, sa hun: "Yes, I am a fashion designer!" Eg lot meg kue, og kom hjem med tre nye bluser, så no skal eg virkelig komme meg inn i motebildet i Jerusalem!:-)
På mandag kom Kristine på besøk, noe som er fantastisk! Vi er midt i høytid her i Jerusalem, og i dag har vi akkurat avsluttet Yom Kippur, som er den store forsoningsdagen. Det er en dag for tilgivelse og faste, ingen biler kjører i hele landet (utenom sykebil og politi), og det finnes ingen måte å komme seg noe sted på, annet enn å gå eller sykle. Da kan man altså gå, holde piknik og spille spill midt på motorveien, noe vi selvsagt måtte benytte oss av.
Eg vil gjerne skrive litt mer om Yom Kippur, som e i dag, men det får vente til i morgen..
Ingen kommentarer:
Legg inn en kommentar