Noen
ganger betoner livet seg sånn at man fyller 30 år. Dette e i og for seg et
rimelig udramatisk tall, lite skremmende hvis du ser det på trykk. Egentlig ganske
mykt og koselig med sine buede linjer. Det e ikkje som 44 eller 11 liksom,
eller noen av disse andre spissformulerte tallene med bare rette streker.
Likevel e det noe litt skummelt med det ass.. Og der gikk vi over i min nyeste
rarhet: Eg har begynt å si ass! Ka e det for et merkelig ord, ka e det eg
prøver å dra i land her? I tillegg vil eg helst gå med caps eller hue, hullete
bukser, kan høre på Lars Vaular dagen lang og har egentlig stadig vekk lyst til
å smugrøyke (i all hemmelighet) . Kalles det en 30-års krise? Eller bruker eg i
overkant mye tid med de i trassalderen? I will never know..
Men
no eltså dagen kommet, der eg fyller mine 30 år, og med standsmessig feiring i det
lovede land. I dag har eg i tillegg fått lov til å gjøre noe av det eg liker
aller best: Eg har tilbragt mye av dagen under vann! Snorkling i rødehavet, på
en strand som viste seg å innehave skjulte skatter for en som liker å utfordre
sine «holde pusten-ferdigheter». Eg har til og med fått meg en ny snorklevenn,
en tilfeldig israeler som eg hengte meg på når eg ikkje turde å svømme på dypt
vann aleine. Venner e et relativt begrep, eg ville nok ikkje kjent han igjen
med klær og uten dykkermaske, men hvis eg traff han på gaten uten klær, med noen
tøffe svømmebriller, skulle vi nok tatt opp tråden og blitt venner for livetJ. (Sant, ikkje les for
mye inn i dette)
Ellers
kan eg fortelle om noen andre spennende opplevelser fra vår festreise. Det
hadde seg nemlig sånn at eg reiste fra Bergen og Ingjerd fra Oslo, også skulle
vi møtes på Ben Gurion flyplass i Tel Aviv. Flaks som eg hadde kom eg levende
fra den flyturen, uten at eg forstår noe av det i det hele tatt, men det blir
en annen sak.. Får man får komme inn Israel, må man gjennom en passkontroll der
man som regel blir spurt noen spørsmål om hvor man skal bo, hvorfor man er der
osv. Dette skjedde også med meg, kl var halv tre på natten og eg var i et
lystig lune, kanskje handlet det om at eg var særs glad for å være på bakken
igjen etter en lang flytur, eller kanskje fordi eg e en rangler av hjerte. Uansett,
en dame helt uten mimikk spurte meg alskens spørmål, der eg etter hvert innså
at eg hadde dårlige svar. «Du har vært her mange ganger før, kjenner du noen i
Israel?» Ehhh, nei.. Man kan jo lure på koffor eg ikkje har giddet å bli kjent
med noen hvis eg e så glad i dette landet som eg later sånn. Eg stilte meg
spørrende til mine egne svar egentlig. Videre fablet eg om at eg egentlig
reiste sammen med en venninne, men hon kom med et fly fra Oslo, vet ikkje helt
korti hon lander, vet ikkje helt kor flyet honnes kommer fra. Vet ikkje helt
kor vi skal bo i natt, vet ikkje helt korti flyet mitt går hjem igjen.. Eg
begynte etter hvert å se situasjonenen utenfra, og da ble det urkomisk. Det vil
si, for meg, ikkje for damen i skranken. Hon sendte meg strengt videre til
avhørsrommet, der eg ble grundig forhørt inne på et lite kontor med en sykt
streng mann og et kamera som filmet alt eg sa. Man skulle jo kanskje tenke at
alvoret i situasjonen kunne sunket inn der, men for meg i det gitte øyeblikket
ble det bare enda mer fornøyelig, for når eg hørte på mine egne svar, ble eg
plutselig gjort om til verdens mest mistenkelige person, som prøver å lage et
uskyldig kover. «Jobber i barnehage» (liksom), men egentlig trekker i trådene
både her og der. Eg måtte bite meg i leppen, og kom med fniseutbrudd mens eg
snakket. Skjerp deg Elisabeth!
Her
er et lite innblikk i vår ferie så langt:
Vi var husløse første natten, der vi vandret gatelangs, og ikkje hadde noe sted å hvile vårt hodet. Det e så bibelsk!
Men her ble vi boende, på en dorm, som to ungfoler på 20. Austrian hospits, det kan anbefales! Her fikk vi oss to gode venner, en som snakket pittelitt engelsk, og en som egentlig snakket flytende, men hun foretrakk å snakke tysk med oss, sånn at vi kunne ha den gode samtalen litt mer hemmelighetsfullt.
Gulvplass på busstur fra Jerusalem til Eilat. Her e naboen. Litt freidig å ta bilde, men eg e litt freidig..
Også kommer den viktigste diskusjonen til slutt: Campingvogn – E det superlurt og sjarmerende (husk at eg har bursdag), eller e man då et sosialt utskudd som lever for allsang på grensen? Kjør debatt!
Ingjerd tør å være uenig med...
BURSDAGSMONSTERET!!
