lørdag 29. oktober 2011

Frihet i Kristus

I dette innlegget har eg lyst til å vende blikk, tanker og hjerte til våre brødre og søstre rundt omkring i verden som blir forfulgt fordi de bekjenner navnet Jesus.Tallene er enormt høye, eg vet ikkje engang om eg greier å skrive det riktig.. 200 000 000 mennesker verden over.. Forfulgt, fengslet, fratatt alle rettigheter, papirløse, torturert, voldtatt og mange drept.
På torsdag fikk eg høre Ed Brown beskrive ka som kjennetegner en sunn kropp. Det gjorde inntrykk på meg og eg vil gjerne dele det med dokkar. Det e svært få av oss som e glad i å kjenne på smerte. Det kjipt rett og slett og vi unngår det gjerne. MEN, det å kjenne smerte e egentlig en rik og stor velsignelse. Alternativet er jo å ikkje kjenne smerte, med andre ord være nummen eller lammet. Kroppen SKAL reagere på smerte, det er sånn den er bygget opp. Ulike sykdommer kan føre til at nervesystemet ikkje virker som det skal, blandt annet spedalskhet. Her kan de syke ende opp med å miste kroppsdeler, fordi de mister følelsen i huden, kroppen blir nummen, og ikkje lenger istand til å reagere på smerte.
Eg e redd for at dette gjelder meg, mitt hjerte og mitt liv. I Hebreerne 3 står det sånn som dette: "Husk på dem som sitter i fengsel, som om dere var lenket sammen med dem, og husk på dem som blir mishandlet, som om det gjaldt deres egen kropp."










Når eg har ondt et sted i min egen kropp har det en tendens til å overskygge alt annet. Eg kan ikkje skrive uforstyrret hvis eg har vondt i magen, og hvis eg har vondt i hodet tenker eg stort sett på det, uten å få gjort noe annet. Det e ikkje sånn at foten min, eller hånden, hodet mitt eller magen min har vondt. EG har vondt i foten, hånden, hodet eller magen. Eg kjenner smerten, eg reagerer på smerten og handler utfra den. Bør ikkje dette og gjelde den kroppen som vi er en del av som kristne? Ufattelig mange av våre brødre og søstre lider på de mest grove og grusomme måter fordi de bekjenner det navnet som også eg bekjenner: JESUS KRISTUS. Vi er i følge bibelen knyttet sammen på en helt spesiell måte som kristne. Vi e brødre og søstre, familie, ja ikkje bare det, vi blir kalt for en kropp! Når et lem lider, leder de andre med og når et lem blir hedret gleder de andre seg. Eg har lyst til å være en søster og en lillefinger som reagerer og handler på smerten til 12 år gamle "Anna" i Pakistan, som ble kidnappet på julaften i fjor, for deretter å bli torturert og misbrukt på det groveste, voldtatt og tvangsgiftet med en av voldtektsmennene. Anna har vondt, hun opplever urettferdighet og ondskap helt tett på kroppen, og hon e bare et barn som vil følge Jesus! (http://www.nmio.no/modules/smartsection/item.php?itemid=273)
Eg vil være en søster som reagerer på de mange kirkelederne som dør i Colombia, fordi de tør å møte opprørerne med Guds fred istedenfor frykt. Eg vil forholde meg til alle de hemmelige kristne i Nord- Korea, som lever i en ufattelig undertrykkelse. De kan aldri samles mer enn to eller tre omgangen, og de blir sendt i konsentrasjonsleir hvis noen finner ut at de bekjenner Jesus Kristus som Herre istedenfor Kim Il-Sung, som er erklært evig president.
Eg vil kjenne på smerten, ikkje på nummenhet og avmakt! Vi tror jo på Daniels Gud, som var tilstede i ildovnen, og som har makt til å frelse fra fortid, nåtid og fremtid!
Vi e frelst til frihet, uansett ytre omstendigheter!
La oss stå sammen med de forfulgte, og når vi kan, la oss være deres stemmer!


