En litt skuffet menig-Lisen

Dette var dagen som kunne blitt så spennende for menig-lisen. Tekstmeldingen fra det norske sivilforsvar kom tikkende inn: STRAKS-tiltak, det brenner på Sotra! Eg tok opp telefonen og ringte til hovedsetet på Midttun, der vi avtalte at eg skulle stille på Sotra kl 24.00. Også var det hodet rett inn i tenkeboksen, der eg måtte finne løsninger på noen småproblemer: Milde var min adresse, eg måtte hente uniform og denslags i Møllendal, for deretter å lokalisere en eller annen brann på Sotra. Hmmm.. Sykkel? Sparkehjul? Kajakk? Taxi var oppe som forslag, men det måtte eg etter all erfaring betalt av egen lomme, så det utgikk. MEN, eg hadde svært hjelpevillige folk i min nærhet, superkatrine skulle være min skyss, pappsen var behjelpelig som alltid, her var det bare til å brette opp ermene. Eg kom meg hjem, kledde på meg prakten og ringte i min uvitenhet for å høre ka eg skulle ha med meg: Gassmasken min? vinterhue eller sommerhue? Hageslange? Vannpistol? Som dere forstår, utallige kloke spørsmål fra denne kanten.. Da damen på kontoret tok telefonen fortalte hun meg at eg kunne avvente frem til i morgen, også kaller de meg inn etter behov da.. Eg må innrømme at eg ble litt skuffet. Eg følte unektelig på en iver etter å for en gang skyld være der flammene e, være der det brenner liksom, også hørtes det så actionfylt ut å være der på nattestid, og som den ranglefanten eg e tenkte eg og: En unnskyldning til å rangle! Men no e det bare til å legge seg i en stusselig seng, og vente på en telefon.. E dette tilfeldig?Eg mener, at de først brukte strengetonen: Du skal herved stille straks... osv, for deretter å være så løs i snippen? Eller e det en sånn situasjon der de har søkt meg opp i arkivene og tenkt: Ups, ka har vi gjort? HON DER, hon kan jo knapt slukke en fyrstikk.. Her må vi bare la det feide ut i stillhet...:-)Eg så selvsagt for meg et helteaktig senario, der Lisen kom inn fra sidelinjen kl 24.00, nesten som Jack Bauer, reddet dagen med sine heltemodige stunts innen brannslukking, time for time, minutt for minutt. Typisk at det hadde vært en bombe i en buss utover mot Sotra og, sånn at eg typisk måtte innta Kenu Reves sin rolle i å holde speedometeret over 80.. (Og sånn går no dagene..) Eg holder fast ved at det e sånn det hadde blitt hvis eg hadde sluppet til. They will never know.. Men dokkar kan fortsatt få lov til å omtale meg som en helteskikkelse av rang. Hvis dokkar vil altså..
(Ojojoj, ikkje misforstå meg no dokkar rakkare fra Rodos, eg håper selvsagt at brannen blir trygt og godt slukket innen eg våkner i morgen tidlig..)

Eg må ta med noen bilder fra min perfekte sommerdag, med frokostpiknik på bryggen med reker, trivelig lunsjbesøk av Pål-Rune, kajakktur med soling, bok og bading og båttur med pappsen..

Okidoki, då e det bare til å pugge brannregler mens natten siger på, så får vi se i morgen:-)

Ute på galaien:-)

Brukte eg det rett no, Miriam? Uansett, då e det litt av hvert som har skjedd siden sist, noe som selvsagt må gjøres rede for i ordnede former, hvorpå eg velger å bruke listeform, siden det for meg blir mest ryddig.

