Eg vil gå- uansett..

Eg lar meg fasinere og inspirere av dette faktum: Midt i vår verden, med alle dens muligheter og teknologi, med alle systemer, alle formler og maskinerier, er det fortsatt mennesker som sitter med evne og mulighet til å forandre verden rundt seg. Enkeltmennesker, som med et hjerte som deles, kan være med å starte bevegelse i sine omgivelser. Et enkeltmenneske kan rett og slett bety en forskjell! 

Eg undrer meg over ka drivkraften e, hos mennesker som våger.. De som våger å tenke: Uansett om ingen andre går, så vil eg gjøre det. Uansett om ingen andre taler saken for de svake, kjemper for rettferdighet, e en stemme for det ufødte liv, uavhangig av ka andre gjør – så VILjeg kjempe! Å, dette utfordrer meg! Mennesker som går så totalt mot strømmen, som velger å gå der andre hverken følger dem eller tar imot dem! Det finnes mange eksempler på sånne folk, både i vår historie og i vår nåtid, mennesker som har forandret sin verden. Her må eg nevne noen..

William Wilberforce: Denne modige mannen, som kjempet med hele seg, hele sitt liv, for å sette andre i frihet. Han gav livet sitt for å få slutt på slavehandel i Storbritannia. Han gikk mot strømmen. Han ble ikkje hørt, han ble latterliggjort, ja han ble syk av kampen. Men på tross av utallige nederlag, utallige mislykkede forsøk på å se glimt av endring, glimt av lys, anså han kampen som verd å kjempe, alene eller sammen med en stor gruppe, i smått og i stort. Hvorfor? Eg tror det var fordi det var en kamp om Guds rettferdighet, og ved å fortsette der andre ville gitt opp, levde han midt i Jesu ord: Han søkte først Guds rike og HANS RETTFERDIGHET... Han møtte nakenhet, angst, fare og sverd, men ingenting av dette skilte ham fra hans dypeste drivkraft: Guds kjærlighet. Tre dager før sin død fikk Wilberforce oppleve at hans livskamp endret et helt land og til dels en hel verden: Slaveri ble vedtatt avskaffet i Storbritannia. For han som hadde begynt en god gjerning i ham, hadde og lovet å fullføre den. FOR en mann..

Marie Monsen drog som ung kvinne fra sine trygge omgivelser i Bergen, på den lange reisen til Kina. Hun var skjelvende og redd og det var med gråt og savn, men hun reiste: For at lammet som ble slaktet skulle motta gevinsten av sin lidelsen. Denne ene kvinnen, kom i berøring med mennesker, og hun ble til forandring. Det snakkes om at 30 millioner mennesker i dagens Kina kan spores tilbake til denne lille, store kvinnen og et nettverk rundt henne. 30 millioner har fått sine liv forvandlet, har gått fra fangenskap til frihet, fordi EN kvinne var lydig til å gå, til å handle, til å trosse omstendigheter og andres ønsker, til å gå mot strømmen og kjempe kampen for Guds rettferdighet.

John Knox, reformator av Skottland, hadde et rop i sitt hjerte, et rop som drev han. Han elsket Skottland, og lengtet etter å se et Skottland i frihet. Folk som hørte han be, forteller om disse ordene: «Gud, gi meg Skottland, ellers dør jeg». Han våget å være en stemme mot urett, han våget å gå, selv om ingen andre gjorde det. Han satt i fengsel og ble gjort til slave, men ved sine valg og sitt hjertets rop, fikk han beveget sine omgivelser, noe som førte til endring av et helt land. EN mann ble til forandring..

Christian X av Danmark skal og få sin plass her. Han som våget, selv om det satt han selv i fare. På Holocaust -museumet i Jerusalem e det en egen stasjon for Danmark og deres konge. I vårt naboland reddet de nemlig nesten alle sine jøder under andre verdenskrig, der våre tall e stusselige og triste. I ledelse av sin konge, identifiserte de seg med sine egne, de utgjorde et stort VI, og når tyskerne krevde at alle jøder skulle gå med davidstjerne, gikk kong Christian selv med stjerne, sammen med titusner fra det danske folk. En mann, villig til å sette sitt eget liv i fare for å kjempe for Guds rettferdighet, og nesten 8000 jøder ble reddet ut av Danmark..

Det er utrolig mange navn som kunne vært nevnt her, både fra fortid og nåtid. Mor Theresa, Aung San Suu Kyi, Nelson Mandela, Mamma Maggie, Hans Nilsen Hauge, Jan Hus og mange andre. Noen våger. Noen våger å kjempe, å leve som frie, på tross av omstendigheter. Noen velger å stå for sin tro selv om de blir drept for det. Noen våger å tro at den lille lysningen til det neste skrittet e nok, det e nok til å velge rett uansett hva andre velger, og uansett hvilke konsekvenser det får. 