"Lukk opp din munn for den som ikke selv kan tale,
før saken for dem som nær bukker under.
Lukk opp din munn og døm rettferdig,
la hjelpeløse og fattige få sin rett!" Ordspråkene 31, 8-9.

Frihet i Kristus

Å hevne oss ville være et nederlag,
og fortsatt å tie ville ikke være noe svar.
Min Gud, veiled meg og fortell meg;
hva skal jeg gjøre? Hva er rett?
Taushet viser ikke nødvendigvis styrke,
iblant skjuler den bare resignasjon og apati

Skal vi ta liv som hevn? Det er ikke noe svar,
du har alltid sagt:
Tilgi, vis tålmodighet, elsk og gi.
Men likevel trenger vi et svar:
Hva skal vi gjøre?

Vær sterk og positiv i din kjærlighet,
hev din stemme, rop og si:
Rettferd må gjenopprettes for alle som mistet den,
og aldri må det gis rom for undertrykkelse.
Så lenge er vi blitt fortalt at vi må tilgi,
men vi ble aldri gitt svarene.
Så lenge har vi lært å bære lidelsen i taushet
og fått høre at vi ikke må skrike eller gjøre opprør.

Jeg vil ikke ødelegge eller knuse,
men jeg vil rope av all min kraft:
Jeg er blitt såret, og mitt sår er dypt
og jeg avviser all undertrykkelse.

Jeg vil ikke være ondskapsfull: Jeg vil tilgi
og følge i Dine fotstpor, min Herre som tilgir.
Du forstår oss og kjenner våre hjerter,
Du vet at vårt sinne ikke skal vare lenge.
Du vil roe meg ned slik at jeg,
med anstendighet og styrke,
krever mine rettigheter.

Herre, vis nåde,
Herre, gi trøst,
Herre, vis oss veien
og gi helbredelse til sjeler og hjerter.