1. Eg har nok en gang fått bekreftet at eg ikkje e noen kunstnerspire. Dette e noe som har fulgt meg gjennom livet, i ulike uttrykk. Når eg gikk på barneskolen, manglende talent og interesse frem gjennom at eg gjespet meg gjennom tegneformingstimene, i tilleg til å være svært motvillig på ymse juleverksted som Vakskjold og Milde stelte i stand. Etter dette lot eg det ligge en stund før eg for noen år siden ble så innspirert av et stavangerbesøk, der vakre Mariann hadde malt sitt eget kunstverk i stuen. Hm - tenkte eg, kor vanskelig kan det være? Dette var historieløst og uklokt tenkt, men eg gikk likevell til anskaffelse av alskens maleutstyr og satt igang med iver, helt til eg oppdaget følgende: Det e ikkje sånn at alt e fint bare fordi det kommer på et lerret, også der kan ting bli brunt. Likevel e det akkurat som eg glemmer litt fra gang til gang, og det ene fører fort til det andre, og plutselig en dag på bønn og lovsangsfelleskap i Norkirken, satte eg meg til å male, eg tenkte i utgangspunktet at det skulle bli et svært så åndelig bilde. Det ble det ikkje.. Rart som det høres ut, så hadde det rett og slett ikkje skjedd noen form for progresjon i løpet av årene uten maling. Og med dette kommer vi frem til nå-tiden, nærmere bestemt torsdag, der eg var på jobb i barnehagen. Eg var i den tro at man iallefall som 28-åring skal kunne dra i land det å lure en 5-åring til å tro at du kan tegne, Kan de vite bedre? Nok en gang slo mine teorier feil, der eg fikk passet mitt påskrevet i min iver etter å tegne alt deres hjerte lengtet etter: "Elisabeth, dette e du ikkje så god på. Du kan heller spisse blyanter." Eg syns tross alt det var fint at han ledet meg inn i annen sysselsetting, med tanke på at lediggang e en ugrei ting på mange forskjellige måter.

2. Eg har vært en tur i hovedstaden, noe som var en stor glede. Man kan jo spørre seg og undres i møte med folk som velger å bosette seg et sånt sted, om de vet sitt eget beste, men vi skal ikkje dvele ved sånt. Eg hadde en helt ypperlig helg hos frøken Våge, med akkurat passelig mengde urbanitet, bruktbutikker, gode samtaler, gøye folk og god stemning.
Det var en fryd å treffe igjen Martha Kristine den vakre, den tøffe kvinnen med det yndige ytre, som er en av de mest vittigste eg vet. Morsomme Nils Kåre, søte Johanne, kloke Jon Reidar, gøyale Jørgen og inspirerende Ingjerd var alle med å gjøre dette til en tilnærmet perfekt Oslohelg.
I tillegg må eg nevne Harald Ågedal, mannen som kan ta 15 armhevninger på en arm, som har blitt rangert i norgestoppen i orientering, han som elsker å sitte kontor, og som kan synes det e irriterende når andre (det være seg kem som helst) kommer med ydmyke og forsiktige innspill om å spille Bonanza istedenfor å sitte med bibeltekster i eksel-ark. Han e et kondisfenomen, en flinkis, langt over gjennomsnittlig trivelig og en ekte helt for en bergenser i storbyen:-)
Dette var intet annet enn stas.

Det eneste som ble litt ugreit var det konstante presset i møte med det å spise sushi. Sushi meg her og sushi meg der. Noe så masete og spesielt. Man kan jo stille seg spørsmålet i sitt stille sinn: Når ble det godt med rå fisk? Det e greit nok å ta seg en ukokt gulrot før middag fordi man er småsulten, men fisken må man koke eller steike, og til og med da e det begrenset hvor god den er.. Spesielt..

3. Eg har kjøp meg nye sko i storbyen, sko med høye heler. No har eg altså byttet ut converseskoene med skoletter og i fortsettelsen av det e eg spent på om eg kan fortsette livet som normalt, eller om eg må utvikle en ny personlighet, der det eneste eg gjør e å reise rundt på contryfestivaler, ha klubb og spise aspikk og tebrød. Dette vil tiden vise, umulig å si noe sikkert på dette tidspunktet.

No gjenstår det bare å telle ned til den gøyeste dagen i året: 17. mai! Det blir staselig, vi skal ha det moro fra morgen til kveld.. Gledelig nasjonaldag mine venner!