Hvilke valg tar eg? Velger eg til frihet for meg sjøl og andre? Våger eg, når det koster? Å, eg håper det! Men eg e urolig, for at eg setter min egen komfort høyt, at eg ofte tar enkle valg. Eg har en vedvarende bønn på innsiden om at Gud må knuse mitt hjerte for det som knuser hans hjerte. Men våger eg det, på ordentlig? Våger eg å ta del i Guds hjerte for mennesker? Det var jo akkurat dette som førte han til Golgata, til døden. Men det dvelende mørket og den lange natten ble til en gryende morgen av liv.. Den største og mest omfattende seier som noensinne har funnet sted, det som gir liv, ble født gjennom den dypeste smerte. Kanskje er det sånn at de billige tingene i livet ofte ikke er så mye verd, mens det som kjøpes dyrt, har sin pris basert på verdi. Det som koster mye, er også mye verd.

 «Dere er dyrt kjøpt, bli ikke mennesketreller.»

Min bønn e at eg skal våge. Og no skriver eg, i håp om at Guds ord må folde ut sin skapermakt i mitt liv: Eg vil gå, uansett!

Å salige stund uten like..

Og det skjedde i de dager: Den sterke alliansen Ludvigsen/Våge tok med seg folk fra nord, øst og sør, og de drog avgårde til det landet som flyter med melk og honning, det lovede land, det Hellige land: Israel! Og hvilken festreise det skulle vise seg å bli! De ville aldri tatt ordene i sin munn selv, men mange vil si at guidene var av ypperste klasse: kunnskaprike, detaljorienterte, oppdaterte og velkledde. Tripadviisorsitatene strømmer på: "The most interesting and actually also beautifull guides in the contry, yes maby in the world". Eg blir så ydmyk..

Turen startet for noen av oss i Galilea, der vi fikk nyte den vakre Genesaretsjøen i fulle drag. Enkelte i reisefølget hadde tydeligvis en veldig forutinntatt forventning om hvordan det skulle bli å se Golan-høyden, og når man har tegnet seg et slikt urealistisk, ja nærmest utopisk bilde i forkant, blir det tilnærmet umulig for en stakkers guide å innfri, uansett hvor dyktig hun er. At man skulle sette så liten pris på de triveligste hverdagsanekdoter, det være seg om Lars Vaular eller andre aktuelle kunstnere, det stiller eg meg uforstående til:-)Toufh crowd..

Men koste oss gjorde vi helt klart, på sykkel, i bil, i vann og til fots. Videre gikk turen via Betlehem til Jerusalem.."Oj", tenker du kanskje. "Hvilken dag reiste dere dit da? Det kunne vært spennende å høre." Jo, nettopp, det var på den 4. november, Lisemoren hadde bursdag. Eg tenker at det e ryddig å få med detaljene, ikkje at det e nøye med meg altså.. Her ble det både lys, kake, sang og gave og rabalder, helt etter Lisemorens hjerte:-)

Videre ble det altså Jerusalem og omeng i all sin sjarm: Dødehavet og En Gedi, der den sistenevnte ørkenvandringen var på min toppliste hva aktivitetsliste angår. Vågale som vi e, satte vi ut på en strabasiøs ferd, der vi ikke ante hva som møtte oss: Farlige dyr, heteslag, torner og tistler og ikke minst: Flom.Ved hjelp av ren flaks kom vi oss helskinnet gjennom alt dette.
Solerois, terrasse, utsikt, Gordons Golgata, Vestmuren, god samtale, vannpipe, iskaffe, pruting,Fredrik Wisløff er noen stikkord for dagene i Jerusalem. I tillegg kan vi jo nevne Haralds påståtte "nattjogging", der vi stiller oss spørrende til om det har funnet sted, men hvis han begynner å fotelle detaljene her e mitt tips: Bare la han holde på. Smil imøtekommende underveis, og si innimellom: "Det høres kjekt ut Harald, så spennende å være ute på natten!"

Vi avsluttet turen i Tel Aviv, der det ble tydelig at en Ingrid med vondt i ryggen fortsatt e en like deilig Ingrid (ikkje at vi var i tvil), og på stranden i Tel Aviv måttenoen bli skuffet.. Denne gangen ble det både Rafael, Samuel, og trolig også Samson, Moshe og hans bror Gideon.. Sånn e livet.

Det ble veldig naturlig for oss å avslutte turen på Fiolinkonsert i et kulturhus i en fremmed by, i en bakgate, med vår venn Tomas på scenen, og oss fem + en håndfull entusiaster i salen. alle turer med respekt for seg sjøl bør avsluttes med fiolinkonsert i et kulturhus i en bakgate. TAKK for kulturopplevelsen, Harald!

Da gjenstår det egentlig å si en hel del, men eg nøyer meg i all min stillferdighet til å si: TAKK for en vidunderlig tur! Det var en fest å være på tur med dere Ingrid, Harald, Jon Arne og Ingjerd!

Next year in Jerusalem!