http://www.nmio.no/modules/news/
http://www.opendoors.no/

onsdag 19. oktober 2011

Lett blanding

Okidoki, då var tiden inne for et nytt innlegg, for her i gården har det skjedd både det ene og det andre! 1. Eg har ventet i Sandefjord i 7 timer, og eg må innrømme at det var litt trøttene. Når eg ikkje har spesielt mye tid til å tenke, føler eg ofte at eg har mye å tenke på, men her hadde eg 7 timer til rådighet hva tenking angår, men lite vetugt ble tenkt må eg innrømme. Eg var i ventemodus, dvale om du vil- det eneste hjernen ville var å kjede seg. Og det gjorde eg, i 7 timer, så der har du den.. 2. Jakken med stor J. Eg må fortelle dokkar om Ragnhild. Ragnhild e en kollega i barnehagen, en strålende dame rett og slett og hverdagen blir alltid gøyere når hon e på jobb. I tillegg til dette har hon en veldig tøff jakke, en av de tøffeste eg har sett. Eg velger nemlig venner utfra jakker, det gjør vel alle:-) Andre ting blir liksom litt uinteressant, iallefall etter å ha sett boblikken til Ragnhild.. Og hør ka som skjedde i helgen: Det var lørdag, eg var hjemme, hadde vært i en vielse, kjøpt en presang til min gode venn Heidi. Plutselig ringte telefonen. Det var Ragnhild, hon ringte fra Norheimsund, der hon hadde funnet et eksemplar til av JAKKEN, som eg har sett på med lengtende blikk og sterkt vurdert å glippe den ubemerket ned i vesken min.. (Hon ble vel lei av å vokte den med haukeblikk:-) "Skal eg bare kjøpe den til deg?" Altså, når varene kommer helt inn i stuen min kan det vel ikkje kalles ordentlig handel? Eg kunne ikkje annet enn å slå til, og se så tøff den e!!
3. Mary Kay- party. Det var eg på i går for første gang. Eg tror det kan slås fast en gang for alle: Eg e ingen perfeksjonist. Eg e kanskje heller litt utålmodig og tenker fort: Godt nok. Dette gjelder og mitt eget ansikt, eg gidd rett og slett ikkje å bruke så mye tid på det, verken med kremer eller andre sminkerier. Eg syns det e veldig fint å være fin, eg syns det e fint med fin hud, eg syns det e fint med lange øyenvipper, gjevn hud og røde fyldige lepper. Eg bare har det ikkje sjølv, liksom og det e begrenset kor mye innsats eg gidder å legge inn for å få det. Men i går forvillet eg meg altså inn på et Mary Kay-party (med ekstremt godt selskap by the way), der eg klomset rundt med sminkesettet mitt og smurte lippgloss på kinnbena istedenfor på munnen bare som en understrekning på min uvitenhet. Det e rett og slett en hel verden som eg ikkje har del i, en verden av sminke og kremer, og eg kjenner meg delt i møte med denne verdenen: Eg fikk jo egentlig behov for alt hon ville selge meg, eg liker jo å pynte meg, eg liker å være fin.. Men eg bare gidd ikkje helt å betale prisen, eg e ikkje villig til å strekke meg så langt som å stå opp mer enn et kvarter før eg må gå til bussen, eg syns det gjør forferdelig vondt å nappe øyenbrynene og eg griner nok som det e. Men en gang i fremtiden.... Då skal eg bli god til disse tingene her. Bare ikkje akkurat i dag. Kanskje i morgen, det kan godt hende faktisk. Flaks at hon har en tøff jakke, tenker du vel no, eller...det e vel eg som tenker det, for lets face it, det e ikkje sikkert at dokkar andre syns den e tøff i det hele tatt. Det tåler eg. 4. I dag har eg fisket til meg en ny leieboer, og eg e svært fornøyd! Dette e ingen kem-som-helst, som eg har plukket opp på gaten. Neineinei, dette e en lyshåret skjønnhet som eg rett og slett har skikkelig sansen for. Noen vil si det e en Guds lykke at dette skulle skje. Bror og søsterr Ludvigsen skal få inn en helt vaskeekte logopedstudent i sin residens, tenke seg til! Det blir snart ikkje mer snøvlerier fra denne kanten (her tenker eg selvsagt mest på Jon, men det ville være frekt å bare skrive det.) No skal eg på alvor begynne å tenke på å lage den rare Tsjekkiske lyden "shjr", med bare pittelitt hjelp.. Dette blir stas Ida! 5. Eg kommer tilbake til Miriam seinere, her må eg kanskje få Hans Kristian til å hjelpe meg med å lage en tribute eller noe, for det e ikkje med lett hjerte at eg sier takk for no til denne jenten. Fotballspilleren, rockebassisten(var det å trekke det litt langt?), flinkisen, historiefortelleren, juvelen i smykkeskrinet: Miriam Kleppa.. Eg stopper her for denne gang, fortsettelse følger:-)

lørdag 8. oktober 2011

OlsVIK? Eg protesterer..

Eg syns noen ganger at navn kan være misvisende og det eg skal fortelle dokkar no e nøyaktig på en prikk et sånt tilfelle. Men, kor e manerene mine, her trengs det en nærmere forklaring: I går var det torsdag, dagen etter onsdag, dagen før fredag, en ganske vanlig, okei dag. Eg skulle rett fra jobb i barnehagen til Olsvik kirke for å ha jenteseminar. Og her kommer starten på tabben, der eg tenkte følgene: "Jaja, Olsvik, ligger ikkje det rett der med Loddefjord då?" Det kan hende du sitter her no som nikker bekreftende på dette. Til deg vil eg si: SLUDDER og pølsevev! Oi, dette var da voldsomt til kraftuttrykk Elisabeth, tenker du kanskje. Grunnen til at eg tar denne typen ord i min munn e delvis for å teste ut om denne noe rare sammensetningen av mat og forming passer for meg. Eg heller mot nei.. En annen grunn e at eg opplever at det må et uvanlig kraftuttrykk til for å beskrive min strabasiøse ferd til Bergen vest. Det hadde seg nemlig sånn at eg hadde gjort meg noen beregninger i forhold til tidsbruk. Eg tenkte at 40 minutter var nok, så når eg syklet onethousenfivehundredandtwenty ville eg være fremme onethousensixhundred sharp. Lite visste eg då om at eg skulle få et ørlite besøk av hysteriske Elisabeth denne dagen. Eg e jo stort sett glad i besøk, men eg kjente vel på at denne jenteflisen ikkje var helt velkommen, men det kan av og til være vanskelig å avvise folk på en høflig måte. Det var vel det som ble problemet mitt. Eg forvillet meg nemlig ut på en svært trafikkert motorvei, der eg gikk glipp av avkjørselen til sykkelveien. Eg tenkte at det straks ville dukke opp en ny mulighet til å komme seg ut av den tetteste trafikken, men det viste seg å bli feilslått. Etter lite raushet fra enkelte billister, dukket plutselig besøket opp, hvorpå eg stoppet sykkelen uten en helt tydelig plan. Eg tenkte på flere muligheter, der det å legge seg ned i fosterstilling var høyaktuelt, men det ble bare til at eg stod med frykt i blikket og ventet i rundt ti minutter, og mannet meg opp til å sykle videre. Som dokkar kanskje forstår tapte eg dyrebar tid på dette, og her går eg over til neste tema: Olsvik.. Når eg hører om en vik tenker eg at dette en noe som befinner seg sånn noenlunde nede ved sjøkanten, som Grønneviken, Melkeviken, Terje Vigen og andre trivelige viker som vi kjenner til. Eg syns det blir litt misvisende og dumt å lure folk opp i stry på denne måten her. For lite visste eg (eller iallefall hadde eg ikkje satt sammen to og to) om at OlsVIK som det heter, faktisk kunne stått på listen som en av Bergens syv fjell, eg reagerer på at det ikkje e en del av syvfjellsturen, eg syns Løvstaken fort kan bli litt puslete. Det hjalp heller ikkje at eg syklet litt feil, der eg først syklet til BrønnDALEN. Tror du kanskje at det var nedoverbakke til denne sakalte dalen du? Åneida! På ingen måte.. Eg syns nesten at dette gir et frynsete rykte til andre kjente daler: Lyngdal, Fyllingsdalen, Sarons dal, e de det de gir seg ut for å være? Eg begynner å bli usikker. Eg syns heller vi skal kalle en spade for en spade og kalle stedene for det de er: Brønnhauane og Olsfjellet, eller iallefall Olsbakken. Som dokkar sikkert skjønner brukte eg litt lenger tid på dette enn de tidsrammene eg hadde satt, og da eg etter langt om lenge og lenger enn langt kom frem til kyrkjo var klokken fem på halv fem, og eg skulle begynne å snakke halv. Eg skulle gjerne sagt at eg klokken halv var helt rolig i kroppen, helt tørr i håret og helt normal i fjeset, men det blir dessverre langt fra sannheten. Eg var sprengrød i ansiktet, og klissvåt i håret og det ble rett og slett en ganske flau affære i begynnelsen, der eg heseblesende og svett presenterte meg, og grunnet manglende samarbeid mellom data og prosjektor skulle ha et dieseminar istedenfor et medieseminar. I så måte visste eg ikkje helt ka eg skulle si, men det var vel bare å improvisere:-) Jaja, det e no sånn som skjer.. På vei hjem følte eg meg svært så attraktiv. Eg vil nødig være innbilsk altså, men det var så veldig mange biler som blinket til meg. Eg ble jo helt fnisete og smigret der eg satt på sykkelsetet, overrasket over at de i det hele tatt så meg (uten lykt i kveldingen der), men man får bare ta med seg de plusspilene man får i dette livet;-)